«For en forandring!»
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Island
DET er mange forandringer som finner sted i verden. I Island som overalt ellers i verden snakker folk om dette. Hvis eldre mennesker skulle utveksle tanker med noen av den yngre generasjon, ville samtalen kanskje forløpe slik:
«Dere unge kan neppe forestille dere hvor forandret alt er blitt siden jeg ble født. Ikke engang forfatteren Jules Verne kunne ha forestilt seg så mange forandringer, enda det ikke er så lenge siden han levde. Ser du den Vesuv-lignende vulkanen der borte på spissen av halvøya? Den var utgangspunktet for hans ’reise til jordens indre’. Han lot sine helter stige ned i krateret på en reise som førte dem tvers igjennom jordkloden og ut på øya Stromboli i Italia. Han skrev denne fantasifulle fortellingen for cirka 100 år siden. Men det er mye som har forandret seg siden da.»
«Å, kan ikke du fortelle mer? Det er alltid så morsomt å høre når du forteller om gamle dager.»
«Mange unge vil sannsynligvis ikke tro at det noen gang har vært særlig annerledes enn nå, men de siste 50—60 årene har medført forandringer som ingen kunne ha drømt om.
Boligforhold
«Tenk for eksempel på boligforholdene. Ser du de moderne leiegårdene der borte? De er bygd av armert betong og har rammer av stål og aluminium rundt dørene og vinduene. Inne er det myke tepper på gulvene, elektriske komfyrer, kjøleskap og andre moderne hjelpemidler. Og legg merke til at husene ikke har noen skorsteiner. De blir oppvarmet ved hjelp av vann fra de varme kildene. Det huset jeg vokste opp i, var helt annerledes.»
«Bodde ikke du på et av disse gammeldagse gårdsbrukene?»
«Det stemmer. Og hvis du har lyst til å se et av dem, kan du bare besøke det lille friluftsmuseet der borte på den andre åsen. Mitt hjem var et slikt torfbær, et hus hvor både veggene og taket var av torv. Det var kledd med planker innvendig. Gavlene var av tre, og der var det en dør foruten husets eneste vinduer. Gulvet var rett og slett bakken!
«Så å si hvert eneste hus var bygd på den måten, til og med husene i byene. De hadde ikke elektrisitet, innlagt vann og andre bekvemmeligheter. Vi hadde et stort, åpent ildsted på kjøkkenet. Vi hadde ikke noen annen oppvarming, men vi fikk litt varme fra fjøset. Det var bygd langsmed huset og sto i forbindelse med det, slik at vi ikke behøvde å gå ut om vinteren når vi skulle fôre og melke kuene. Det var faktisk riktig koselig!»
«Men hvorfor bygde de husene på den måten? Kunne de ikke bygge hele huset av tre?»
«Nei, tre var et meget sjeldent materiale. Hver eneste liten flis måtte importeres. De som bodde ved sjøen, brukte ofte drivved. Det var alt det de hadde, så det måtte de spare på og bruke til det aller nødvendigste.»
«For et hjem! Lengtet dere ikke av og til etter noe bedre?»
«Nei, vi visste ikke om noe bedre. Og vi ville ikke ha kommet lenger ved å bli fortvilt eller ved å protestere. Folk, de unge også, var mer ydmyke på den tiden, mer tilfredse med livet. De kom ikke med høylytte protester mot det ene og det andre. De unge hadde ikke tid til slikt tøys den gangen. Apropos arbeid, ser du de menneskene som arbeider der borte på engen?»
«Å, ja; de arbeider virkelig hardt, hva?»
Arbeid
«Etter moderne normer gjør de sikkert det. De skulle være ferdige til i kveld med den traktoren og alt det moderne utstyret. Men i mine dager måtte vi slå alt gresset med ljå og snu det og rake det for hånd. I dette fuktige klimaet kunne vi holde på i flere uker med et arbeid som de nå gjør ferdig på en dag ved hjelp av moderne maskiner. Det er en stor forandring — nesten alt er blitt mekanisert.»
«Men er ikke det fint — jeg mener at maskinene kan arbeide for oss?»
«Det er naturligvis ikke noe galt med det. Men en tar ikke skade av å arbeide heller. Vi lærte på et tidlig tidspunkt i livet å arbeide og utføre forskjellige oppgaver. På min fars gård måtte vi lære å gjøre alt mulig. Og ettersom gården ikke ga så stor avkastning at alle vi barn kunne leve av det, fisket vi en god del. Bøndene hadde en båt sammen som vi rodde ut og fisket i. Vi brukte den også når vi skulle til byen, og vi fraktet forskjellige ting hjem med den.
«Det var bare noen få båter som var så store at de kunne utstyres med seil. Det kunne være farlig når det trakk opp til uvær. Det var en stor tragedie når en slik åpen båt kantret eller forliste og alle om bord omkom. Mange småsteder mistet praktisk talt alle sine arbeidsdyktige menn på den måten. Jeg husker en fiskebåt som ble borte — jeg tror det var i 1911 — og 27 mann omkom. Deres etterlatte, hustruer, barn og gamle, talte omkring 85. Du forstår sikkert for en forferdelig katastrofe det var!»
«Ja, det er klart. Jeg tror ikke jeg ville like å dra til sjøs, men hvis jeg skulle gjøre det, ville jeg foretrekke en av disse moderne dieseltrålerne som ligger der borte på havnen. Er det ikke så at det er omtrent umulig for dem å synke, med alt det radar- og sonarutstyret?»
«Vi tar vel litt sterkt i hvis vi sier at det er umulig for dem å synke, selv i vår tid. Husker du ’Andrea Doria’? Det var et stort, moderne linjeskip, men det sank etter en kollisjon. Men det er sant at en 1000-tonner i stål kan holde stand i nesten alt slags vær. Den har dessuten et fiskeutstyr som er langt mer effektivt enn noe av det utstyret vi hadde i min ungdom. Men jeg ville også mye heller være på land da jeg var ung, for eksempel på en gård. Det var et mye koseligere sted å være, et sted hvor en hadde omtrent alt det en trengte — en liten verden for seg selv. Vi dro ikke av sted i bil til det nærmeste supermarkedet når vi skulle ha noe å spise. Og når det gjaldt andre ting, laget vi ganske enkelt det meste selv, og vi hadde mye moro mens vi holdt på med det.»
Mat og klær
«Men hvordan kunne det gå an? Så vidt jeg forstår, har jordbruket aldri kastet særlig mye av seg i Island. Var det ikke mest gress dere dyrket?»
«Jo, stort sett, skjønt vi dyrket andre ting også. Men med gresset kunne vi fôre husdyrene. Så det meste av vårt behov ble dekket.»
«Det forstår jeg ikke riktig. Dere kunne få kjøtt og litt melk fra dyrene, men dere trengte da mer enn det?»
«Ja, naturligvis. Men når vi hadde en rekke forskjellige kjøttsorter, både fårekjøtt, oksekjøtt og til og med hestekjøtt, og melk fra kuene, var faktisk våre viktigste behov dekket. Vi kunne få fløte, dravle og ost og sur myse til konservering av kjøttet når det var vanskelig å få tak i salt. Vi dyrket også poteter og grønnsaker, for eksempel turnips og kål, men ikke korn. Så korte somre som vi har, kunne vi naturligvis ikke dyrke korn. Vi kjøpte det i sekker i byen sammen med det som vi fortsatt kaller ’kolonialvarer’, for eksempel sukker og kaffe, og også spiker, ved og mange andre ting.
«Som betalingsmiddel brukte vi gjerne ull som vi fikk til overs, enten ubehandlet eller spunnet, og tørrfisk, tran og ederdun. Vi byttet produkter og prøvde å gjøre en god handel. Og ettersom sauene hjemme ga oss nok ull, kunne vi lage de fleste av klærne våre selv. Plaggene ble vevd eller strikket. Sokker, gensere og til og med undertøy av denne sorten er fortsatt det beste i det klimaet vi har.»
«Du mener altså at dere bare var der ute på gården og laget alle disse tingene til dere selv?»
«Ja, det er omtrent riktig. Vi produserte vår egen mat, og av og til hadde vi også fersk fisk og fugleegg og litt islandslav og ville bær for variasjonens skyld. Og når vi hadde mat, klær og tak over hodet, trengte vi egentlig ikke noe mer, gjorde vi vel?»
Atspredelse og transport
«Men hva gjorde dere når dere skulle ha litt atspredelse?»
«Å, vi hadde ikke så mye fritid. Vi arbeidet om kveldene også. Da holdt vi som oftest på med ulla. Både menn og kvinner var med på å spinne, strikke og lignende. Vi hadde det veldig hyggelig når hele familien satt sammen på denne måten etter en lang dags arbeid utendørs. Vi leste også høyt for hverandre etter tur. Det kunne være utdrag av de gamle sagaene eller av Bibelen eller dikt. Alt sammen skjedde i lysskjæret fra hjemmelagde lys eller fra oljelamper. Oljen vi brukte, var selolje eller hvalolje. Av og til fikk vi gjester som underholdt med fortellinger eller dikt som skildret begivenheter fra svunne tider.»
«Det var sikkert morsomt, men gikk dere aldri noen steder?»
«Jo, det hendte at vi gjorde det. Vi pleide å ri til kirken hver søndag, og ofte besøkte vi andre bønder på turen. Noen startet til og med om lørdagene for at de skulle få mer tid til selskapelig samvær.
«Du synes kanskje at det må ha vært et trist og ensformig liv, men det var virkelig et rikt liv. Og jeg ville absolutt foretrekke det framfor det jag og mas og den sløsing med tiden som gjør seg så sterkt gjeldende nå. Vi hadde bedre tid. Vi kunne beundre vår Skapers verk. Vi fartet ikke omkring i biler og fly. Vi red, og mange måtte gå, fordi de ikke hadde råd til å holde hest. Ofte måtte de gå mange kilometer på stier som sauer og hester hadde tråkket opp blant lavasteinene. Dere unge forstår det kanskje ikke, men vi hadde det veldig fint.»
«For en forandring! Jeg går ut fra at en må oppleve det selv og se det med egne øyne for å forstå det.»
Den største forandringen — menneskene!
«Men når jeg tenker over det, er det i grunnen ikke det som er blitt utrettet ved hjelp av vitenskap og moderne teknikk, som er den største forandringen. Den største forandringen er den som har funnet sted med folks sinnstilstand og hjertetilstand.»
«Hvordan da, mener du?»
«Jo, folk har forandret seg veldig. Alle skranker har falt, for å si det slik. Det ser ikke ut til å være noe som hindrer folk i vår tid. Det er ikke noe som holder dem tilbake fra å gjøre det de vil. Stort sett blir det vist liten respekt for myndighet og andres rettigheter og eiendom. En kan nesten ikke stole på noen lenger. Folk føler seg ikke trygge. Det var ikke slik før. Da jeg var ung, var en mann en mann og et ord et ord, men det holder ikke stikk lenger. Uærlighet, bestikkelser og alle former for tyveri er i ferd med å ta overhånd. Men denne lovløsheten kommer ikke som noen overraskelse på de kristne. Den sinnsinnstilling de fleste mennesker i dag har, ble beskrevet for lang tid siden i Bibelen. Husker du profetien i 2 Timoteus 3: 1—5?»
«Ja, det gjør jeg. Det er der apostelen Paulus sier at det skulle komme en tid da menneskene skal være ’egenkjærlige, pengekjære . . . slike som elsker sine lyster høyere enn Gud’.»
«Det er helt riktig. Paulus sier også at det skulle ’komme vanskelige tider’ i de ’siste dager’. Dette skulle skyldes det moralske sammenbrudd blant folk i sin alminnelighet. Vi var langt fra fullkomne den gangen, før 1914, men folk hadde likevel ikke sunket ned på det lave nivå som apostelen Paulus taler om. De var enklere og ærligere og ikke så bortskjemte som folk er nå. Mange nå vil synes at de var enfoldige og godtroende. Men folk levde et roligere og lykkeligere liv den gang enn nå, da folk blir stresset både psykisk og fysisk. Forandringen i folks innstilling er minst like stor som de andre forandringene vi har snakket om. Jeg tror at til og med du kan se forskjellen, ikke sant?»
«Jo, og når jeg tenker over det du har sagt nå, og mange ganger før, ser jeg fram til å få bedre kjennskap til hva Bibelen sier om Guds nye tingenes ordning.»
«Det er riktig av deg, og også av eldre mennesker, å tenke slik, for det er av livsviktig betydning at en nå har kunnskap om Jehova og hans hensikter. Du husker sikkert hva som står i Johannes 17: 3?»
«Ja, det er der Jesus sier: ’Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.’»
«Det var riktig. Og det du nå vet om de forandringer som har funnet sted i verden siden 1914, vil hjelpe deg til å forstå at vi virkelig lever i de forutsagte ’siste dager’.»