Noen inntrykk fra Expo 70
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan
«FRAMSKRITT OG HARMONI FOR MENNESKEHETEN.» Disse ordene utgjorde mottoet for Expo 70. Formålet med utstillingen var å vise at Vestens framskritt sammen med Østens harmoni vil skape en bedre verden for menneskeheten. Lyktes det å vise dette? Det var det vi fant ut at vi ville undersøke.
Det var en klar formiddag på forsommeren vi kjørte omkring på Expo 70’s over 3000 mål store område med topphastighet. Vi parkerte så bilen på den rommelige parkeringsplassen, hvor det allerede sto hundrevis av biler. Det var en time til utstillingen skulle åpne, men det var mange mennesker å se. Ved hovedinngangen sto et futuristisk «Solens tårn», som raget 60 meter opp i luften.
Da vi kom fram til Sovjets paviljong, skjønte vi at vi ville måtte stå minst tre timer i kø for å komme inn der, så vi gikk forbi den og bort til Storbritannias paviljong, hvor vi kom inn etter fem minutter. Den var virkelig interessant. Filmer og fotografier skiftes i rasende fart om å beskrive britenes dagligliv og industri, kunst og historie. Vi kom helt up to date med de vitenskapelige framskritt. Vi fikk se det siste i jetmotorer, luftputefartøyer, medisinske oppdagelser og så videre.
Vi fikk høre at det var over 300 000 mennesker på området samtidig med oss. Energiske mennesker på sightseeing iført fargesprakende skjerf og «Expo-luer» strømmet til fra alle kanter. Det var imidlertid ikke noen kø foran den åpne, brasilianske hallen, hvor alle besøkende ble traktert med kaffe. Deretter kom vi til Hawaiis paviljong, hvor det var sang og hula-huladans. Det var ingen kø til toalettene heller, hvor vi til vår overraskelse kunne høre dempet musikk.
Vår oppmerksomhet ble så vakt av en energisk gruppe trubadurer i den meksikanske paviljongen som underholdt med livlige, latinamerikanske sanger og melodier. En stor, aztekisk solkalender innledet en levende skildring av Mexicos historie gjennom de aztekiske og katolske tider og fram til vår tid. Like i nærheten lå den greske paviljongen, som igjen førte oss langt tilbake til den før-kristne tid. Vi la særlig merke til et stort mosaikkbilde som var gravd ut fra Pompeiis ruiner. Det forestilte et sammenstøt mellom Alexander den store og Darius III av Persia ved Issos i år 333 f. Kr.
Den indiske paviljongen var meget vakker. Den beskrev Indias historie helt fra de tidligste tider og kampen for å bygge opp en moderne nasjon. Det ble gitt en interessant beskrivelse av buddhismens historie, og vi fikk vite at Buddha ble født så sent som i år 544 f. Kr. Da var nedskrivningen av Bibelens hebraiske skrifter nesten fullført. På en plate kunne vi lese buddhismens grunnsetninger: «Da talte Buddha: Rett syn, rett beslutning, rett tale, rett handling, rett liv, rett streben, rett tankegang og rett fordypelse. Alle ting er forbigående.» Vi spurte oss selv: Hvilken nytte kan «rette» ting ha når de bare er forbigående?
Men nå var tiden inne til å hvile beina.
Den japanske hagen og Japan
Vi gikk et kort stykke bort til den 250 mål store japanske hagen. Her, blant sjøer og dammer som var fulle av fisk og omkranset av liljer og lotusblomster, blant vannfall og bekker, tehus og dvergtrær, og hvor fuglesang og koto-musikk (harpemusikk) strømmet ut fra høyttalere, fant vi et totalt annerledes trekk ved Expo 70. Her kunne vi sitte ned og slappe av med matpakken vår og glede oss over harmonien i Guds skaperverk. Det fikk oss også til å tenke på at varige framskritt for menneskeheten ikke er å finne i byer av stål og betong, hvor luften og vannet er forurenset. Virkelige framskritt vil det først bli når den allvise Skaper om kort tid gjenskaper paradiset på jorden på sin måte.
Etter å ha samlet nye krefter gikk vi bort til den japanske paviljongen. Køen beveget seg sakte mot inngangen, og vi fikk 40 minutter på oss til å betrakte utsiden av den mest omstridte bygningen på utstillingsområdet. Det kostet over 100 millioner kroner å oppføre den. Inne i bygningen fikk vi en levende skildring av den japanske mytologi og av hvordan den går over i virkelig historie. Et fryktinngytende bilde av buddhistenes «helvete», hvor offerne vrir seg i ulidelig pine, minnet oss om Dantes «inferno». Hvor tydelig er det ikke at all falsk religion har en felles opprinnelse!
Men snart kom vi inn til det moderne Japan, hvor vi ble helt overveldet av travelhet og statistikker. Jaget og maset var framstilt på en meget virkelighetsnær måte. Det var også laget en skog av TV-antenner. Men er alt dette framskritt? En sirkelrund teaterscene ga oss litt ro og harmoni. Vi betraktet «Vår verden» på 18 forskjellige filmlerreter, hvor vi kunne se livet i Osaka og andre av verdens storbyer samtidig. Vi så et vevd tapet kalt «Gledens tårn» som skildret de store forhåpninger menneskene gjør seg med hensyn til den framtidige bruk av atomenergi.
Høydepunktet her var en av de fineste tingene ved utstillingen — det store teatret, hvor vi på et 48 meter bredt lerret fikk se fargefilmen «Japan og japanerne». Vi fikk se storslåtte fotografier av Fuji-fjellet som var tatt i de fire årstider og viste hvordan det daglige liv arter seg for de menneskene som bor ved foten av det. Vi fikk se dem, gamle og unge, i arbeid og på skolen, i snøvær og tyfon, i fruktblomstringstiden og i den tiden da det er mest populært å bestige fjellet — det så faktisk ut til at det da var flere mennesker på Fuji enn på Expo 70.
Etter å ha sett flere japanske teknologiske utstillinger kjøpte vi oss litt mat og dro videre på et rullende fortau.
Konkurrerende kjemper
Ved den amerikanske paviljongen var det bare 35 minutters ventetid. Det nærmet seg kvelden da vi kom dit, så nå var det ikke fullt så mange mennesker å se. Selve bygningen tiltrakk seg stor oppmerksomhet. Den hadde et kjempemessig, elipseformet tak som så vidt hevet seg over bakken og utelukkende ble holdt oppe av luft. Selve paviljongen var plassert under jorden, og det fantes hverken bærebjelker eller pilarer.
Det første vi så på den amerikanske utstillingen, var kjempemessige fotografier i svart-hvitt av ledende artister som skildret livet i De forente stater. Vi fikk så se en rekke større sportsbegivenheter, som tydeligvis tok sikte på å appellere til de sportsinteresserte japanerne. Men den største attraksjonen var små modeller av Geminiraketter og langt større Apollo-fartøyer som fór omkring i rasende fart. Til slutt fikk vi se en godt beskyttet månestein. Den så omtrent ut som en vanlig gråstein, og vi måtte spørre oss selv om dette foreløpige resultatet fra utforskningen av rommet virkelig var et symbol på framskritt for milliarder av dollar.
Vi så ikke den minste antydning om at menneskene bør se hen til Gud for å gjøre framskritt. Kanskje Gud er blitt erstattet av månesteinen?
Nå ville vi forsøke Sovjets paviljong igjen. Énskinnebanen tok oss raskt med til den andre siden av Expo-området, og snart sto vi under den røde og hvite bygningen som tårnet seg mot himmelen med en gyllen hammer og sigd i toppen. Det tok bare fem minutter å komme inn denne gangen. Fra et historisk synspunkt var forestillingen her interessant helt fra begynnelsen av. Men vi ble snart lei av å se bilder av Lenin, Lenin og atter Lenin — han må tydeligvis være russernes høyeste gud.
Vi ble tatt med til Sovjets store tømmerdistrikter. Her fikk vi se hvordan mange nye byer hadde vokst opp, og hvordan elektrisiteten stadig er blitt bedre utnyttet. Høydepunktet på Sovjets utstilling var virkelige romskip, blant annet et av typen Sojuz, og vi fikk se hvordan disse beveger seg i rommet. Men vi ville ha foretrukket å møte noen av landets ungdommer i stedet for astronautdukkene. I mange av de andre paviljongene fikk vi nemlig hilse på representanter for de respektive land.
Både den amerikanske og den sovjetiske utstillingen etterlot det inntrykk at håpet om framtidige framskritt er basert på verdensrommet. Men er det det?
Andre land
Dagen etter begynte vi med å besøke Bulgarias hall. Der gjorde vi et godt valg. Ved inngangen ble vi møtt av et kor av piker i nasjonaldrakter som sang noe som vi tror var en folkesang. Og selv om det var flere ting som minnet oss om at Bulgaria tilhører de sosialistiske land, ble folket og deres liv, landet, vingårdene og åkrene skildret på en svært fengslende måte.
I den tsjekkoslovakiske paviljongen i nærheten så det på den annen side ut til at hovedvekten var lagt på sterk frykt for krig, skjønt hallen var meget vakker og var bygd av glass. En av de besøkende foran oss hadde skrevet i boken ved utgangen: «Dette er et meget dårlig show.» Vi syntes imidlertid at det var mye interessant og lærerikt i den tsjekkiske finalen, en film som skildret hvordan tsjekkisk glass og krystall blir framstilt og brukt.
Etter å ha spist litt i den vakre japanske hagen gikk vi for å se på de afrikanske hallene. I noen av disse fikk vi se svært livaktige fargebilder av livet ute i naturen. Vi fikk se store skoger, fjell, elver og fosser. Hvor vakker kunne ikke jorden ha vært med all sin variasjon hvis det ikke var for menneskenes selviske ideologier og grådige utnyttelse av den! Men vi kunne ikke gå med på påstanden om at det var i Tanzania at «mennesket først trakk livets ånde, for 1 750 000 år siden».
Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Sveits og flere andre land hadde også særegne paviljonger, som fortalte om Europas naturskjønne steder, dets musikk og dets historie og européernes liv og former for underholdning. Vi besøkte også andre deler av jorden, blant annet en regnskog i New Zealands paviljong, hvor til og med regnskogfuglene var på plass, og en serie på fire teatre som skildret «Oppdagelser» i Canada. Foran den kanadiske paviljongen var det heldigvis benker som vi kunne sitte på mens vi ventet på å få komme inn i det pyramideformede Speilpalasset. Vi fikk sitte i hvert av teatrene også, og forestillingene var så opplysende og interessante at vi ble helt overveldet — helt til det kom et program med ti nerveslitende minutters hes, psykedelisk rock ’n’ roll, tydeligvis Canadas «oppdagelse» for framtiden. Kunne dette være harmoni? Vitner slike ting om framskritt?
Framtidsperspektiver
Vi hadde lyst til å se flere av de japanske utstillingene, men vi ombestemte oss da vi fikk se de lange køene. Vi klarte imidlertid å komme forbi bambustrelundene og inn i bygningen til Matsushita Electric, et firma som i fjor solgte 1,3 millioner fargefjernsynapparater. Her var det også en «Tidskapsel» av metall. Den inneholdt en fullstendig beretning om vår tid og skulle graves 15 meter ned i jorden ved Osaka-slottet etter at Expo 70 var over. Kapselen inneholder klær, husholdningsartikler, en historisk beretning og lydbåndopptak med støy — til og med en hests knegging og gryntingen til en gris er med. Den skal ikke åpnes før om 5000 år. Det er en interessant idé, men vil tidskapselen være av interesse om 5000 år?
Fuji-konsernets oransjefargede paviljongbygg lignet en kjempemessig prærievogn. Der inne fikk vi på store filmlerreter skildret den disharmoni som menneskenes liv er preget av fra voggen til graven — uoverensstemmelser, rasemessige og nasjonale splittelser, grusomheter og skuffelser. Dette fikk oss til å spørre: Hvor på jorden finnes det virkelig håp om framskritt og harmoni blant menneskene? Det var ikke bare vi som tenkte på denne måten, for vi hørte en japansk student som gikk forbi oss, bemerke: «Framskritt og harmoni — det er snarere det stikk motsatte!»
I løpet av disse to dagene så vi mange interessante og tankevekkende ting på utstillingsområdet, men det vi satte aller størst pris på, var sant å si å slappe av i den japanske hagen.
Expo 70 var et enormt, kjempemessig skuespill. Det var en opplysende og lærerik utstilling, for den viste hva slags omgivelser de forskjellige mennesker lever i, og hva de er opptatt med. Den understreket at det er et skrikende behov for framskritt og harmoni. Men viste den veien til dette målet? Det var nok en litt for stor oppgave, selv for en koloss som Expo 70.
[Bilde på side 5]
Solens tårn, Expo 70’s symbol