Vesttysk domstol avsier kjennelse angående heltidsforkynnere

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland

JEHOVAS VITNER i Tyskland er kjent for at de ikke inngikk kompromiss i Hitler-tiden for derved å oppnå fordeler. Folk som tilhørte andre religionssamfunn, også mange prester, sa: «Heil Hitler!», hilste naziflagget og støttet Hitlers hærer i deres angrepskrig. Nesten alle katolske og protestantiske prester i Tyskland inngikk kompromiss med Hitlers regime. Disse prestene ble fritatt for militærtjeneste på den tiden.

Men Jehovas vitner nektet standhaftig å hylle Hitler, hilse naziflagget og støtte Hitlers hærer. Som Ordets tjenere gjorde de også krav på å bli fritatt for militærtjeneste. De ble imidlertid ikke fritatt, men ble forfulgt. Tusenvis av dem ble sendt til nazistenes dødsleirer, og mange ble drept.

Ikke fritatt

Etter den annen verdenskrig ble det igjen innført alminnelig verneplikt i Vest-Tyskland, nærmere bestemt i 1956. Katolske og evangeliske prester ble igjen fritatt. I begynnelsen ble også Jehovas vitner fritatt, men så ble det innført forskjellige tjenstgjøringsalternativer, og fra disse ble Jehovas vitner ikke fritatt.

I 1962 ble den første dommen i samsvar med denne nye loven avsagt over en ung Ordets tjener som var et av Jehovas vitner. Han hadde nektet å melde seg til tjeneste som skulle være et alternativ til militærtjeneste. Men ettersom det ikke ble forlangt at prestene i delstatkirkene og i andre trossamfunn skulle utføre en slik tjeneste, mente denne forkynneren at han også måtte kunne bli fritatt i samsvar med den vesttyske grunnloven. Appellen ble imidlertid avvist. Han ble idømt fire måneders fengselsstraff.

Mange lignende saker fulgte, og i hvert tilfelle ble det idømt fengselsstraff. Blant disse dømte Jehovas vitner fantes det også Ordets tjenere som brukte hele sin tid i forkynnervirksomheten. De framla en appell om konstitusjonelle rettigheter i et forsøk på å få omstøtt disse dommene og oppnå juridisk anerkjennelse som Ordets tjenere som skulle fritas for all verneplikt.

I oktober 1963 ble nye momenter trukket fram i retten. Det ble på en detaljert måte redegjort for at Jehovas vitners heltidsforkynnere er ordinerte Ordets tjenere som har krav på å bli fritatt i henhold til grunnloven.

Appellen ble ikke tatt til følge. Saken var henlagt i sju år. I hele denne tiden fortsatte Jehovas vitners heltidsforkynnere å bli idømt fengselsstraffer på mellom én og 16 måneder.

Det oppsto også en ny situasjon. Når disse forkynnerne kom ut av fengslet, ble de igjen innkalt til å utføre alternativ tjeneste. Når de nektet det, ble de fengslet for annen gang. Noen ble til og med fengslet tre ganger. Det ble derfor sendt inn en ny appell om konstitusjonelle rettigheter til en føderal domstol som behandler saker vedrørende landets konstitusjon. Det ble blant annet påpekt at det måtte være grunnlovsstridig å idømme straff flere ganger for samme forseelse.

Retten tar standpunkt

Den 7. mars 1968 avsa ovennevnte føderale domstol sin kjennelse. Den erklærte at det absolutt var grunnlovsstridig å idømme straff flere ganger i disse sakene. Den påpekte at ingen ifølge vanlig lov og rett kan straffes to ganger for samme handling.

Men dette løste ikke hele problemet. Jehovas vitner fortsatte å bli fengslet første gang de nektet å utføre verneplikt og alternativ tjeneste, noe Ordets tjenere i andre religionssamfunn ble fritatt for.

Den 11. desember 1969 ble det så avsagt en kjennelse av de føderale myndigheters forvaltningsdomstols åttende senat. Den var av stor betydning for dem av Jehovas vitners heltidstjenere som tjente som spesialpionerer og tilsynsmenn i kristne menigheter.

Denne domstolen, Vest-Tysklands høyeste forvaltningsdomstol, uttalte at disse heltidstjenerne skulle fritas for både militærtjeneste og alternativ tjeneste, og omstøtte derved den kjennelse som var blitt avsagt av den samme domstolens sjuende senat flere år tidligere.

Argumenter imot

Det sjuende senat hadde tidligere uttalt at slike heltidstjenere blant Jehovas vitner ikke hadde krav på å bli fritatt, fordi de ikke var i samme stilling som Ordets tjenere i andre religionssamfunn. Den støttet en lavere domstols avgjørelse, som gikk ut på at stillingene ikke var «tilsvarende», på grunn av det studium og den opplæring katolske og protestantiske prester gjennomgår.

Retten hadde også fastslått: «En Ordets tjener har ifølge loven bare krav på beskyttelse når hans stilling i forhold til menigheten av troende er slik at han er den eneste som kan utføre den religiøse gruppes seremonier, og han blir tilskrevet en spesiell rang som utelukkende tilkommer prester. Men den religiøse gruppe som kalles Jehovas vitner, har ikke noen klasse av lekfolk eller noen presteklasse.»

Retten hadde også uttalt: «Av avgjørende betydning er det bilde et trossamfunn normalt har av en prest. I de større trossamfunn er dette et bilde av en prest som i egenskap av sin hjords sjelesørger utfører et hyrdearbeid. Uten ham ville det seremonielle liv praktisk talt gå i stå.»

Disse tidligere kjennelsene hadde således fastslått at Jehovas vitners heltidsforkynnere ikke svarte til «bildet» av en prest. Det var og er i høyeste grad sant. Jehovas vitner ønsker ikke å svare til et slikt «bilde». Men det betyr ikke at de ikke er Ordets tjenere i den rette betydning av uttrykket.

Grunnlovsmessige rettigheter fastslått

I sin kjennelse den 11. desember 1969 sa det åttende senat seg uenig i disse tidligere fortolkningene. Saken gjaldt en heltidsforkynner som var spesialpioner og tilsynsmann, og domstolen holdt fast ved de rettigheter som loven gir andre Ordets tjenere som bruker hele sin tid i sin gjerning, uansett religion. Den sa: «Statens nøytralitet når det gjelder borgernes religiøse oppfatninger, forbyr den å vurdere religiøse organisasjoners og trossamfunns lære og undervisningsmetoder.»

Retten påpekte at det ikke er det godtatte «bildet» som er hovedsaken, men de oppgaver som blir utført. Den sa: «Ut fra prinsippet om religiøs likhet blir det imidlertid trukket den slutning at det ’mønster’ eller ’ervervsmessige bilde’ av en prest i et av de store, kristne religionssamfunnene [romersk-katolske og evangeliske] som er blitt dannet som følge av deres kirkeordning og teologiske fortolkning, av grunner som er basert på konstitusjonelle rettigheter, ikke kan brukes her som målestokk for prestene i andre religionssamfunn. Ulikheter med hensyn til tro og dogmer, som en forstår er like særegne for begge de store, kristne religionssamfunn, skal ikke tas i betraktning.»

Retten uttalte således at det ikke vil la seg gjøre å tvinge en Ordets tjener utenfor de to største religionssamfunn til å rette seg etter en norm som disse har satt opp for seg selv. Religiøs likhet og fritagelse må ikke være avhengig av et bestemt religionssamfunns oppfatning av hva en prest er. For Jehovas vitner er det ikke en «stilling» eller en «tittel» eller et «bilde» som er av betydning når det gjelder deres virksomhet som Ordets tjenere, men den åndelige tjeneste de utfører.

Med hensyn til når en Ordets tjener kan sies å være en «heltidstjener», sa retten: «Hvorvidt en prestevirksomhet . . . ’tilsvarer’ den virksomhet som er betrodd [romersk-katolske og evangeliske] prester, kan bare avgjøres ved hjelp av ytre trekk. Det er ikke nødvendig å ta i betraktning et spesielt ’mønster’ som er teologisk fastsatt eller vedtatt av en kirkes lov.» Det ble fastslått at en Ordets tjener som bruker alle sine krefter i forkynnergjerningen, er en «heltidstjener».

Det ble også framholdt at en bestemt type opplæring eller forberedelse ikke må være den avgjørende faktor. Retten sa: «Hvilken forberedende opplæring og godkjennelse som kreves før noen blir tildelt en fast stilling som prest, og hvordan utnevnelsen foregår, er også uten betydning. Staten overlater til alle religiøse organisasjoner ut fra sin egen religiøse overbevisning og lære å avgjøre under hvilke omstendigheter pliktene skal tildeles, akkurat som disse på tilsvarende måte blir tatt hånd om av de nevnte prester i de større kirkesamfunn.»

Det er meget rosverdig at denne vesttyske domstolen har avsagt en slik kjennelse til fordel for religionsfriheten. I mange andre land hvor den enkelte borgers rettigheter teller meget, er det blitt truffet lignende avgjørelser.

Jehovas vitner hadde imidlertid vist at de er ordinerte Ordets tjenere for den høyeste Gud, Jehova, lenge før denne kjennelsen ble avsagt. De har lenge vært kjent over hele Tyskland for sitt nidkjære forkynnelsesarbeid. Deres virksomhet har hjulpet titusener av rettferdig innstilte mennesker i Tyskland til å få kunnskap ut fra Guds Ord, Bibelen, og gjort dem i stand til å tjene sin Skaper.

Ved sin kjennelse har retten ikke desto mindre vist at den anerkjenner Jehovas vitners heltidsforkynneres gudgitte ordinasjon.