En plateartist finner noe langt bedre

For utallige ungdommer er en forgudet popstjerne symbolet på toppen av suksess. Popmusikere og popgrupper har av den grunn spilt en betydelig rolle når det gjelder å forme tilhengernes syn på livet. I en rekke intervjuer med en av Våkn opp!s korrespondenter har en tidligere popstjerne, hvis plater er blitt solgt i millioner av eksemplarer, forklart hva han forbinder med virkelig suksess. Følgende sammendrag av hovedpunktene i disse intervjuene vil kanskje være til hjelp for andre som ønsker å oppnå suksess i livet. Det kan kanskje også hjelpe mange unge til å revurdere sitt syn.

Spørsmål: Hva slags opplæring fikk du av dine foreldre?

Svar: Det var ikke noen opplæring å snakke om. Mor og far var velstående, men da jeg var seks år, ble de skilt. Ettersom jeg ble boende hos mor, hadde ikke far så mye å si når det gjaldt min oppdragelse og skolegang. Mor var nokså streng, men da jeg var 11, ble jeg sendt fra Jomfruøyene, hvor vi bodde, til en kostskole i New England. Ettersom jeg var overlatt til meg selv hele tiden, fikk jeg ikke noen særlig opplæring av mor heller.

Spørsmål: Sikter du til moralsk opplæring?

Svar: Akkurat. Jeg mener at når jeg senere i livet gjorde noe galt, visste jeg at det var galt, men jeg hadde ingen grunn til å gjøre det som var riktig. Andre gjorde gale ting og kom seg øyensynlig fram i verden. Hvorfor skulle ikke jeg gjøre det samme? Det var ingen som hadde tatt seg tid til å lære meg noe annet.

Spørsmål: Hadde dine foreldre noen planer med tanke på din framtid — jeg mener, hvordan ville de at du skulle komme fram i verden?

Svar: Mor og far ville at jeg enten skulle dra til Annapolis [USA’s sjøkrigsskole] eller til West Point [USA’s krigsskole for hæren]. Etter at jeg var blitt utvist fra en forberedende skole i New England, sendte de meg derfor til en skole i New Jersey hvor jeg skulle få forberedende undervisning med tanke på å dra til Annapolis. Far og en bror av ham klarte å få meg inn der ved hjelp av guvernøren på Jomfruøyene. Etter å ha tilbrakt et par år på denne skolen kom jeg til at jeg ikke hadde noe ønske om å gjøre karriere i marinen. Min onkel ville da at jeg skulle dra til Syracuse universitet og utdanne meg til forretningsadministrator og få noe å gjøre i Wall Street. Men jeg hadde andre planer. Helt fra jeg var ni år, hadde jeg nemlig vært interessert i musikk. Da jeg var 14, jobbet jeg som musiker i Puerto Rico. Det falt seg derfor bare helt naturlig at jeg flyttet til Greenwich Village i New York da jeg var ferdig med high school. På den tiden, i begynnelsen av 1960-årene, virket det som om hver eneste en som holdt til der, enten var artist, musiker, dikter eller sjakkspiller — vi levde et virkelig bohemliv.

Spørsmål: Var du lykkelig der?

Svar: Egentlig ikke. Vi var fem-seks stykker som delte en leilighet. Til sammen tjente vi et par dollar om kvelden — og vi var showets stjerner på den kaféen hvor vi spilte! Folk som Richie Haven, Bill Cosby, Richard Pryor og Peter, Paul and Mary pleide å spille der i den tiden. Det hendte også at Bob Dylan kom innom og hadde en gjesteopptreden.

Spørsmål: Hvordan var moralen i disse kretsene?

Svar: Det var mye umoral — jeg behøver ikke å si mer.

Spørsmål: Du gikk over fra Tommy Ray og hans Carib Steel Band til The T-Bones, ikke sant?

Svar: Det stemmer. The T-Bones var en gruppe i California som spilte inn Alka Seltzers reklamelåt «No Matter What Shape Your Stomach’s In». Det ble solgt over en million av denne platen. De så meg i New York og spurte om jeg ville være med i gruppen. På den måten havnet jeg i California.

I 1965 var vi på turné i Japan. The T-Bones hadde hatt en rekke store hits i Japan. Denne turen fikk meg virkelig til å begynne å tenke. Jeg begynte å se hvor gal verden var — når det er krig, lærer ett folk å hate et annet folk, men likevel er vi bare mennesker alle sammen — én menneskeslekt. Og så er det den måten folk betrakter deg på når du er i underholdningsbransjen — det er som om du egentlig ikke er et menneske. Dette fikk meg i hvert fall til å begynne å tenke alvorlig over tingene.

Spørsmål: Førte det til at du foretok noen forandringer?

Svar: Ikke noen gjennomgripende forandringer, men i forbindelse med musikken opplevde jeg personlig flere forandringer. The T-Bones ble oppløst, og jeg kom sammen med en gruppe som ble kalt Shango. Bare for spøk skrev vi en sang om redselen for et nytt jordskjelv i California. Vi kalte den «Day after Day», og den gikk hen og toppet hitlistene på vestkysten [i USA]. Dette gjorde meg overbevist om at nå skulle jeg virkelig gjøre suksess på egen hånd. Det var da jeg traff henne som ble min kone, i Las Vegas. Da vi hadde giftet oss, kjøpte vi en liten farm i Palmdale i California hvor jeg kunne skrive og forberede et album.

På farmen dyrket vi alt det vi trengte å spise, og holdt oss for oss selv — vi hadde ikke omgang med noen. Så en dag kom to av dem som hadde vært med i The T-Bones, innom. De spilte på en klubb og spurte om jeg ville spille sammen med dem. Vi dannet en gruppe, men jeg hadde ikke glemt mine planer om å bli soloartist. Vi spilte inn den første sangen i 1971, og det ble solgt nesten to millioner plater med den i løpet av seks måneder.

Spørsmål: Ble ikke datteren din, Daisy, født omtrent samtidig med at den første platen din med denne nye gruppen kom ut?

Svar: Jo, Daisy ble født i oktober 1971. Jeg dro ut på en fem ukers turné da hun var bare ti dager. Ettersom vi hele tiden var på farten og gjorde det godt — etter verdens normer: vi kunne tjene opptil 4000 dollar på en kveld — fikk vi mange tilbud om å delta i umoralske handlinger. Alt presset, reisingen og den tiden jeg måtte ofre for å holde meg på toppen — det som jeg alltid hadde ønsket — var en alvorlig belastning på forholdet mellom min kone og meg. Til slutt ble vi separert. Hun dro hjem til Texas, og jeg ble værende i Los Angeles.

En annen grunn til at vi skilte lag, var at jeg egentlig ikke hadde funnet den lykke og fred som jeg hadde regnet med at suksessen ville gi meg, og jeg hadde begynt å søke Gud. Jeg hadde sett hykleriet i kristenhetens kirkesamfunn, så nå vendte jeg meg til Østens religioner. Jeg mente at det var noe mer fredelig ved en guru som sitter i en fjellside og mediterer, enn ved en prest som kjører rundt i en Cadillac. Det var det inntrykket jeg hadde av prestene.

I mellomtiden hadde jeg også fått de nødvendige økonomiske midler til å kunne lage et soloalbum, det som hadde vært mitt mål i alle disse årene. Jeg skrev sangene til albumet, sang dem og spilte dem inn. Jeg syntes det ble et godt album. Men plutselig skulle hele mitt liv bli totalt forandret.

Det var trommeslageren vår, som hadde jobbet for Janis Joplin til hun døde, som fikk meg til å foreta denne forandringen. Jeg hadde alltid hatt respekt for ham. Han var ikke bare en fantastisk trommeslager; han var alltid så samvittighetsfull. Han løy aldri, og det var sjelden blant de fleste av dem jeg kjente. Hans kone studerte med Jehovas vitner. En dag spurte han om jeg kunne ha lyst til å være med på et av møtene. Jeg hadde aldri hørt navnet Jehova før. Ettersom trommeslageren var fra Louisiana, tenkte jeg at han sikkert tilhørte et av disse merkelige religionssamfunnene i sørstatene eller noe lignende.

Jeg sa: «Jeg blir med.» På den tiden var jeg så engasjert i Østens religioner at jeg tenkte at jeg fikk frelse ham ved å avsløre denne «sprø» religionen.

Jeg var med på et gruppestudium av Bibelen i et privat hjem i Burbank i California en tirsdagskveld. De brukte et hjelpemiddel til studium av Bibelen som hadde tittelen «Paradiset gjenopprettet for menneskeheten — ved Teokratiet!» De leste om gjenoppbyggingen av Guds tempel i Jerusalem og om Haggais og Sakarias’ profetier. Jeg tenkte: «Hvem bryr seg om gjenreisingen av en bygning som fant sted i 520 f. Kr.?» Men jeg la merke til dem som var der. Noen svarte galt, men det var ingen som sa: «Din dumming! Hvorfor tier du ikke heller stille?» Alle slags mennesketyper var representert — negrer, hvite og spaniere, både unge og gamle. Alle var svært vennlige. De var ikke så opptatt av seg selv — når en kommer fra show business, legger en merke til det. Og framfor alt syntes jeg det virket som om de var lykkelige. Det var ikke jeg.

Bokstudielederen var en ung mann. Jeg tenkte: «Jeg har vært over hele verden. Hvordan kan han vite mer om livet enn jeg gjør?» Men han var rolig og sikker når han snakket om Gud. Etter studiet inviterte de trommeslageren og meg på en kopp kaffe. Vi ble værende til klokken fire om morgenen. Jeg stilte alle de spørsmål jeg kunne komme på, og studielederen besvarte hvert spørsmål fra Bibelen. På det tidspunkt var jeg overbevist om at dette var sannheten.

Jeg spurte: «Hvordan kan jeg melde meg inn?» Han sa: «Du kan ikke melde deg inn hos Jehovas vitner. Du blir et vitne.» Dette var tirsdag kveld 6. februar 1973. Jeg hadde mitt første hjemmebibelstudium om onsdagen. Om torsdagen klipte jeg håret og forandret min måte å kle meg på. Jeg gjorde det for å kunne se sømmelig ut, lik en som ønsker å tjene Gud. Fordi jeg allerede hadde sluttet å bruke narkotika og leve et urent liv som et ledd i mine bestrebelser for å lære Gud å kjenne, fikk jeg lov til å være med noen vitner i forkynnelsesarbeidet om fredagen. Jeg har fortsatt siden da.

Etter å ha lett etter sannheten i alle disse årene så jeg med en gang at jeg hadde funnet den, og jeg ville ikke gi slipp på den.

Spørsmål: Hva med det soloalbumet som du nettopp hadde laget?

Svar: Soloalbumet var det jeg hadde trodd at jeg alltid ønsket. Men jeg var klar over at jeg ville være nødt til å dra på turnéer igjen for å selge det. Jeg hadde valget mellom å gjøre det og å leve i samsvar med Guds Ords sannhet. Det var en avgjørelse jeg personlig måtte treffe. Jeg visste at hvis jeg dro på turné igjen, ville jeg bli fristet med narkotika og umoral hver eneste dag. Jeg innså at jeg sannsynligvis med tiden ville gi etter for fristelsen. Jeg bestemte meg derfor der og da: jeg ville tjene Jehova.

Spørsmål: Så du ga opp musikken?

Svar: Ja, jeg sluttet å ha den som levebrød. Det var vanskelig. Først og fremst måtte jeg komme meg inn i Jehovas organisasjon. Det betydde at jeg måtte bli løst fra alle kontrakter og andre forpliktelser som ville ha gjort meg enda mer engasjert i en livsstil som jeg nå ønsket å legge bak meg. Den viktigste grunnen til at jeg ga opp musikken — og jeg elsker musikk og spiller fremdeles, i orkestre på Jehovas vitners stevner — var at jeg ville være lykkelig! Av alle de verdslige menneskene jeg har kjent innen show business, har jeg ennå aldri sett én som virkelig har vært lykkelig. Vitnene har det de søker — den indre fred, den tilfredshet som verden ikke har. Verden har den ikke, og folk kan derfor ikke finne den i verden. De innser ikke sannheten i det Jesus sa: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vi gi eder hvile!» — Matt. 11: 28.

Spørsmål: Hva svarte du når folk spurte: «Hvorfor fortsetter du ikke med musikken og bruker den som et middel til å fremme din religion?»

Svar: Saken er at det er ikke noe galt i å spille. Men jeg hadde nok kjennskap til Bibelens sannhet til at jeg visste at jeg ikke kunne tjene min Skaper og samtidig leve slik jeg gjorde — å skrive og opptre og alltid være på farten. Jeg har truffet mange vitner som er gode studiomusikere og lever av det. De går til et studio, spiller inn musikken og går hjem: De har det rette syn på det.

Spørsmål: Førte din nye viten til noen forandring når det gjaldt ditt ekteskap?

Svar: Min kone og jeg hadde alltid elsket hverandre. Det var bare min jakt etter det jeg trodde var suksess, som fikk alt annet til å komme på annenplass, også ekteskapet. Men så snart jeg hadde begynt å studere Bibelen, ringte jeg til henne for å fortelle at jeg var i ferd med å forandre hele mitt liv. Jeg ba til Jehova om at hun og jeg og datteren vår måtte bli forent. Bønnene ble besvart. Omkring en måned senere var de hos meg i California. Cirka tre uker etter begynte min kone å gå på møtene i Rikets sal sammen med meg og datteren vår. I begynnelsen kom hun riktignok hovedsakelig fordi hun ikke hadde lyst til å sitte hjemme alene, men en av forkynnerne i menigheten begynte å lede et hjemmebibelstudium med henne, og snart delte hun min overbevisning. Så nå var familien gjenforent. Vi var lykkeligere enn vi noen gang hadde vært før. Jeg måtte innrømme at det var dette jeg hadde søkt hele tiden.

Spørsmål: Hvordan vil du sammenligne det livet du lever nå, med det du levde før?

Svar: Det kan ikke sammenlignes! Det livet jeg nå lever, er livet. Jeg prøver å hjelpe de unge — og eldre også — til å innse det. Men jeg tror ikke alle vil innse det. Det var for eksempel vanlig at de kom bort til meg og ba om å få autografen min — det var ofte kjekke, greie ungdommer. Selv på den tiden hendte det at jeg sa: «Hva skal du med autografen min? Jeg er bare et menneske, slik som deg. Jeg er tilfeldigvis i denne bransjen. Bry deg ikke om autografer. Det er ikke riktig.» De ville ikke høre på det øret. Når du har gjort noe som de gjerne vil gjøre, er det vanskelig å si til dem at de ikke bør gjøre det. De vil ikke høre det. Det er i hvert fall min erfaring.

Spørsmål: Er det ikke mange som fremdeles føler seg tiltrukket av berømmelse og rikdom, som verden er tilbøyelig til å måle suksess etter?

Svar: De som føler det slik, burde tenke seg litt om, så kunne de slippe å lære av erfaring, slik jeg har gjort. Tenk på det: Enhver ønsker å bli elsket for det han er som menneske. Det er innlysende at i underholdningsverdenen blir du likt bare fordi du har penger, på grunn av dine forbindelser og på grunn av den suksess du har gjort. Jeg kunne ikke elske Gud og min neste og leve et slikt liv, for det finnes ingen sann kjærlighet og menneskelig godhet forbundet med det.

Spørsmål: Hva er suksess?

Svar: For meg er det å kunne tjene Jehova Gud. Min kone og jeg har hatt den store glede å kunne hjelpe seks andre til å lære Bibelens sannheter å kjenne. De er blitt døpt som et symbol på at de har innvigd seg til Jehova Gud, og tjener ham nå sammen med oss. Det er virkelig suksess.

Det er interessant å se hvilken vei Jesus viste at vi må gå. Han sa: «Den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» Men det er det som er veien til suksess, den eneste veien til suksess. Min kone og jeg ber om at Jehova må hjelpe oss og alle våre kristne brødre og søstre til å fortsette å gå på den veien! — Matt. 7: 14.

[Bilde på side 14]

«Jeg hadde sett hykleriet i kristenhetens kirkesamfunn, så nå vendte jeg meg til Østens religioner.»