Hvorfor jeg avbrøt min presteutdannelse

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Venezuela

DA JEG hadde vært to år i Maria-legionen og sju år ved et presteseminar, sto jeg overfor en uhyre viktig avgjørelse. Skulle jeg fortsette ved seminaret i tre år til for å fullføre min utdannelse og bli prest i den romersk-katolske kirke, eller skulle jeg bryte over tvert med alt sammen? Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg måtte ta et klart standpunkt. Hva skulle jeg velge å gjøre?

Problemet var ikke at jeg hadde mistet min kjærlighet til Gud. Jeg var fremdeles meget opptatt av religiøse spørsmål. Det hadde heller ikke gått dårlig med studiene. Tvert imot; det hadde gått meget godt. I likhet med andre i de høyere klassene ved seminaret ville jeg få anledning til å lese messen og ha ansvaret for musikken.

Når jeg var hjemme på ferie, fikk jeg av og til lov til å tre inn i stedet for hjelpediakonen på hjemstedet mitt. Dette innbefattet å lese et stykke fra brevene i de kristne greske skrifter, å ta brødet og vinen fra bordet og gi det til diakonen og å bla om i bønneboken, som inneholder de bønner som skal leses under messen på de forskjellige dager i året. Mine bekjente var stolte over å se meg gå fram til alteret og tjene som hjelpediakon. En gang fikk jeg anledning til å være med på å innvie et lite kapell som nettopp var blitt bygd. Det så virkelig ut til at jeg skulle nå mitt mål, å bli prest.

Tidlig interessert i religion

Så vidt jeg husker, har jeg alltid vært opptatt av religiøse spørsmål. Medlemmene av min familie var katolikker i navnet, men ikke særlig religiøse. Ikke desto mindre gikk jeg i kirken hver dag, og der hadde jeg den forrett å studere katekismen sammen med en ungdomsgruppe. Tiden gikk, og jeg bestemte meg for å melde meg inn i Maria-legionen, en organisasjon som virker innenfor kirken. Som medlem av denne organisasjonen var jeg opptatt med å undervise andre unge mennesker om jomfru Maria. Hensikten med dette var å utbre mariadyrkelsen.

Det gikk to år, og i løpet av denne tiden fikk jeg god kjennskap til legionens lære. Så en dag henvendte presten på stedet seg til meg og spurte om jeg hadde lyst til å begynne på et seminar. «Kunne du tenke deg å bli prest?» spurte han. «Har du noen gang tenkt på å begynne på et seminar? Har du ikke lyst til å bli en etterfølger av Kristus?»

Jeg likte naturligvis tanken på at jeg en dag kunne bli prest, men jeg sa ikke ja med en gang. Det var forskjellige ting som måtte tas i betraktning. Jeg måtte for eksempel betale 4000 kroner i året for kost og losji, og det første året måtte jeg dessuten kjøpe bøker for 1100 kroner. Hvor skulle jeg få disse pengene fra? I tillegg til dette kom at mine foreldre slett ikke var begeistret for at jeg skulle bli prest.

Presten var stadig på meg. Han tilbød meg hjelp i form av et stipendium, og det innebar at mesteparten av utgiftene ville bli dekket for meg. Når jeg nevnte motstanden fra mine foreldre, henviste han til et skriftsted som prestene ofte siterer: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden.» (Mark. 10: 29, 30) Da jeg hadde tenkt over saken et år, bestemte jeg meg for å ta imot tilbudet, og så ble det truffet tiltak for at jeg skulle kunne begynne på seminaret.

Seminarutdannelsen

Det så nå ut til at mitt høyeste ønske skulle bli oppfylt. Var det ikke å vente at livet ved seminaret ville føre meg i et nærmere forhold til Gud og gi meg svar på alle mine spørsmål angående livet og framtiden? Etter hvert som tiden gikk, møtte jeg imidlertid den ene skuffelsen etter den andre. Studiene ga meg ikke det jeg hadde håpet. Dessuten hadde noen av guttene utålelige vaner, noe som bekymret meg.

Hver dag hadde sin faste rutine. Når vi sto opp om morgenen, kl. 6, gjorde vi først korsets tegn, hvoretter vi leste bønnen «Hellige Maria» og bega oss på vei til messen. Siden fulgte en meditasjonsstund, og da skulle vi vanligvis ha det annet Vatikankonsil i tankene, blant annet. Deretter så vi over det stoffet vi skulle gjennomgå i klassen den dagen. Etter frokost brukte vi halvannen time til å vaske spisesalen og vanne planter. Måltidene ble inntatt i stillhet, for vi måtte høre på opplesning.

Vi fikk fem timer med undervisning hver dag, men jeg fikk ikke det ut av den som jeg ønsket. Vi fikk lite hjelp til å forstå Guds vilje. Det meste av undervisningen kunne vi ha fått på en hvilken som helst annen skole hvor det blir undervist i latin, spansk, kunst, musikk, filosofi, biologi og historie. Bare fire timer i uken ble vi undervist i kirkens lære.

Det ble riktignok lest fra evangeliene og brevene under messen, men teksten ble ikke forklart, og det var ingen som påpekte hva det vil si å følge Bibelens moralske veiledning, i den hensikt å sette en stopper for den dårlige oppførselen til noen av guttene.

Min søster, som er et Jehovas vitne, skrev ofte til meg og forklarte forskjellige ting i Bibelen, men jeg fikk sjelden brevene hennes. De ble stanset av den presten som ledet seminaret. I feriene forsøkte hun å forklare forskjellige ting for meg ut fra Bibelen, men jeg satte ikke særlig stor pris på hennes anstrengelser. Dessuten var det hun sa, i strid med kirkens lære.

Bibelen taler

På slike seminarer som det jeg gikk på, er det vanlig at det hver dag er satt av en halv time til «åndelig» lesning, det vil si at en skal lese i en bok som forteller om en «helgen». En kveld hadde jeg ikke noen slik bok for hånden og måtte derfor falle tilbake på min lommeutgave av den spanske bibeloversettelsen Nácar-Colunga. Da jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne å lese, åpnet jeg den på måfå og begynte å lese i 2 Mosebok, kapittel 19. Alt gikk godt inntil jeg kom til kapittel 20, versene 4 og 5.

Jeg skal si jeg ble overrasket da jeg fant en uttalelse i Guds Ord som fordømte det å lage og tilbe bilder! Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne! Jeg hadde alltid betraktet Bibelen som hellig. Jeg lukket Bibelen og begynte å tenke. «Hvordan er dette mulig?» spurte jeg meg selv. «Har de bedratt meg hele tiden?» Min neste tanke var: «Jeg skulle ikke tenke slik om kirkens lære. Jeg kunne komme til helvete.»

Jeg åpnet Bibelen på ny for å lese resten av halvtimen, og denne gangen åpnet den seg på Esaias, kapittel 40. Da lesetiden nesten var utløpt, hadde jeg kommet til Esaias 42: 8, hvor det i min bibel sto: «Jeg er, Jehova er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære, heller ikke avgudsbildene den pris jeg skal ha.» Enda en gang var det et sjokk for meg å oppleve at Bibelen talte direkte til meg og understreket at Gud ikke har behag i billeddyrkelse. Jeg var forvirret! Var det mulig at min religion førte meg i gal retning? Akkurat da ringte klokken og fortalte at det var sengetid.

Jeg søker hjelp

Det ble en søvnløs natt. Om morgenen gikk jeg rett til biskopen. Jeg ba ham om å forklare 2 Mosebok 20: 4. Han sa at dette forbudet var en del av Moseloven, som ble avskaffet av Kristus. Jeg påpekte da at i katekismen står det at de kristne skal holde De ti bud, som er en del av loven. «Hvordan vil De forklare at én del av loven ble avskaffet, og en annen ikke?» spurte jeg. Han sa at grunnen til at den delen av loven ikke var blitt avskaffet, kunne være at den skulle være til gagn for de kristne. «Det er ikke mulig,» sa jeg, «for hvis Kristus kom for å avskaffe loven, må han ha kommet for å avskaffe hele loven.» Han sendte meg til ham som hadde til oppgave å hjelpe studentene med å overvinne åndelige problemer.

De svar han ga på mine spørsmål, var basert på mysterier og filosofi. Jeg innså snart at jeg aldri ville finne sannheten her, og derfor bestemte jeg meg for å forlate seminaret. Han brukte mange argumenter for å overbevise meg om at jeg burde bli. «Du bør bli for at du ikke skal skade kameratene dine. Du er jo i en av de øverste klassene, og det er noe de legger merke til.» Dette og mye annet fikk jeg høre. Men jeg var fast besluttet på å dra. «Du kan få dra,» sa han til slutt, «men du får ikke ta noe med deg herfra, og du må vente i tre dager.» Senere fikk jeg vite at denne tiden ble brukt til å planlegge en utflukt for guttene for at de ikke skulle være i nærheten når jeg forlot seminaret.

Jeg finner sannheten

Jeg dro uten å få med meg noe, ikke engang det jeg selv eide. Jeg var forvirret. Da min søster fikk høre hva som hadde hendt, ga hun meg boken Den sannhet som fører til evig liv og rådet meg til å studere den nøye og sammenligne det som sto i den, med Bibelen. Snart ble det ledet et regelmessig bibelstudium med meg, og jeg insisterte på at det skulle holdes tre eller fire ganger i uken. To måneder senere symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann.

Jeg dro med en gang tilbake til seminaret med vesken full av blad, nemlig det nummeret av Våkn opp! som inneholdt artikkelen «Et åpent brev til alle oppriktige katolikker». (På norsk i nummeret for 8. juli 1969) Presten forsøkte å hindre meg i å komme inn i seminaret, men oppnådde ikke noe med det, for guttene kom ut for å hilse på meg. Jeg forkynte for dem og etterlot mange eksemplarer av bladet. Hva førte dette til? Tjueto av guttene bestemte seg for å forlate seminaret. Seks av dem ønsket å studere Bibelen ved hjelp av Den sannhet som fører til evig liv. En av dem overvar til og med det siste seksjonsstevnet som Jehovas vitner hadde i Caracas.

Nå blir folk forbauset når jeg kommer og besøker dem, ikke som framtidig prest i den katolske kirke, men som et Jehovas vitne. Hvor glad er jeg ikke for at Jehova talte til meg gjennom sitt Ord og ledet meg til sin organisasjon!