Hvorfor jeg ikke er prest lenger
Fortalt av Ferdinando Piacentini
«Livet er kort, og døden venter,
bare timen er ikke kjent.
Hva skjer med oss da,
hvis vi taper vår eneste sjel? . . .
Dette liv er snart forbi,
men evigheten tar ei slutt.»
DENNE enkle salmen som sognepresten lærte oss, gav meg et ønske om å frykte Gud og å leve evig helt siden jeg var 13 år. Fordi jeg følte det slik og også hadde to venner som gjorde det samme, bestemte jeg meg for å bli prest.
Jeg ble født 8. januar 1925 i Casola, en liten landsby i fjellene i nærheten av byen Montefiorino, som ligger i provinsen Modena i Italia. Jeg var den femte av åtte gutter i vår familie, som tilhørte middelklassen. Far var entreprenør. Han ville ikke at jeg skulle bli prest. Men en av søstrene mine, som var et ivrig medlem av Katolsk aksjon, og som med tiden ble (og fremdeles er) nonne, oppmuntret meg til å studere til prest.
Seminaropplegget
I oktober 1938 begynte jeg på det grunnleggende presteseminar i Fiumalbo, en by høyt oppe i Appenninene i nærheten av Modena. Senere gikk jeg på det videregående presteseminar i Modena. Du lurer kanskje på hvordan det var på seminaret.
Det var en klokke som ringte til bestemte tider, og som den gode elev innrettet seg etter. Når klokken ringte halv sju om morgenen, slo prefekten (den presten som hadde tilsyn med sovesalen) på lysene. Når vi skulle kle på oss om morgenen og kle av oss om kvelden, måtte vi ifølge reglementet gjøre det under teppet.
Når vi hadde redd sengene, ringte klokken igjen, for da skulle vi gå til kapellet, hvor det var morgenbønn. Da ble det lest opp noen setninger som vi gjentok i kor, med et spesielt tonefall. Deretter mediterte vi en halvtimes tid, og så var det messe og frokost. Etterpå var det studier, lekser, avkobling og en spasertur.
Før aftens leste vi fra en bok om askese. Deretter brukte vi rosenkransen og sang så til ære for jomfru Maria. Etter aftens og en kort pause gikk vi tilbake til kapellet for å be og foreta en selvransakelse. Så la vi oss.
Når vi skulle henvende oss til andre elever, måtte vi ikke gjøre det direkte ved navn, men vi måtte gjøre det ved å bruke den formelle formen i tredje person. Vi fikk ikke lov til å snakke med en elev som hørte til på en annen sovesal. Det var også forbudt å berøre en annen elev av en hvilken som helst grunn. Vi fikk for eksempel ikke håndhilse eller legge hånden på skulderen til en annen. Når vi var hjemme på ferie, måtte vi ikke gå ut med noen jenter, ikke engang med våre kjødelige søstre.
Frykt for helvete eller kjærlighet til Gud?
De første årene på presteseminaret hadde jeg et sterkt ønske om å bli renset for de syndene jeg hadde begått som barn. Så jeg gikk ofte til skrifte. Men jeg må si at jeg ble mer drevet av frykten for helvete enn av kjærlighet til Gud. Denne frykten ble stadig større ved at jeg hver dag måtte meditere over boken Apparecchio alla morte (Forberedelse til døden) av S. Alfonso de Liguori. Tankene vendte stadig tilbake til deler av denne boken, særlig ordene i Betraktning XXVI:
«Helvete ble særlig skapt av Gud for å pine den sjel som er fordømt. . . . Han vil bli nedsenket i ild lik en fisk i vann, men ilden vil ikke bare omgi ham, for den vil også trenge inn til innvollene for å pine ham. Selve kroppen vil bli en flammende ild, slik at innvollene vil brenne inne i buken, hjertet inne i brystet, hjernen inne i hodet, blodet i årene og til og med margen i bena; hver sjel som er fordømt, vil bli en ovn med flammende ild.»
Kan du forstå hvorfor jeg dag og natt ble plaget av tankene om evig pine i helvete? Prøv å sette deg inn i hvordan dette var for en lett påvirkelig tenåring som hele tiden var blitt skremt av et gudsbegrep som fremstilte Gud mer som en tyrann enn som en kjærlig far. Jeg var forvirret. Det hendte til og med at jeg tvilte på om det i det hele tatt fantes en Gud! Når jeg betrodde meg til de overordnede, sa de: «Min sønn, dette er prøver som Gud setter dem han elsker, på. Selv de store helgenene har hatt sine tvil.»
Jeg blir prest
Årene slepte seg av sted, og tiden nærmet seg da jeg måtte treffe en endelig avgjørelse angående min framtid. Jeg begynte å tenke mer og mer på å slutte på seminaret. Jeg bestemte meg for å snakke med rektor om det.
«Hvis du ikke går videre med kallet,» svarte han raskt, «går du glipp av det guddommelige kall, akkurat som den rike unge mannen, og det er stor fare for at du da kommer til helvete for all tid!» Det er vel ikke nødvendig å si at det han sa om helvete, gjorde inntrykk!
Etter mange kvaler kom dagen da jeg måtte fortelle hvilken avgjørelse jeg hadde truffet. Den dagen besvimte en av kameratene mine, som skulle bli diakon, foran alteret og måtte hjelpes ut. Han var kanskje like forvirret som jeg. Han sluttet på seminaret, og selv om jeg på en måte misunte ham, fortsatte jeg. Jeg bestemte meg for å gå videre med kallet.
Ønsket om å bli en god prest motiverte meg. Jeg ville gjøre godt ved å hjelpe andre å tilbe Gud. Så den 3. september 1950, i en alder av 25 år, ble jeg ordinert i Modena av erkebiskopen av Modena, monseigneur Cesare Boccoleri. De neste sju årene var jeg kapellan, assistenten til en sogneprest.
I 1957 ble jeg utnevnt til sogneprest i Casine i Sestola, en liten landsby i Appenninene i Nord-Italia. Jeg var sogneprest der de neste 17 årene. Jeg tror folk syntes jeg var en god prest. Men jeg selv var ikke tilfreds. Det virker sikkert absurd, men faktum er at jeg ikke hadde noe grunnlag for min tro. Jeg hadde riktignok måttet studere Bibelen de 12 årene jeg hadde gått på presteseminaret. Men bibelstudium ble betraktet som et mindre viktig fag i forhold til andre, for eksempel etikk, dogmatisk teologi og kirkelov.
Plaget av tvil
Med tiden begynte jeg å lese og høre om de forandringene som ble foretatt under Det annet Vatikankonsil (1962—1965). Jeg ble enda mer forvirret enn før. Nå var det motstridende oppfatninger av hva helvete var. Noen mente nå at Gud ikke ville sende noen til helvete, mens stokk konservative tradisjonalister hevdet at det ville være prestenes skyld hvis kriminaliteten økte, for hvis folk ikke trodde på helvete, ville de ikke være så gudfryktige som før. Jeg begynte å tvile enda sterkere.
I begynnelsen av 1973 abonnerte jeg på en rekke religiøse tidsskrifter, deriblant noen som kritiserte den romersk-katolske kirke og dens lære. Nå ble en del selvmotsigelser stadig tydeligere for meg. En gang var det for eksempel forbudt å spise kjøtt på fredager. Så ble denne læresetningen forandret. Jeg tenkte: ’Ifølge denne læresetningen begikk de som spiste kjøtt på fredager, en dødelig synd. En dødelig synd kan føre til straff i helvete — en ugjenkallelig straff. Men hvis det er noen i helvete som ikke angret at de spiste kjøtt på fredager, hva tror de da nå?’
Jeg husker den offisielle talen paven en gang holdt ved påsketider. Angående dem som svikter sitt prestekall, sa han: «Det kan forholde seg annerledes med enkeltstående tilfelle, men stort sett minner de som svikter sitt prestekall, en om Judas og hans forræderi.» Jeg ble virkelig støtt — nei, forarget! Det jeg så finne sted innen kirken, i tillegg til det jeg leste, undergravde min tro på Gud. Et uventet møte skulle imidlertid komme til å forandre mitt liv fullstendig.
Jeg finner sannheten
Jeg besøkte en venn som var prest i Roncoscaglia i Sestola i Modena, cirka 13 kilometer fra Casine, hvor jeg var sogneprest. «Vet du hva?» sa han. «I vår landsby er det en familie som er Jehovas vitner, og som blir høyt respektert.»
Jeg ble ikke kjent med den familien da, men jeg klarte å få tak i noe av deres bibelske litteratur, deriblant boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg leste den med en gang og ble forundret over hvor enkel den var. Den hjalp meg til å forstå Bibelens lære om de dødes tilstand og menneskehetens felles grav. Endelig begynte jeg å få et annet gudsbegrep — Gud er kjærlig og ikke en som piner! Mer enn en gang fikk jeg gåsehud ved å tenke på at jeg endelig var blitt fri!
Min interesse for Bibelens sannhet økte. Da jeg ble spurt om jeg ville begynne å drøfte Bibelen sammen med vitnene, nølte jeg litt. Med min religiøse posisjon i tankene sa jeg til meg selv: ’Det er litt av et vågestykke du gir deg i kast med!’
I løpet av de neste sju månedene drøftet jeg Bibelen med vitnene seks ganger. På grunn av avstanden kunne vi ikke treffes oftere. Giordano Morini, det vitnet som studerte med meg, bodde i Formigine i Modena, omkring sju mil unna. Men i løpet av denne tiden leste jeg de publikasjonene han gav meg, sammen med den katolske bibeloversettelsen jeg hadde. Nå var Bibelen en kilde til nye og logiske trosoppfatninger som virkelig beroliget meg.
På denne tiden leste jeg en artikkel i Vakttårnet som gjorde et dypt inntrykk på meg. Den het «Organisert for å lovprise Gud», og der stod det at C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, i 20-årsalderen var blitt foruroliget over helveteslæren, akkurat som jeg var blitt. Ved å studere Bibelen hadde også han forstått at det ikke finnes noe brennende helvete. Det Russell erfarte, gav meg et enda større ønske om å fortsette å ta til meg nøyaktig kunnskap ut fra Bibelen.
«Mennesker som virkelig elsker Gud!»
Da jeg første gang var på et møte i Jehovas vitners Rikets sal i Sassuolo, var jeg fryktelig nervøs. Selv om jeg ble ønsket hjertelig velkommen, følte jeg meg brydd. Jeg følte meg ærlig talt som en fisk på land.
Likevel gjorde mye av det jeg så, et dypt inntrykk på meg. Jeg så menn som bare var vanlige arbeidere, stå oppe ved talerstolen. Mens de talte, tenkte jeg: ’Det er slik Peter, Paulus og de andre apostlene kan ha vært.’ Da jeg fikk se barna på plattformen, kom jeg til å tenke på hvor ivrig Jesus var etter å snakke om sin himmelske Far da han bare var 12 år gammel.
Det gjorde også inntrykk på meg å se alle dem som slo opp i Bibelen for å finne de skriftstedene som ble sitert. Senere sa jeg til andre prester: «På Jehovas vitners møter kan en prest finne alt han alltid har drømt om, det vil si mennesker som virkelig elsker Gud!»
Men snart måtte jeg regne med vanskeligheter, motstand og misforståelser. Jeg skjulte nemlig ikke at jeg studerte Bibelen. Hjemme i Casine snakket jeg åpent om det i kirken og på den skolen hvor jeg underviste i religion. Det ble umulig å fortsette undervisningen på skolen, siden rektoren og lærerne stadig avbrøt timene. Så isteden inviterte jeg barna hjem til meg sammen med foreldrene sine. Men det førte til enda større motstand!
Skulle jeg svikte prestekallet?
Jeg forstod snart at jeg måtte treffe en avgjørelse — skulle jeg forlate den katolske kirke for godt? Jeg hadde aldri hatt verdslig arbeid, og jeg hadde ikke noe sted å bo. Jeg måtte også kjempe mot venner og slektninger som ville at jeg skulle undersøkes av en psykiater, siden de var overbevist om at jeg var blitt helt sprø! Ville jeg greie å overvinne alle disse hindringene? I denne vanskelige tiden bad jeg mye, mens jeg overveide en av de viktigste avgjørelsene i mitt liv. — Salme 55: 2—8, 17—19, 23.
Så fikk jeg uventet besøk av biskopens representant og sonens geistlige rådsmedlem. Det var noen som hadde fortalt dem hva jeg hadde tenkt å gjøre. De hadde ikke vært så ivrige etter å besøke meg før, og det var rart, for jeg hadde ofte vært syk. Til tross for det de hadde å si, fortalte jeg dem hva jeg hadde bestemt meg for. Dagen etter, 19. mars 1974, sluttet jeg som prest, i en alder av 49 år.
Ingen vei tilbake
Det var ikke lett å finne arbeid og et sted å bo. Jeg hadde mine tunge stunder, men det var ingen vei tilbake. Det første huset jeg bodde i, var for eksempel i en elendig forfatning. Det var ikke elektrisitet eller innlagt vann der. Men med vitnenes kjærlige hjelp fant jeg til slutt et mer komfortabelt hus i Castelnuovo Rangone i Modena.
Til slutt fikk jeg jobb som arbeider i et pottemakeri. Det var ganske hardt for en som meg, som ikke var vant til tungt fysisk arbeid. De nye fikk alltid det tyngste arbeidet, og jeg forble «ny» i seks måneder!
Den Gud jeg hadde prøvd å lære å kjenne i så lang tid, gav meg styrke til å holde ut og til å øke min nøyaktige kunnskap. Ni måneder etter at jeg hadde sluttet som prest, traff jeg den viktigste avgjørelsen i mitt liv. Jeg innviet mitt liv til Jehova Gud og symboliserte det ved vanndåpen 12. januar 1975.
Nå er jeg virkelig lykkelig. Jeg har funnet sannheten. Jeg blir ikke lenger foruroliget over feilaktige trosoppfatninger eller over læresetninger som vanærer Gud! Jeg oppsøker ikke lenger folk i deres hjem for å tigge om druer, korn, egg og ved! Jeg går ikke lenger rundt for å velsigne hus og fjøs, mens husmødrene ivrig leter etter pengepungen for å gi meg et bidrag. Nei, når jeg nå besøker de familiene som jeg gikk til som sogneprest, er det i en gledelig og verdig anledning. Jeg kommer for å dele det mest verdifulle jeg har, med dem — den nøyaktige kunnskap om det gode budskap om Guds rike!
Jeg har dessuten kunnet gifte meg med et nidkjært kristent vitne. Tenk at begivenheten ble feiret i den byen hvor jeg var kapellan! Da jeg gikk for å levere søknaden om inngåelse av ekteskap, spurte byfogden: «Vil dere gifte dere om kvelden?» Han var tydeligvis redd for den pinlige situasjonen som ville oppstå når byens tidligere kapellan skulle gifte seg. (Men vi giftet oss om dagen!) Nå kommer min kone og jeg sammen med Mazanello menighet i Modena, hvor jeg har det privilegium å tjene som eldste.
I vårt forkynnelsesarbeid har min kone og jeg gledet oss over å studere med flere familier som jeg tidligere hadde undervist i katekismen. Fram til nå har sju tidligere sognebarn eller deres slektninger innviet sitt liv til Jehova!
Siden det er så mye å glede seg over nå, og siden framtiden er så lovende, blir de problemene en har hatt, helt ubetydelige. Som tjener for den sanne Gud, Jehova, har jeg nå virkelig funnet fred og sinnsro. Så jeg takker Jehova med profeten Jesajas ord: «Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For [Jehova] er min kraft og styrke, og han er blitt min redning.» — Jesaja 12: 2.
[Bilde på side 25]
Jeg oppsøker ikke lenger folk i deres hjem for å tigge om druer, korn, egg og ved. Nå kommer jeg for å dele det gode budskap om Guds rike med dem