Pavemaktens utvikling

NÅ I vår tid er det stadig flere som viser interesse for andre menneskers religionssamfunn. Et av de fremste religiøse systemer i kristenheten er den romersk-katolske kirke. Den behersker ikke bare sine tilhengeres private liv, men gjør seg også sterkt gjeldende i samfunnslivet og i regjeringenes politikk.

Historien viser at da kristenheten etter apostlenes død begynte å utvikle seg i en retning som avvek fra den opprinnelige kristendom, hadde menighetene en temmelig selvstendig stilling. De anerkjente ikke noen sentral styrende myndighet.

Det første alminnelige kirkemøte, som ble holdt i Nikea i år 325, ble ikke sammenkalt av en kirkelig myndighet, men av keiser Konstantin. Konstantin anerkjente kirkens provinsielle underavdelinger, og Det nikenske kirkemøtes femte kirkelov styrket denne delingen ved å bestemme at alle kirkesaker skulle endelig avgjøres av provinssynodene. Om en synode eventuelt var mer fremtredende enn en annen, skyldtes det ikke religiøse forhold. Kirkemøtet i Chalkedon erklærte i denne forbindelse at betydningen av de religiøse overhoder i Roma og Konstantinopel var betinget av disse byers politiske betydning. Provinssynoden i Sardica ga riktignok tillatelse til å appellere til overhodet for kirken i Roma; men dette ble betraktet som ugyldig av kirkemøtet i Nikea.

Det romerske rike var i forfall, og dets truende politiske sammenbrudd satte den romerske biskops religiøse prestisje i fare. Leo I tok affære. Han erklærte: «Jeg vil atter en gang fornye herredømmet på denne jord, ikke ved å skaffe keiserne tilbake, men ved å innføre et nytt teokrati, ved å gjøre meg selv til Kristi stedfortreder i kraft av det løfte han ga Peter, hvis etterfølger jeg er, . . . Ikke et diadem, men en tiara skal jeg bære, et symbol på universelt overherredømme.» Den romerske biskops religiøse myndighet måtte ha noe mer enn et politisk grunnlag, og Leo I sørget for at den fikk et slikt grunnlag. Hans forgjenger Innocens I hadde framkastet ideen om at paven var Peters etterfølger, og Jesu ord «Du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet» ble gitt en helt ny mening og brukt således i Leos skrifter. — Matt. 16: 18.

«Sankt» Augustin prekte imot en slik urett anvendelse av dette skriftstedet, imot påstanden om at Peter var klippen, og han sa i sin trettende preken: «Du er Peter, og på denne klippe (petra), som du har bekjent, på denne klippe, som du har erkjent, idet du sa: Du er Kristus, den levende Guds Sønn, vil jeg bygge min menighet — på meg selv, som er den levende Guds sønn: Jeg vil bygge den på Meg, og ikke Meg på deg.» Da Leo hevdet sin nylig oppdagede myndighet, støtte han sammen med Hilarius fra Arles og lyste ham i bann fordi han ikke ville anerkjenne denne myndighet, men holdt seg til den avgjørelse som var truffet av Det nikenske kirkemøte, nemlig at biskopene i de forskjellige provinser skulle treffe endelige avgjørelser.

Det var en nokså pinlig situasjon. Hilarius var under pavelig bann, men han ble gjort til helgen. Leo I, som lyste ham i bann, hadde gjort kirken en stor tjeneste ved å stadfeste dens religiøse myndighet, og han er også en helgen. Som Gieseler sier: «Ved å opphøye apostelen Peters myndighet og ved å føre alle sine rettigheter tilbake til denne kilde, og dessuten ved sine personlige egenskaper og ved den suksess han hadde, gjorde han mer enn noen av sine forgjengere for å utvide og befeste den romerske bispestols makt.»

Nikolaus I henviste i det niende århundre til andre dokumenter til støtte for påstanden om at paven er Peters etterfølger, men de er forfalskninger, og er gang på gang blitt avslørt som det.

Alle områder av livet blir berørt

Selv om disse dokumentene var forfalsket, var de en effektiv hjelp til å utvide pavens makt. Historikeren Daunou sa: «Så tidlig som ved slutten av det åttende århundre hadde Isidorus’ dekretaler sådd spirene til pavens overhøyhet. Gratianus sanket frukten av disse spirene og gjorde dem enda mer fruktbringende, idet kurien i Roma ble framstilt som opphavet til alle uomstøtelige avgjørelser, som den universelle domstol som avgjorde alle stridsspørsmål, forjaget all tvil, oppklarte alle vanskeligheter. Den ble konsultert fra alle kanter av erkebiskoper, av biskoper, av domskapitler, av abbeder, av munker, av adelsmenn, av fyrster til og med, og av ubetitlede troende. . . . Almeninteresser, lokale stridigheter, personlige tretter, alt ble som en siste utvei, og undertiden i første instans, lagt fram for paven; og pavestolen i Roma oppnådde denne innflytelse over menneskelivets detaljer, (om vi så må si), som er den farligste av alle innflytelser, nettopp fordi de enkelte virkninger av den, isolert fra de andre, ikke later til å ha noen større betydning. Isidorus og Gratianus gjorde paven til en universell administrator.»

Sølibatet var blitt praktisert etter det tredje århundre, men det ble stadfestet av Gregor VII i det ellevte århundre og påtvunget prestene, slik at stedlige bånd ble brutt og bare deres forpliktelser overfor romerkirken ble tilbake. For å befeste enda sterkere deres underkastelse under den romerske paves voksende myndighet, måtte de sverge en troskapsed til ham, sverge å tjene hans interesser, holde hans affærer hemmelige og gjøre alt mulig for å ødelegge dem som motsto ham. Og så kom det vel planlagte trekk i 1870, da paven, på tross av protester fra fremstående kirkens menn og de argumenter de kom fram med, ble erklært for ufeilbarlig når han uttaler seg i egenskap av kirkens overhode. Således ble pavens suveréne myndighet i religiøse saker stadfestet.

Denne myndighet blir håndhevet overfor de enkelte katolikker særlig gjennom presteskapet. Prestenes stilling ble kraftig styrket da Alexander av Hales og Thomas av Aquino sammen med Laterankonsilet i det trettende århundre utformet den idéen at presten kunne forvandle nattverdshostien til Frelserens bokstavelige legeme til gagn for menneskene. Samtidig ble det pålagt alle å bekjenne sine synder for en prest minst en gang i året. Hvor stor makt ble ikke lagt i deres hender derved at de ble satt til å ha tilsyn med de viktige sider av livet som hadde med sakramentene å gjøre, og til å lede menneskenes samvittighet gjennom skriftemålet! Det var imidlertid en makt som ikke bare tilhørte dem. Deres stilling som pavens tjenere gjorde det til et pavelig maktredskap.

Politisk makt

La oss nå betrakte en annen side av pavens makt. Kirkens aktivitet i politiske saker har vært åpenbar fra de eldste tider. Konstantin anerkjente katolisismen som statens religion, slik den er det i mange land i dag. Men kirken ønsket noe mer enn religiøs anerkjennelse, og benyttet seg i den anledning av et annet forfalsket dokument. Et aktstykke som kalles «Konstantins donasjon» ble lagt fram i det åttende århundre som et grunnlag for kirkens krav om verdslig myndighet. Det lar Konstantin si: «Forat pavens overhøyhet ikke skal bli forringet, men kan overgå i ære og makt all jordisk myndighet, gir og skjenker vi ikke bare vårt palass som før sagt, men også byen Roma og alle provinser, steder og byer i Italia og de vestlige områder til førnevnte velsignede pave Sylvester, universell biskop, og til hans etterfølgere i pavelig myndighet og makt.»

Leo III tok seg fore å styrke sin makt ved å krone Karl den store til romersk keiser i år 800. Gregor VII så at det var svake punkter i den tyske keiser Henrik IV’s stilling, og han benyttet denne anledning til å styrke sin egen stilling. Da Henrik nektet å etterkomme pavens krav om at han skulle oppgi visse rettigheter i forbindelse med kirken, lyste paven Henrik i bann og erklærte, at hans undersåtter var løst fra deres troskapsed til ham. Misnøye fra folkets side virket til fordel for Gregor, og Henrik IV ble nødt til å foreta en botsgang til paven for å be om hans tilgivelse. Ja, romerkirken var sannelig en internasjonal makt som man måtte regne med. Herskerne ble spilt ut mot hverandre for å styrke pavens makt.

I det tolvte århundre kom det såkalte Gratianus’ dekret, en utarbeidelse og samling av kirkelover. Daunou sier om dette dekret: «I kraft av det ble det hevdet at prestene ikke skulle stå til ansvar for de verdslige domstoler; de sivile myndigheter ble underlagt den geistlige overhøyhet; folks forhold eller de forordninger som avgjør dem, ble bestemt, satt i kraft eller annullert helt og holdent av kirkelovene og prestene; pavens makt var unndratt alle restriksjoner.»

Den kjente katolske skribent Charles Butler sier i sine kommentarer til den romerske kirkelov og den kanoniske rett: «En av de største ulykker som har overgått kirken, pavens krav om verdslig makt ved guddommelig rett, kan i noen grad tilskrives Isidorus’ og Gratianus’ verker. Det er merkelig at det kunne framsettes en påstand som var så ugrunnet og så ugudelig, så skadelig for religionen og så ugunstig for verdens fred, og enda merkeligere er det at den fikk slik suksess.»

Pave Innocens III bidro personlig meget til den suksess pavemakten hadde i den internasjonale politikk. Hans avgjørelser hadde stor innflytelse på de européiske regjeringers stilling. Han støttet Otto av Braunschweig mot Filip av Schwaben slik at Otto vant den tyske trone, men da Otto ikke viste den rette verdsettelse av pavens hjelp, lyste paven ham i bann og satte i gang intriger mot ham som knuste ham. Da den franske konge Filip August nektet å overlate spørsmålet om sitt annet ekteskap til kirken, bela Innocens III hele det franske rike med interdikt og tvang kongen til å bøye seg. I en strid med kong Johan av England løste han undersåttene fra deres forpliktelser overfor kongen, og avsatte ham. Igjen hadde pavemakten vunnet, og staten ble tvunget til å underkaste seg.

Også den nyere tids historie kan berette om mange eksempler på pavens politiske makt. Vatikanet er ikke bare et religiøst sentrum. Ved Lateranoverenskomsten i februar 1929 ble Vatikanet en suverén, uavhengig politisk stat, med velsignelse av Mussolini, som overenskomsten var inngått med. I 1933 undertegnet Eugenio Pacelli, den nåværende pave Pius XII, et konkordat med Hitlers tyske rike ved Franz von Papen. Kirken inntok en åpenlyst fiendtlig holdning overfor den spanske republikk under borgerkrigen i Spania. Den var besluttet på å gjennomtvinge betingelsene i konkordatet av 1851, som gjorde den katolske tro til den eneste tillatte religion i Spania. I mars 1942 ble det opprettet diplomatisk forbindelse mellom Vatikanet og Japan. Virkningen av disse traktatene er så velkjent for vår generasjon at det ikke er nødvendig å omtale dem her. Vatikanet er en av de slueste diplomatisk-politiske makter i verden. Det er ingen tvil om at pavens makt innbefatter politisk makt.

Forbud mot Bibelen

Til tross for den religiøse og politiske makt paven har tilvendt seg, ville pavedømmets interesser ikke ha kunnet fortsette å ha framgang hvis Bibelen var tilgjengelig for menneskene. Jesus selv sa: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Pavemakten har alltid vært fullstendig klar over dette, og de forskjellige små samfunn av mennesker som bestrebte seg alvorlig på å rette seg etter Guds Ord, var umiskjennelige beviser for sannheten i disse ordene. Slike grusomheter som massemordet på albigenserne i Sør-Frankrike og på hugenottene den beryktede Bartolomeusnatten, og ikke minst den forferdelige inkvisisjonen, holdt folket nede i frykt. Men så lenge som Bibelen selv var tilgjengelig, var også kilden til frihet fra frykt tilgjengelig.

I betraktning av dette forbauser det en ikke å lese den fjortende kirkelov fra det fjerde kirkemøte i Toulouse i Frankrike fra september 1229, som «forbyr legfolket å ha i sin besittelse noen avskrift av bøkene i Det gamle og Det nye testamente unntatt Salmenes bok og de deler av dem som finnes i breviariet eller Jomfruens stunder; forbyr på det strengeste disse verker på folkemålet».

En lignende frykt for Bibelens sannhet ble lagt for dagen av kardinalene i romerkirkens kurie, da de sa til pave Julius III i 1550: «Bibelen er den boken som mer enn noen annen har reist imot oss de opprør og stormer som nesten har ødelagt oss. Det er i virkeligheten slik at hvis noen undersøker nøye og sammenligner Bibelens lære med det som foregår i våre kirker, vil de snart finne uoverensstemmelser, og de vil forstå at våre læresetninger ofte er forskjellige fra Bibelens lære og enda oftere i strid med den, og hvis menneskene får øynene opp for dette, vil de ikke holde opp med å utfordre oss til alt blir åpenbart, og da vil vi bli gjenstand for verdensomfattende forakt og hat. Det er derfor nødvendig å holde Bibelen borte fra folket, men det må gjøres med den største forsiktighet for ikke å framkalle opprør.»

Hva finner vi så at pavens makt og myndighet er bygd på? Den er sikkert nok ikke bygd på Guds Ord, når det har vært nødvendig å holde Bibelen borte fra folk for å opprettholde hans stilling. Den er blitt bygd på falske påstander om apostolisk suksesjon, ubibelske krav om sølibat for presteskapet og påstander om pavens ufeilbarlighet. Den ble grunnfestet i befolkningens liv ved at prestens stilling ble opphøyd i deres øyne, ved at det ble krevd at presten måtte påkalles til å forrette ved alle viktige begivenheter i livet, og ved at menneskenes samvittighet ble underkastet prestens formynderskap ved skriftemålet og på grunn av frykt. Og ved internasjonale intriger er Romas makt blitt grunnfestet i politikken. — 1 Tim. 4: 1, 3.

Det er ingen tvil om at pavens makt ikke er fra Gud. I stedet for å tjene Gud har paveveldets tjenere forbudt menneskene å lese hans Ord, og brent dem som har våget å gjøre det. Pavene har ikke bare bevist at de er venner med verden, men de er i høy grad en del av den, og blir styrt av dens gud. Jesus sa uttrykkelig at hans disipler «ikke er en del av verden», og Jakob sa at «den altså, som vil være verdens venn, han blir Guds fiende». — 2 Kor. 4: 4; Joh. 17: 14, NW; Jak. 4: 4.

Litteraturhenvisninger

The Papal Conspiracy Exposed, av Edward Beecher.

The Catholic Encyclopedia.

McClintock and Strong’s Cyclopædia.

Beacon Lights of History, av John Lord.

Church History, av John Laux.

The Popes and Their Church, av Joseph McCabe.

The Vatican in World Politics, av Avro Manhattan.