Deres øyne dekker deres behov
● «Jeg har funnet at de forskjellige dyreskapningers øyne har kommet menneskelagde innretninger i forkjøpet. De har innretninger som svarer til persienner, mørke briller, dobbeltvinduer, bifokale linser og vindusviskere og til utstyret i de fineste fotografiapparater,» skriver Constance P. Warner i National Geographic Magazine. Forfatterinnen, som er enke etter en øyenspesialist, brukte mange år på å fotografere forskjellige dyreskapningers øyne. Hun sier videre: «Jeg er forundret over den hensiktsmessighet som preger disse skapningenes øyne. Hvert øye passer utelukkende til dets eier. . . .
«Hos præriehunden, som skjuler seg i sin hule, sitter for eksempel øynene høyt oppe på hodet og langt fra hverandre, akkurat som hos andre dyr som jages. Øynene kan se hele synskretsen rundt, og præriehunden behøver derfor ikke å gjøre noen bevegelse som avslører hvor den befinner seg. Hvis en dissekerer en præriehunds øyeeple, finner en den ravfargede linsen, som filtrerer præriens blendende lys. . . .
«Den alminnelige ålen holder til både i ferskvann og i saltvann, blant steiner og i mudder og til sine tider til og med på det tørre land. Dens øyne ruller, godt beskyttet bak solide, gjennomsiktige panoramavinduer, som opptrer som klare flekker på hodets hud.
«En kubansk paddeart, som holder til i huler, legger det øverste øyelokk langt utover det nederste, slik at det dannes et støvtett segl som kan måle seg med en hvilken som helst konvolutt. Den store giftøglen, som lever i den sørvestlige delen av De forente stater, graver i den grove sanden for å finne vann og andre dyrs egg. Dens bitte små øyne, som er omgitt av en krans av skjell, beskyttes av et tykt, tredje øyelokk som minner om tykk, hvit sateng.
«Hos fugler har jeg sett blinkhinner — et tredje øyelokk — i en utrolig variasjon av farger, mønstre og utforminger. Den amerikanske laksanden har en glasslignende blinkhinne som kommer godt med når den skal fange fisk. Ærfuglen, som holder til i nordlige strøk, beveger seg omkring på den mørke havbunnen for å finne sjøstjerner, sjøpinnsvin og annen pigget føde; dens tredje øyelokk er voksaktig og ugjennomsiktig.
«Vandrefalken har et krystallklart tredje øyelokk som er slik innrettet at det kan tåle det støt som en styrtdykking i en fart av 290 kilometer i timen innebærer. Den langsommere blånøtteskrikens tredje øyelokk glir lynsnart tvers over øyet. Det er ugjennomsiktig og forsynt med vakre kryss-skraveringer. Vandretrostens blinkhinne er stripet som skallet på en løk.»
Anableps tetrophthalmus er en mellomamerikansk tanakarpe som «lever ved vannoverflaten, og hvis kuleformede øyeepler er delt i to halvdeler, slik at den kan se samtidig i luften og i vannet. Disse forskjellige elementene krever at en og samme linse har to brennvidder». Dette er ikke noe problem for denne tannkarpen, for den har «en eggformet, bifokal linse. Lysstrålene fra luften passerer der hvor dimensjonen er minst, og lysstrålene fra vannet der hvor dimensjonen er størst».
Skyldes all denne fremragende optikk blind tilfeldighet? Det ville være tåpelig å tro det. Den er i stedet et umiskjennelig vitnesbyrd om en intelligent Skaper. — Ordspr. 20: 12.