«Oppdagelsenes tidsalder» — til hvilken pris?

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

«SE HVA jeg fant!» roper den lille piken og holder fram en vakker sommerfugl. Voksne liker også å vise fram de nyeste oppdagelsene sine.

Og finnes det noe bedre sted å gjøre det på enn en verdensutstilling? Fra 20. april til 12. oktober 1992 var Sevilla i Sør-Spania vertsby for Expo ’92, den siste og største verdensutstillingen i vårt århundre.

Temaet for Expo ’92 var «Oppdagelsenes tidsalder», så deltagerne gikk inn for å gi et bilde av sin egen rolle i menneskehetens oppdagelser både før og nå. Besøkende fikk en enestående mulighet til å lære om matkulturen, folkloren, arkitekturen og teknologien i 111 forskjellige land.

I de senere år har imidlertid en mørkere side ved oppdagelsene kommet fram i lyset. De mange oppdagelsene har gitt et ubehagelig biprodukt — ødeleggelsen av det ømtålige miljøet på planeten vår. Akkurat som en liten pike kan skade en sommerfugls sarte vinger, kan den uansvarlige bruken av teknologi forårsake ubotelig skade på miljøet her på jorden.

Som den offisielle utstillingsguiden (Expo’92 Official Guide) forklarer, var derfor målet med utstillingen ikke bare å gi «en hyllest til menneskehetens evne til å gjøre oppdagelser», men også å slå et slag for den internasjonale solidaritet som er nødvendig for å beskytte den ømtålige planeten vår.

«Verden på en øy»

Vertsbyen Sevilla ble en rik by i oppdagelsenes gullalder. Christofer Columbus seilte fra Sevilla da han drog ut på sin andre store oppdagelsesreise. I løpet av det 16. århundre ble det meste av det gullet som ble utvunnet på det amerikanske kontinentet, skipet til Sevilla av spanske gallioner. Gullet, som var den viktigste sporen for mange av de tidlige oppdagelsesreisende, ble losset ved Torre del Oro (Gulltårnet), et av byens berømte landemerker.

Men i den senere tid har pengene strømmet ut i stedet for inn. I løpet av de fem siste årene er over 59 milliarder kroner blitt brukt til å klargjøre denne storbyen i Andalucía til Expo ’92. Hva er blitt utrettet ved hjelp av alle disse pengene?

I utkanten av Sevilla ligger La Cartuja, en øy som er blitt dannet ved avleiring av slam fra elven Guadalquivir. Her lå et gammelt kloster og en forfallen porselensfabrikk. Øya ble forvandlet til en enorm temapark, komplett med avenyer med trær langs begge sider, hager, kanaler, innendørs gågater og skinnende utstillingsbygninger, eller paviljonger, alt sammen forbundet med byen ved hjelp av flere vakre broer. Spanias konge, Juan Carlos I, beskrev den nye La Cartuja som «verden på en øy og en øy for verden». Hva slags verden oppdaget de som besøkte Expo ’92?

Det virket som Expo ’92 la like stor vekt på kultur, mattradisjoner og underholdning som på teknologisk dyktighet. Skribenten César Alonso bemerket: «I Expo’ 92 har vi beveget oss videre fra en optimistisk beundring av framskrittet mot en vaktsom mistenksomhet overfor vitenskapelige eller tekniske prestasjoner.» Og det at et rekordstort antall mindre land deltok, gav utstillingen en mer menneskelig enn teknologisk karakter.

I de forskjellige paviljongene kunne de som kanskje aldri får sjansen til å besøke fjerne land, få et glimt av disse landenes skjønnhet, folk og historie. Dramatiske stammedanser fra New Zealand og Papua Ny-Guinea konkurrerte med russernes livlige folkedans, spanjolenes sevillanas og indonesiernes grasiøse rytmer om de besøkendes oppmerksomhet. Operaforestillinger, fyrverkeri og gateartister gjorde det hele enda mer fargerikt.

Oppdagelser før og nå

Besøkende kunne iaktta i hvor stor grad verden har forandret seg i løpet av de siste 500 år. En utstilling i det restaurerte klostret på La Cartuja viste hvordan livet var i 1492 — ikke bare i Europa, men også på det amerikanske kontinentet, i Østen og i den islamske delen av verden. På den tiden var disse fire regionene som enorme øyer som var avskåret fra hverandre på grunn av havområder, ørkener eller mistillit.

Men framfor alt hadde Expo ’92 som mål å være miljøvennlig. Dette var første gang miljøvern ble tillagt så stor betydning på en internasjonal utstilling. En tredimensjonal dokumentarfilm forklarte hvordan nyere oppdagelser — for eksempel oppdagelsen av hullet i ozonlaget — har satt menneskelagde trusler mot planeten vår i fokus. Miljøpaviljongen analyserte problemet med å kombinere økonomisk vekst med miljøvern. Naturpaviljongen inneholdt en modell av Amazonas’ regnskog og la vekt på hvor sårbar denne uvurderlige arven er.

På øya La Cartuja hadde man også satt i gang et av Europas største hageprosjekter — 30 000 trær og 300 000 busker var blitt plantet der. Hensikten var å forskjønne utstillingsområdet og overbringe et budskap om at oppdagelser ikke bør føre til ødeleggelse av miljøet. Røde og gule vannliljer sloss med en avansert kommunikasjonssatellitt om plassen, jakarandatrær blomstret under den obligatoriske enskinnebanen, og vidstrakte gressplener skjulte et innviklet fiberoptisk telekommunikasjonssystem.

Mange paviljonger gjenspeilte tradisjonell arkitektur og var eiendommelige, enten i utforming eller i valget av byggematerialer. Japanerne hevdet at deres paviljong var den største trebygningen i verden, mens sveitserne hadde bygd et elegant tårn av papir. Marokkanerne hadde reist et arabisk palass, og De forente arabiske emiratene hadde bygd et minislott. Fasaden på New Zealands paviljong var en klippe, komplett med en foss og en realistisk utseende koloni med skrikende sjøfugler, mens Indias paviljong av tre var kronet med en enorm påfuglhale.

Det er ikke lett å ha det kjølig og behagelig i den trykkende sommervarmen i Sevilla. Arrangørene tok sikte på å bøte på problemet på den naturlige måten, ved å gjøre bruk av de hevdvunne metodene til maurerne, som bodde i Sevilla for mange hundre år siden. Et stort antall fontener og kunstige skyer av forstøvet vann i kombinasjon med trær, busker og skyggefulle gangveier gjorde det lettere å utholde heten.

«Vår tids største oppdagelse»

Før Columbus drog ut på sin første reise, bodde han i det gamle klostret på La Cartuja. Hans reise dannet opptakten til den oppdagelsenes tidsalder som ble feiret på verdensutstillingen. Men til tross for 500 år med framgang på mange områder ser menneskene framtiden i møte med stadig større bekymring. Kong Juan Carlos I påpekte at «felles bestrebelser og optimisme i bunn og grunn er avhengig av dialog nasjonene imellom, av felles forståelse».

Derfor forsøkte Expo ’92 å «overbringe et budskap om fred, godt naboskap og solidaritet til alle som bor på vår . . . planet, jorden» — et mål som ikke er lett å nå, i betraktning av at verden er så kronisk splittet. Som Expo’92 Official Guide erkjente: «En ny verdensorden basert på disse prinsippene ville virkelig være vår tids største oppdagelse.»

[Bilde på side 17]

Det berømte Torre del Oro (Gulltårnet) i Sevilla, bygd i det 13. århundre

[Bilde på side 18]

Vannliljer sloss om plassen med en kommunikasjonssatellitt

[Bilde på side 18]

Den marokkanske paviljongen var bygd i samme stil som maurernes palasser