Hvalens liv
Av «Våkn opp!»s korrespondent på Hawaii
HVA har kostbar parfyme, kosmetikk, dyrefôr og margarin til felles? Alle disse produktene skriver seg, i hvert fall delvis, fra hvalen. Ja, hvalen har i så høy grad bidratt til framstillingen av slike produkter at den nå hører med til de dyreslag som står i fare for å bli utryddet.
Innbyggerne på Hawaii hilser hvalene velkommen også av en annen grunn. De ser på det at hvalene kommer til hawaiiske farvann, som et tegn på at det vil bli rikelig med fisk der. I desember eller januar hvert år vender de store knølhvalene tilbake til disse farvannene og oppholder seg her i fire måneder, og i denne tiden oppfører de et storslagent show utenfor øya Maui. De 12—15 meter lange hvalene leker og blåser opp høye vannsøyler og holder det gående nesten som barn på en lekeplass.
Hvalene kommer til Maui for å føde ungene sine i roligere og varmere vann, og her gir de også ungene den første opplæringen. En vet ikke riktig hvorfor mamma Hval velger Mauis klipperike kyst til fødested for sin mellom tre og fire og en halv meter lange baby. Mens hun føder, oppfører pappa Hval noen voldsomme gymnastiske kunststykker. Noen mener at han ønsker å avlede haienes oppmerksomhet fra «fødeavdelingen».
Forskjellige hvalers særpreg
Knølhvalen er en lett kjennelig hval med svakt krummet rygg, eiendommelige kuler på hodet og uregelmessige utvekster langs kantene av halefinnen og luffene eller forlemmene. Luffene, som kan være opptil 3,65 meter lange, er lengre enn hos noen andre hvaler. Knølhvalen holder seg i nærheten av stranden og dykker ikke særlig dypt i forhold til andre hvaler. Men fordi den gir mye olje og er lett å fange og tilberede, sier ekspertene at den er den første arten som nesten er blitt utryddet.
Andre hvaler er kanskje mer særpregede eller bedre kjent. Vi har for eksempel blåhvalen, som er det største dyr en kjenner. Den er gjennomsnittlig 25—30 meter lang og veier hele 134 tonn. Vi har også grønlandshvalen og nordkaperen, som en gang var de viktigste for hvalindustrien på grunn av bardene eller hornplatene. Men den mest berømte og den som det i størst utstrekning er blitt drevet jakt på, er spermasetthvalen, som er velkjent fra boken og filmen Moby Dick.
Spermasetthvalen er lett gjenkjennelig på sitt enorme, firkantete hode, som utgjør nesten en tredjedel av kroppslengden, og på at den har bare én neseåpning. Det massive hodet inneholder store mengder flytende spermasettvoks av høy kvalitet, og den blir i dag verdsatt til mellom kr. 3,50 og kr. 4,00 pr. kilo. Hvalens tarmer inneholder ofte ambra. Dette eiendommelige, voksaktige stoffet er svært etterspurt og blir brukt til framstilling av kostbar parfyme. Det minner om myk harpiks, men det er hverken fettet å ta på eller klebrig når det er kaldt. Ambra kan lukte muggent og kan være svart, brunt eller til og med hvitaktig. Det koster i dag mellom 80 og 130 kroner pr. 50 gram.
Spermasetthvalens liv
Et av de områder hvor mange hvalunger kommer til verden, ligger om lag 200 nautiske mil vest for Mexico, ved Krepsens vendekrets. Det er bare to andre pattedyr i verden, sjøkua og flodhesten, som blir født på samme måte som hvalen, nemlig under vann. Hvalungen kommer baklengs til verden, ettersom den blir født med halen først. Ved fødselen er den om lag fire meter lang og veier et tonn!
Du må ikke tro at hvalungen smiler når den åpner sin lyserøde, tannløse munn. Den kan ikke rynke pannen, slik menneskene gjør, og den har derfor et uttrykksløst utseende, når en ser bort fra at den ruller med øynene og smeller med kjevene. Selv om ungen kunne smile, ville den ikke gjøre det, for vannet er kaldt. I 16 måneder har den ligget inne i moren i et varmt kammer med en temperatur på 35 grader celcius. Den gisper etter luft, og moren puffer den opp til overflaten med det brede hodet sitt. Ungen kan nemlig ikke instinktivt svømme. Moren må lære den det. Men ettersom den er fet, flyter den lett. Den største fordelen med at den er så stor når den blir født, er at den lettere kan holde varmen. Jo større kroppsvolumet er, jo saktere foregår varmetapet på grunn av det kalde vannet. I de neste to årene dier hvalungen morens bryst (to spener som er skjult i to dype sprekker, én på hver side av buken). På denne måten får ungen i seg en tykk melk, hvorav 33 prosent er rent fett. Vanlig meierimelk inneholder fire prosent fett.
Hvalungens 2,5 centimeter tykke spekklag vokser med årene og blir til slutt et stort, fast lag som er over 30 centimeter tykt. Ungen legger på seg gjennomsnittlig tre kilo pr. dag mens den følger moren som en skygge. Senere kan den på grunn av reservelageret i kroppen være uten mat i ukevis. Men når den litt etter litt går over til sin yndlingsrett hva fast føde angår, nemlig blekksprut, kommer den til å få en del fordøyelsesbesvær. Det sies at det er på grunn av de blekksprutene hvalen spiser, at det danner seg tilstopninger i tarmene som blir store og forbinder seg med gallesekret og andre organiske stoffer i endetarmen og danner den ettertraktede ambra.
Et av de spesielle trekkene ved hvalene er deres store omsorg for hverandre. Når en hval er i nød, gir den fra seg et vilt nødrop, og de andre hvalene kommer straks til unnsetning. De skyter kroppen inn under en såret eller syk kamerat og hjelper ham opp til overflaten. Kommersielle hvalfangere har utnyttet dette kjærlige trekket for vinnings skyld. Det hendte at de såret en hvalunge, for da visste de at moren ville komme den til unnsetning, og så drepte de både moren og ungen.
Når hvalungens tidlige opplæring er over, er den blitt en ekspert på dykking. En spermasetthval dukket til 988 meters dyp, men der ble den sittende fast i en undervannskabel og druknet! Vitenskapsmennene undrer seg over hvordan, dette pattedyret hurtig kan dykke til så store dyp og så komme opp til overflaten nøyaktig når det trenger å puste, uten å få dykkersyke, som mennesker ville få.
Når spermasetthvalen er ni år gammel, er den kjønnsmoden. Sin fulle kroppslengde på 14—18 meter når den når den er mellom 30 og 35 år gammel, og den høyeste alder den kan oppnå, er 75 år.
Cetologi
Mange marinbiologiske eksperter sier at det har vært umulig å undersøke noen hvals naturhistorie, men cetologien (læren om hvaler) er blitt bygd på kjensgjerninger som omhyggelig er blitt samlet av hvalbiologer. Ved å identifisere den typen algeskum som blir skrapt løs fra ryggen til et harpunert dyr, kan biologene trekke den slutning at dyret nylig har oppholdt seg i kaldere farvann. Eller de kan skjære opp eggstokkene til en hval og telle arrene etter svangerskapene for å fastslå dens forplantningshistorie.
Cetologien beskjeftiger seg også med hvalens slektninger, delfinene og nisene. Alle disse er pattedyr og er varmblodige, gir die og puster luft. De større artene er kjent som hvaler; de mindre artene med spisse snuter kalles delfiner; de med butte hoder kalles niser. Og så finnes det en spesiell art som kalles narhval, og som har bare én tann, en spiralformet støttann som kan bli opptil to og en halv meter lang.
Hvalfangstindustrien og dens historie
De norske nybyggerne på Grønland var hvalfangere, men baskerne ved Biscaya-bukten i det 11. og 12. århundre betegnes som de første profesjonelle hvalfangere. I 1522 var det en veletablert fiskerflåte ved Newfoundland. Fra dette tidspunkt av ble ikke hvalen først og fremst fanget for kjøttets skyld, men på grunn av oljen og bardene. Oljen ble hovedsakelig brukt til lampeolje og bardene til framstilling av ridepisker, paraplyer og spiler i korsetter og krinoliner. I 1890-årene kostet barder over 65 kroner pr. kilo.
Letingen etter Nordvestpassasjen førte sjøfolkene inn i kalde farvann hvor det vrimlet av hvaler, og dette var en voldsom stimulans for hvalfangsten. Etter mange års jakt i lett tilgjengelige farvann hadde hvalbestanden gått kraftig ned. Nyhetene om uutnyttede rikdommer i arktiske farvann ble derfor hilst med begeistring.
Etter hvert som hvalene minket i antall, måtte hvalfangerne utvide sin virksomhet til også å omfatte åpent hav. I begynnelsen ble spekket lagt i tønner og ført hjem for at oljen skulle utvinnes. I 1680 hadde nederlenderne 260 båter og 14 000 mann engasjert i hvalfangsten. Deretter begynte en å koke oljen ut av spekket om bord i båten. Dette førte til at båtene kunne utvide sitt virkeområde betraktelig.
De nordamerikanske indianerne og de første européiske nybyggerne hadde lenge fanget hvaler langs Amerikas kyster, men det var først i 1712 at den store spermasetthvalhandelen begynte for amerikanerne. Dette førte til at de sendte båter ut til alle hav.
Et hardt liv
Fra hvalenes synspunkt er ikke livet lett. Ryggene deres er fulle av arr med bleke sirkler etter de kraftige sugeskålene på blekksprutenes tentakler. Alle de eldre hvalene er gjentatte ganger blitt revnet opp og bitt forskjellige steder i hodet av kjempeblekksprutenes kjever. Sverdfisken er en annen fiende. Noen ganger etterlater den seg det 75 centimeter lange sverdet sitt innkapslet i hvalens hud.
Den verste fiende disse lekende gigantene i havet kjenner, er imidlertid mennesket. Men det er bare når hvalen blir provosert, at den angriper mennesker. Det hendte at den slo de gamle hvalfangstbåtene med den kraftige halen og knuste dem til pinneved. Mang en «fangst» ble mislykket selv etter at hvalen var blitt harpunert, fordi det sårede dyret smelte halen tvers over båten eller knuste den mellom kjevene sine.
På grunn av sin griskhet har menneskene ikke desto mindre nesten utryddet hvalene. I 1850 ble kongen på Hawaii klar over denne mulige faren og utstedte en forordning som forbød massefangst av hvaler utenfor Maui. Dette var den første restriksjon av dette slag som noen gang var blitt pålagt hvalfangere.
I og med oppfinnelsen av harpunkanonen i 1865 og de effektive flytende fabrikkskipene ble hvalfangsten intensivert. Japan og Sovjetunionen benytter også nå sonar og helikopter i jakten på disse dyrene, som hurtig er i ferd med å bli utryddet. Marinbiologene antar at det nå finnes færre enn 300 grønlandshvaler og andre retthvaler igjen i havet. Blåhvalen er blitt redusert til cirka 6000, og av gråhvalen er det bare cirka 10 000 igjen. Finnhvalene, seihvalene og spermasetthvalene er faktisk de eneste som det finnes noe større antall av.
Noen framtid for hvalen?
Hva kan gjøres for å forhindre at hvalen blir fullstendig utryddet?
Ved FN’s miljøkonferanse i Stockholm i juni 1972 krevde De forente stater et ti års opphold i kommersiell hvalfangst, og resolusjonen ble vedtatt. Den internasjonale hvalfangstkommisjon har imidlertid vegret seg for å gjennomføre forbudet. Visse grupper prøver å tvinge igjennom økonomiske sanksjoner mot hvalfangstnasjonene.
En rekke land, deriblant Storbritannia, Canada og De forente stater, har stanset sin hvalfangst. I ett land ble nylig et firma som en gang hadde 40 000 mann og 750 båter engasjert i hvalfangsten, tvunget til å dra inn sine siste fire båter og 40 sjømenn fordi landets handelsdepartement nektet å fornye hvalfangstlisensen. Noen land har dessuten forbudt import av hvalprodukter. Naturvernforkjempere sier at det finnes alternativer til samtlige av de nåværende hvalprodukter.
Hvalens framtid er, i likhet med framtiden til andre former for dyreliv, i høy grad avhengig av mennesket. Og det er absolutt oppmuntrende når mennesker tar skritt for å sikre disse forunderlige skapningenes fortsatte eksistens.