Hvordan et brev når fram til sitt bestemmelsessted

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sveits

DU LEGGER brevet ditt i en konvolutt, kleber igjen konvolutten, setter på frimerke og legger brevet i nærmeste postkasse. Deretter skjenker du det neppe en tanke. Du har full tillit til at det vil komme fram til adressaten.

Men hvorfor er du så overbevist om det? Har du noen gang tenkt over hvilken organisering som skal til for å bringe ditt og millioner av andre brev fra ett sted på jorden til et annet, undertiden over tusener av kilometer? Hvordan kan det ha seg at et lite frimerke til et forholdsvis beskjedent beløp kan bevirke at ditt budskap blir brakt kanskje helt til jordens ender? Og hvem får de pengene som frimerket representerer, ettersom brevet kanskje passerer en rekke forskjellige land før det når fram til sitt bestemmelsessted?

Kanskje du har lyst til å få besvart disse og andre spørsmål, for eksempel hvordan den nåværende internasjonale postordning fikk sin begynnelse? Hvilke skritt blir tatt for å forbedre og utvide denne ordningen?

Den første begynnelse

Den tidlige historie forteller om kurérsystemer blant perserne og romerne og blant inkaene i Sør-Amerika, men denne postforbindelsen var utelukkende organisert for å tjene regjeringene. En vanlig borger kunne ikke benytte seg av slike forbindelser. Det var dessuten meget få som kunne lese og skrive, slik at de kunne ha noen nytte av dem.

Noen av de faktorer som tvang fram kravet om et sambandsmiddel, var foruten boktrykkerkunsten og de økte muligheter for utdannelse oppdagelsen av den vestlige halvkule og den spredning av jordens befolkning som dette medførte. For å imøtekomme dette kravet innførte Franz von Taxis en internasjonal posttjeneste i det 16. århundre. Den opprettholdt forbindelsen mellom et begrenset antall av Europas stater. Denne posttjenesten ble opprettholdt gjennom internasjonale avtaler — ikke ved hjelp av én generell konvensjon, men snarere ved en rekke tosidige avtaler.

Da slike samferdselsmidler som dampskip og jernbane ble tatt i bruk, ble omkostningene i forbindelse med transporten av privat post betydelig redusert, og brevvekslingen fikk et anselig oppsving. Postverkene ble klar over nødvendigheten av å standardisere sine metoder og takster og forenkle de forskjellige formaliteter. Innføringen av «pennyportoen» i Storbritannia i 1840 og frimerket, som ble foreslått av Rowland Hill, var skritt i den riktige retning.a

Et annet viktig framskritt ble gjort i 1863, da representanter for 15 européiske og amerikanske land på De forente staters postdirektør Montgomery Blairs initiativ kom sammen i Paris for å drøfte mulighetene for å utvide omfanget av den internasjonale postordning.

Opprettelsen av postforeningen

Det det var behov for nå, var en alminnelig internasjonal konvensjon eller overenskomst. Forslaget til en postforening som var i besittelse av uinnskrenket fullmakt, ble framsatt av en høytstående embetsmann i postadministrasjonen for det nordtyske forbund. I 1874 innbød Sveits til en konferanse i Bern. Der fant delegerte fra 22 land hurtig fram til en avtale, som senere har vært kjent som Bern-traktaten.

Slik så den alminnelige postforening dagens lys, og den trådte i virksomhet 1. juli 1875. Etter hvert som nye medlemsland sluttet seg til postforeningen, ble det foreslått et mer passende navn, og tre år senere ble det vedtatt å kalle sammenslutningen for Verdenspostforeningen.

Tjuefemårsdagen for postforeningens opprettelse ble tilbørlig feiret i Sveits ved at det ble reist et imponerende monument — en jordklode som balanserer høyt oppe på grovt tilhogd granitt, omgitt av grasiøse figurer som svever rundt jordkloden. De lar brev gå fra hånd til hånd og skal representere den internasjonale postforbindelse. Hvert år kommer det tusenvis av mennesker hit for å bese dette monumentet.

I om lag 70 år kunne nye medlemmer bare få adgang til Verdenspostforeningen gjennom en ensidig erklæring, men ved den kongress som ble holdt i Paris i 1947, ble denne bestemmelsen endret. Fra da av skulle søknader behandles av den sveitsiske regjering og deretter forelegges medlemmene. En slik søknad måtte godkjennes med minst to tredjedels flertall før den kunne bli innvilget. På den kongressen som ble holdt i Wien i 1964, ble det bestemt at ethvert medlem av De forente nasjoner kunne bli tilsluttet Verdenspostforeningen ved å sende inn en formell erklæring til den sveitsiske regjering og uten at det var nødvendig at to tredjedeler av medlemmene godkjente den.

Alminnelige prinsipper

Noe av det som i høy grad har bidratt til at Verdenspostforeningen arbeider så knirkefritt, er de enkle regler den har. Som en hurtig voksende offentlig tjenesteorganisasjon har den helt uselviske mål, og til tross for politiske omveltninger og internasjonale konflikter har den vært i stand til å fortsette å virke med godt resultat.

Foreningens grunnleggende lov er konvensjonen, som fastsetter målene og de presise reglene, det såkalte generalreglement. De enkelte land har imidlertid tillatelse til å anvende dette reglementet med en viss smidighet.

Medlemslandene blir betraktet som «et eneste postområde for gjensidig utveksling av postsendinger», og de er sikret frihet til transitt over hele postforeningens område.

Portosatsene som medlemslandene skal kreve opp, er blitt standardisert, og ordningen med at det land som sender posten, og det land som mottar den, deler portosatsene, er blitt avskaffet. Siden 1875 har det land som krever opp portosatsene, beholdt hele beløpet, og det land som mottar posten, får ikke lenger noen betaling for distribueringen av postsendingene.

Dette prinsippet er basert på den antagelsen at det å motta et brev innebærer en oppfordring til mottageren om å sende et svar i form av et nytt brev, noe som skulle bringe balanse i regnskapet over det samlede antall postsendinger. Det er en generøs og praktisk ordning, som dessuten er enkel og økonomisk for alle medlemslandene.

Men forholdene har endret seg betraktelig siden 1874, da en med rette kunne snakke om en «gjensidig utveksling». Økningen av korsbåndsendinger fikk noen land til å foreslå en revisjon av denne bestemmelsen ved den kongressen som ble holdt i Tokyo 1969. Resultatet ble en ny bestemmelse, som går ut på at alle medlemsland skal få en kompensasjon på «50 gullcentimer for hvert kilo» dets inngående korsbåndsendinger overskrider dets utgående korsbåndsendinger. Denne bestemmelsen trer i kraft fra 1. juli 1971.

Ifølge konvensjonen skal postforeningen også ha et eksekutivråd og et internasjonalt byrå, og hvert femte år skal medlemmene holde en kongress.

Hvordan postforeningen virker

Kongressen er postforeningens høyeste autoritet, og dens oppgave er hovedsakelig av lovgivende art. Slike kongresser blir i samsvar med reglene vanligvis holdt hvert femte år. Kongressen samarbeider nøye med Eksekutivrådet og tar seg av slike ting som revidering av postforeningens lover etter hvert som og når utviklingen krever slike forandringer. Til dags dato er det blitt holdt 16 ordinære kongresser, og ved slike kongresser er det blitt truffet mange bestemmelser til gagn for offentligheten, for eksempel bestemmelser angående ordningen med postanvisninger, portofri forsendelse av blindeskrift og så videre.

Bestemmelsen om forsendelser av abonnementer på blad og tidsskrifter, som ble truffet i Wien i 1891, er av spesiell interesse for leserne av dette bladet. I likhet med Verdenspostforeningen er den internasjonale organisasjon som utgir bladet Våkn opp!, omkring 100 år gammel. Hver 14. dag blir over seks millioner eksemplarer av dette bladet på 26 språk sendt i posten til nesten 200 land og øysamfunn. Hvis en multipliserer dette tallet med de tusenvis av forskjellige blad og tidsskrifter som postverket hver dag ekspederer, begynner en å forstå hvilken viktig oppgave det har.

Det internasjonale byrå, som ligger i Bern, samler opplysninger og gir også opplysninger og veiledning til enhver administrasjon som måtte ønske det. Det har dessuten til oppgave å utvikle tekniske hjelpemidler til postbesørgelse, og det kan få i oppdrag å tjene som dommer i voldgiftssaker. Det er postforeningens medlemmer som bærer utgiftene til opprettholdelsen av dette byrået. For ikke så lenge siden flyttet det inn i en ny og større bygning i utkanten av Bern.

Eksekutivrådet, som er en permanent gruppe, består av 31 medlemsland. Det har til oppgave å sikre kontinuiteten i foreningens arbeid mellom to kongresser. Det fører et nært samarbeid med det internasjonale byrå.

Den sveitsiske sammenslutning har til oppgave å føre tilsyn med det internasjonale byrås økonomi, organisasjon og administrasjon. Det er også den som offisielt oppbevarer postforeningens lover, og den har en viss juridisk myndighet med hensyn til medlemskap.

Kongressens arbeid

For å kunne holde tritt med den raske utviklingen i verden må en gjennomgå et omfattende program på alle de kongresser som Verdenspostforeningen holder. På den 15. kongress, som ble holdt i Wien i 1964, ble det for eksempel holdt 140 møter. De 500 delegerte fikk forelagt 1160 forslag som det skulle holdes avstemning over.

Den 16. kongress, som ble holdt i Tokyo i 1969, var den første kongress som ble holdt i Asia. Der var det forsamlet 523 delegerte, som representerte 132 av de 142 medlemsland. De delegerte hørte og tok stilling til hundrevis av forslag. De avgjørelser som ble truffet, vil ha betydning for de 550 000 postkontorer som finnes rundt omkring i verden, og for de 4,5 millioner mennesker som arbeider med å ekspedere over 250 milliarder postsendinger i året til inn- og utland.

La oss gå inn på et moderne postkontor og se litt nærmere på noen av de tjenester som der blir ytet den vanlige borger. En kan for eksempel sende postanvisninger, både innenlands og utenlands. Det ekspederes også pakkepost og oppkravssendinger. En kan dessuten sende sin post rekommandert eller som verdipost og derved få garantert at brev eller pakker blir levert, noe som kan være av stor betydning hvis forsendelsen er verdifull.

I de fleste større byer og også i mange mindre byer rundt omkring i verden er det postombæring to ganger om dagen. Posten blir brakt rett til hjemmet eller til arbeidsplassen. Flytransport av post, som er av forholdsvis ny dato, har i høy grad bidratt til hurtig levering av brev og småpakker. Et brev som blir postlagt mellom 3000 og 5000 kilometer borte, kan nå adressaten i løpet av 48 timer.

Jernbanene har i mange år bidratt til en hurtig og effektiv postgang. Spesielle jernbanevogner gjør det mulig dag og natt å sortere posten mens den er underveis til et eller annet sted langt borte. Ved små jernbanestasjoner langs ruten blir postsekker med brevpost kastet av toget uten at det stopper. Ved hjelp av en spesiell innretning kan en dessuten fange opp postsekker idet toget kjører forbi.

Det du ser på det lokale postkontor, er således bare en liten del av alt det som må gjøres for å bringe et brev fram til sitt bestemmelsessted. Oppsamling og sortering av post, pakking av postsekker og hurtig avsendelse av disse utgjør bare det rent rutinemessige arbeid ved den verdensomfattende posttjenesten. Er det ikke bemerkelsesverdig at en kan sette seg ned og skrive et brev til en som bor på den andre siden av kloden, og innenfor rimelighetens grenser vente at ens brev vil nå adressaten, selv om han eller hun er krigsfange eller en civilperson som er internert? Og vanligvis vil brevet ikke bli sensurert. Det er meget få land som har folk nok til at de kan drive med sensur av den store mengde brevpost som hver dag strømmer inn.

Som følge av postforeningens virksomhet har de fleste mennesker i dag råd til å betale det portoen koster. Hvis en av politiske eller økonomiske grunner er hindret i å besøke venner eller slektninger som bor i et land langt borte, kan en likevel bevare familie- og vennskapsbåndene ved å brevveksle med dem.

Den fart og effektivitet som de ridende, persiske kurérer utførte sin oppgave med, vakte den greske historiker Herodots beundring. Han ga uttrykk for den med ordene: «Hverken snø eller regn, hverken hete eller mørke kan få disse kurérene fra raskt å fullføre sine fastsatte ruter.» Selv mens du sover, blir posten din så hurtig som mulig brakt til sitt bestemmelsessted.

[Fotnote]