På sarte vinger gjennom livet
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil
EN LITEN sommerfugl flagrer fra blomst til blomst. Solstrålene spiller på de silkeaktige, blå vingene idet den setter seg på en stor hibiscus-blomst. Vi overhører følgende samtale i nærheten:
«Hva gjør den på blomsten?» spør lille Mari.
«Følg nøye med, så skal du se,» svarer onkel Walter.
Idet sommerfuglen svever rett over en annen blomst, ruller den ut den smale, sammenrullede tungen sin, snabelen, og senker den dypt ned i blomstens nektarbeholder.
«Tungen ser jo akkurat ut som en liten slange!» roper Jan.
Det er ikke helt riktig. Den er i virkeligheten delt i to. Når den ikke er i bruk, er den sammenrullet som en spiral mellom insektets to utstående øyne, men så snart den skal brukes, strekkes den ut. Sugingen foregår for øvrig ved hjelp av en pumpe som minner mye om en blåsebelg.
Mens vi betrakter denne blendende, vingede juvélen, dukker en lang rekke andre opp på skueplassen. Alle er travelt opptatt med å fylle på brennstoff. Jan løper etter en av dem og kommer straks tilbake med en som han holder i vingene.
«Nå kommer du til å få en hel del fint støv på hendene, Jan. Se her! Jeg tok med dette lommemikroskopet. Legg noe av støvet fra fingertuppene dine her på objektglasset. Ser du hvilken form støvpartiklene har? De er i virkeligheten ørsmå skjell. Formen på disse skjellene varierer med de forskjellige artene. De er ofte ordnet i regelmessige rekker på vingene.
«Nå forstår du sikkert,» fortsetter onkel Walter, «hvorfor sommerfugler og møll har fått det vitenskapelige navnet Lepidoptera — et ord som kommer fra to greske ord, lepis (skjell) og pteron (vinge), altså ’skjellkledde vinger’.»
«For en nydelig blåfarge!» utbryter Jan.
«Også så skjør som den må være!» tilføyer Mari.
«Ja, det ser kanskje slik ut, men i begge tilfelle må en faktisk si at skinnet bedrar,» forklarer onkel Walter. «Sett gjennom mikroskopet er fargen rett og slett brun, men sammen med lysstrålene får de gjennomskinnelige skjellene det til å se ut som om fargen er helt annerledes. Og disse skapningene er faktisk ikke så skjøre som en kanskje skulle tro. Beinene er rørformede deler av huden, som også tjener som skjelett og gir beskyttelse og motstandskraft. Og inne i kroppen, som består av hode, mellomkropp og bakkropp, finner vi hjertet og magen.»
En forbløffende forvandling
«Kan ikke du fortelle oss hvordan sommerfuglene blir til, onkel Walter?» spør Mari.
«Jo, gjerne det. Først må naturligvis hannen og hunnen komme sammen. Med tanke på dette er hannene utstyrt med et par følehorn, som består av mange ørsmå ledd, og ved hjelp av disse kan de oppspore en hunn på store avstander, til og med flere kilometer borte. Det er mulig at det er lukten som er hemmeligheten, for hannen har alltid følehornene vendt mot vinden.
«Når hannen nærmer seg sin utvalgte, viser den fram alle fargene sine i en slags flagrende dans. Etter befruktningen utskiller hunnen et stoff som den dekker seg med for å holde alle andre hanner på avstand. Deretter legger den eggene, kanskje opptil 1000 stykker. Den har nå oppfylt sin bestemmelse i livet, og den slutter å spise og lever bare noen få dager til. Hannen dør snart, den også.»
«Men hvordan går det da?»
«Eggene klekkes, og ut kommer larvene. De er sultne, kan du tro, Mari. Dette skjer som oftest mellom åtte og ti dager etter eggleggingen. Larvene trenger ingen mor til å mate seg, for de kommer til verden utstyrt med kraftige kjever og mellom åtte og ti øyne som de leter etter mat med. Saftige, grønne blad er deres yndlingsrett. Forskere la en gang merke til at en enkelt larve i løpet av 52 dager fortærte 120 blad, drakk 15 gram vann og ble 86 000 ganger tyngre enn den var da den kom til verden!
«Larvene har mange fiender,» fortsetter onkel Walter, «så de må stadig være på vakt. Noen av dem spiser bare om natten. Andre holder seg på undersiden av bladene. Andre igjen vever seg inn i et nett eller gjemmer seg i et rør som de spinner sammen av blad. Noen sommerfugllarver har en helt fantastisk kamufleringsevne. Gjenspeilingen av lyset fra deres nærmeste omgivelser framkaller en nervereaksjon som fører til at de skifter farge. Noen larver, som egentlig er røde, blir for eksempel blågrønne når de kommer i grønne omgivelser, mens de blir blågrå mot en mørk bakgrunn.»
«Hvordan går det med larven til slutt?» spør Jan.
«Jo, en dag trekker den seg instinktivt tilbake til et skjulested. Her spinner den noen silkeaktige tråder som den gjør om til en kokong, og går inn i sitt siste stadium, puppestadiet. Puppen ligner et hornaktig, sylinderformet hylster. Dette stadiet kan vare fra en uke til flere år. Inne i sylinderen finner det sted et virkelig mirakel — larven blir forvandlet til en annen skapning. En varm dag revner så det trange hylsteret, og hva tror dere kommer fram?»
«Jeg vet det!» roper Mari. «En sommerfugl!»
«Det stemmer — en sommerfugl eller en møll, alt etter hvilken familie egget tilhørte. Men tenk på det! Nå er det ikke lenger en slimete larve vi har foran oss, men en vinget liten skapning som er så vakker at den kan ta pusten fra oss — og dessuten er den kanskje også svært fargerik. Den brer ut vingene sine og spruter inn i dem en væske fra kroppens indre, og når vingene er blitt tørre, er den klar til å ta sin jomfrutur.»
Finnes over hele jorden
«Finnes det mange slags sommerfugler?»
«Ja, Mari, hvis en regner med både sommerfugler og møll, er minst 80 000 arter blitt beskrevet, og en mener at det finnes cirka 120 000 arter. Brasil regnes for å være det landet som har flest av dem. En naturforsker så 700 i flukt i løpet av bare en times tid i Amazonas-området.»
«En kan altså se dem i alle deler av verden?» undres Jan.
«Ja, de er praktisk talt like utbredt som blomstrende planter. Det er bare i svært kalde områder, for eksempel i polarstrøkene, at det ikke finnes sommerfugler. Det finnes minst 46 arter ovenfor den nordlige polarsirkelen. Men såvidt en kjenner til, er det ingen sommerfugler som hører hjemme i Island. De vakreste holder til i tropene.
«Det er blitt funnet fossile sommerfugler også,» påpeker onkel Walter, «for eksempel i rav. Det er imidlertid ikke noen vesentlig forskjell mellom disse eksemplarene fra gammel tid og dem som flagrer omkring i vår tid. Det finnes ingen spor etter en utvikling i årtusenenes løp. Sommerfuglene ble tydeligvis skapt av Gud etter sitt slag på den femte skapelsesdag, som Bibelen taler om.» — 1 Mos. 1: 20—23.
Merkelige vandrere
«Flyr sommerfuglene langt, onkel Walter?»
«Ja, det er sikkert og visst, Jan. Men også her er det stor variasjon mellom artene. De fleste artene lever bare noen dager eller uker og holder seg på samme sted. Andre lever i flere måneder og flyr tusenvis av kilometer, enten alene eller i store svermer. Ta for eksempel monarksommerfuglen. Om sommeren holder den gjerne til på de nordlige breddegrader, helt opp til Hudsonbukta. Den overvintrer i California eller Mexico, og hver ny generasjon vender tilbake til de samme stedene. Om våren får denne sommerfuglen nytt liv og begir seg igjen på vei den lange turen mot nord. I juni kommer den fram, legger eggene sine og dør.»
«Hvordan klarer de å finne tilbake til samme sted?»
«Det er Gud som har gitt dem den evnen, Mari. En mener at lukten spiller en viktig rolle i denne forbindelse. På hver av bakvingene til monarkhannen er det en mørk flekk, og skjellene på denne flekken er svarte og hule. De avgir en duft som minner litt om duften av kaprifolium. Den blir hovedsakelig brukt i forbindelse med paringen, men det kan også hende at de etterlater seg et ’luktspor’ når de flyr i store grupper.
«Alle arter flyr naturligvis ikke i samme retning. I Afrika har en sett sommerfuglsvermer som har flydd i ulike retninger, møtes og krysse hverandres veier. Men hver art holder sin egen kurs. Ikke engang kraftig regn og uvær får svermene til å vike av fra den. Og noen av dem er kolossalt store. En gang så en i Europa en sverm som var 65 kilometer bred og trengte tre dager på å passere et gitt punkt i en hastighet av ti kilometer i timen. En antar at det var cirka tre milliarder sommerfugler i svermen.»
«Er det den hastigheten de pleier å ha?»
«Ikke nødvendigvis, Jan. Forskning som er blitt gjort på dette området, har gjort oss oppmerksom på kjensgjerninger som virkelig er forbausende. Sommerfugler som ble observert i England, viste seg å ha en hastighet på 42 kilometer i timen. En sommerfugl som ble fulgt i helikopter, tilbakela 220 kilometer i løpet av fire timer og 42 minutter. Disse insektene trenger dessuten ikke tilnærmelsesvis så mye brennstoff som menneskenes luftfartøyer gjør. Et helikopter bruker mellom fire og fem prosent av sin egen vekt i brennstoff når det er i luften en time. Et fly bruker 12 prosent. Men en sommerfugl bruker bare seks tiendedels prosent av sin egen vekt i samme tidsrom.»
Andre eiendommeligheter
«Hvor store kan de bli?» spør Mari.
«Noen av dem blir virkelig store. Hunnen av arten Troides Alexandre på Ny Guinea blir for eksempel mellom 25 og 30 centimeter fra vingespiss til vingespiss. Ornithoptera Cassandra i den nordre delen av Queensland i Australia blir 16,5 centimeter, og en annen art på Borneo er 18 centimeter mellom vingespissene.
«Så har vi også,» fortsetter onkel Walter, «sommerfuglverdenens ’stinkdyr’. Disse gir fra seg en ubehagelig lukt for å holde fiender på avstand — først og fremst fugler. Mange sommerfugler har tegninger på vingene som gir dem god beskyttelse. Én art har vinger som ligner ugleøyne, en annen har vinger som ligner gammelt, tørt løv, og en tredje har en tegning på undersiden av vingene som ser ut som tallet 80 eller 88.»
«Hva er egentlig forskjellen mellom møll og sommerfugler?»
«Stort sett kan en si at sommerfuglene flyr om dagen og møllene om natten. Men det finnes naturligvis unntagelser. Du har sikkert sett møll fly omkring midt på dagen, Jan. Når sommerfuglen hviler, holder den som oftest vingene, i hvert fall de forreste, sammen og rett opp. Møllen holder de forreste vingene utslått, men litt skrått mot hverandre. Og møllene har som regel heller ikke så livlige farger som sommerfuglene.»
«Og så var det én ting til, onkel. Er sommerfuglene til noen nytte?»
«Ja, det er de, Mari. Foruten at de er en fryd for øyet for mennesker som setter pris på dem, er de til stor nytte for plantene. De fører blomsterstøv fra blomst til blomst og gjør det dermed mulig for plantene å formere seg. Dere har sikkert også hørt om silkeormene. De blir også til en slags møll, men i larvestadiet spinner de kokonger av ren silke, som menneskene kan bruke. Men nå holder solen på å gå ned, barn, så det er best at vi går videre.»
«Tusen takk, onkel Walter,» sier Jan, «for at du fortalte oss alt dette om lepi . . . hva var det nå de het igjen?»
«Lepidoptera. Husker du det nå? Skjellkledde vinger.»