«Snømenn» i Japan
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan
SÅ MORSOMT! Barn elsker å lage snømenn. I Sapporo, som ligger på Japans nordligste øy, Hokkai do, lager de supersnømenn. Noen av dem veier over 1000 tonn og er så kunstnerisk utformet at de kan ta pusten fra hvem som helst. I Sapporo kan en også se dyr, fugler og fisker, guder, tog og jumbo-jetfly, hus, pagoder og slott av snø — ja, her kan en finne en hel verden av snø!
Denne verdenen eksisterer imidlertid ikke lenge — bare fire dager i slutten av januar eller i begynnelsen av februar. Så blir den pulverisert til formløs snø og kjørt bort.
Den byen hvor denne snøfesten blir holdt, Sapporo, kalles «Japans ungdomsby». Byen er bare litt over 100 år gammel, men har utviklet seg til en travel metropol på 930 000 innbyggere. «Sapporos innbygger nummer én million» ble merkelig nok ganske nylig framstilt av snø som en person med et sløret blikk og bare to tenner i undermunnen. De fleste av byens robuste innbyggere ser sunnere ut enn som så!
De fleste japanske byer har oppstått av grupper av føydallandsbyer, hvor gatene er trange og svingete. Men Sapporo er annerledes. Britiske og amerikanske byplanleggere var med på å tegne utkastene til byen. Den har brede, rette bulevarder, og i byens sentrum er det en park som strekker seg godt og vel 100 meter fra øst til vest. Parken er omgitt av syrinbusker og akasietrær, som utgjør et vakkert syn sammen med de grønne plenene og de fargerike blomsterbedene om sommeren. Om vinteren, når alt er hvitt, og særlig under snøfesten, ser den imidlertid ganske annerledes ut.
En fest som har utviklet seg etter hvert
Festen skriver seg fra omkring 1950. For å skape litt forandring i den lange, ensformige vinteren her i nord satte en barna i gang med å lage figurer av snø. Det var noe de syntes var morsomt, samtidig som det ga dem god mosjon. Etter hvert som festen utviklet seg, så byens fedre at de her hadde store muligheter til å gjøre Sapporo populær. Snøballen begynte å rulle, og festen har nå antatt gigantiske dimensjoner.
Til hver utstillingsgjenstand blir det laget en solid snøplattform, som blir støttet opp av trebjelker. Disse plattformene må være sterke og solide, for hvis 1000 tonn med snø og is skulle styrte sammen, ville tilskuerne komme i stor fare. For flere år siden falt en etterligning av Noahs ark sammen under oppføringen, og alt arbeidet måtte gjøres om igjen. Hvis de som laget den, hadde fulgt de anvisninger som blir gitt i 1 Mosebok i Bibelen, i stedet for å etterligne den fantasifulle arken i filmen «Bibelen», ville de uten tvil ha laget et mye mer solid produkt. Men dyrene var i hvert fall svært vakre og naturtro.
I 1970 ble oldtidshistorien representert ved en vakkert «uthogd» etterligning av klippetemplet i Abu Simbil i Egypt, som en mener ble bygd av Ramses II til minne om hans erobring av Sudan. Etterligningen var 30 meter bred og nesten 14 meter høy, og alt var tatt med — faraoner, vingede løver og hieroglyfer. De siste er like forståelige for japanerne som japanske skrifttegn for utlendinger.
Moderne historie var representert på en annen plattform. Her kunne de besøkende ta sitt ’første store skritt’ blant månekratere. Det var imidlertid ikke månestøv, men snø de hadde under føttene. To astronautsnømenn og en Apollo 11-rakett av snø bidro til å gi det hele et realistisk preg.
Et paradis av snø og is for barna
«Utstillingen» er imidlertid i første rekke til glede for barna. Mange historier fra Japan og fra de vestlige land som er blitt fortalt om og om igjen for barn i århundrenes løp, er her skildret i snø. Et sted ser vi Snøhvit komme til prinsens strålende slott. Hun kommer med et slags tog i følge med dvergene, og to av dem sitter over skrevs på toget. En kjempesvær Gulliver som sikkert veier 2000 tonn, ligger utstrakt tvers over parken. Rundt omkring ham er det snøfigurer av barn som tar del i forskjellige former for vintersport, mens virkelige barn i fargerike luer og gensere samler seg ved føttene hans for å bli fotografert.
I neste avdeling finner vi en hvithåret Urashima Taro med hvitt ansikt. Han rir ut fra japanske folkeeventyr på en 100 tonns kritthvit skilpadde.
Omkring de store figurene og framstillingene er det mange mindre figurer, blant annet av husdyr, rever, grevlinger og bjørner. Barna elsker å slå armene om disse dyrene og klatre opp på de isete ryggene deres.
For variasjonens skyld er det én avdeling hvor alt er laget av klar is. Noe som særlig vekker oppmerksomhet, er en sjuetasjes pagode som funkler og skinner med fargede lys om kvelden. Like i nærheten kan en se et våningshus, en låve og forskjellige dyr som hører hjemme på en gård, alt sammen omhyggelig uthogd av isblokker. Det finnes også et skip som er fullastet med skatter, og et anselig menasjeri i is — frosker, en pingvin, en kamel, en brilleslange, en svane, en «svart» katt, en bjørn (som er forsvarlig bundet til gjerdet), en krabbe, en skilpadde og grønlandshunder.
Guder og mennesker av snø rives ned
Ettersom buddhismen har stor utbredelse i Japan, har en kjempemessig statue av Bosatsu-Hanka Buddha på over ti meter en fremtredende plass midt i parken. Men selv om Buddha er meget fint og detaljert utskåret på utsiden, er han ikke annerledes enn andre menneskelagde statuer på innsiden — det er bare det at i Sapporo er han litt kaldere. Han er så solid at han tåler de fleste uvær, trass i at en fubuki (snøstorm) under festen kan gjøre det vanskelig for de besøkende. Og hvis det samler seg bløt snø på øynene og ørene hans, kommer det folk med brannbiler og stiger og fjerner den. I fire korte dager og fire opplyste netter hersker Buddha sammen med andre guder og utstillingsgjenstander.
Etter disse fire korte, herlige dagene må alle utstillingsgjenstandene — guder, mennesker og andre — rives ned, for hvis de fikk bli stående til naturkreftene selv oppløste dem, ville de utgjøre en fare for barn og andre forbipasserende. Allerede morgenen etter festen har Buddha mistet en finger. Snart er en rekke arbeidere travelt opptatt med hakke og spade og plukker ham og de andre fra hverandre ovenfra og ned. Noen ganger tar en avskjed med «gudene» ved å helle risbrennevin inn mellom istennene deres for å berolige dem før mennene med hakke og spade går løs på dem.
Denne nedrivningen av Buddha kan på en måte sies å stå som et symbol på det mange tenkende mennesker i Sapporo nå gjør. Denne byen, og for den saks skyld hele den snødekte øya Hokkai do, har vist seg å være et av de mest fruktbare områder når det gjelder forkynnelsen av Riket i Japan. Når Jehovas vitner forkynner Bibelens budskap for disse ydmyke menneskene, er det mange av dem som forstår at Buddha, hvor kunstferdig utformet han enn måtte være, likevel bare er en avgud, og som Bibelen sier: «Ingen avgud i verden er til.» (1 Kor. 8: 4; Sl. 115: 4—8) I sitt hjerte river de ned troen på Buddha, like fullstendig som arbeiderne river ned gudene på snøfesten.
Selv om det blir frambrakt mange vakre kunstverker i løpet av snøfesten, er disse tross alt menneskelagde og varer bare noen få dager. Og tåler noen av disse den minste sammenligning med det snølandskapet som Jehova frambringer hver vinter? Han har gjort dette i tusenvis av år. Forskjellige figurer av snø kommer og går i likhet med de gudene noen av dem framstiller, men de enestående kretsløp Jehova har fått i stand på jorden, vil fortsette for bestandig, til glede for dem som elsker ham. Det vil bli slik som han lovte for lang tid siden, på Noahs tid: «Heretter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre opp.» — 1 Mos. 8: 22.