Kan en tilbe Satan uten å være klar over det?

FINNES det, foruten de få som selv hevder at de tilber Satan Djevelen, noen som tilber ham uten å være klar over det?

Hvis vi vender oss til Bibelen, vil vi fort se at det er mulig å gjøre det. Bibelen sier: «Hele verden er i den ondes vold,» og: «Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn.» (1 Joh. 5: 19, LB; 2 Kor. 4: 4) Den sier også at et av Satans fremste våpen er bedrag. — 1 Tim. 2: 14; Åpb. 12: 9.

Ettersom Satan i Bibelen blir omtalt som «denne verdens gud», er det logisk å trekke den slutning at han har herredømmet over de politiske, kommersielle og sosiale anliggender i denne verden. I sitt forsøk på å kjempe mot Gud må han derfor ha kontroll over noen innflytelsesrike menn. Ellers ville han ikke kunne klare å opprettholde en organisert motstand mot sannheten og arbeidet med å gjøre folk kjent med Guds hensikt.

Vil så Satan være interessert i at alle som han har kontroll over, skal synke ned på dyrenes nivå på grunn av sine utskeielser eller bli sinnssyke fordi de er demonbesatt? Nei, det vil han tydeligvis ikke være interessert i. De fleste ønsker tross alt ikke å gå til slike ytterligheter. Det vil heller ikke være i samsvar med Satans hensikt at alle som tilber ham, skal innrømme det. Det er ikke engang i samsvar med hans hensikt at de skal være klar over at de tilber ham. Ettersom han er en bedrager, vil han uten tvil foretrekke at mange intelligente og dyktige mennesker, samtidig som de har hans selviske ånd, i det minste skal gi utseende av å være respektable og prinsippfaste. Hvorfor det? Fordi slike personer vil ha mye lettere for å kunne påvirke og ha avgjørende innflytelse på sin omgang.

Hvordan kan en person som tror at han tjener Gud, til tross for dette komme under Satans kontroll og i virkeligheten tilbe Satan?

En uavhengig ånd

En person er kanskje religiøs. På samme tid betrakter han kanskje Bibelen som «gammeldags» eller ignorerer den. Han forkaster kanskje de bibelske normer og følger sine egne normer for hva som er godt, og hva som er ondt.

Et eksempel på en slik innstilling har vi i den måten en forkjemper for de homoseksuelle, som skrev i New York Times, argumenterer på. Han sa: «’Moral’ og ’umoral’ er begreper som er avhengige av tid, sted og flertallets behov. I forskjellige samfunn og epoker er for eksempel bestemte antisemittiske og antifargede programmer blitt betraktet som moralsk riktige, mens dette ikke har vært tilfelle i andre.»

Til og med en morder kan selvfølgelig kalle seg selv moralsk. Men den måten denne forkjemperen for de homoseksuelle resonnerer på, er rett og slett et uttrykk for den uavhengige ånd som ble nevnt tidligere. Han forkaster Guds lov, som fordømmer homoseksualitet. (1 Kor. 6: 9, 10; 3 Mos. 18: 22) Dette resonnementet, som skal vise at en slik selvrådig handlemåte er rett, viser i virkeligheten at hverken enkeltpersoner eller samfunnet er i stand til å avgjøre hvilke normer menneskene skal leve etter.

Hvem kan så bestemme det? Bare Gud kan gjøre det, for han kjenner fullt ut menneskenes natur og deres behov. Han alene kan fortelle sine skapninger hvordan de skal oppføre seg.

Ønsket om selv å kunne bestemme griper mer og mer om seg, og både forskjellige grupper i samfunnet og enkeltpersoner forlanger fullstendig uavhengighet. De er kanskje ikke klar over det, men det var av nøyaktig samme grunn Adam og Eva gjorde opprør mot Gud. Ønsket om å oppnå uavhengighet førte til at de gjorde opprør mot og ble fremmede for Gud og førte døden over menneskeslekten. Den synd de begikk da de spiste av den frukt Gud hadde forbudt dem å spise av, kan kanskje virke som en svært ubetydelig handling. Den var ikke desto mindre av enorm betydning og fikk alvorlige konsekvenser.

Legg i denne forbindelse merke til hva The Jerusalem Bible i en fotnote til 1 Mosebok 2: 17 sier angående treet til kunnskap om godt og ondt, hvis frukt det første menneskepar ikke skulle spise av:

«Denne kunnskap er et privilegium som Gud forbeholder seg selv, og som mennesket ved å synde tilraner seg, 3: 5, 22. Å ha den betyr derfor ikke å være allvitende, noe det falne menneske ikke er; heller ikke er det moralsk skjelneevne, for det hadde mennesket før det falt, og Gud kunne ikke nekte et fornuftutstyrt vesen det. Den er evnen til selv å bestemme hva som er godt, og hva som er ondt, og handle i samsvar med det, et krav om fullstendig uavhengighet som får mennesket til å nekte å godta at det er en skapning. Den første synd var et angrep på Guds overherredømme, en synd som skyldtes stolthet. . . .»

Hvem var det Adam og Eva fulgte og tjente ved å gjøre opprør mot Guds overherredømme? Hvem var det i virkeligheten de så hen til som mer forstandig og mer verdig til å bli adlydt enn Gud, og som de defor tilba? Var det ikke Satan Djevelen, som forledet Eva til å følge en ond handlemåte? — Joh. 8: 44; 2 Kor. 11: 3.

En person som streber etter å oppnå fullstendig uavhengighet, og som setter opp sine egne leveregler, nekter i virkeligheten å godta at han er en skapning, at han er blitt skapt av Gud. Han vil imidlertid aldri komme utenom det faktum at han er underlagt mange ting, deriblant både fysiske og moralske lover. Hvis han forsøker å ignorere de fysiske lover, vil han snart komme i konflikt med de krefter som finnes i naturen, og resultatet vil bli sykdom eller ulykke. Og hvis han ignorerer morallovene og krenker andres rettigheter, vil han komme opp i vanskeligheter.

Menneskelig visdom i høysetet

Det er en misforståelse å tro at de små gruppene som tar del i ville, tøylesløse ritualer i Satans navn, er de eneste som tilber Satan. Satantilbederne sier at deres religion er en «religion for kjødet». Andre tar kanskje ikke del i slike utskeielser. Men slike personer setter kanskje sin egen vilje og sin egen tankegang i høysetet. Eller de ser kanskje hen til andre menneskers visdom og følger den uten å ta i betraktning Guds vilje og de normer som finnes i Bibelen. En som gjør det, gjør seg selv eller menneskers visdom til en slags gud. Uten at han kanskje er klar over det, fornekter han i virkeligheten Guds overherredømme og viser seg kanskje å være et mer nyttig redskap for Djevelen enn en som åpent tilber ham.

I Romerne 6: 16 sies det rett ut: «Vet I ikke at når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?» En person som ringeakter Guds Ord, gjør Guds motstanders, Djevelens, vilje enten han fører et tøylesløst liv eller ikke.

Hva er noen av de snarer som en som setter sin lit til menneskelig visdom, kan bli fanget i? En person som ignorerer det Bibelen sier om at Guds rike skal fjerne urettferdighet, kan bli tilskyndt til å slutte seg til en av de mange grupper som kjemper for «likestilling» på et eller annet område, eller bli innblandet i en politisk konflikt eller noe lignende, som alt sammen er et produkt av en menneskelig tenkemåte. Eller det kan være at han forkaster Bibelens råd om å elske sin neste og mener at det er upraktisk, og antar det syn at ’enhver har nok med seg selv’, og følger en helt igjennom selvisk og materialistisk levemåte.

En som blir innblandet i slike ting, blir ledet bort fra Gud og vil stille seg avvisende til det gode budskap om Guds rike. — Jak. 4: 4.

Vi har dessuten evolusjonsteorien. Det er en menneskelig filosofi som ikke har noen støtte i Bibelen. En person som antar en slik filosofi, er kanskje oppriktig. Men han bør spørre seg selv: «Hvor leder den meg hen?» Denne teorien benekter at det finnes en intelligent Skaper, og som følge av det benekter den at en må følge en slik Skapers rettferdige normer. En slik oppfatning fører til at en kommer i et fiendtlig forhold til Gud.

Hvor kristenhetens religionssamfunn står

I lys av de ting som er nevnt ovenfor, forstår en at en person kan være medlem av en av kristenhetens mange religiøse sekter, det vil si hevde at han tilber Gud og er en etterfølger av Jesus Kristus, og likevel i virkeligheten tilbe Djevelen uten å være klar over det. Dette ble framholdt i en artikkel i Miami-avisen Herald for 11. juli 1970, hvor redaktøren for det religiøse stoffet skrev:

«Noen lesere som reagerte på beretningen om satankirken [offentliggjort tidligere], ble rystet over synet på seksuell utfoldelse og den måten det ble gitt uttrykk for dette synet på. I løpet av de tre siste måneder har imidlertid slike ’ortodokse’ kristne kirkesamfunn som den forente presbyterianske kirke, den lutherske kirke i Amerika og Kristi forente kirke offentliggjort meldinger som mer eller mindre har godkjent seksuell omgang utenfor ekteskapet og homoseksuelle handlinger.

«To av disse samfunnene er medutgivere av et blad for kirkelige ungdomsarbeidere hvor det i et av de siste numrene ble gitt en levende skildring av en ’klinefest’, noe som ble omtalt som et uttrykk for en sunn innstilling til tenåringenes seksuelle utvikling.»

«. . . Nesten alle religiøse samfunn har begynt å legge større vekt på det å gi alle mennesker mat, klær og ly og sørge for deres helse, slik at de kan glede seg over livet [og fortrenger derved åndelighet og opplæring av folk i Guds Ord].

«Noen mennesker betrakter dette som noe som kan føre til satantilbedelse, ettersom ’mennesket, dyret,’ ifølge Satans bibel ’er gud for satantilbederen’ og religionens hensikt er å gjøre mennesket lykkelig ved å tilfredsstille alle dets kjødelige lyster.»

Idet forfatteren tar alle disse ting i betraktning, sier han til slutt: «Vi er kanskje alle mer hedenske enn vi ønsker å tro.»

Tjenesten for Gud gir virkelig frihet

Hvis vi virkelig ønsker å tjene Gud, må vi tro det han sier om hvordan det skal bli fred, og om hvordan det skal bli mulig for menneskene å oppnå god helse og glede seg over livet. Vi må også forstå at det han som skrev Predikerens bok, sa, er sant i forbindelse med den nåværende tingenes ordning som vi lever i, nemlig at «det som er kroket, kan ikke bli rett». (Pred. 1: 15) Ja, denne tingenes ordning er altfor gjennomsyret av selviskhet til å kunne bli reformert eller frelst. Som bevis for dette kan en tenke på hvordan slike problemer som forbrytelser, fattigdom, forurensning og misbruk av narkotika stadig øker.

De som godtar sannheten i Guds Ord, er derfor klar over at det bare er Guds visdom som kan lede menneskene på den rette vei, ikke den visdom som er «jordisk, sanselig», og som skriver seg fra demonene, og derfor «djevelsk». (Jak. 3: 15, 16) De venter på at Guds messianske rike skal tilintetgjøre Satan og dem som legger hans ånd for dagen. De setter sin lit til at det vil ordne opp i menneskenes anliggender.

Apostelen Paulus så fram til den tid da «også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». (Rom. 8: 21) Det å være uavhengig av Gud fører ikke til sann frihet eller lykke. Er det ikke slik at de ting som virkelig gjør livet verdt å leve, er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll»? Apostelen sier at mot slike ting «er det ingen lov». Disse ting er en frukt av Guds ånd og kan bli lagt for dagen uten restriksjoner. Det bringer virkelig frihet, og det kan en erfare allerede nå. — Gal. 5: 22, 23, NW.

Er det ikke en slik frihet som ville oppfylle ditt hjertes inderligste ønske? Ved at vi tar til oss kunnskap fra Guds Ord og under Guds ånds ledelse praktiserer disse tingene nå, kan vi ha håp om liv i Guds nye ordning, hvor disse gode egenskapene vil være framherskende i alle menneskenes anliggender. Ja, vi kan således ha håp om å bli delaktige i «Guds barns herlighets frihet». Hvilken større ære og frihet kan en oppnå enn å bli barn av ham som har skapt og eier universet! — Sl. 19: 8—12.

Men er det noen fare for at vi kan bli brukt av Guds motstander selv etter at vi av hele vårt hjerte har godtatt Guds Ord som vår veileder i livet?