Er akvakultur løsningen på matvareproblemet?

JORDENS befolkning øker stadig. Hvert år er det mange millioner nye munner som skal mettes. Likevel er det allerede nå mange mennesker som sulter, og andre får ikke nok mat. Hvordan kan en skaffe mat til alle sammen?

Det er en alminnelig oppfatning at verdens hav, elver og innsjøer vil kunne skaffe oss den maten vi trenger. En skribent hevdet: «Det er ingen grunn til at noen på jorden skal gå omkring og være sultne, når vi har et enormt, praktisk talt uutnyttet og sannsynligvis ubegrenset forråd av føde i havet.» Men er dette riktig? Kan havet skaffe oss den mat vi trenger?

Havets muligheter

Mengden av den føde menneskene får fra havet, har økt kolossalt i den senere tid. Den årlige fangst har økt fra under 19 millioner tonn i 1950 til over 60 millioner tonn. Det ser jo ut til å være en god del. Det er imidlertid blitt anslått at dette er mindre enn tre prosent av den totale mengde menneskeføde som blir produsert. Kan havet yte mer?

Noen hevder at det kan det, i betraktning av at det dekker nesten tre fjerdedeler av jordens overflate. Men noe enkelte unnlater å ta i betraktning, er den kjensgjerning at det meste av havet faktisk er uproduktivt, akkurat som det meste av landjorden.

I den nye boken Environment — Resources, Pollution & Society, som er redigert av W. W. Murdoch, heter det: «Det åpne hav — anslagsvis 90 prosent av havet — blir betraktet som en biologisk ørken, som omtrent ikke bidrar noe til verdens fiskerier og frambyr små muligheter for framtiden.» Det store flertall av skapninger i havet lever og blir fanget i forholdsvis grunt vann i kyststrøkene. Ja, fisken holder seg stort sett i områder nær kysten. Hvorfor?

Områder hvor det er rikelig med fisk, har de rette vind- og strømforhold, og her har kontinentalsokkelen den rette helling. Alt dette gjør at vann som er fullt av næringsstoffer fra organismer i oppløsning, blir ført opp fra havdypet. Når disse næringsstoffene kommer opp til de solbelyste vannlagene, fører det til hurtig formering av ørsmå, flytende planter og dyr som fisken lever av. Den ovennevnte boken sier i den forbindelse: «De områdene som disse næringsstoffene strømmer opp til, utgjør bare omkring 0,1 prosent av havet, men produserer halvparten av verdens forsyning av fisk.»

Hvilken betydning har det at det finnes store mengder fisk i små havområder og lite fisk ellers? Fiskeribiologen William Ricker sier: Havet er ikke «et ubegrenset forrådskammer for føde». Og da havforskeren Jacques-Yves Cousteau vendte tilbake fra en undersjøisk ekspedisjon, sa han at livet i havet har minket med 40 prosent siden 1950 på grunn av forurensningen og altfor intenst fiske.

Det er derfor tydelig at menneskene ikke kan gjøre regning med å øke sitt forråd av mat nevneverdig ved å gjøre bruk av de tradisjonelle fiskerimetoder. Slike meldinger som den Cousteau kom med, tyder faktisk på at det er fare for at vi vil få mindre føde fra havet i framtiden.

En annen metode

Det er imidlertid noen som likevel mener at havene, elvene og innsjøene representerer en løsning på matvareproblemet. De påpeker at fiskeflåtene er på jakt etter fisk, akkurat som menneskene før i tiden gikk på jakt etter dyr. Det viste seg at det ble produsert mer føde når en gikk over til å oppdrette landdyr i stedet for å drive jakt på dem. Enkelte mener at en lignende forandring i havet kunne øke dets produktivitet. Oppdrett av skapninger som lever i vannet, kalles akvakultur (dyrking av vannet).

Akvakultur er i den senere tid blitt på mote. Men hvilke muligheter har denne metoden? Kan skapninger som lever i vannet, oppdrettes i likhet med fe, griser og andre landdyr? Hva er blitt utrettet på dette området? Er akvakultur en løsning på verdens matvareproblem?

En gammel og produktiv metode

Akvakultur er i virkeligheten ikke noe nytt. Så tidlig som i år 475 f. Kr. skrev kineseren Fan Li en avhandling om oppdrett av fisk. Andre folkeslag, deriblant de gamle grekere og romere, var også utøvere av denne kunsten.

I China er akvakulturen nå så utviklet at den utgjør en viktig ernæringskilde. Hvert år blir det produsert om lag halvannen million karpefisk der i landet. Det utgjør en stor prosentdel av akvakulturens årsproduksjon for hele verden, som er på godt og vel to millioner tonn.

I landområdene i China er det tett i tett med ferskvannsdammer, hvor karpefisken blir oppdrettet. Kineserne har ved selektiv avl utviklet en art som vokser hurtig og har en kjøttfull kropp med et minimum av skjell. Og de passer nøye på at den ikke blir som den ville typen igjen. At dette er noe som raskt kan skje, ble vist da karpefisken ble innført til Amerika i 1877 og fikk svømme fritt omkring i elver og innsjøer. Den ble igjen en beinrik, skjellkledd og vill fisk av den typen som ofte finnes i vann som brukes til konkurransefiske.

Akvakultur er også utbredt i Indonesia og Filippinene og på Formosa og også i temmelig stor utstrekning i Nord-Italia. I disse landenes kyststrøk blir hundretusenvis av mål med brakkvannsdammer holdt ved like. Her blir det oppdrettet melkefisk (en tropefisk som minner om en stor sild) og multefisk. Ettersom oppdrett av disse fiskeslagene i fangenskap befinner seg på forsøksstadiet, må en fremdeles samle inn yngel langs strendene og frakte den til dammer for at den skal vokse der.

Disse dammene er så produktive at prosjektet lønner seg. I Filippinene er for eksempel årsproduksjonen av melkefisk på nærmere 20 millioner kilo, noe som gir et gjennomsnitt på om lag 57 kilo pr. mål. I Indonesia, hvor kloakkvann blir ledet inn i dammene, er årsproduksjonen av og til på over 450 kilo pr. mål. Fisken fra disse dammene må imidlertid kokes godt før den blir spist.

Malle, ørret og laksefisk

Amerikanerne har gjort betydelige framskritt når det gjelder oppdrett av fisk til føde. I løpet av de siste ti årene har oppdrett av malle fått et voldsomt oppsving. I begynnelsen var det bare noen få som drev med dette. De måtte prøve seg fram og lære av sine mistak. I dag er oppdrett av malle en blomstrende industri. I 1970 utgjorde dammene 232 000 mål, hvorav de fleste lå i Mississippideltaet. Disse dammene produserte om lag 35 millioner kilo malle! Det tilsvarer en avkastning på over 150 kilo pr. mål, langt mer enn de mellom 34 og 57 kilo pr. mål som en fikk av fe.

Ørret, særlig regnbueørret, og laks blir også oppdrettet i stort omfang på denne måten. I Snake River-dalen i Idaho er det en stor, underjordisk sjø som gjør at en strøm av vann med den rette temperatur (14 grader celsius) stadig strømmer gjennom fiskedammene. Dette skaper ideelle forhold for oppdrett av ørret. Og ved å gi regnbueørret et spesielt fôr har en oppnådd en avkastning på over 45 000 kilo pr. mål! I Indonesia har en oppnåd lignende resultater ved å sette karpefisk i bambusbur i en elv med sterk strøm hvor det er rikelig med kloakk.

Oppdrett av laksefisk kan på mange måter mer sammenlignes med «kvegdrift» enn med «jordbruk». Laksefiskene kommer til verden i elvene, stikker til sjøs for å bli kjønnsmodne og vender så flere år senere tilbake til fødeelven for å gyte. Ved selektiv avl og spesiell næringstilførsel har det lykkes en å utvikle en laksefisk som vokser hurtig og er frisk og kraftig. I stedet for å tilbringe de vanlige fire årene i havet for å bli kjønnsmodne er det noen fisker av den nye typen som vender tilbake til den opprinnelige elven etter bare ett år. En forestiller seg at en vil kunne produsere store kull kunstig oppdrettet laksefisk som vil kunne fanges når de kommer tilbake etter et år eller deromkring i havet.

Oppdrett av skalldyr

Den største fangsten av skalldyr, mellom fire og fem millioner tonn om året, blir tatt fra havet ved hjelp av vanlige fangstmetoder. Men «dyrking» av østers, reker og andre typer skalldyr er også blitt mer og mer alminnelig. Japanerne har tatt ledelsen i denne utviklingen. De har for eksempel vært foregangsmenn når det gjelder en spesiell form for østerskultur som nå vinner terreng i resten av verden.

Når de ørsmå østerslarvene er blitt utklekt, svømmer de omkring på utkik etter en passende, hard gjenstand hvor de kan slå seg ned for godt og bli fullt utviklet. Japanerne har funnet fram til en metode som går ut på å føre kabler ut fra bambusflåter og ned i vannet til 15 meters dyp. På disse kablene er det hengt muslingskall som er tvunget fra hverandre. Milliarder av østerslarver fester seg til muslingskallene, og etter noen få uker blir noen av dem plukket vekk av arbeidere, slik at det blir passe avstand mellom dem som er igjen. Etter hvert som østersene vokser, blir det festet flytere til flåtene for å hindre at de synker under den økende vekten.

Denne metoden har en rekke fordeler. Den gjør at østersene blir beskyttet mot rovdyr og bunnslam. Den gir dem også bedre muligheter for å skaffe seg føde. Som følge av at denne metoden er blitt benyttet, har den årlige fangsten i Hiroshima-bukten i Japan kommet opp i over 5500 kilo østerskjøtt pr. mål!

Det er vanskeligere å oppdrette skalldyr som beveger seg omkring, for eksempel reker. I mange hundre år er unge reker langs kysten i Det fjerne østen blitt fanget og overført til brakkvannsdammer, hvor de så har fått vokse til de er blitt store nok til å føres ut på markedet. Nå oppdretter imidlertid japanerne med stort hell reker i havet i kommersiell målestokk. De fører kontroll med rekene fra de er egg, og til de bringes ut på markedet.

Hunner med egg blir fanget og holdt i omhyggelig kontrollerte tanker med sjøvann, hvor de gir fra seg eggene sine. Før rekene blir kjønnsmodne, gjennomgår de en rekke larvestadier, og under disse blir de oppbevart i innendørstanker med oppvarmet vann. Senere blir de flyttet ut til dammer hvor det er ordnet slik at de får stadig tilførsel av luft og friskt vann, og her vokser de til de blir store nok til å sendes ut på markedet. Det finnes nå en rekke «rekeplantasjer» i Japan, men de fleste av dem får rekene når de er unge, ettersom de ikke har det tekniske utstyr som må til for å oppdrette dem fra eggstadiet.

Akvakulturen på begynnerstadiet

Som vi har sett, er det hovedsakelig ferskvanns- og brakkvannsdammer som nyttes til akvakultur. Dyrking av selve havet har gitt liten avkastning. De fleste forsøk i den retning har vært av eksperimentell art. Japanerne, som får 60 prosent av sitt protein fra havet, er særlig aktive når det gjelder denne forskningen.

Det er lett å forstå at det ikke er noe enkelt prosjekt å innelukke havområder for at ikke fisken skal komme ut. Det er imidlertid dette en har gjort i Innlandssjøen i Japan. Et område er innelukket ved hjelp av netting — 720 mål ved høyvann og 60 mål ved lavvann. I disse innelukkede bassengene oppdrettes det store mengder fisk som i løpet av åtte-ni måneder er stor nok til å sendes ut på markedet.

Det å avstenge en del av havet representerer litt av en utfordring. En har tenkt seg at en kunne avgrense noen områder ved å legge en plastslange som har tett i tett med ørsmå hull, på havbunnen og sørge for at den stadig får lufttilførsel. Luftboblene som stiger opp, vil tjene som et slags teppe som holder uønskede skapninger utenfor og ønskede skapninger innenfor.

I Stillehavet finnes det en mengde atoller, det vil si, ringformede korallrev med grunt vann, laguner, i midten. Japanske vitenskapsmenn har planer om å oppdrette tunfisk, som kan komme opp i flere hundre kilo, i slike avstengte områder.

Det har også vært gjort forsøk på å tilføre vannet gjødsel og annen næring for å holde fisken i live. I forbindelse med et eksperiment ble et cirka ni centimeter tykt plastrør stukket halvannen kilometer ned i havet utenfor St. Croix, som tilhører øygruppen Jomfruøyene i Vestindia. Det kalde, næringsrike vannet ble pumpet inn i bassenger på stranden, som snart ble fulle av mikroskopisk planteliv og derved ideelle til oppdrett av fisk. En vitenskapsmann har foreslått at en skal ta i bruk en skrape som fører næringsstoffene opp fra dypet og fordeler dem i nærheten av overflaten. Så kan en fange fisk som kan trives i områder hvor den får næring på denne måten.

I Skottland har en oppnådd gode resultater ved å bruke varmtvannsavløp fra et atomkraftverk. Da en økte vannets temperatur i et avdelt område av sjøen, foregikk fiskens stoffskifte i raskere tempo, og fiskens appetitt økte. Fisken — i dette tilfellet smørflyndre og rødspette — vokste også mye hurtigere. Det er imidlertid interessant å se hva bladet Sea Frontiers hadde å si til dette vellykte eksperimentet:

«’Havdyrking’ er et uttrykk som ofte forekommer, som om dette skulle være en enkel utvidelse av dyrking av landjorden. På det nåværende tidspunkt er faktisk problemene større enn avkastningen, og kommersielt oppdrett bare av en enkelt art representerer et kolossalt strev.» Dette minner oss om at akvakulturen fremdeles befinner seg på begynnerstadiet.

En løsning på matvareproblemet?

Behovet for mer mat er imidlertid presserende, ettersom det allerede er svært mange mennesker som sulter. Kan dyrkingen av havet utvikles slik at dette behovet blir dekket?

Det er ting som tyder på at det ikke vil la seg gjøre. Som bladet Bio-Science påpekte: «Det er her viktig å si at det umiddelbare resultat av havdyrkingen sannsynligvis vil bidra lite til å mette verdens underernærte folk. Det er lite sannsynlig at de underernærtes behov for kalorier noen gang kan bli dekket fra havet. Det vil i beste fall være svært lite som øyeblikkelig vil bidra til å avhjelpe proteinmangelen.»

De beste muligheter for akvakultur ser ut til å være til stede i elver og innsjøer, hvor den nå gir størst avkastning. Dette er særlig tilfelle fordi forurensningen truer med å ødelegge havet som ernæringskilde.

Det kommer uten tvil til å bli gjort mye for å utvikle akvakulturen i tiden som kommer, og mange mennesker vil høste gagn av det. En kan imidlertid ikke vente at dette skal kunne løse det kritiske matvareproblemet og fjerne forhold som det har skapt.