Da det var rivaliserende paver

«TEOLOGER slår til lyd for demokratiske valg av paver og prester.» Slik lød det i pressens referater fra en kongress som 200 ledende romersk-katolske teologer og lærde menn holdt i Brüssel i Belgia i fjor. Til stede ved denne kongressen var også 600 romersk-katolske geistlige. Den ble betegnet som en verdenskongress angående kirkens framtid.¹

Mindre enn et år tidligere hadde over 140 biskoper, erkebiskoper og kardinaler på pave Paul VI’s foranledning vært samlet til en synode eller bispekongress. På denne synoden var det også blitt lagt vekt på at paven skulle dele sin myndighet med andre. Pressemeldinger fra denne synoden hadde slike overskrifter som «Et splittet hus»,² «Paven under ild»³ og «Opprørere svekker kirken, sier paven advarende».⁴ Det er ikke så merkelig at paven bønnfallende sier: «Adlyd meg»⁵ og beklager seg over at det innen den romersk-katolske kirke finnes en «nærmest skismatisk surdeig».⁶ En av pavens mangeårige venner blant prestene sa: «Akkurat nå er han [Paul VI] kanskje den ensomste mann i verden.»⁷

Uttrykket «skismatisk surdeig» får en til å tenke på den tiden da to og til og med tre paver samtidig gjorde krav på paveverdigheten. Dette var særlig tilfelle under det store vestlige skisma.

Det var i 1032 at Benedikt IX ble valgt til pave 14 år gammel.⁸ «Han var en skam for Peters stol,» sier The Catholic Encyclopedia.⁹ Andre oppslagsverk forteller at han «var en av de mest ryggesløse personer som noen gang har bekledd stillingen».¹⁰ På grunn av hans «utsvevende liv»a fikk et av partiene i Roma ham fjernet fra embetet i 1044 og «under den største uorden» valgt Sylvester III til pave. Men Benedikt IX vendte tilbake samme år, og det lyktes ham å fordrive den nylig valgte Sylvester III.⁹ Benedikt ønsket nå å gifte seg, men hans tilkommendes far ville ikke gi sitt samtykke før han hadde gitt avkall på sin stilling som pave, noe han gikk med på.⁸ Men ettersom dette ville berøve ham hans inntekt, solgte han paveverdigheten for en stor sum penger til sin gudfar, Johannes Gratianus, som deretter ble valgt på lovlig måte og tok tittelen Gregor VI. Men så gikk Benedikt, som tydeligvis ikke var i stand til å vinne sin brud likevel, fra sin avtale og forsøkte å avsette Gregor VI, som han hadde solgt paveverdigheten til.¹¹

Angående denne situasjonen sier The Catholic Encyclopedia: «Forholdene særlig i Roma var høyst beklagelige. I Peterskirken, Lateranet og Santa Maria Maggiore satt det tre rivaliserende pretendenter til pavestolen. To av dem, Benedikt IX og Sylvester III, representerte rivaliserende partier innen den romerske adel. Den tredje, Gregor VI, befant seg i en merkelig stilling.» Han hadde fått paveverdigheten ved å betale en stor sum penger for den og var til og med blitt valgt til pave, og nå ønsket han som hadde solgt ham paveverdigheten, å få den tilbake.¹²

Den tyske konge Henrik III, som var keiser av Det hellige romerske rike, ble skandalisert ved denne situasjonen. Han nektet å anerkjenne noen av de tre rivaliserende menn som paver, og marsjerte i stedet til Roma med et stort følge av religiøse og politiske dignitarer og sammenkalte en synode hvor to av de rivaliserende paver ble avsatt og den tredje, Gregor VI, som hadde kjøpt embetet, ble overtalt til å gi avkall på sin stilling. En tysk biskop ble deretter valgt til pave, nemlig Clemens II. Men ikke før hadde keiseren reist fra Roma, så vendte Benedikt IX tilbake og gjorde krav på pavestolen. Henrik III skyndte seg tilbake, og Benedikt flyktet for aldri mer å komme tilbake.⁹ I denne forbindelse bør det nevnes at på den tiden spilte verdslige herskere ofte en stor rolle når det gjaldt valg av en pave. En tid var det i virkeligheten vanlig praksis at de tyske konger bestemte hvem som skulle være pave.¹⁰

Ikke mange årene etter disse begivenhetene, nemlig i 1061, valgte de romerske kardinaler Alexander II til pave, uten først å rådføre seg med det tyske hoff og den romerske adel. Sammen med noen biskoper fra Lombardi lyktes det den romerske adel å få det tyske hoff til å sammenkalle en rekke romersk-katolske geistlige til et kirkemøte i Basel i Sveits. Her ble prelaten Cadalus valgt til pave, og han tok navnet Honorius II. Om våren i 1062 marsjerte han mot Roma med en hær og inntok Petersplassen.¹⁰ Til tross for at Honorius ble lyst i bann og drevet tilbake av en hær som var gunstig innstilt overfor Alexander II, marsjerte han igjen mot Roma og inntok San Angelos borg eller Engelsborg, pavenes fort, og forsøkte i over et år å bekjempe Alexander, som residerte i det pavelige hovedsetet i Lateranet. Honorius II flyktet deretter til sitt bispedømme i Parma, og selv om han var blitt lyst i bann av et pavelig konsil, hevdet han like til sin dødsdag at han var den rettmessige pave.¹³

Den moderne historiker Latourette sier angående denne hendelsen i forbindelse med rekkefølgen av paver: «Nesten hele den tid Alexander II regjerte som pave, var Cadalus en plagsom rival. En del av slaget ble utkjempet i Roma ved hjelp av væpnede styrker på begge sider. Innviklet og komplisert diplomati ble tatt i bruk, og begge parter sløste med penger for å kunne kjøpe den romerske befolknings gunst.»¹⁰

Det store vestlige skisma

Dette skismaet har fått denne betegnelsen for å skille det fra det østlige skisma, som ble en realitet i 1054, da utsendinger fra paven i Roma lyste overhodet for den østlige eller ortodokse kirke i bann. Ved det østlige skisma skilte de østlige ortodokse kirker seg fra Roma og nektet for framtiden å anerkjenne paven i Roma som sitt overhode.¹⁴

Det store vestlige skisma begynte i 1378. Nesten 70 år tidligere, i 1309, hadde pave Clemens V flyttet pavesetet til Avignon, som ligger i det som nå er den sørøstlige delen av Frankrike, men som den gang var underlagt de sicilianske kongers herredømme. Ifølge en fremtredende historiker var det i alt sju paver, som alle var franskmenn, som regjerte herfra.¹⁰ Romersk-katolske historikere omtaler denne perioden som det «babyloniske fangenskap».¹⁵ Det ser ut til at denne flyttingen til å begynne med hadde sine gode grunner, ettersom Roma på den tiden var skueplass for store uroligheter og stridigheter, stridigheter som pavedømmet undertiden selv forårsaket.¹⁰

Den sjuende og siste av disse pavene, Gregor XI, forlot Avignon i 1377 og vendte tilbake til Roma og gjenopprettet pavedømmet der. Da han døde, den 27. mars 1378,¹¹ var noen kardinaler, prester og adelsmenn så vel som den romerske befolkning i sin alminnelighet meget interessert i at det skulle bli valgt en italiensk pave, slik at pavesetet fortsatt ville være i Roma. Den 7. april møttes 16 kardinaler i Roma, og den følgende dag valgte de en ledende, italiensk biskop som så ut til å være høyt respektert på grunn av sine kvalifikasjoner. Dette ble gjort mens befolkningen i Roma høylytt krevde en italiensk pave og til og med hadde trengt seg inn på det område hvor kardinalene holdt rådslagning. Om kvelden samme dag møttes de fleste av kardinalene igjen og stadfestet sitt valg, og den nye paven tok navnet Urban VI.¹⁶

Det varte imidlertid ikke lenge før kardinalene angret sitt valg. For det første var de slett ikke innstilt på reformer, men det var Urban. Han viste dessuten at han var både gjenstridig, hissig og arrogant. Når han holdt møter med høye geistlige embetsmenn, svarte han på deres fornærmelser med å fornærme dem. Kardinalene satte derfor i all stillhet i gang en kampanje mot ham, og noen måneder senere møttes de for å velge en annen pave, idet de hevdet at deres tidligere valg av Urban VI var ugyldig, ettersom de hadde handlet under press fra den romerske befolkning.¹⁰ Dette valget hadde også vært et av de korteste som noen gang var blitt holdt.¹⁶

Under påskudd av at Roma var en altfor varm by, møttes de krenkede kardinaler et annet sted.¹⁶ Et overveldende flertall av dem betegnet Urban som en antikrist og en frafallen og krevde at han skulle fratre sin stilling. Han nektet naturligvis. De hevdet at de hadde makt til både å avsette og innsette en pave og erklærte derfor hans embete ledig. Den 20. september valgte de så en annen pave,¹⁶ nemlig Clemens VIl.¹⁰ Dette avmerket begynnelsen til det store vestlige skisma.¹⁶

Clemens VII, som var franskmann, fant det passende å gjenopprette pavesetet i Avignon. Det romersk-katolske Europa ble nesten med en gang delt i to; «et større antall var lydig mot Urban, men den lydigheten som ble vist Clemens, var mer imponerende».¹⁶ Ledende «helgener» og teologer tok parti, og det gjorde også Europas nasjoner. Noen tok parti for Urban, andre for Clemens. En historiker sa: «To paver med hver sitt fullstendig organiserte hoff gjorde krav på kristenhetens troskap og lydighet. . . . Det var to paver som hadde god støtte, som begge hadde hele vekten av pavelig tradisjon bak seg, og som med sine etterfølgere splittet kristenheten i tilstrekkelig lang tid til at det oppsto presserende problemer hos de trofaste.»¹⁷

En pavelig sekretær gir følgende beskrivelse av forholdene ved det pavelige hoff på den tiden: «Der snakker de hver dag om slotter, landområder og byer, om alle slags krigsvåpen og om penger, men sjelden eller aldri hører en dem tale om renhet, almisser, rettferdighet, tro eller et hellig liv. Det som en gang var en åndelig kurie, er blitt en verdslig, djevelsk og despotisk kurie, som har et verre rykte, til og med i sitt offentlige liv, enn et hvilket som helst verdslig hoff.»¹⁷

Ærlige menn innen den katolske kirke følte seg dypt krenket. En av dem sa: «På grunn av ussel vinning vil en ikke finne en pave som er villig til å gi avkall på sin stilling til fordel for freden i kirken.»¹⁷ En annen sa: «Én pave lyser en mann i bann, og den andre opphever bannlysningen. Én avsier en rettferdig dom over en mann, og på anmodning rettferdiggjør en annen ham med urette. Rettferdigheten blir derved krenket, kirkens nøkler blir forringet, og St. Peters sverd inngyter ikke lenger frykt.»¹⁷ Og en ledende romersk-katolsk lærd sa ved et kirkemøte som ble holdt for å løse problemet: «Det er to kapteiner på skuten som unngår hverandre og motsier hverandre.»¹⁸ I denne perioden var det fire forskjellige paver som hersket i Roma, to forskjellige som hersket i Avignon, foruten to som hersket mot sutten av perioden som et resultat av kirkemøtet i Pisa.¹⁸

Kirkemøtet i Konstanz

Det ble gjentatte ganger holdt kirkemøter i Frankrike og andre steder for å lege bruddet, men alt var forgjeves. The Catholic Encyclopedia sier: «Ondet fortsatte uten at det ble rådet bot på det.»¹⁸ I 1409 ble det holdt et stort kirkemøte i Pisa i Italia, angivelig med det håp å få en slutt på skismaet. Men i stedet for å råde bot på forholdene bidro dette kirkemøtet bare til å forverre dem, for resultatet ble at en tredje pave ble framstilt som den riktige pave, ettersom de to herskende paver nektet å godta at dette kirkemøtet avsatte dem. Til slutt, «etter mange konferanser, utkast, diskusjoner (ofte voldsomme), borgerlige makters innblanding og katastrofer av alle slag gjorde Konstanz-konsilet»¹⁸ ende på skismaet. Det var den nylig valgte, tyske konge, Sigismund, som senere ble keiser av Det hellige romerske rike, og pave Johannes XXIIIb som sammenkalte dette kirkemøtet. Av de tre herskende paver var det bare Johannes XXIII som kom, og det gjorde han i spissen for et stort følge og med 1600 hester. Kong Sigismund kom med bare 1000 hester. Johannes håpet å gjøre et overveldende inntrykk på kirkemøtet med sin store skare tilhengere, men ble skuffet da det ble bestemt at avstemningen skulle foregå etter nasjonale linjer, idet hvert land fikk én stemme.¹⁹ Da han så hvordan begivenhetene utviklet seg, flyktet han, under påskudd av dårlig helse. Kirkemøtet anklaget ham for en lang rekke misgjeringer og umoralske handlinger. Mange av dem hadde han virkelig gjort seg skyldig i, og på dette grunnlag avsatte de ham.²⁰

Kirkemøtet tvang den svake pave Gregor XII, som bodde i Roma, til å abdisere. Det forsøkte også å presse Benedikt XIII, som hersket i Avignon på det tidspunkt, til å abdisere. Da han nektet å gjøre det, avsatte kirkemøtet ham etter at det hadde erklært at han var en meneder, en kjetter og en hindring for den katolske kirkes enhet.¹⁰ To år senere, den 11. november 1417, valgte kirkemøtet en prelat, som tok navnet Martin V.¹⁸

Selv om det store vestlige skisma formelt endte med valget av Martin V, fortsatte det i virkeligheten mange år framover, for Benedikt XIII nektet så lenge han levde, å godta at han var blitt avsatt. I 1424 hevdet hans etterfølger i Avignon, Clemens VIII, som var blitt valgt av de få kardinaler som holdt seg til Benedikt XIII, likeledes at han var den rettmessige pave, noe han fortsatte å hevde like til 1429, da han til slutt kapitulerte. Dette er grunnen til at romersk-katolske historikere taler om at det store vestlige skisma varte i 40 år, mens visse andre historikere sier at det varte i 50 år, fra 1378 til 1429 i stedet for til 1417.¹⁴

Virkningene av skismaet

Det som hovedsakelig hadde splittet den katolske kirke, var spørsmålet om reformer og grådige menns selviske ærgjerrighet. På Konstanz-konsilet ble det derfor lagt vekt på enhet og ikke på reformer. En av de ting dette kirkemøtet kan lastes for, er dets fordømmelse av den bøhmiske reformator Johan Hus, som ble brent på bålet.¹⁰ Og selv om det tilsynelatende fikk legt bruddet innen romerkirken, var skaden skjedd. En historiker beskriver således den mektige innvirkning dette store skisma hadde på den lærde, romersk-katolske prelat, englenderen John Wiclif, og omtaler det som det som resulterte i hans motstand mot kirken: «De siste seks årene av Wiclifs liv skiller seg ut som et resultat av det store skismas innflytelse.»¹⁷ En annen skrev: «Det var kardinalene i Roma som i 1378 la grunnlaget for den bevegelsen som nådde sin klimaks i det religiøse opprør i det 16. århundre.»¹⁷ Til og med den bevegelsen som Hus satte i gang, var et resultat av det store vestlige skisma, for Hus var påvirket av Wiclif.¹⁰

I dag er det også stor splid innen den romersk-katolske kirke. Den er i et dilemma. Forandringene skjer ikke hurtig nok for de liberale lederne, mens de på den annen side inntreffer for hurtig for de konservative elementer. Det er derfor ikke så merkelig at pave Paul VI beklager seg over at det finnes en skismatisk surdeig», og anmoder om å bli vist lydighet. I dag finnes det riktignok ingen rivaliserende paver, men noen katolikker setter seg så sterkt imot de forandringer som blir foretatt, at de i sin harme demonstrerte mot dem på gatene i Roma i slutten av 1969. «Noen av de bitreste motstandere av den moderniserte liturgi har til og med gått så langt at de har kalt Paul en kjettersk motpave.»⁷

Hvor fjernt står ikke fortidens pavedømme med dets rivaliserende paver og det nåværende pavedømmet med dets splid og uenighet fra det eksempel Jesus satte, og det han lærte! Han var ydmyk av hjertet og kom med følgende formaning: «Den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell». (Matt. 20: 27) Han sa dessuten at det som skulle kjennetegne hans etterfølgere og vise at de utgjorde den sanne kirke eller menighet, var deres innbyrdes kjærlighet og enhet, ikke at de var splittet og gjorde bruk av våpen. — Joh. 13: 34, 35.

Og hvor lite i overensstemmelse med apostelen Paulus’ formaning var ikke de rivaliserende pavers handlemåte! Paulus sa: «Gjør ikke noe av selvsyke eller tom ærelyst, men slik at den ene i ydmykhet setter den andre høyere enn seg selv. Dere skal ikke se etter eget beste, men ha øye også for de andres.» — Fil 2: 3, 4, UO.

Ville det ha vært rivaliserende paver i fortiden hvis disse ordene av Jesus og Paulus var blitt fulgt? Ville det ha vært en slik uro som det i dag er innen den romersk-katolske kirke? Passer den romersk-katolske kirke i virkeligheten til den beskrivelsen som Bibelen gir av den sanne kristne menighet? Kjensgjerningene taler for seg selv.

HENVISNINGER

1. The New York Times for 18. september 1970, side 1.

2. Bladet Newsweek for 27. oktober 1969, side 73.

3. Bladet Time for 17. oktober 1969, side 90.

4. Houston-avisen Post for 18. september 1969, side 10.

5. Springfield-bladet Union for 29. januar 1970, side 6.

6. The Christian Century for 16. april 1969, side 500.

7. Bladet Life for 20. mars 1970, side 30.

8. Bladet Atlantic for juli 1969, side 76.

9. The Catholic Encyclopedia, bind II, side 429.

10. A History of Christianity, av Latourette, sidene 466, 464, 469, 489, 625, 627, 630, 631, 666, 667.

11. The Catholic Encyclopedia, bind VI, sidene 791, 799.

12. Ibid., bind IV, side 17.

13. Ibid., bind III, sidene 128, 129.

14. The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, bind X, side 238.

15. The Catholic Encyclopedia, bind VII, side 58.

16. Ibid., bind XV, sidene 216, 217.

17. The Great Schism, av Jordan, sidene 26, 27, 32, 37, 11.

18. The Catholic Encyclopedia, bind XIII, side 540.

19. The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, bind IV, side 545.

20. The Catholic Encyclopedia, bind VIII, side 435.

[Fotnoter]