Et ekko fra kristenhetens trettiårskrig

DET er vanskelig for mange å forstå hvordan katolikker og protestanter har kunnet kjempe mot hverandre nå i det 20. århundre. Hvis du er en av dem som har vanskelig for å forstå dette, vil du kunne få en forklaring på det ved å undersøke et avsnitt av historien. Trettiårskrigen, som herjet Tyskland i det 17. århundre (1618—1648), er for eksempel meget opplysende i denne forbindelse.

Opptakten

Den 31. oktober 1517, eller 101 år før trettiårskrigen begynte, slo Martin Luther sine 95 teser opp på døren i en katolsk kirke i Wittenberg i Tyskland. Reformasjonen førte til en rekke konflikter som varte i mange år. De politiske spørsmålene syntes til slutt å ha blitt løst ved traktaten i Passau i 1552, og den augsburgske religionsfred, som ble sluttet i 1555, dreide seg om de religiøse spørsmål. Karl V, som var spansk keiser av Det hellige romerske rike og en bitter fiende av protestantismen, mislyktes i sine bestrebelser for å utrydde luthersk lære med svik og makt og ble tvunget til å gjøre de innrømmelser som disse overenskomstene representerte.

Blant de rettigheter som de lutherske fyrstene fikk ved den augsburgske religionsfred, var visse religiøse friheter: Hver fyrste kunne bestemme religionsformen innen sitt territorium. Alle som ikke godtok fyrstens religion, hadde frihet til å dra til et land hvor fyrsten hadde samme religion som han. Lutheranere ble også medlemmer av keiserrikets domstol. Det var forbudt å verve proselytter, og det var enighet om at når en biskop eller abbed skiftet religion, skulle den katolske kirke beholde eiendomsretten til hans eiendom.

Som en følge av denne overenskomsten måtte befolkningen i et område i Rhinland skifte religion fire ganger etter hverandre eller flytte til en annen fyrstes territorium. En annen svakhet ved denne overenskomsten besto i at den ikke hadde noen forordning for de protestanter som ikke var lutheranere, for eksempel kalvinistene, noe som var like meget lutheranernes som katolikkenes feil.

Karl V, som hadde vært keiser siden 1519, frasa seg tronen og trakk seg tilbake til et kloster i 1556, et år etter at den augsburgske religionsfred var sluttet, og han døde to år senere. Han ble etterfulgt av forskjellige habsburgske keisere som ikke var interessert i å bekjempe protestantismens utbredelse. Det ser ut til at en av dem til og med var nokså velvillig stemt overfor protestantismen.

Men som New Catholic Encyclopedia, bind 14, side 98, sier: «De østerrikske habsburgere, som ble støttet av jesuitter og kapusinere og viste spansk iver, førte en krigersk politikk med tanke på religiøs erobring og omvendelse. . . . I 1618, da de böhmiske stormenn anklaget den keiserlige regjeringen for å krenke deres nasjonale rettigheter og [religiøse] privilegier, kastet de med makt ut keiserens utsendinger (vindusutkastingen i Praha) og bekjentgjorde derved sitt opprør mot det habsburgske herredømme.» Det som hendte, var følgende: De böhmiske representantene kastet de mer hånlige og hovmodige av keiserens utsendinger ut gjennom vinduet — en måte å gi uttrykk for sin protest på som var kjent som «vindusutkasting». Selv om utsendingene falt mellom 18 og 20 meter, fikk de bare små skader, ettersom det ser ut til at de landet i en haug med bløt gjødsel. Men denne handlingen ga støtet til trettiårskrigen mellom katolikker og protestanter.

Den böhmiske og den danske krig

Böhmerne reiste en hær, og til å begynne med hadde de hellet med seg og slo keiserens hær. De valgte til og med sin egen konge, Fredrik V — en uklok handling som skulle få skjebnesvangre følger. Ferdinand II, den katolske kongen som de hadde nektet å godta, ble valgt til keiser for Det hellige romerske rike, og det gjorde det mulig for ham å mønstre en hær som snart slo ned det böhmiske opprør. Han var for en slik krig, ettersom han var blitt oppdratt av jesuittene. For ham var en jesuitts eller en munks røst det samme som Guds røst, og han sa rett ut at han heller ville herske over en ørken enn over et land med kjettere. Som en historiker uttrykte det, lyktes det ham nesten å gjøre Tyskland til en ørken, men det lyktes ham ikke å utrydde ’kjetteriet’. Han kastet ikke bort tiden, men førte en politikk som medførte «dødsdommer, fengsling og beslagleggelse av jord», hvorved han «utryddet opprørsk motstand og svekket protestantenes makt». — New Catholic Encyclopedia.a

Den böhmiske krig varte fra 1618 til 1620. Så kom den dansk-norske kongen Christian IV protestantene til unnsetning. Ettersom han fryktet for at de katolske herskerne av huset Habsburg skulle få både religiøst og politisk herredømme, rykte han inn i Tyskland med sin hær for å møte denne dobbelte truselen. Akkurat som i tilfellet med böhmerne ble imidlertid hans seirer kortvarige. Grev Tilly, en dyktig general som sto i spissen for den katolske ligaens hær (som var blitt dannet for å bekjempe den protestantiske union), og general Wallenstein, som sammen med sine leiesoldater var blitt leid av Ferdinand II, klarte å tilføye kong Christian slike avgjørende nederlag at han med glede ba om fred og trakk seg tilbake til sitt land. Det danske avsnittet av trettiårskrigen varte fra 1625 til 1629.

Disse seirene over protestantene ga Ferdinand II mot til å utstede Restitusjonsediktet i 1629. «Denne vidtrekkende religiøse forordningen,» sier det ovennevnte katolske oppslagsverket, «utgjorde høydepunktet i den katolske reaksjonen». Det berøvet protestantene alle de rettigheter som de hadde tilkjempet seg i løpet av de foregående 80 år. Det betydde at frihet ble erstattet med hevn, og Ferdinand II betraktet det som et viktig skritt mot sitt jesuitt-inspirerte mål, nemlig å gjøre ende på reformasjonen. Dette hadde imidlertid den motsatte virkning. Noen av de protestantiske fyrstene, som fram til nå hadde stilt seg likegyldig til protestantenes sak, ble oppmerksom på den fare de sto overfor.

Gustav Adolf kommer til unnsetning

Den neste som forsvarte de tyske protestanters sak i denne krigen, som skulle komme til å vare i 30 år, var den svenske kongen Gustav Adolf, som var et militært geni. Han kom med i krigen da den hadde rast i 12 år, og ville ha gjort det på et tidligere tidspunkt hvis han ikke hadde ligget i krig med Polen. Han gikk i land på tysk jord i juni 1630 sammen med en liten, men veldisiplinert hær på 15 000 mann. I samsvar med sin religiøse overbevisning falt han på kne og ba da han satte sin fot på tysk jord, og han forlangte at hans hær skulle ta del i en offentlig bønn to ganger om dagen.

Til å begynne med var de tyske fyrstene ikke særlig villig til å samarbeide med ham, ettersom de betraktet ham på en likegyldig, fiendtlig eller fryktsom måte. Men da byen Magdeburg falt (noe Gustav Adolf kunne ha forhindret hvis ikke visse tyske fyrster hadde motarbeidet ham), begynte de å bli litt mer samarbeidsvillige. Ferdinand II nærte til å begynne med bare forakt for Gustav Adolf og omtalte ham hånlig som «Snøkongen» som ville smelte så snart han nådde varmere klima, men senere ble han tvunget til å forandre sitt syn på «Snøkongen». På grunn av sin militære dyktighet og veldisiplinerte hær vant svenskekongen den ene seieren etter den andre. I et av disse slagene ble keiserens dyktigste general, grev Tilly, drept.

Ferdinand II hadde tidligere avskjediget general Wallenstein på foranledning av at fyrstene hadde klaget over den måten Wallensteins leiesoldater hadde ødelagt deres land på. Disse leiesoldatene plyndret både venners og fienders land uten forskjell. Men på grunn av Gustav Adolfs framgang måtte keiser Ferdinand igjen be Wallenstein om hjelp, men nå stilte Wallenstein slike betingelser at det ble sagt at han ble herre og keiseren hans tjener. Trass i Wallensteins dyktighet ble også han slått av Gustav Adolf, men i et etterfølgende slag mistet Gustav Adolf livet.

Forbrytelsen mot Magdeburg

Magdeburg betyr bokstavelig jomfruens borg eller by. Innbyggerne i byen var protestanter, og de var stolte av byens historie. De hadde gjentatte ganger slått tilbake angrep fra de katolske styrker. De hadde til og med utholdt et helt års beleiring i den katolske keiser Karl V’s regjeringstid. Nå, nesten 100 år senere, lo de hånlig av keiserens generalers krav om å overgi seg. De var sikre på at Gustav Adolf snart ville komme dem til unnsetning. Men general Tilly og Pappenheim lot sine styrker storme byen etter at den var blitt beleiret i en måned, og byen falt. Det ser imidlertid ut til at forholdene i byen medvirket til dens fall.

Angående Magdeburgs fall skrev den tyske historikeren Friederich Schiller: «Her begynte en redselsscene som ikke lar seg beskrive på noe språk, ved noen diktning eller ved hjelp av noen penn. Hverken uskyldig barndom eller hjelpeløs, høy alder, hverken ungdom, kjønn, stilling eller skjønnhet kunne avvæpne erobrernes raseri. Hustruer ble krenket i sine menns armer, døtre ved sine foreldres føtter. Og det forsvarsløse kjønn måtte ofre både sin dyd og sitt liv. . . . Bare i én kirke fant en 53 kvinner som var blitt halshogd. Kroatene moret seg med å kaste barn inn i flammene. Pappenheims vallonere moret seg med å dolke spebarn som lå ved sin mors bryst.»

Da noen av den katolske ligas offiserer forferdet over det de så, minnet general Tilly om at han hadde myndighet til å sette en stopper for disse grusomhetene, svarte han: «Kom tilbake om en time. . . . Jeg skal se hva jeg kan gjøre. Soldaten må få en eller annen belønning for sitt slit og de farer han utsetter seg for.» For å rydde opp i gatene ble over 6000 lik kastet i elven Elben, og et langt høyere antall lik ble ildens bytte. Plyndringen og blodbadet ble stoppet av ilden, men bare for en tid. Det er blitt anslått at i alt 30 000 mennesker mistet livet.

Det som historikeren Trench sier om trettiårskrigen, var spesielt tilfelle når det gjaldt forbrytelsen mot Magdeburg: «Ironisk nok skulle denne krigen, som en til å begynne med hevdet ble utkjempet med de edleste religiøse hensikter, for å ære Gud og ivareta hans kirkes største interesser, på kort tid bli kjennetegnet av en mer skammelig ringeakt for menneskers og Guds lover og nedverdiget ved verre og mer ondsinnete skjendselsgjerninger mot Gud og mot mennesket, som er skapt i Guds bilde, enn kanskje noen annen krig som kristenheten i nyere tid har opplevd.»

Mer og mer politisk

I løpet av to år, fra 1630 til 1632, lyktes det Gustav Adolf å snu krigen til fordel for protestantene. Etter den tid kjempet de ikke lenger for en tapt sak. Men det var bare fordi det katolske Frankrike kom protestantene til unnsetning. Hvordan? Kardinal Richelieu, den franske trones støtte, var fast bestemt på ikke å la huset Habsburg få kontroll over Europa. Religionen trådte således nå i bakgrunnen, og politiske hensyn kom mer og mer i forgrunnen. Disse årene var de verste i krigens historie. Begge parter begynte å plyndre. Hungersnøden ble så stor at kannibalisme ble vanlig. Nye graver ble gravd opp og likene stjålet, galger ble røvet for sine offer, og barn og fanger forsvant på en mystisk måte. Og på toppen av det hele herjet pesten i landet. Krigen bidro ikke bare i høy grad til å utpine Tyskland, men den reduserte også befolkningen fra omkring 30 millioner til omkring 12 millioner.

Det er ikke noe å undres over at begge parter fra tid til annen ble trett av å kjempe og viste tegn på at de var villige til å forhandle. Forhandlingene førte til slutt til Den westfalske fred. Frankrike og Sverige, som i det store og hele var seierherrene, hadde det avgjørende ord under fredsforhandlingene. Frankrike sørget for at det fikk visse områder som det var sterkt interessert i, og Sverige, som riktignok fikk utvidet sine grenser, var mest interessert i religiøse rettigheter. Hovedsakelig som følge av svenskenes anstrengelser førte fredsavtalen til religionsfrihet for mange som tidligere ikke hadde hatt religionsfrihet. Kalvinistene og andre protestanter ble således tilkjent de samme rettigheter som lutheranerne hadde, rettigheter som var mer omfattende enn de som ble garantert i den augsburgske religionsfred, og som var blitt opphevet av Ferdinands restitusjonsedikt i 1629.

Kristenheten mer ikke-kristen enn noensinne

Men er alt dette bare interessant historie? Nei, det har innvirkning på begivenheter i vår tid. I Ulster i Irland finnes det i dag mennesker som gir seg ut for å være kristne, katolikker og protestanter, som hater og dreper hverandre. Bladet Time for 13. juli 1970 meldte: «Et mørke senket seg over Ulster i forrige uke etter de heftigste kamper mellom katolikker og protestanter på åtte måneder. I tillegg til at sju ble drept, ble minst 250 såret eller skadd, det ble kastet brannbomber mot forretninger og pub’er, og busser ble veltet og brukt til barrikader.» Og ifølge U.S. News & World Report for 26. oktober 1970 sa en ledende tjenestemann i Ulster: «Det er umulig å styre dette landet. Ingen klarer å bli enige om hva som skal gjøres. Ulster er et paradoks — et lite, ubetydelig sted, men forbannet vanskelig å styre.» Og praktisk talt alle som bor der, gir seg ut for å være kristne, enten katolikker eller protestanter!

Også andre steder i verden blir kristenhetens påstand om at den er kristen, gjort til skamme ved de frukter den frambringer. Forbrytelser og voldshandlinger, politisk korrupsjon og pengegriskhet, narkotikamisbruk og løsaktig oppførsel forekommer overalt. Og når mennesker som hevder at de er etterfølgere av Jesus Kristus, fører krig mot hverandre, vil det i særdeleshet gjøre deres påstand til skamme. Jesus sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Det er således tydelig at alle som kjemper med kjødelige våpen, ikke er Jesu Kristi, Guds Sønns, etterfølgere. — Joh. 13: 34, 35.

[Fotnote]