Vielsessermonien og kravene til ektefellene
1. Hvilke bryllupsskikker hadde israelittene?
BIBELENS bøker, som er skrevet spesielt til og for de kristne, inneholder ingen bestemmelser om hvilken vielsesseremoni de kristne skal følge. De viser at forlovelsestiden for jomfruers vedkommende gjerne registrert i byens eller stedets folkeregister, varte et års tid fra det tidspunkt da ekteskapet ble avtalt av foreldrene gjennom en mellommann eller ekteskapsformidler. På bryllupsaftenen dro så brudgommen til brudens hjem og førte henne av sted til hennes nye hjem. Brudeparet toget da hjem blant en jublende skare bryllupsgjester. På denne måten ble bryllupet offentliggjort, det ble registrert i offentlighetens bevissthet, og ved hjemkomsten ble det feiret en bryllupsfest som alle de innbudte var med på, og som ble arrangert av brudgommens foreldre. Lykkelige var de som var blitt innbudt til bryllupsmåltidet. Bruden lot ikke sin forlovede vente før hun viste seg for ham. Hun ventet på ham i sine vakreste klær, og var beredt til å bli overgitt til sin brudgom av sin far eller verge. — Matt. 1: 24; 22: 1—11; 25: 1—10; Joh. 2: 1—11; 3: 29; Mark. 2: 19; Es. 61: 10; 62: 5; Åpb. 19: 7, 8; 21: 2, 9—11.
2. Hvilke trekk i forbindelse med inngåelse av ekteskap framgår av Bibelens beretning?
2 Vi må huske at de første kristne var jøder eller israelitter, akkurat som Jesus selv. Det er derfor ganske rimelig at disse kristne jøder brakte med seg sine bryllupsskikker og sin måte å arrangere ekteskap på fra den jødiske samfunnsordning de tidligere hadde tilhørt, og til den nye, kristne tingenes ordning. Én ting må vi imidlertid merke oss, og det er at ingen prest, levitt eller annen religiøs tjenestemann var til stede for å forrette noen vielsesseremoni fra Abrahams tid og utover. Likevel var ekteskapet gyldig og ble anerkjent av Jehova Gud. Det ble også registret i byens eller stedets folkeregister, og det samme ble de barna som en følge av den ekteskapelige forening. Matteus og Lukas må utvilsomt har skrevet av Jesu to stamtavler etter folkeregisteret i Betlehem. Da blir spørsmålet: Hvem kan forrette ved inngåelsen av et gyldig kristent ekteskap? Er en borgerlig eller ikke-religiøs vielse like bindende som en religiøs vielse, eller er ekteskapet et sakrament og av den grunn bare gyldig når det er foretatt religiøs vielse?
3. Hva viser Bibelen med hensyn til hvordan Isaks giftermål fant sted?
3 Nei, ekteskapet er ikke noe sakrament som gjør det påkrevet at en religiøs prest eller en kristen Ordets tjener er til stede og forretter ved vielsen. Abraham var Guds profet og dermed Guds godkjente prest for en stor husstand, men det står ikke skrevet noe om at han var til stede da hans eldste tjener kom fra Mesopotamia med Rebekka og førte henne til Isak i Negeb i Palestina. Isak gikk ute alene og mediterte da tjeneren førte Rebekka til ham og fortalte ham nøyaktig hvordan han hadde fått tak i henne til ham. «Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok Rebekka hjem, og hun ble hans hustru.» Men det var offentlige vitner til stede da han tok henne som sin hustru, nemlig Abrahams ekteskapsformidler og «de menn som var med ham» og Rebekkas «fostermor» og hennes «piker». (1 Mos. 24: 2, 54, 59—61, 66, 67) Isak hadde ikke tatt ut lysning og skaffet seg vielsesattest, og dette er heller ikke nødvendig i enkelte land i dag. Isaks far, Abraham, den teokratiske organisasjons hode, hadde godkjent det, og Jehova Gud, som de søkte veiledning hos, hadde overvåket alle skritt som ble tatt i forbindelse med inngåelsen av dette ekteskapet. Det var derfor ikke nødvendig med noen vielsesattest i hans tilfelle. Det at han tok henne til hustru, ble imidlertid bevitnet av over fire personer og registrert i Abrahams teokratiske husstands opptegnelser, og nå i vår tid står det også nedtegnet i Bibelen. Det ble ikke holdt noen religiøs seremoni i den forbindelse, selv om de hele tiden søkte og rettet seg etter Guds vilje.
4. a) Hva var det ikke noe lovbud om i forbindelse med inngåelse av ekteskap? b) Hvem angikk et giftermål, og hvordan ble dets bindende karakter understreket?
4 Det er ikke noe som kan tyde på at det ble holdt noen religiøs seremoni da Isaks sønn Jakob giftet seg med Lea og Rakel. (1 Mos. 29: 18—30) Heller ikke ga Jehova Gud befaling om og forskrifter for noen religiøs vielsesseremoni i de mange hundre lover han ga sitt utvalgte folk Israel. Det ble ikke pålagt Arons prestelige familie eller de levittiske tempeltjenerne rett og plikt til å forrette vielser. Inngåelsen av ekteskap var helt og holdent en privatsak, et familieanliggende, helt fra forlovelsen fant sted og til bruden og brudgommen ble forent i hans fars hjem, og ingen prest eller levitt hadde noe med det å gjøre (så sant det gjaldt et giftermål utenfor Levi stamme). Begivenheten ble kunngjort vidt og bredt i samfunnet, bevitnet på tilbørlig måte og deretter innregistrert i folkeregisteret på stedet. Derfor måtte Josef og Maria, som begge var fra Betlehem, dra til sin fødeby for å la seg innskrive i manntall på den romerske keiser Augustus’ tid. — Luk. 2: 1—6.
5. Hvilken rolle spilte Jesus ved bryllupet i Kana, og hva foretok han seg med hensyn til inngåelse av ekteskap blant sine etterfølgere?
5 Da Jesus gjorde sitt første mirakel, var han til stede ved et bryllup i Kana i Galilea. Han var imidlertid ikke innbudt som en Ordets tjener for å forrette, for han var ikke av Arons prestelige familie, og heller ikke av Levi stamme, og han var ikke anerkjent som en religiøs Ordets tjener. Han var bare innbudt som gjest sammen med sin mor og sine disipler, for denne byen lå like ved det stedet hvor han tidligere hadde drevet som tømmermann. Han helliget derfor ikke ekteskapet mens han var der, men han tilveiebrakte den beste vin til ytterligere glede for alle de tilstedeværende. (Joh. 2: 1—11) Ikke i noen av alle de budene han ga sine tolv apostler og sine evangelister, befalte han dem å forrette ved noen vielse, men han lot vielsesordningen være som den var blant Jehovas folk. Han gjorde ikke ekteskapet til et sakrament som utelukkende apostlene eller kristne Ordets tjenere kunne forvalte.
6. Hvordan stiller Bibelen seg til lovbestemte borgerlige vielser?
6 Er det da strengt tatt nødvendig med en religiøs vielse? Nei. Godkjenner Guds Bok, Bibelen, en borgerlig vielse? Ja, og i denne henseende kan de kristne gi keiseren hva keiserens er’. I de fleste land i kristenheten er det enten tillatt eller absolutt påkrevet at det finner sted en borgerlig vielse som må foretas av en vigselmann staten har utnevnt. En borgerlig vielse er derfor hverken sosialt eller religiøst sett mindreverdig, og den høyeste Gud anerkjenner ekteskap hans folk inngår ved borgerlig vielse, og anser dem for bundet av en slik vielse. I noen land innenfor og utenfor kristenheten anerkjenner staten vielser som foretas av katolske eller protestantiske prester og geistlige representanter for andre godkjente religionssamfunn. Disse geistlige menn får fullmakt av myndighetene til å foreta vielser i religiøse bygninger eller på bestemte nærmere angitte steder. På like linje med dem blir også utnevnte Ordets tjenere blant Jehovas vitner i enkelte land bemyndiget eller utstyrt med fullmakt til å foreta vielser. I alle disse tilfellene handler den forrettende religiøse representant som en statens tjener ved å legalisere ekteskapet. Derfor er også slike ekteskap bindende og har Guds anerkjennelse. Når det kommer noen inn i den nye verdens samfunn som er blitt viet ved religiøse seremonier i noen av disse godkjente religionssamfunn, anerkjenner derfor Jehovas vitner slike menneskers ekteskap som bindende og gyldige. Der Jehovas vitner ikke har autoriserte vigselmenn blant sine egne som kan foreta vielser, kan de med god samvittighet gå til den vigselmann staten har utnevnt, og bli viet av ham, og deres ekteskap blir da gyldig og guddommelig anerkjent.
7. Hvordan stiller den katolske kirke seg til borgerlige vielser, og hvilken begivenhet belyser dette?
7 I land hvor myndighetene bare fordrer og anerkjenner borgerlige vielser, betrakter ikke den katolske kirke slike vielser som gyldige. Den krever at katolske brudefolk senere blir viet av en prest, slik at paret også får et religiøst bryllup. Da den katolske fyrsten av Monaco for en tid siden giftet seg med en katolsk filmstjerne, berettet for eksempel New York Times (for 20. april 1956): «Den 32 år gamle fyrsten og hans 26 år gamle brud, som ble viet ved en borgerlig seremoni på slottet i går, ble forent i kirkens øyne av biskopen av Monaco, monsignore Gilles Barthe. De mottok pave Pius XII’s velsignelse gjennom hans nuntius i Paris, monsignore Paolo Marella. . . . Hun gikk fram til sin plass foran det hvite marmoralteret først, idet vanlig skikk og bruk vek plassen for et statsoverhodes rett til å la seg vente på. Fyrsten sluttet seg til henne like etterpå.»
8. Av hvilken verdi er et religiøst møte med bruden og brudgommen etterat den borgerlige vielsen har funnet sted?
8 Den katolske religiøse vielsen som finner sted etter den borgerlige vielsen, har selvfølgelig ingen juridisk verdi; og det har heller ingen tilsvarende religiøs seremoni i noe annet religionssamfunn. Men når det er mulig, eller når det blir bedt om det, kan Jehovas vitner arrangere et religiøst møte sammen med brudgommen og hans brud etterat den borgerlige vielsen har funnet sted. Dette møte er ikke nødvendig, og det blir ikke holdt for å gi den borgerlige vielsen større juridisk gyldighet. Det blir arrangert for å gi de nygifte sunn og betimelig bibelsk formaning og veiledning i forbindelse med de muligheter og de forpliktelser ekteskapet innebærer, og for bedre å understreke giftermålet overfor den lokale menighet og gi alle de velvillige som er til stede, et vitnesbyrd om den ekteskapsordning Jehova har brakt i stand. Dette er også en passende anledning til å registrere giftermålet i menigheten og notere det i dens opptegnelser.
9. Hva kan gjøres der hvor loven forlanger at ekteskapet skal innregistreres i en by langt borte, som det ikke lar seg gjøre for de nygifte å reise til med det samme?
9 Det som blir gjort framfor menigheten, blir gjort «for Gud», akkurat som det som ble gjort framfor dommerne eller herskerne i fortidens Israel, ble gjort framfor Gud. (2 Mos. 21: 6; 22: 8, 9, 28) Hvordan skal en forholde seg hvis afrikanske kristne gifter seg med hverandre i overensstemmelse med stammens regler og ekteskapet blir inngått i én by eller landsby, men må innregistreres hos myndighetene i en by langt borte, som det ikke lar seg gjøre for de nygifte å reise til med det samme? En «ekteskapserklæring» kan da bli fylt ut i Jehovas vitners Rikets sal. Den har ingen juridisk verdi og erstatter ikke en borgerlig innregistrering, men den blir anerkjent blant Guds folk. Den bevitner overfor den nye verdens samfunn at det paret som nylig er blitt forent, erkjenner at deres ekteskap er gyldig og har bindende virkning, og at de så snart det lar seg gjøre, vil la det innregistrere i overensstemmelse med landets lov. Denne «ekteskapserklæring» blir så oppbevart i menighetens kartotek og ved Selskapet Vakttårnets kontor, og de nygifte kan begynne det ekteskapelige samliv og senere få vielsesattest av de borgerlige myndigheter. På denne måten har Selskapet et skriftlig bevis for ekteskapet i den tiden da de borgerlige myndigheter kanskje ikke har det, og etter en viss tid kan Selskapet la sine tjenere undersøke om en tilbørlig borgerlig innregistrering har funnet sted og ekteparet har rettet seg etter loven.
10. a) Hvis medlemmer av en stamme har giftet seg i samsvar med sin stammes regler hva bør de da gjøre? b) Hva slags vielser anbefales for stammemedlemmer som blir med i den nye verdens samfunn, og hvorfor?
10 Hvis medlemmer av en stamme har giftet seg i samsvar med stammens regler før de fikk sannheten om Riket og trådte inn i den nye verdens samfunn, har deres ekteskap fremdeles bindende virkning for dem, og det blir også anerkjent. Det er ikke nødvendig med en ny vielse, men det er på sin plass å la ekteskapet innregistrere i den nye verdens samfunn ved å undertegne en «ekteskapserklæring» hvis det ikke har funnet sted noen borgerlig innregistrering hos landets myndigheter. Men i enkelte land kan det kanskje være en fordel juridisk sett for en mann og hans familie at han og hans hustru under slike forhold gifter seg på nytt i samsvar med landets lov. Ugifte stammemedlemmer som blir med i den nye verdens samfunn, vil vi anbefale å bli borgerlig viet, etter som det medfører større fordeler og sikrer de forskjellige parter større beskyttelse fra loven, som blant annet tar sikte på å hjelpe hustruen og barna hvis mannen dør. Det er ikke tvil om at det er et tilbakeskritt hvis forhenværende hedenske mennesker gifter seg i overensstemmelse med hedensk sedvane, og hvis det er knyttet ubibelske hedenske ritualer til et slikt bryllup, er det ensbetydende med at de går på akkord med denne verden og fornekter troen, og da kan det være nødvendig å gå til utstøtelse.
11, 12. a) Hvorfor er det ikke nødvendig med en ny vielse der hvor det er vanlig å gi festegave for bruden, og et ekteskap på et slikt grunnlag allerede er kommet i stand før ektefellene kommer i sannheten? b) Hvilken hjelp kan menighetene yte i forbindelse med borgerlig innregistrering? c) Hva tilsier fornuften og teokratiske regler når det gjelder gaver, innbydelser, vielser og bryllupsfester?
11 Der hvor det er vanlig å gi festegave for bruden og et ekteskap på et slikt grunnlag allerede er kommet i stand før ektefellene blir kristne, er det ikke nødvendig med en ny vielse som medfører store utgifter. Det at en kommer i sannheten og innvier seg til Gud, omstøter ikke et ekteskap som er kommet i stand ved at det er gitt festegave for bruden, og det bevirker heller ikke at personer som således er blitt gift i overensstemmelse med sin stammes regler og fortsetter å leve i et slikt ekteskap, blir å betrakte som utuktige. For å hjelpe ektefellene og sørge for at de ikke får store utgifter i forbindelse med sitt ekteskap, blir de erklæringer den nye verdens samfunn krever, satt opp og oppbevart avgiftsfritt. Hvis en menighet ønsker å bære eller hjelpe til med å bære utgiftene i forbindelse med borgerlig vielse for noen av menighetens medlemmer, så er dette en praktisk form for hjelpsomhet fra deres side som frivillig ønsker å yte bistand. Ingen av menighetens medlemmer plikter å gi gaver eller komme sammen og overøse brudeparet med gaver som de kan bruke og glede seg over etter bryllupet. Hvorvidt en skal gi gaver, er et privat spørsmål og noe den enkelte selv må avgjøre uten å tvinges i noen retning.
12 Kunngjøringer om bryllup og sammenskudd til gaver bør skje privat, og ikke fra talerstolen i Rikets sal eller ved andre bekjentgjørelser i Rikets sal. Hvis en vil sende ut formelle skriftlige innbydelser til sitt bryllup og til den mottagelsen en kanskje akter å ha etterpå, bør en holde seg innen for rimelighetens grenser. Folk som ikke er nære venner av brudeparet, men bare kjenner dem ganske flyktig, eller som bor så langt vekk at det er vanskelig for dem å reise til bryllupet, synes ikke så meget om å få en innbydelse i hendene av den grunn at de da lett vil føle seg forpliktet til å si ja takk. I de land hvor Jehovas vitner har anledning til å foreta vielser, kan vielser finne sted i Rikets sal når som helst de ikke kolliderer med møter eller andre tjenestearrangementer. Mottagelser etter vielsene må ikke holdes i Rikets sal, slik at den blir forvandlet til et forlystelsessted.
13. Hvordan bør man være kledd når man gifter seg, og hvorfor er det ingen skam å unnlate å bære ring?
13 En borgerlig vielse fordrer ingen kostbar klesdrakt. Hovedsaken er at man er pent og sømmelig kledd og at man som et kristent menneske er iført kjærlighet, ydmykhet, lydighet og troskap og således er åndelig velkledd. Det er kanskje ikke i samsvar med skikk og bruk å bære giftering, eller en har kanskje ikke råd til å anskaffe det. Det er ikke alle steder man benytter ring som symbol på at man er gift. Ikke i noe tilfelle spiller ringen noen vesentlig rolle i vielsesseremonien. Det er absolutt ingen skam å unnlate å benytte ring. Selv der hvor gifteringen blir betraktet som et kjennetegn på gifte mennesker og tjener til å gjøre begjærlige utenforstående oppmerksom på at de står overfor en gift person, er det kanskje noen som av samvittighetsgrunner ikke vil benytte seg av giftering fordi skikken med å bære giftering, slik den praktiseres i kristenheten, er av hedensk opprinnelse. På enkelte steder er det vanlig at gifte kvinner skiller seg ut fra ugifte ved den klesdrakten de bærer, eller ved at de føyer et nytt plagg til sin bekledning. På slike steder er dette like effektivt som en fingerring, ja, faktisk mer iøynefallende. En giftering betyr ikke noe hvis det ikke finnes noe virkelig bånd eller hvis det ekteskapelige bånd ikke blir respektert. En gift person som er opptent av lidenskap, lar ikke en ring hindre seg i å begå ekteskapsbrudd. De enkelte må derfor ut fra sin egen samvittighet og ut fra stedets skikk og bruk avgjøre om de vil benytte giftering.
14. a) Hva må en polygamist gjøre når han kommer i sannheten? b) Hva bør en kvinne gjøre når hun tar imot sannheten hvis hun er gift med en polygamist i et land hvor dette er lovlig eller hvor det er i samsvar med skikk og bruk?
14 Guds Ord forbyr de kristne å leve i polygami, uansett om lovene i det land eller det stammesamfunn en tilhører, forbyr det eller tillater det. En kristen mann kan ikke være polygyn, og en kristen kvinne kan ikke leve i polyandri. Hvis en mann som lever i polygami, ønsker å komme inn i den nye verdens samfunn og innvie seg til Gud ved Kristus, kan han bare beholde en av de hustruene som han kanskje har skaffet seg ved å gi festegave eller lobola. De andre må han sende tilbake til sine hjem, slik presten Esras og jødenes stattholder Nehemias, påla de israelitter å gjøre som hadde overtrådt Guds lov, som forbød giftermål med hedninger. (Esras 10: 1—44; Neh. 13: 23—31) Hvis en kvinne som tar imot Rikets sannhet, er gift med en polygamist og bor i et land hvor dette er tillatt eller hvor det er skikk og bruk, hva må så hun gjøre? Hun bør forklare ham hvilket skritt hun har besluttet seg til å ta, og hvilke forpliktelser overfor Gud hun dermed vil få som en kristen og som et vitne for ham. Deretter må hun ta konsekvensene av sitt standpunkt. Det er en fordel hvis polygamisten sender henne tilbake til hennes foreldre eller foresatte og krever tilbake den festegaven han ga for henne, slik at hun blir fri. Guds lov stempler hennes forhold til polygamisten som utukt, ikke som ekteskap. Hvis hun fortsetter å leve med ham, kan hun ikke bli døpt, men hun kan få lov til å overvære møtene og snakke med andre om Guds Ords sannheter.
Konkubinat og friekteskapelige forhold
15, 16. a) Hva vil konkubinat si? b) Hvilke omstendigheter og hvilken innstilling er grunnen til at mange lever i et slikt forhold?
15 I denne forbindelse er det nærliggende å drøfte konkubinatet. Konkubinat vil si samliv som ektefolk uten at gyldig ekteskap er inngått ved borgerlig eller religiøs vielse. Mannen og kvinnen blir bare seg imellom enige om å leve sammen som ektefolk. Et konkubinat eller et såkalt fritt ekteskap kommer ikke i stand ved at det gis festegave for bruden. I land hvor en kirkelov har stor bestemmende kraft og et konkubinat ikke nyter juridisk anerkjennelse, kan det være slik at de to som lever sammen i et friekteskapelig forhold, gjerne vil inngå ekteskap i lovlige former, men er så fattige at de ikke evner å betale den vielsesavgift som blir forlangt av presteskapet, som hevder at ekteskapet er et sakrament. Kanskje er det også svært vanskelig for dem å ta de nødvendige lovbestemte skritt, som for eksempel å skaffe til veie en fødselsattest, noe de ofte ikke har. Kanskje forholder det seg slik at landets lover ikke under noen omstendighet tillater lovformelig skilsmisse, eller at endog en skilsmisse på bibelsk grunnlag er så altfor kostbart å oppnå og tar så altfor lang tid. En som ikke er lovlig skilt, men som ønsker å gifte seg på nytt, vil da ofte ta saken i sin egen hånd og begynne å leve sammen med et menneske av det annet kjønn som om de skulle vært ektefolk. Slike omstendigheter kan være grunnen til at de lever sammen uten å gifte seg med hverandre. Svært ofte er det imidlertid slik at en mann trer inn i et fri ekteskapelig forhold fordi han ønsker å holde kvinnen underlegen og avhengig av ham. Hvis hun vil ha hans støtte i det hjemmet han opprettholder, må hun holde seg trofast til ham og ikke begå umoralske handlinger med andre. Men selv om han vil ha henne til å holde seg trofast til ham, akter han kanskje ikke å beholde henne for bestandig. Hvis han ikke er juridisk bundet til henne i ekteskap, kan han når som helst føle seg fri til å forlate sin konkubine og barna og innlede et lignende forhold med en annen kvinne. Kvinnen vil derfor gjerne inngå lovformelig ekteskap til beskyttelse for seg selv og sine barn, mens mannen av selviske grunner nekter å få deres samliv legalisert.
16 Etter krigen har mange levd sammen uten å være gifte fordi kvinnen da kan fortsette å få krigsenkepensjon eller andre bidrag fra staten, noe hun ville miste hvis hun giftet seg på nytt. Hun og mannen blir derfor enige om å leve sammen uten å gifte seg forat pengebidraget fra staten skal fortsette å komme til henne, og de illegitime barna som blir en følge av deres forhold, blir opplært til å føre bedraget videre ved å kalle mannen «onkel», og ikke «far».
17. a) Hvordan begynner ofte et konkubinat, og hvorfor er dette galt? b) Hva blir en av følgene av friekteskapelige forbindelser, og hva blir det gjort med dette i enkelte land?
17 Ofte begynner et konkubinat på den måten at en pike lar en mann ha kjønnslig omgang med seg bare på grunnlag av et løfte fra hans side om å gifte seg med henne. Etterat han så har begynt å stå i et slikt forhold til henne, begynner han å leve sammen med henne uten noensinne å inngå gyldig ekteskap. Et ekteskapsløfte er imidlertid ingen bibelsk grunn for å begynne å ha kjønnslig omgang. Ikke engang forlovede par har ifølge Bibelen lov til å ha kjønnslig omgang med hverandre i forlovelsestiden. Prøveekteskap, som ikke er gyldige ekteskap, men bare er ment som en prøve på om paret kan komme godt ut av det med hverandre, er ikke rette, for Guds lov stempler en slik ordning som direkte utukt, umoral. Enkelte stater anerkjenner konkubinatet og betrakter det som et virkelig bindende ekteskap med juridiske forpliktelser, men mange stater og land (også katolske land) som ikke anerkjenner det, gjør ikke noe for å bedre forholdene på dette område. Derfor blir også konkubinat praktisert i de fleste land, mange steder i meget stor utstrekning, og folk flest betrakter det da som et ganske naturlig forhold. Dette fører til at det blir født mange illegitime barn. I et bestemt land er således hele 55 prosent av alle barn illegitime, og i et annet land hele 80 prosent. I noen land får par som lever sammen i konkubinat, rett til gyldig borgerlig eller religiøs vielse når de har levd sammen et visst antall år, eller når de har fått et barn sammen. De kan da automatisk få rettens kjennelse for at deres forhold er et lovlig ekteskap. Et forhold som er et ekteskap «de facto», kan på sine steder bli innregistrert av myndighetene etter søknad av den ene eller begge parter i forholdet.
18. Hvilke skriftsteder viser at vi skal vitne for dem som lever i frie ekteskap?
18 Den nye verdens samfunn anerkjenner ikke konkubinat eller friekteskapelige forhold som riktige ekteskap. Dette betyr ikke at vi ikke tør forkynne sannheten for mennesker som lever i slike forhold. Ved Jakobs brønn i byen Sykar i Samaria talte Jesus selv under fire øyne med en samaritansk kvinne som hadde hatt fem ektemenn, og som på det tidspunkt levde sammen med en mann som hun ikke var gift med. For denne kvinnen forkynte Jesus frelse, og han fortalte henne til og med at han var den lovte Messias eller Kristus. (Joh. 4: 4—30) Hvis det ikke var tillatt å forkynne sannheten for umoralske mennesker, hvordan kunne da Paulus si at hverken utuktige mennesker eller ekteskapsbrytere eller sodomitter var skikket til å komme inn i Guds rike, og så tilføye overfor trofaste kristne: «Og enda var det dette noen av dere var»? — 1 Kor. 6: 9—11, NW.
19. Hva fordrer den nye verdens samfunn av sine medlemmer når det gjelder konkubinat og friekteskapelige forhold?
19 Ingen som kommer inn i den nye verdens samfunn, får lov til å begynne å leve i konkubinat eller et fritt ekteskap etter den tiden. De som allerede befinner seg i et slikt forhold når Rikets budskap blir forkynt for dem, må legalisere sitt ekteskap ved hjelp av en tilbørlig, lovformelig seremoni før de kan bli døpt i vann som et symbol på at de har innvigd seg til Gud. De må derfor offisielt erkjenne de juridiske forpliktelser ekteskapet fører med seg, og selv ta imot den beskyttelse og de andre juridiske fordeler som følger med at ekteskapet blir innregistrert og inngått i lovlige former. De må sørge for å få lovmessig anerkjente fødselsattester for sine barn, og må erkjenne at de er barnas foreldre. Også den nye verdens samfunn noterer seg dette gyldige ekteskapet og oppbevarer sine opptegnelser om det. Som det står skrevet: «I hvilken tilstand enhver enn ble kalt, brødre, i den bør han forbli i samfunn med Gud.» (1 Kor. 7: 24, NW) Han kan ikke være i samfunn med Gud hvis den tilstand han befinner seg i, er uren.
20. a) Under hvilke omstendigheter kan et konkubinat anerkjennes, og hvilke forpliktelser medfører dette for kvinnen? b) Under hvilken omstendighet må en kvinne nekte å ha noe å gjøre med den mann hun tidligere har levd sammen med?
20 Det kan forekomme at en kvinne som lever i et fritt ekteskap, tar imot sannheten og ønsker å få ekteskapet legalisert og innregistrert, men at mannen av selviske grunner absolutt ikke vil la seg overtale til å gå med på det. Den nye verdens samfunn vil da anerkjenne dette forholdet som et ekteskap «de facto» såfremt den hjelpeløse kvinnen lover og undertegner en skriftlig erklæring om at hun vil holde seg trofast til sin partner og betrakte ham som sin ektemann og få ekteskapet legalisert så snart hun kan få mannen til å legalisere det. Deretter kan ikke hun oppløse dette deres ekteskap «de facto» ved selv å skille lag med mannen. Denne midlertidige anerkjennelse av deres samliv som et ekteskap «de facto», medfører ingen juridiske fordeler for kvinnen, men det medfører åndelige fordeler for henne. Hennes innvielse til Gud kan nå betraktes som godkjent av Ham, og hun kan bli døpt i vann og bli behandlet som et medlem av menigheten og få rett til delaktighet i det privilegium å forkynne Rikets budskap. I overensstemmelse med apostelen Paulus’ råd til hustruer vil hun prøve å få mannen med i sannheten slik at han blir ivrig etter å få legalisert og innregistrert deres forhold, som foreløpig bare er et ekteskap de facto. Ethvert par skylder det samfunnet de lever i, å innregistrere sitt ekteskap, erklære seg som ektemann og hustru på en lovformelig måte overfor hele samfunnet og de myndigheter de er underlagt. En mann som elsker sin hustru, vil med stolthet legalisere og innregistrere sitt ekteskap med henne. Hvis en mann ikke vil legalisere ekteskapet, og hvis kvinnen ikke er avhengig av ham og foretrekker å unnlate å erklære seg som hans bundne hustru overfor Guds menighet, må hun opplyse mannen om at han skal holde seg vekk fra henne, og ikke ha mer med ham å gjøre. Hun må leve enslig til hun kan inngå ekteskap i lovlige former. I land eller stater hvor loven anerkjenner konkubinat, kan denne samlivsformen bare oppløses ved at mannen eller kvinnen eller begge tar de nødvendige juridiske skritt.
21, 22. a) Hva må en mann gjøre hvis han har to konkubiner når han får sannheten? b) Hvis den ene av konkubinene eller begge to tar imot sannheten, hva er de da forpliktet til?
21 I mange katolske land hender det ofte at en mann har to eller flere konkubiner på en og samme tid. Den situasjon kan da oppstå at en mann og to av hans kvinner tar imot budskapet om Riket, eller at bare kvinnene tar imot det. Hva må da til forat deres innvielse kan ansees for å være antagelig i Guds øyne, og forat de kan bli døpt i vann som symbol på sin innvielse? Hvis mannen tar imot sannheten, må han avgjøre hvilken av de to eller flere kvinnene han vil beholde som sin hustru, inngå ekteskap med henne i lovlige former og ikke lenger ha noen kjønnslig omgang med noen av de andre. Hvis han ikke kommer i sannheten, blir det de to kvinnenes sak å treffe avgjørelsen. Begge kan ikke fortsette sitt samliv med en og samme mann, for det ville være utukt. Den ene må ordne seg slik med mannen at hun kan være hans eneste kvinne og få ham til å legalisere deres ekteskap, eller eventuelt overfor menigheten erklære seg bundet til ham og love å få legalisert forholdet så snart som mulig. Den andre kvinnen må anerkjenne denne ordningen og ikke mer ha kjønnslig omgang med mannen. Det kan også ordnes slik at ingen av kvinnene har noe mer med mannen å gjøre. Dette er særlig aktuelt hvis han også har andre kvinner som konkubiner. De kan ikke opptre som hustruer for en polygyn mann.
22 Flere problemer i forbindelse med ekteskap vil bli behandlet i neste nummer av Vakttårnet, som også kommer til å inneholde en redegjørelse for Bibelens syn på den enslige stand.