Donau — Europas gigantiske vannvei

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland

DE SISTE tonene til Strauss-valsen An der schönen blauen Donau dør sakte hen. Vi er på besøk i Wien og ønsker å få vite mer om den blå Donau, som i mange år har inspirert mennesker som har en svakhet for valser. På vår vandring gjennom gater og alléer her i den østerrikske hovedstaden kan vi stadig se elven. Til og med i den grå kveldsdisen er Donau et fengslende syn.

Donau har sitt utspring i Schwarzwald i Tyskland. Der blir små ubetydelige strømmer til bekker, som så blir til elver som forener seg og blir til en stor, 2850 kilometer lang elv som ved munningen til Svartehavet har en vannføring på 8400 kubikkmeter pr. sekund. Den er Europas viktigste elv når det gjelder vannføring. Volga er den eneste européiske elven som er lengre. Fra Regensburg i Tyskland kan en rekke lastebåter frakte hele 50 godsvogner over en strekning på 2600 kilometer, gjennom deler av de åtte Donaulandene til Svartehavet.

Mens vi nå sitter her ved elvebredden tidlig på kvelden, ser vi en rekke lastebåter gli bortover vannet. De røde, hvite og grønne stripene på vimplene viser at båtene er ungarske. Mannskapet om bord kaller elven Duna. Jugoslavene og bulgarene kaller den Dunav. Fiskere i Romania setter garnene sine ut i Dunarea. Skolebarna i Tsjekkoslovakia lærer om Dunaj, og russerne kaller elven Dunai. Men selv om navnet varierer, og selv om folkene langs elven har forskjellige levemåter, tjener denne gigantiske vannveien som et viktig bindeledd mellom nasjonene.

Ser du hvordan det blinker i metallcontainerne om bord i lastebåtene nå om kvelden? Disse 12 meter lange containerne, som de kalles, frakter forskjellige varer via jernbane og over elven og havet til Lilleasia. De østlige Donaulandene har jevnt og sikkert utvidet handelen med Vest-Europa, og en ser likeledes at varer fra vest blir sendt med lastebåter til Jugoslavia, Ungarn, Bulgaria og Romania.

Det er blitt kjølig her ved elvebredden. Men elven fascinerer oss, og tonene fra den skjønne Strauss-valsen dukker stadig opp i vårt sinn. Vi bestemmer oss for å ta en båttur på Donau.

Første etappe

Vi går om bord i et dampskip som i løpet av seks dager vil føre oss 2000 kilometer nedover Donau til den sovjetiske byen Izmail, som ligger i nærheten av det sted hvor Donau munner ut i Svartehavet.

Dampskipet begir seg av sted nedover elven og blir straks møtt av en rekke lastebåter som bærer Romanias blå, gule og røde flagg. Ikke lenge etter kommer vi inn i Tsjekkoslovakia og til Bratislava, som ligger øst for Wien.

Vi blir imponert over å se hvordan elven hele tiden utvider seg. Den har en ganske «spe begynnelse» i Tyskland og utvider seg stadig gjennom Østerrike, og her i Tsjekkoslovakia har den fått en «voksen størrelse». Den har nå lagt bak seg begynnervanskelighetene, som skyldes de trange dalene i Østerrike.

Etter at den har rent noen kilometer gjennom Tsjekkoslovakia, danner den grensen mellom dette landet og Ungarn. Etter en tid svinger den sørover, og vår forventning øker idet vi nærmer oss Ungarns hovedstad, Budapest, en av Europas eldste byer. Buda, den minste bydelen, ligger oppe på åssiden, og Pest, den største delen, strekker seg utover slettene, og disse to bydelene utgjør til sammen én stor by. En får inntrykk av at hver eneste gate og allé i byen fører til og over elven.

Her får vi anledning til å forlate båten og dra på sightseeing. På vår ferd gjennom byen ser vi tydelig at mange østeuropéere prøver å etterligne Vestens levemåte. Budapest er blitt kalt Øst-Europas Paris. Ved hjelp av sine fioliner beskriver sigøynerne på en mesterlig måte folkelivet på disse kantene.

Lyden fra skipsfløyten sier oss at vi ikke får tid til å ta en tur utenfor Budapest til Balaton, som med sine 600 kvadratkilometer er den største innsjøen i Mellom-Europa. Men fra elven har vi fin utsikt over de store, ungarske lavslettene, Alföld. På venstre side begynner gresslettene. Der ser vi boplassene til stammer som den dag i dag er nomader.

Under korsets tegn

Idet elven stadig blir bredere, ser vi langt borte et kors ved bredden. Dette religiøse symbolet leder tankene hen på et fryktelig, blodig drama. En gang i tiden dro båter fullastet med krigshester og vogner nedover denne elven under korsets tegn. Det var korsfarerne. Den nederlothringske hertugen Gotfred av Bouillon, som ble den første vesterlandske kongen i Jerusalem, dro nedover Donau til Svartehavet på veien til Det hellige land.

Donau ble benyttet til transport av hærer i flere hundre år, men en kan neppe gi den skylden for alt det blod som ble utøst. I det 14. århundre ble de få, beseirede korsfarerne som var igjen, forfulgt oppover elven av tyrkerne, som med sine svingende sabler utvidet det osmaniske (tyrkiske) rike oppover Donau-dalen like til Wien. Den melankolske kimingen fra klokkene i kirkene langs elven ble et alarmsignal som bar bud om ulykke utover vannet.

Videre til Jernporten

Men vi lever i en annen tid, og de karakteristiske tildekkede brønnene får oss igjen til å vende oppmerksomheten mot den ungarske «pusztaen». Her på disse store gressteppene spiller hesteavl en viktig rolle. Kvinner i fargerike skjørt og menn i vide bukser er travelt opptatt med sine gjøremål, mens 20 fullblodshingster gir til kjenne at de har lagt merke til oss.

Vi fortsetter så rett sørover og kommer inn i Jugoslavia. På reisens tredje dag kommer vi til Beograd, landets hovedstad. Byen inntar en viktig posisjon i forbindelse med balansen mellom øst og vest. De sterke fargene på mennenes bukser og kvinnenes spraglete kjoler gjenspeiler variasjonen i landskapet. En ting som er felles for alle, er at de arbeider hardt.

Den imponerende, to kilometer brede vannveien svinger nå Østover og danner grensen mellom Jugoslavia og Romania. Deretter bryter den seg modig vei gjennom Karpatene.

Ved Jernporten, et trangt skar, er elven bare omkring 100 meter bred. De framstormende, opprørte vannmassene med strømvirvler og malstrømmer utgjorde i gammel tid en trusel for alle som ønsket å ferdes på elven. De fleste av de ting som utgjorde en hindring for ferdselen ved Jernporten, ble imidlertid sprengt bort i slutten av det 19. århundre, og kanalen ble gjort dypere. Alle passasjerene er ikke desto mindre målløse over vannmassenes kraftutfoldelse.

Her Romania — der Bulgaria

I nærheten av den gamle romerske byen Turnu-Severin svinger Donau sørover igjen. Etter noen kilometer svinger den enda en gang østover og danner grensen mellom Romania og Bulgaria. Fjellene og klippene holder seg høflig i bakgrunnen idet vi kommer inn på lavslettene til fiskernes luttakkompagnement.

Her finner vi fattige, ydmyke mennesker som er opptatt med å dekke verdens etterspørsel etter luksus. Fiskerne fanger stør, som betyr kaviar for verdens kjøkkener. Innbyggerne her er vennligsinnete mennesker. Med sine flittige hender knytter de fargerike sjal og tepper. Vi ser kunstnere som prøver å feste på lerretet det Gud har skapt. Alle disse menneskenes liv er på en eller annen måte knyttet til elvens historie.

En av passasjerene sier: «Bulgaria er et lite land, men det har en dynamisk ånd!» Det var den som ga støtet til den raske utviklingen av landet etter den annen verdenskrig. Industrialiseringen begynte, og det ble bygd store fabrikker og gode veier.

Siste etappe

Donau fortsetter ikke rett østover mot Svartehavet, men svinger nordover og renner gjennom Romania mot den sovjetiske grensen. Ved Cernavoda ligger den lengste broen som er blitt bygd over elven. Skipet går videre til byen Galati, hvor det svinger østover mot Svartehavet.

Vi legger snart merke til at elven erobrer landet og brer seg ut som et vifteformet nettverk av armer og greiner. Vi har kommet til deltaet. Her i det 2600 kvadratkilometer store deltaområdet bor folk i leirhytter. En rekke fiskearter og frosker, rugder, måker og storker er rikt representert. De siste tar instinktivt skorsteinene i besittelse. Vi ser også et flagg med en stjerne på, Sovjets røde stjerne, som minner oss om at det er Kreml som har kontrollen over deltaområdet.

Vi forlater skipet for å se mer og for å tenke over det vi har sett. Vi har vært vitne til det pulserende livet i travle byer og det enkle, landlige livet blant vennlige bønder. Elven har ikke bare ført oss over nasjonale grenser, men gjennom flere hundre års historie. Donau har sannelig ikke skuffet oss.

En kan faktisk si at denne elven taler sju språk, har borgerskap i åtte land og tilveiebringer føde både for bønder i Bulgaria og millionærer i Paris. Den spiller en viktig rolle for forretningsfolk i London og hesteoppdrettere i Ungarn. Den har upartisk tjenstgjort i nomadestammenes og verdensmaktenes hærer. Men den har også inspirert en mann til å skrive vakker musikk som folk danser til i mange land — An der schönen blauen Donau.

[Kart på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

TYSKLAND

TSJEKKOSLOVAKIA

ØSTERRIKE

UNGARN

ROMANIA

JUGOSLAVIA

BULGARIA

Svartehavet

Adriaterhavet

Middelhavet

[Bilde på side 6]

Donau der den snor seg gjennom Østerrike