Livet i havets tredimensjonale verden

HAVET rommer en uendelig variasjon av livsformer. Det opptar ikke bare over 70 prosent av jordoverflaten, men med sine veldige dyp på gjennomsnittlig 3500 meter utgjør det en tredimensjonal verden med mange forskjellige soner som hver har en enorm kapasitet.

Det finnes liv overalt i havet, uansett hvor dypt en kommer. Det er et yrende liv langs stranden. Lenger ute, på kontinentalsokkelen, utfolder det seg også en travel virksomhet. Enda lenger ute, på det åpne hav, finner vi de fleste livsformer i områdene nærmest overflaten. Men også på de store dyp, ja, i de dypeste rennene, finnes det liv som er en del av havets økologiske system.

Næringskjeden

De utallige milliarder dyr som holder til i havet, trenger naturligvis kolossale mengder mat. Det finnes riktignok store mengder tang, for eksempel i Sargassohavet, men tang er på ingen måte den viktigste næringskilden. Tang spiller faktisk en svært liten rolle. De mange forskjellige formene for planteplankton omdanner i virkeligheten over 90 prosent av de grunnleggende organiske stoffer som bygger opp alt liv i havet, til mer kompliserte stoffer.

Planteplankton er mikroskopiske planter som flyter omkring i havets overflatelag, hvor de kan utnytte sollyset. I likhet med de fleste planter på jorden må de ha lys for å kunne leve og virke. Planteplanktonet produserer næring ved hjelp av fotosyntesen, en prosess som utnytter solenergien til å omdanne mineralnæringsstoffer i havet til næring. Dette er av største betydning for dyrene, ettersom de ikke selv er i stand til å gjøre dette.

Akkurat som vegetasjonen på landjorden utgjør næringsgrunnlaget for alle landdyrene, utgjør plantelivet i havet næringsgrunnlaget for dyrene der. — 1 Mos. 1: 29, 30.

Store lag med planteplankton driver omkring i havet, og som oftest er de tettest der hvor mineralholdige næringsstoffer stiger opp fra havbunnen, eller der hvor slike næringsstoffer blir ført med strømmen. Det er først og fremst små dyr som kalles dyreplankton, som spiser planteplanktonet. Disse dyrene synker ned til mellom 300 og 1200 meters dyp om dagen og stiger så opp igjen om natten for å spise. Små fisker som spiser planteplankton, og også noen som spiser dyreplankton, følger denne ned- og oppstigningen og danner sammen med planktonet et tykt lag. Dette laget er så tykt at i den første tiden da menneskene foretok dybdemålinger ved hjelp av sonar, tok de ofte feil av det og havbunnen, med det resultat at det oppsto mange unøyaktigheter på kart over havbunnen. I krigstid hendte det at undervannsbåter søkte ly under dette laget, for der ville de ikke bli oppdaget av destroyernes sonarutstyr.

De dyrene som spiser dyreplanktonet, kalles «nekton» (som betyr «svømmende»). Disse rovdyrene omfatter flere tusen fiskeslag. Det er blitt regnet ut at det går med cirka 500 kilo havplanter (nederst i pyramiden) til å bygge opp 50 kilo planteetende dyr (neste trinn i pyramiden). Disse vil så på sin side gi opphav til fem kilo kjøttetende sjødyr og fisk, mens fem kilo fisk øker et menneskes kroppsvekt med et halvt kilo. For å skaffe fem kilo fisk til markedet må havet derfor tilveiebringe 500 kilo mikroskopisk planteføde.

Vi får en viss idé om hvilken stor oppgave havet utfører, når vi tenker på at bare de pelsselene som yngler ved Pribiloføyene i Beringhavet, fortærer cirka tre og en halv milliard tonn fisk i løpet av et år. For et enestående forrådskammer havet er! Det er i sannhet et av Skaperens mesterverk! Som salmisten skrev:

«Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. Der er havet, stort og vidstrakt; der er en vrimmel uten tall; der er dyr, både små og store. . . . Alle venter de på deg, at du skal gi dem deres føde i sin tid. Du gir dem, de sanker; du opplater din hånd, de mettes med godt.» — Sl. 104: 24—28.

«Rødt vann»

Noen mikroskopiske skapninger i havet som kalles dinoflagellater, formerer seg av og til med en slik eksplosiv hurtighet at det blir astronomiske mengder av dem. Dette fører til at vannet blir farget helt rødt, brunt eller ravgult av pigmentene deres — et fenomen som ofte blir omtalt som «rødt vann». Konsentrasjonen kan bli så tett at de selv omkommer, og de utskiller et svært giftig stoff i vannet som dreper all fisk og alle sjøfugler i området. De giftene som går over fra vannet til atmosfæren når bølgene slår mot kysten, irriterer menneskenes åndedrettsorganer. På grunn av dette hender det at turisthoteller ved kysten må stenge midlertidig. Det kan også bli dannet nokså mye hydrogensulfid, med den følge at hus langs kysten som er malt med blyhvitt, blir svarte.

Hvordan livet i havet overlever

I betraktning av alle de fiender de forskjellige livsformene i havet har, kan en lure på hvordan de klarer å unngå å bli utryddet. Men de har mange forskjellige måter å overleve på som art betraktet. Én måte er en nesten ufattelig forplantningshyppighet. Den ørlille diatoméen eller kiselalgen, som er den av de mikroskopiske plantene det finnes flest av, kan ha opptil en milliard etterkommere i løpet av en enkelt måned. Hysen legger opptil ni millioner egg om gangen. Østersen legger opptil 500 millioner egg om året. En milliard makrell utenfor sørkysten av Cape Cod i USA produserer anslagsvis 64 billioner egg i løpet av paringstiden. Eggene og de unge fiskene og forskjellige sjødyr blir straks slukt av en hel hærskare av fiender av alle slag. Når det gjelder makrellen, er det blitt regnet ut at det bare blir ti voksne individer av hver million egg. Dødeligheten er mellom 99,98 og 99,99 prosent. Likevel er det rikelig med makrell, hyse og østers i havet. Det samme gjelder mange andre dyr, for eksempel andre muslinger, reker og kreps. Det er bare det rovgriske mennesket som er tilbøyelig til å forstyrre balansen i tingene og truer med å utrydde hele arter.

Andre fisker nøyer seg ikke med å stole på et høyt antall egg, men beskytter eggene eller avkommet sitt. Og hos noen haiarter lever det nyklekte avkommet en tid i morens bakpart. Noen fisker fester eggene sine til steiner, planter og lignende; noen skjuler dem bak skum og hinner. Hos andre arter bærer hannen eggene i munnen eller i en pose (det gjør for eksempel sjøhesten) til de blir utklekt. Ofte må imidlertid avkommet klare seg selv etter at det har kommet til verden. Men delfinen, som er et pattedyr, fortsetter å beskytte ungene sine mot fiender.

Ettersom praktisk talt alle dyrene i havet har fiender som jakter på dem, er det mange av dem som benytter seg av kamuflasje. Én fiskeart har for eksempel en øyeflekk på kroppen som leder angriperens oppmerksomhet bort fra hodet. Mange fisker som lever i åpent hav, er grønne eller svarte på ryggen, fordi havet har den fargen sett ovenfra. Men sett nedenfra virker havflaten sølvblank eller hvitaktig. De fleste fiskene har da også den fargen på undersiden.

Sjøpølsen har kanskje den eiendommeligste beskyttelsesmetoden. Når den er i fare, spytter den simpelthen ut alle innvollene sine. Den sultne angriperen foretrekker tydeligvis å spise dem framfor den læraktige, smakløse posen som er tilbake. Så begynner den «tomme posen» å danne nye innvoller. Nesleceller er til hjelp for de dyrene som holder seg mer i ro, for eksempel blæremaneten «det portugisiske krigsskip». Andre stoler på sin hastighet, vaktsomhet, størrelse eller styrke. Noen av de tiarmete blekksprutene har en spesiell måte å beskytte seg på. De sender ut en lysende sky for å skjule at de flykter. Forskjellige fisker sender ut kraftige lysglimt for å bortlede sine fienders oppmerksomhet eller blende dem midlertidig.

I havets tredimensjonale verden, hvor synsvidden er begrenset til cirka 30 meter, og hvor omgivelsene øver et mye større trykk enn luften, har Skaperen skaffet til veie et utstyr som landdyrene ikke har. Til dette hører en slags «sjette sans» som de fleste hurtigsvømmende fisker er i besittelse av. Den består av en langsgående kanal med tallrike åpninger som går fra hode til hale og kalles sidelinjeorganet. Det setter fisken i stand til å registrere selv de minste trykkforandringer. Ved hjelp av dette organet kan tusenvis av fisk i en stim holde sammen og bevege seg likt og hurtig skifte retning alle som én. Fra en nokså stor avstand blir de også varslet om at fiender nærmer seg. Denne sansen gjør dessuten at de unngår å støte på hindringer som ligger i veien for dem, for eksempel glassveggen i et akvarium.

Jaktutstyr

Et av de mest forunderlige trekk ved havets økologiske system er den innbyrdes avhengighet vi finner mellom de forskjellige livsformene der, og den likevekt som blir opprettholdt. Selv om de skapningene som blir jaktet på av rovdyr, har forskjellig utstyr for å beskytte seg, er også jegerne utstyrt med de mest sinnrike midler til å finne og fange sitt bytte. Og trass i at de sultne jegerne skaffer seg den maten de trenger, er det tilstrekkelig mange individer som overlever til at artene blir bevart. Hvis ikke det fantes noen skapninger som likte å spise østersegg eller skilpaddeunger, ville havet snart være overfylt av østers og skilpadder. Men hvis østersene og skilpaddene ble fullstendig utryddet, ville også deres fiender dø ut. Bare en allvis Skaper kan ha tilrettelagt forholdene slik og utstyrt skapningene i havet med en slik evne til å jakte og beskytte seg at denne hårfine balansen blir opprettholdt.

Men la oss se litt nærmere på jaktutstyret. Når vi begynner nederst i pyramiden, finner vi, ifølge det en havforsker skrev i Scientific American (september 1969), «øyne hos mikroskopiske, planteetende dyr, filter av utsøkt design, virkemåter og atferd som muliggjør oppdagelse av lokale konsentrasjoner, komplisert jaktutstyr og aller nederst anordninger som gjør det mulig å utnytte bevegelsene i vannet for å få i stand filtrering». Enkelte havsnegler benytter store, ofte klebrige, gjennomsiktige nett med en diameter på nesten to meter. Ved hjelp av disse nettene fanger de sin føde, som består av de minste mikroorganismer en kan forestille seg. Éncellete amøber benytter kjemiske midler for å skaffe seg føde.

En hel del av de organismene som holder til i nærheten av havflaten, er selvlysende. Men på de store dyp, hvor sollyset så godt som aldri trenger ned, er det minst to tredjedeler av skapningen som produserer lys. Den ovennevnte forskeren sier: «Noen fisker, tiarmete blekkspruter og euphausider eller storkreps er i besittelse av lyskastere med reflektor, linse og blender som er nesten like komplisert som øyets.» Andre, sier han, etterligner med sitt lys en liten gruppe lysende plankton, mens noen «fisker» sin føde ved hjelp av et lys som de har dinglende foran seg. En uforsiktig fisk som nærmer seg «agnet», blir straks slukt.

Den åttearmete blekkspruten har stor nytte av øynene sine, som minner mye om menneskets, når den skal skaffe seg mat. Delfiner og visse hvaler gjør bruk av ekkoloddprinsippet. De sender ut lyder, og deres svært følsomme hørselsorgan oppfanger så ekkoet. En mener at spermasetthvalen kan lokalisere sitt bytte på lang avstand, kanskje mens det er flere kilometer borte. Haier har en skarp luktesans og kan lukte blod fra en såret fisk på lang avstand.

Livet på havbunnen

På havbunnen, cirka 3500 meter nede, hvor temperaturen er nær frysepunktet, er det et kolossalt trykk og et gjennomtrengende mørke. Men også der er det liv. Men her foregår tingene i et mer bedagelig tempo, og det er heller ikke så mange skapninger her som høyere oppe. Sjøpølser på opptil en halv meter beveger seg langsomt bortover den mudrete bunnen mens de «spiser» slam, det vil si, de suger inn slam for å få tak i de ørsmå organismene som holder til i slammet, eller for å få tak i det såkalte detritus, et organisk avfallsstoff som synker ned ovenfra. Det er få av dyrene her nede som er så store som en mus; de fleste er mindre enn bier. Nett med masker som er finere enn en femtidels centimeter, fanger opp ørsmå muslinger, marker og kreps.

Noen av fiskene og andre dyr i dette mørket er blinde. Skapninger med tynne, spinkle bein og hårete føtter som hindrer at de synker nedi slammet, spankulerer statelig av sted. Slangestjerner, noen slektninger av sjøstjernen, roter av og til opp i havbunnen. Selv på 1000 meters dyp og enda dypere svømmer en og annen rokke forbi og leter etter mat på havbunnen. Havbunnen er full av forskjellige spor. Fotografier som er tatt på 10 000 meters dyp i Challenger-dypet sørvest for Guam, viser noen merkelige dyr som er tre-fire centimeter lange. Noen av dem ligner små reker. Men trass i alt det menneskene har utforsket angående havet, kan de fremdeles ikke svare bekreftende på det spørsmålet Gud stilte Job: «Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn?» — Job 38: 16.

Framtiden for livet i havet

Havforskerne er nå svært bekymret for livet i havet på grunn av de avanserte redskapene griske mennesker gjør bruk av for å fange og drepe fisk og sjødyr i stor stil. Men en faktor som fryktes enda mer, er forurensningen, som også først og fremst skyldes griskhet og skjødesløshet, og som har fått et utrolig omfang og gjort at det omtrent ikke er fisk å få på steder hvor det før var et rikt fiske.

Denne utviklingen er sørgelig. Men de som tror på Guds Ord, har full tillit til at Gud vil sørge for at det igjen blir et yrende liv i havet, i samsvar med den hensikt han ga uttrykk for da han sa til skapningene i havet: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll vannet i havet!» (1 Mos. 1: 22) Ettersom livet i havet (både plantelivet og dyrelivet) og livet på landjorden er uløselig knyttet til hverandre, kan vi være forvisset om at Gud vil sørge for at både havet og landjorden blir oppfylt med skapninger som vil bidra til menneskenes evige ve og vel. Han vil gjennomføre dette i løpet av sin Sønns tusenårige styre, da menneskene skal leve i fred med dyrene, både på landjorden og i havet, og utøve et rettmessig og kjærlig herredømme over dem. — 1 Mos. 1: 27, 28; Sl. 8: 5—9.