Fengslede Jehovas vitner i Nederland blir løslatt

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nederland

JOHAN AKKERMAN var den første av Jehovas vitner som hørte porten i Veenhuizen-fengslet bli lukket bak seg. Det var i 1936. Han hadde nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Trettiåtte år senere, 19. juli 1974, ble det siste Jehovas vitne løslatt fra det samme fengslet.

Dette var virkelig nyhetsstoff for avisene. Slike overskrifter som «JEHOVAS VITNER REISER HJEM» sto på første side i en rekke større dagsaviser i Nederland.

For mange embetsmenn markerte dette slutten på et problem som hadde plaget dem i lang tid — nemlig at de måtte sette kjekke, veloppdragne unge menn i fengsel sammen med forherdede forbrytere, bare fordi disse unge mennene nektet å øve vold på sin kristne samvittighet. For Jehovas vitner var det enda en seier i kampen for friheten til å tilbe Gud i samsvar med Bibelens befalinger.

Bakgrunnen for denne avgjørelsen

Hva var bakgrunnen for denne sensasjonelle nyheten? Når en nederlender fyller 18, må han underkaste seg en legeundersøkelse. Hvis det viser seg at han er fysisk og mentalt frisk, blir han innkalt til militærtjeneste når han fyller 20. Hvis han av samvittighetsgrunner har innvendinger mot å bruke våpen, kan han be om å bli overført til ikkestridende tjeneste.

Men Jehovas vitner i Nederland har ikke nektet bare militærtjeneste, men også ikkestridende arbeid som blir framholdt som et alternativ. Senere i denne artikkelen skal vi komme inn på hvilke bibelske grunner de har for å innta et slikt standpunkt.

Før den annen verdenskrig utgjorde det ikke noe stort problem at Jehovas vitner i Nederland nektet militærtjeneste. Men under krigen ble problemet alvorlig, og det ble stadig større etter krigen. Ettersom prester og menighetsforstandere og de som forberedte seg med tanke på en slik stilling, ifølge nederlandsk lov var fritatt for militærtjeneste, anså vitnene det for å være forstandig å gå rettens vei for å prøve å komme inn under denne loven.

De som ble fritatt, var prester og forstandere i organisasjoner hvis navn sto på en spesiell liste. Jehovas vitner var imidlertid ikke tatt med på denne listen. Loven sa imidlertid også at forsvarsministeren kunne frita prester og forstandere i trossamfunn som ikke sto på listen, hvis han ville det. Jehovas vitner prøvde derfor å få forsvarsministeren til å frita dem i enkelte tilfelle.

I om lag ti år, fra 1949 av, ble en rekke saker lagt fram for Statens råd, som hadde til oppgave å gi regjeringen råd i spørsmål om fritagelse. Men med tiden viste det seg at mulighetene for fritagelse var avhengige av ministerens personlige velvilje, og at det ikke var en juridisk rettighet som ble fastslått. Disse forsøkene ble derfor oppgitt.

Alle disse forsøkene var imidlertid ikke helt resultatløse. Fra tid til annen kunne en lese velvillige kommentarer i avisene. En offentlig anklager sa for eksempel: «Jeg har idømt tiltalte fengselsstraff, men jeg er klar over at han ikke hører hjemme blant forbrytere.» — Het Vrije Volk, 11. november 1955.

I denne tiden var det i første rekke justisdepartementet som tok visse skritt for å gjøre de innsattes forhold lettere. Fra 1950 av fikk en av Jehovas vitners tilsynsmenn ved avdelingskontoret i Amsterdam tillatelse til å besøke de innsatte én gang i måneden. I 1956 ble det gitt tillatelse til å besøke fangene uten at en vakt skulle være til stede. Besøkstiden ble dessuten forlenget.

Fra 1958 av ble bibelsk litteratur til personlig studium tillatt i fengslet. Etter en tid ble de fengslede vitnene overført til noen brakker som lå ved siden av fengslet, og de fikk forholdsvis stor bevegelsesfrihet. Til slutt fikk de tillatelse til å reise hjem i week-endene og til å overvære Jehovas vitners stevner. Men vitnene ble ikke desto mindre fengslet, et forhold som plaget manges samvittighet.

Myndighetene begynner å lytte

Den 26. mars 1971 kom tre representanter for Jehovas vitner sammen med en gruppe som representerte forsvars- og justisdepartementet. Samtalen varte i to og en halv time.

Et av de første punktene som departementenes representanter trakk fram, var dette: «Det er helt klart at dere ikke ønsker å utføre militærtjeneste, og det trenger ikke noen ytterligere forklaring. Men hvilke innvendinger har dere mot alternativ, sivil tjeneste?»

Vitnene forklarte at de ikke har noe imot sivil tjeneste som sådan, men at dette er et spørsmål om streng nøytralitet. Jehovas vitner vil derfor ikke kunne godta noe arbeid som bare er en erstatning for militærtjeneste.

Andre spørsmål bidro til at emnet ble ytterligere utdypet. «Når en mann nekter militærtjeneste,» sa regjeringens representanter, «går han over fra de militære myndigheters til de sivile myndigheters jurisdiksjon, og fra da av har han ikke noe med det militære å gjøre. Hvorfor har dere da så store innvendinger mot å utføre sivil tjeneste?»

De kristne kan ikke gå med på å utføre den slags arbeid, for Guds lov sier: «I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller!» (1 Kor. 7: 23) De kristne kan derfor ikke utføre sivil tjeneste som en erstatning for militærtjeneste. Hvis de gjorde det, ville de bli en del av verden i stedet for å holde seg atskilt fra den i samsvar med Jesu befaling. — Joh. 15: 19; 17: 14—16.

Samtalen tok nå en ny vending. «Har dere noe forslag med hensyn til hvordan saker som gjelder Jehovas vitner, skal behandles?» spurte komitéen. Svaret lød: Fritagelse for alle heltids- og deltidsforkynnere av evangeliet, slik loven gir adgang til. Det ble påpekt at medlemmene av enkelte religiøse ordener i Nederland blir fritatt, enda de ikke gjør noe annet enn å bo i en institusjon og brygge øl.

Komitéen ga uttrykk for bekymring over dette forslaget. Den fryktet for at dette ville åpne portene for alle slags mennesker hvis eneste ønske var å unngå militærtjeneste. Men Jehovas vitner forsikret komitéen om at det ville være så godt som umulig for falske vitner å få innpass i vitnenes lokale menigheter.

Parlamentsmedlem stiller spørsmål

Mindre enn fire måneder senere ble et av Jehovas vitner idømt 21 måneders fengsel for å ha nektet militærtjeneste. Advokaten hans, herr Spermon, framholdt at hans klient var en forkynner av evangeliet. Han kom så med en offentlig uttalelse og sa blant annet: «Katolske og protestantiske teologistudenter blir fritatt for militærtjeneste og for alternativ, sivil tjeneste, ganske enkelt fordi de går på en anerkjent teologisk skole. Fordi Jehovas vitner i Nederland ikke har noe teologisk fakultet, og fordi deres trossamfunn dessuten ikke er juridisk anerkjent som sådant, kommer de ikke inn under de muligheter som loven gir for fritagelse for militærtjeneste av samvittighetsgrunner.»

Han sa videre: ’Jeg har ikke noe særlig til overs for dette kriterium. Det bærer altfor mye preg av at myndighetene blander seg opp i kirkesamfunnenes indre anliggender. Ifølge Loven om trossamfunn av 1853 er det forbudt for staten å fastsette forskrifter for et kirkesamfunn. Det blir overlatt til samfunnet selv å gjøre det.’ — De Tijd, torsdag 22. juli 1971.

Denne uttalelsen utløste en reaksjon. Et medlem av parlamentet, D. A. Th. van Ooijen, skrev til forsvars- og justisministrene og spurte: «Er statsmennene villige til å gi uttrykk for hva de mener om følgende uttalelse, som herr W. Spermon kom med overfor den høyeste militære domstol. . . ?» Han gjenga så hovedinnholdet i Spermons ovenstående uttalelse.

Dette parlamentsmedlemmet stilte så andre direkte spørsmål: «Er det sant at Jehovas vitner i USA, Sverige og Vest-Tyskland blir fritatt for militærtjeneste og alternativ tjeneste hvis de kan bevise at de bruker tilstrekkelig mye tid i forkynnelsesarbeidet?» «Er statsmennene villige til å framskynde tingene, slik at Loven om trossamfunn, som overlater til samfunnet selv å avgjøre hvem som skal bli anerkjent som forkynnere, også kan få sin anvendelse på Jehovas vitner?»

Forsvarsdepartementet går til handling

Den 25. oktober 1973 kom de tre representantene for Jehovas vitner sammen med en komité som representerte forsvarsdepartementet. Komitéen tok seg god tid til å sette seg grundig inn i Jehovas vitners organisasjonsmessige oppbygning og den framgangsmåten som blir fulgt når «heltidsforkynnere» blir utnevnt.

Under møtet framgikk det tydelig at forsvarsdepartementet allerede hadde tatt visse skritt for å anerkjenne «heltidsforkynnerne». Så framholdt et av komitéens medlemmer helt uventet den mulighet at en også kunne frita dem som forberedte seg med tanke på å bli «heltidsforkynnere». Ettersom dette øyensynlig bare var et forslag, behandlet Jehovas vitners representanter dette forslaget temmelig varsomt. Komitéen insisterte imidlertid på å forfølge dette spørsmålet.

Resultatet av dette møtet var at Jehovas vitners avdelingskontor i Nederland fikk myndighet til å bringe disse opplysningene videre til menighetene. På denne måten fikk alle de som forberedte seg med tanke på «heltidsforkynnelsen», kjennskap til denne nye utviklingen. Fra da av fikk alle som tilhørte denne kategorien, utsettelse med militærtjeneste og alternativ tjeneste på ubestemt tid i påvente av at det skulle bli vedtatt en lov vedrørende dette.

Du kan sikkert tenke deg hvor stor begeistring disse nyhetene vakte! Og en tenkte at dette ville bli det hele. Men det skulle bli skrevet enda et kapittel i historien om kampen for tilbedelsesfrihet i Nederland. Den 11. juni 1974 kom de samme representantene for Jehovas vitner sammen med den samme komitéen fra forsvarsdepartementet. Dette ble det korteste møtet fram til da, men et møte som fikk vidtrekkende følger.

På dette møtet opplyste forsvarsdepartementets representanter at alle døpte vitner for Jehova som blir anbefalt av eldsterådet i sine respektive menigheter, for framtiden vil bli fritatt for militærtjeneste i påvente av en bestemt lov vedrørende dette. Det ble så på en tilfredsstillende måte fastslått hvilken framgangsmåte som skal følges i slike saker. Hver enkelt søknad om fritagelse skal undertegnes av menighetens eldsteråd og så sendes til Jehovas vitners avdelingskontor. De eldstes underskrifter skal der bekreftes før søknaden blir sendt videre til myndighetene. På denne måten vil forsvarsdepartementet ha garanti for at hver enkelt søknad er berettiget.

Justisdepartementet reagerte raskt på den avgjørelsen forsvarsdepartementet hadde truffet, og løslot alle de vitnene som da satt i fengsel. Tolv dager etter at det siste vitnet var blitt løslatt, 31. juli 1974, kunne folk i alle deler av landet til sin overraskelse lese slike overskrifter som «JEHOVAS VITNER REISER HJEM» i dagsavisene.

En av avisene skrev: «Det er en lov under utarbeidelse som sikrer alle døpte Jehovas vitner fritagelse for militærtjeneste. I påvente av at Generalstatene skal behandle denne foreslåtte loven, er alle saker mot Jehovas vitner blitt lagt til side. Justisdepartementet mente at det under disse forhold ikke ville være riktig å holde medlemmer som allerede er dømt, fengslet.»

Slik gikk det til at et kvart århundres kamp for friheten til å tilbe Gud i samsvar med samvittigheten endte med at 28 vitner ble løslatt. Og det skjedde akkurat i rette tid — bare noen få dager før områdestevnene med mottoet «Guds hensikt», som Jehovas vitner holdt i Nederland i fjor sommer.

Vi ber om at de menn som står bak denne forstandige avgjørelsen, som enkeltpersoner vil handle i samsvar med Bibelens formaning om å ’kysse Sønnen [Jesus Kristus]’, det vil si, anerkjenne ham som jordens Konge, og dermed ha håp om å få del i de storslagne velsignelser som Kristi herlige styre om kort tid skal utøse over alle lydige mennesker. — Sl. 2: 12.