Oppdragelse av barn i samsvar med Guds Ord

I DAG er det mange foreldre som er fortvilt over den måten deres barn oppfører seg på. De spør stadig: «Hva har vi gjort galt?»

Men det finnes også foreldre som har glede av sine barn. En mor skrev for ikke lenge siden til Selskapet Vakttårnet og fortalte hvordan hennes barn vitnet om Guds navn og rike. Hun sluttet brevet med å si: «Våre barn er virkelig en kilde til stor glede for oss.»

Hvorfor er barn så forskjellige? De barn som bringer sine foreldre glede, er uten tvil blitt oppdratt «i Herrens tukt og formaning». (Ef. 6: 4) Et bemerkelsesverdig eksempel på en far som gjorde dette, har vi i et av Jehovas vitner fra Alabama. Han har 18 barn, 12 med sin første kone og 6 med sin annen kone. I dag er disse barna mellom 14 og 42 år, og de er alle nidkjære, innvigde tjenere for Jehova Gud. Noen av dem er tilsynsmenn i Jehovas vitners menigheter, misjonærer i fremmede land eller heltidsforkynnere i sitt eget land. Hvordan gikk denne faren fram for å oppdra sine barn «i Herrens tukt og formaning»?

Han skapte for det første en kjærlig atmosfære i hjemmet. De som ikke hadde sett hverandre hele dagen, spurte hverandre ved aftensbordet: «Hva har dere gjort i dag?» Hvis de hadde opplevd noe interessant eller morsomt, gledet de seg over å fortelle det til de andre. Hvis en kom sent hjem og ingen spurte ham: «Hva har du gjort i dag?», ville han spørre: «Er det ingen som har lyst til å høre hva jeg har gjort i dag?» Alle fikk følelsen av at resten av familien var interessert i dem og var glad i dem.

Denne faren sørget også for at familiemedlemmene koblet av sammen. Både han og hans hustru var med på familiens to baseball-lag, selv om pikene måtte løpe fra «base» til «base» for sin mor. Han og hans hustru hadde det ikke for travelt til å være med på den slags ting. Og de tok alle barna med seg når de i feriene besøkte slike steder som Grand Canyon og Yosemite National Park.

Selv om faren var kjærlig og hengiven, kunne han likevel være bestemt når det var nødvendig. Da pikene ble større, ga han dem en ufravikelig lov: Når en ung mann inviterte en av dem ut, skulle en av søstrene følge med. Dette likte ikke alltid de unge mennene, men døtrene respekterte sin fars instrukser og ønsker også hva dette angikk. De satte pris på farens kjærlige omsorg for dem.

Faren opplærte spesielt barna til å søke først Guds rike, og han var selv et eksempel for dem. (Matt. 6: 33) Han sørget for at alle familiens medlemmer studerte Bibelen sammen og ba sammen, og han oppmuntret sine barn til også selv å studere Bibelen. Bibelske ord og uttrykk var noe av det første de lærte. Han gjorde det til en ufravikelig regel aldri å forsømme møtene i den kristne menighet. Selv når slektninger som ikke var Jehovas vitner, kom på besøk, gikk hele familien, som på et tidspunkt talte 14 medlemmer, til møtet. Deres gjester spurte: «Går dere alle sammen?» Ja, det gjorde de, og så måtte gjestene selv velge om de ville være alene hjemme eller gå med familien på møtet. Til gjestenes egen overraskelse fant de ut at de likte å overvære Jehovas vitners møter og at de lærte noe av det.

Faren og moren satte ikke bare et godt eksempel ved selv regelmessig å ta del i den kristne tjeneste, men hele familien brukte ofte mellom en og tre måneder om sommeren til å forkynne på slike steder i landet hvor befolkningen ellers ikke hadde anledning til å høre det gode budskap om Guds rike. I arbeidet fra hus til hus hadde foreldrene de minste barna med seg, slik at de, når de ble større, selv kunne gå fra hus til hus og forkynne.

Noe som også bidro til at barna ble oppfostret «i Herrens tukt og formaning», var at faren ofte inviterte reisende representanter for Selskapet Vakttårnet til å besøke familien. Det ble gjort alt for at de skulle føle seg hjemme, og de likte derfor alltid å komme. De hadde en god innflytelse på barna og ga dem et mål å arbeide mot.

Atten barn som alle i forkynnelse og atferd har holdt fast ved den rene tilbedelse av Jehova! Ja, det er mulig når apostelens råd om å oppdra barna «i Herrens tukt og formaning» blir fulgt.