Et besøk i jordens indre

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Libanon

INGEN skulptør vil kunne hogge ut så vakre kunstverk som dem en kan finne i jordens indre. Her er det en eventyrverden som kan ta pusten fra en, et vidunderland med de mest fantastiske formasjoner, med fargerike stalaktitter og stalagmitter, med enestående vakre kammer og krystallklart vann.

Underjordiske huler eller grotter kan en finne mange steder i verden. I Libanon har vi et bemerkelsesverdig eksempel på slike grotters skjønnhet — de enestående vakre Jeita-grottene. De ligger i fjellkjeden Libanon, ikke langt fra det blå Middelhav.

På veien dit

For en tid siden bestemte vi oss for å ta en tur og se på disse grottene. Etter at vi hadde forlatt Beirut, kjørte vi i cirka 30 minutter langs Middelhavet inntil vi kom til Hundeelven eller Nahr El Kalb, som araberne kaller den. Denne elven har sitt utspring i Jeita-grottene.

Her var det en viktig korsvei i gammel tid. Her dro faraonene mot hetittene. De syriske konger dro denne veien da de skulle innta byene Sidon og Tyrus. Og de romerske hærstyrker under general Vespasian kom denne veien for å slå ned opprøret i Jerusalem. Og alle disse var uvitende om den enestående verden som fantes i jordens indre like i nærheten!

Oppdagelse og utforskning

Jeita-grottene ble oppdaget for bare litt over 100 år siden. En amerikaner ved navn Thomson som var ute på jakt, søkte ly i en hule i fjellet. Han hørte lyden av klukkende vann, og svært nysgjerrig, men forsiktig, fulgte han lyden. Til sin overraskelse kom han til stranden ved en underjordisk sjø. Ettersom han lurte på hvor lang den kunne være, fyrte han av sitt gevær i mørket. Svaret kom tilbake — et ekko som forplantet seg gjennom en labyrint av grotter. Det var i året 1836 at Jeitagrottene på den måten ble oppdaget.

I 1873, altså 37 år senere, gjorde to ingeniører ved Beirut vannbyggingsingeniørfirma, Maxwell og Bliss, ytterligere undersøkelser i området og oppdaget Hundeelvens utspring. De var de første som fikk øye på de fargerike stalagmitt- og stalaktittformasjonene. Flere ekspedisjoner dro til området, og flere undere ble oppdaget. Til slutt hadde en kommet inn til de deler av grottene som lå aller lengst inne — hele seks og en halv kilometer inne i jorden!

På et sted, som bare de dristigste av huleforskerne våget å utforske, er taket i grotten over 60 meter høyt! Den festlig dekorerte grotten ble åpnet for offentligheten i 1955. I 1958 ble det oppdaget et kammer som lå over 50 meter over elven. Også her finnes det tusenvis av formasjoner. Denne delen ble offisielt åpnet for publikum i august 1967.

Turen begynner

Vi kommer inn i grottene, og vi legger merke til at luften er mye kjøligere her enn utenfor. Her i Jeita er temperaturen i hulene 15 grader celsius året rundt. Vi kommer til en kanal og stiger opp i en gondollignende, flatbunnet båt. Fylt av forventning fortsetter vi vår reise i jordens indre.

Ferjemannen vår står i baugen med en lang stake som han benytter med stor ferdighet, og fører båten vår gjennom det mørke vannet. Kanalen er bred, men blir snart smalere. Den store klippen på høyre side ble kalt «Korken» av de første utforskerne, ettersom den satte en stopper for deres forsøk på å utforske hulene ytterligere. Idet vi passerer den, får vi det første glimtet av de fargerike stalaktittene.

Disse vakre, forunderlige formasjonene, som henger ned fra taket, kan minne om kjempestore istapper, om baldakiner, lysekroner og draperier. Og for et vell av skjønne farger — alle mulige nyanser av gulbrunt, rødt og hvitt! Og på alle sider stikker stalagmitter av en mengde forskjellige størrelser og i mange forskjellige utforminger og farger opp fra hulegulvet. Noen minner om kjempestore pilarer og trær. Én ser ut som det skjeve tårn i Pisa. Andre minner om store flasker, om maneter og til og med om mennesker og dyr. Noen steder når en stalagmitt like opp til en stalaktitt, som henger ned fra taket, slik at de danner én massiv pilar.

Forunderlige formasjoner

Overraskende nok har den store Skulptør brukt svært enkle redskaper for å meisle ut disse enestående kunstverkene. Kalkstein og vann er det som i første rekke er blitt brukt. Ordet «stalaktitt» er i virkeligheten avledet fra et ord som betyr «dryppende».

Vann som siver ned i hulene ovenfra, fører med seg bitte små partikler av kalsiumkarbonat, som skriver seg fra kalksteinen. Dette vannet, som blir hengende i store dråper under taket, fordamper meget langsomt. Kalsiumkarbonatet, som blir igjen, danner en liten ring i taket og krystalliseres. Forhøyningen vokser etter hvert som vanndråpene fortsetter å fordampe langsomt og etterlater sine avleiringer.

Noen ganger fordamper ikke vannet fullstendig, men faller mot gulvet. Resultatet blir at det avleires en forhøyning som vil danne begynnelsen til det motsatte av en stalaktitt, nemlig en stalagmitt. Disse formasjonene vokser meget langsomt. Vi ser forundret på en kjempestor pilar. For et mesterverk! Den må være over 15 meter høy!

De øvre galleriene

Etter en tur på 25 minutter på denne rolige, underjordiske sjøen har vi fortsatt foran oss en annen tur, på 40 minutter, i de øvre fantastiske galleriene.

Her finner vi også stalaktitter og stalagmitter i alle formasjoner — noen glitrende som edelsteiner i rødt og grønt. Andre ligner en skog av nåletrær. De vakreste av alle stalaktittformasjonene er de sjeldne, hvite stalaktittene, kalsittformasjoner, som dannes av rent kalsiumkarbonat.

De fleste formasjonene er imidlertid i forskjellige farger. Kullsyren tar opp mineraler i jorden, og det er disse som gir formasjonene deres farge. Jern gir formasjonene en gul, oransjebrun eller rød farge. Mangan gjør dem svarte, mens kobber gir dem en grønnaktig eller blålig farge. Det er dette som gjør at vår verden i jordens indre er så vidunderskjønn.

Roen og stillheten her får oss til å hviske. Bare lyden av dryppende vann som faller ned fra stalaktittene på stalagmittene, bryter stillheten. Her i disse øvre galleriene får en en følelse av at en befinner seg i en kjempestor konsertsal, og galleriene blir også brukt til det formålet! Hvor vidunderlig må det ikke være å lytte til musikk i slike inspirerende omgivelser!

Den store Skulptør har i sannhet skapt en underjordisk verden som er en fryd for øyet. Det er ikke noe å undres over at vi følte oss tilskyndt til å love og prise Skaperen etter vårt besøk i Jeita.