De store havdyrene

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

ET UHYRE stort hode, en veldig munn, et øye ved hver av munnvikene, ingen ytre ører og bare et hull som utgjør neseåpningen. Dette er hodet på en hval. Når den åpner munnen, ser en et veldig gap som ville kunne romme en fullvoksen afrikansk elefant. Tenner finnes ikke, bare noen lange, hvite plater som henger ned fra begge sider av ganetaket.

Over den kraftige underleppen ligger den enorme, fløyelsbløte tungen. De om lag tre meter lange platene i munnen er harde og bevegelige. Når hvalen puster dypt inn, puster den ikke gjennom munnen. Luften går direkte til lungene gjennom blåsterhullet i hodet. Er du interessert i å se litt nærmere på dette kolossale dyret?

Når vi tenker på en hval, tenker vi vanligvis på noe veldig stort. Men det finnes også mindre hvaler, bedre kjent som delfiner og niser. Disse varmblodige pattedyrene, som ånder med lunger, styrer med luffer, drives framover av en kraftig hale og kan være mellom halvannen og 30 meter lange og veie mellom 45 kilo og 150 tonn, går under betegnelsen «Cetacea». Noen av dem har tenner og kalles «Odontoceti», mens andre har hornplater i stedet for tenner og er kjent som «Mystacoceti».

Tannløse hvaler

Det eksemplaret som ble beskrevet innledningsvis, er grønlandshvalen, som holder til i Nord-Atlanteren og den nordlige delen av Stillehavet. Hodet utgjør omkring en tredjedel av hele dyret. Den er en nær slektning av en annen tannløs, forunderlig skapning, blåhvalen, det største av alle pattedyr, både levende og utdødde. En nyfødt blåhvalunge kan være over seks meter lang. En modell av en voksen blåhval som besto av et stålskjelett og «kjøtt» som var laget av et slags plastmateriale og overtrukket med «skinn» av fiberglass, var i mange år utstilt i den biologiske avdeling for pattedyr ved New Yorks naturhistoriske museum.

De platene som henger ned fra ganen på disse kjempestore dyrene, kalles barder og går under navn av «fiskebein». De består imidlertid i virkeligheten ikke av bein, men kan best sammenlignes med hår. Japanerne kaller dem hige. De ble tidligere brukt i korsettindustrien og annen manufakturindustri, men har nå i lengre tid måttet vike plassen for syntetiske produkter. De blir imidlertid fortsatt brukt som børstehår i enkelte typer av børster som blir brukt i industrien.

Det tykke, gummiaktige spekklaget under den papirtynne huden gjør det mulig for de tannløse hvalene å holde en kroppstemperatur som er omtrent like høy som menneskets. Av spekket kan en utvinne spiselig olje, stekefett, såpe og andre produkter.

Hvalfangstindustrien gjør et stort innhogg i bardehvalbestanden. Da de tre japanske ekspedisjonene som deltok i fangsten i fjor, vendte tilbake etter fire måneder i Antarktis, hadde de for eksempel tatt 1493 blåhvalenheter, som var deres samlede kvote. En enhet er det samme som en blåhval eller det som regnes for å tilsvare en blåhval, nemlig to finnhvaler, to og en halv knølhval eller seks seihvaler.

Tannhvalene

Det var ikke før i begynnelsen av det 18. århundre at hvalfangere begynte å vende oppmerksomheten mot en annen type hvaler, tannhvalene, og da spesielt spermasetthvalen. I 1846 deltok over 700 amerikanske hvalbåter i fangsten. Disse hvalfangerne var ivrige etter å få sin del av utbyttet av dette dyrets veldige kropp — tonnevis av olje som var høyt verdsatt som belysningsmiddel, og den klare, fargeløse oljen som en kunne finne i hodet, og som en kunne lage de aller fineste vokslys av. Nå blir imidlertid oljen fra spermasetthvalen brukt på en mengde forskjellige andre måter — ved valsing av stål, ved, framstilling av lær, ved behandling av tekstiler, ved framstilling av spesielle smøreoljer, voksprodukter, såpe og vaske- og rensemidler og i kosmetikkindustrien.

Ambra er et annet produkt av spermasetthvalen. Dette grå, voksaktige stoffet, som en av og til kan se flyte på havet eller finne på stranden, dannes i magen og innvollene på hvalen, sannsynligvis som følge av en eller annen form for irritasjon, og kastes så opp av den. Konsistensen minner om meget hard ost, det ser ut som marmor når det blir kuttet opp, og det har en deilig aroma. Det brukes ved framstilling av kostbare parfymer.

Stort sett er hvalene ufarlige og lekne dyr. En kan se hele flokker av dem more seg ved vannoverflaten, hoppe bukk og lage saltomortaler. Delfinens vennlige nysgjerrighet er vel kjent. En stor hval som er blitt såret og tumler desperat omkring i vannet, kan imidlertid utgjøre en fare selv for et stort skip.

Spekkhoggeren

Spekkhoggeren er en unntagelse. Den lar seg ikke nøye med plankton og andre småkryp i havet. Den foretrekker å sette tennene i delfiner, niser, seler, pingviner og haier, og den vil ikke nøle med å bite et stykke av en annen stor hval, nei, den kan til og med driste seg til å rive tungen ut av munnen på den. Spekkhoggerne drar på jakt i flokk. Det har hendt at de har knust hele isflak for å få tak i mennesker eller seler.

Japanerne kaller spekkhoggeren for shachi og benytter et ideogram som består av en kombinasjon av tegnene for «fisk» og «tiger». Den inntar en spesiell plass i deres overtroiske forestillinger. Modeller av en hann- og en hunn-shachi med sine haler i været, som på avstand minner om det kvadratiske hodet til en ku med korte, framskytende horn, står overfor hverandre på takryggen til det høyeste taket på japanske slott. De mest berømte av disse figurene finner en på taket til slottet i Nagoya. De ble laget i 1959 og skulle erstatte dem som ble ødelagt sammen med slottet under den annen verdenskrig. De er laget av kobber med et overtrekk av 18 karat gull, og omkostningene beløp seg til hele 557 000 kroner.

En får et visst begrep om spekkhoggerens enorme appetitt når en får vite at hele 14 seler og 13 niser ble funnet i magen på et eksemplar av arten på omkring seks og en halv meter. Det er den eneste av hvalene som vil spise noen av sitt eget slag eller et annet varmblodig pattedyr.

Karakteristiske trekk ved hvalene

Enten hvalene har tenner eller ikke, sluker de føden. Tennene blir bare brukt til å fange byttet med. Bardehvalene eller de tannløse hvalene svømmer rundt med åpen munn og lever hovedsakelig av de smådyrene som holdes tilbake av bardene deres. Nede i de mange rommene i magen gjennomgår føden en lang fordøyelsesprosess. I 1891 ble den engelske hvalfangeren James Bartley slukt av en spermasetthval. Senere ble han skåret ut av den fuktige graven og var da fremdeles i live.

Hvalen har ikke noe godt syn. For å «se» er den for en stor del avhengig av ørene, slik som flaggermusen er. Ørene sitter bak øynene, men det er ikke så lett å oppdage dem hvis en bare kaster et flyktig blikk på dyret. Et egenartet system av luftsekker tjener en dobbelt hensikt. De virker som lydisolatorer, og de regulerer også presset fra utsiden ved en inngående og en utgående strøm av blod. Lyder som når trommehinnen, føres videre til det indre øre. På sin vei dit blir de kraftig forsterket ved hjelp av et beinarrangement i mellomøret. I sannhet en enestående oppfinnelse av Ham som skapte disse store sjødyrene!

En innebygd sikkerhetsforanstaltning kommer til anvendelse når trykket plutselig blir mindre fordi hvalen nærmer seg havoverflaten. Mennesker som blir utsatt for slike forandringer i trykket, må treffe visse tiltak for å unngå å få «dykkersyke», en tilstand som skyldes at det dannes nitrogenbobler i blodet og i vevene. Hvalen er på en forunderlig måte beskyttet mot «dykkersyken».

Ettersom hvalen ikke er i stand til å oppta oksygen direkte fra vannet, slik som fiskene gjør, må den opp til overflaten for å få luft omkring hvert 15. eller hvert 20. minutt. Når den puster ut, dannes en synlig «blåst», som skyter ut gjennom blåsterhullet på grunn av at luften plutselig utvides og avkjøles. Erfarne hvalfangere kan faktisk si hvilken type hval det dreier seg om, ved å se på størrelsen, formen og vinkelen på «blåsten».

Kampen for tilværelsen

På grunn av de effektive metoder som benyttes ved moderne hvalfangst, og på grunn av at det bare blir født én hvalunge om gangen, og det etter en drektighetsperiode på mellom 11 og 15 måneder, taper hvalen i kampen for tilværelsen. Ikke engang Den internasjonale hvalkommisjon, som ble opprettet i 1946, klarer å redde hvalen. Hvert år blir det gjort et stort innhogg i hvalbestanden.

Håndharpunen er blitt avløst av en harpun som fyres av fra en kanon, og som er slik konstruert at den eksploderer inne i offeret. Flytende kokerier kan flense og kutte opp en hval på mellom 30 og 45 minutter. I 1964 tok 20 slike kokerier hånd om 60 000 hvaler, og utbyttet ble 370 000 tonn olje og 300 000 tonn biprodukter. Hvilke muligheter har så hvalen for å overleve i betraktning av alt dette moderne utstyr, som benyttes for å oppspore og avlive den?

Han som skapte disse store dyrene i havet, vil heldigvis i den aller nærmeste framtid gjøre noe med situasjonen. Det vil ikke bare bli et midlertidig pusterom, slik som da mineraloljene ble oppdaget i den annen halvdel av det 19. århundre. Nei, det som vil skje, er at alle mennesker som på en selvisk måte utnytter vår vakre jords ressurser, vil bli fjernet for bestandig. Da vil disse store havdyrene uforstyrret kunne tumle omkring og fritt sende ut sin «blåst».