Reformasjonen — kan bruddet leges?
MARTIN LUTHERS hjemland, Tyskland, er i dag delt i to stater. Men både Den tyske demokratiske republikken og Forbundsrepublikken Tyskland var forent om minst en sak, nemlig feiringen av 1983 som «Luthers år», ettersom det var 500 år siden Luther ble født. Vi spør igjen: Kan bruddet mellom lutheranerne og katolikkene noen gang bli fullstendig leget?
Helt i starten av den protestantiske reformasjonen kom Martin Luthers etterfølgere sammen med representanter for den katolske kirke i et forsøk på å unngå et brudd. Dette møtet var ikke deres egen idé. Keiser Karl V hadde insistert på at det skulle holdes. Han var redd for tyrkerne og ønsket at hans rike skulle være forent når det gjaldt religion. I 1530 møttes derfor protestantene og katolikkene i Augsburg i Tyskland.
Under forhandlingene i Augsburg la protestantene fram et lengre dokument som uttrykte deres tro på en måte som ikke skulle støte katolikkene. Denne erklæringen er kjent som Den augsburgske konfesjon og er viktig for den lutherske lære den dag i dag. Denne bekjennelsen la vekt på den tro lutheranerne og katolikkene hadde felles, for eksempel treenighetslæren, mens den utelot de fleste av protestantenes klager på de misbruk det katolske hierarki hadde gjort seg skyldig i. Protestantene sa at de bare bad om noen få reformer, blant annet om at prestene måtte få lov til å gifte seg, og om at folk måtte få vin i tillegg til brød under nattverden.
Den katolske keiseren og hans rådgivere forkastet ikke desto mindre Den augsburgske konfesjon, og konferansen endte med fiasko.
Er det på tide med en forandring?
I 1980, under feiringen av Den augsburgske konfesjons 450-årsjubileum, fant det sted et annet møte mellom lutheranere og katolikker på tysk jord. Paven var på besøk i Forbundsrepublikken og møtte sju talsmenn for den lutherske kirke. Før møtet hadde lutherske og katolske forhandlere avgitt en felles erklæring hvor de sa at Den augsburgske konfesjon «i stor utstrekning . . . kan betraktes som et uttrykk for den felles tro». Ville det endelig bli mulig å få en slutt på den religiøse splid som har hersket i 450 år?
Det paven sa da han møtte lutheranernes talsmenn, gav håp om det. Han uttalte: «En overveielse av Confessio Augustana [den latinske betegnelsen på Den augsburgske konfesjon] har . . . på en ny måte fått oss til å bli klar over hvilke trossetninger og bekjennelser vi har felles.» Men paven gikk ikke så langt som til å slutte seg til Den augsburgske konfesjon. Isteden ble det nedsatt en felleskommisjon som skulle fortsette å undersøke mulighetene for en gjenforening. For økumenikkens tilhengere var møtet en skuffelse.
«Roma anerkjente ikke Den augsburgske konfesjon i det året den var 450 år gammel, slik noen hadde håpet,» sa en jesuittisk teolog. «En prøveballong falt til jorden igjen.»
I desember i fjor besøkte pave Johannes Paul II en luthersk kirke i Roma, noe ingen tidligere pave har gjort. Men selv ikke dette utgjør noe varsel om en gjenforening i overskuelig framtid. Paven sa i sin preken: «Vi lengter etter enhet, og vi streber etter denne enheten uten å bli motløse av de mange vanskeligheter vi måtte møte.»
Presten i den lutherske kirken, dr. Meyer, antydet hva en av vanskelighetene bestod i. Det rapporteres at han ved flere anledninger har sagt at pavens besøk ikke innebærer noen som helst anerkjennelse av pavens autoritet.
Enhet til hvilken pris?
Du er kanskje blant de mange som misliker skillelinjene mellom dem som hevder at de er kristne. Selv om du ikke er lutheraner eller katolikk, er du kanskje skuffet over at de to kirkene ikke kunne skyve sine uoverensstemmelser til side. Oppfordrer ikke Bibelen alle kristne til å «føre den samme tale» og «være fast forent i samme sinn og i samme mening»? — 1. Korinter 1: 10, EN.
Dette fører oss til et svært viktig spørsmål: På hvilket grunnlag bør de kristne være forent? Katolikkene hevder at enheten bør være et resultat av at en godtar uttalelsene fra kirkens hierarki. Mange protestantiske kirkesamfunn hevder det samme, bortsett fra at de krever at en må godta deres trosbekjennelser, blant annet Den augsburgske konfesjon, istedenfor katolikkenes trosbekjennelser og deres hierarki istedenfor det katolske hierarki.
Det er nok mulig å skape en enhet som er basert på menneskers uttalelser, men hva om disse ufullkomne menneskene tar feil når det gjelder grunnleggende og livsviktige kristne lærespørsmål? Hva er en slik enhet god for? Behager den Gud? Hvordan kan den gjøre det, når Gud, som Jesus Kristus påpekte, ønsker å bli tilbedt «i ånd og sannhet»? (Johannes 4: 23, 24) Fariseerne i det første århundre var forent når det gjaldt sine lærespørsmål, men Jesus sa at deres tilbedelse var forgjeves, «for det de lærer, er menneskebud». — Matteus 15: 9.
Ja, alle kristne må være forent i sin tro, men det de tror, må også være sant. Å gi avkall på sannheten for å oppnå enhet mellom de forskjellige kirkesamfunn er å betale en altfor høy pris. Hvor kan vi finne sannheten? Ikke i de religiøse organisasjonenes trosbekjennelser, men i Guds Ord, noe Jesus bekreftet da han bad til sin Far og sa: «Ditt ord er sannhet.» (Johannes 17: 17) Apostelen Paulus uttrykte det slik: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til irettesettelse, til å bringe orden i tingene.» (2. Timoteus 3: 16, NW) De kristne kan bare bruke Guds Ord, Bibelen, som norm når de skal avgjøre hva som er sannhet i religiøs henseende.
Sannheten og Den augsburgske konfesjon
Holder så Den augsburgske konfesjon mål når den blir sammenlignet med Bibelen? Kan den brukes som et grunnlag for kristen enhet? La oss se.
Når det gjelder treenighetslæren, sier Den augsburgske konfesjon at «Fader, Sønn og Hellig Ånd» er «tre personer, av samme vesen og makt». Men Bibelen forteller tydelig at Jesus, Sønnen, bekjente at «Faderen . . . er større enn jeg». (Johannes 14: 28) Jesus sa også: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» Her viste Jesus at han er underordnet sin himmelske Far, Jehova Gud. — Johannes 5: 19.
Den augsburgske konfesjon anbefaler barnedåp, mens Bibelen viser at bare de som er gamle nok til å bli disipler, bør bli døpt. — Matteus 28: 19; Romerne 10: 13, 14.
Den augsburgske konfesjon tillater de kristne å «føre rettferdige kriger». Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.» (Johannes 18: 36) Han kom med advarselen: «Den som griper til sverd, skal falle for sverd.» — Matteus 26: 52.
Den augsburgske konfesjon godtar den ikke-bibelske læren om helvetes ild og erklærer at «ugudelige mennesker og djevlene» skal fordømmes «til å pines uten ende». Men Bibelen sier at «syndens lønn er døden», ikke pine. (Romerne 6: 23) Ja, Bibelen gjør det klart at de døde ikke kan bli pint, for «de døde vet slett ingen ting». — Forkynneren 9: 5.
Faktum er at Den augsburgske konfesjon i de fleste lærespørsmål godtar de samme læresetninger som den romersk-katolske kirke hadde i middelalderen. Men mange av dagens teologer, både katolske og protestantiske, vil innrømme at en ikke finner slike trossetninger i Bibelen. Det standpunktet som ble tatt, kan ha gjort det lettere for katolikkene i det 16. århundre å akseptere denne bekjennelsen, men det gjør den virkelig til et skrøpelig grunnlag for kristen enhet i dag.
Er det mulig å bygge bro over den kløft reformasjonen dannet? Og et viktigere spørsmål: Bør det bygges en slik bro? Hvis både katolikker og protestanter fortsetter å holde seg til ubibelske læresetninger, vil det ikke være til gagn for noen å dekke over ulikhetene mellom de to gruppene. Den virkelige kløften i dag går mellom alle disse sekteriske medlemmene av kristenheten og Guds Ord, Bibelen. Dette er en kløft som det ikke kan bygges bro over, for de to partene er i en kompromissløs konflikt med hverandre. Åpenbaringen 18: 4 sier derfor til alle bibellesere: «Dra bort fra henne, mitt folk.»