Rosetta-steinen — nøkkelen til de egyptiske hieroglyfer
DET var i året 1799. Seks kilometer fra den lille egyptiske byen Rashid eller Rosetta var et korps franske soldater i ferd med å foreta en ombygging av Fort Julien. Den franske hær under Napoleon var blitt tvunget på defensiven etter den britiske flåtes seier under ledelse av Nelson og forberedte nå et siste forsøk på å stanse fienden.
Plutselig støtte en av soldatene på en høyst usedvanlig stein. Den var svart, og da han slo på den med en hakke, ga den fra seg en metallisk lyd. Tre av hjørnene var avbrutt. Da han så nærmere på den, la han merke til at det sto en merkelig skrift på den. En offiser ved navn Boussard forsto at steinen måtte være verdifull. Skriften var uten tvil svært gammel. Innskriften besto dessuten av forskjellige typer skrifttegn. Det viste seg at den ene typen var gresk.
Da Napoleon fikk høre om steinen, ga han befaling om at det skulle tas avskrifter av den, og senere, da den ble overgitt til engelskmennene som krigsbytte, ble den ført til England. Siden 1802 har den vært utstilt i British Museum, hvor den fremdeles har den mest fremtredende plass i den egyptiske samling.
Rosetta-steinen er av stor betydning for språkforskere, fordi innskriften på den er på to språk, egyptisk og gresk. Øverst er de gåtefulle hieroglyfene hogd inn i steinen, og under dem står budskapet på demotisk, en mer alminnelig og forenklet skriftform som ble benyttet av det jevne lag av folket. Nederst står den greske oversettelsen.
De første forsøk på å tyde skriften
Ukjente skrifttegn har alltid vakt menneskenes nysgjerrighet. Det har ofte vist seg å være enkelt å forstå de vanskeligste og mest hemmelighetsfulle koder ved å sammenligne dem med gamle innskrifter. Før i tiden begikk en den feil å tro at hieroglyfene bare var utsmykninger. En mente at kineserne på en eller annen måte hadde hatt noe med dem å gjøre, og at bildene i beste fall var symboler. Men i løpet av det 18. århundre ble det gjort mer alvorlige forsøk på å forstå dem, og tanker og teorier begynte å ta form.
En forsto snart at Rosetta-steinen hadde uendelig stor verdi for dem som ønsket å studere Egypts historie. Den greske delen av teksten var blitt oversatt til fransk og engelsk i 1802, og utstyrt med disse oversettelsene begynte de lærde i en rekke land å studere de egyptiske skrifttegnene. Den svenske orientalisten David Åkerblad identifiserte alle de greske navnene i den demotiske delen og satte opp et ufullstendig alfabet på 16 bokstaver. Han gjorde imidlertid den feil at han antok at den demotiske skriften var utelukkende alfabetisk.
I 1814 gjorde en engelsk vitenskapsmann, Thomas Young, visse framskritt med hensyn til tydningen av hieroglyfene. Han begynte med å inndele tekstene slik at de tilsvarte den greske teksten. Han la merke til noe som andre forskere før ham hadde kommentert. Seks grupper av tegn var omgitt av en avlang ring, og dette gjorde at de skilte seg tydelig ut fra de andre tegnene. På tilsvarende plass i den greske tekst sto et navn, nemlig navnet til kong Ptolemaios. Young prøvde å inndele tegnene i de bokstaver og stavelser som navnet besto av. Resultatet ble følgende:
[Illustrasjon — hieroglyfiske skrifttegn]
En annen engelskmann, W. J. Bankes, oppdaget en obelisk på øya Philae i Nilen og identifiserte en ring med Kleopatras navn. Den inneholdt tre av tegnene i ringen med Ptolemaios’ navn. Ved hjelp av andre hieroglyfiske tekster og en del gjettverk hadde Young omkring 1818 utarbeidet en liste på over 200 ord, men det var bare cirka en tredjedel av disse som var riktige. Han var imidlertid den første som forsto at mange av tegnene var lydtegn eller stavelsestegn.
På dette tidspunkt mistet Young interessen for sine studier, og vi hører ikke mer om ham. Forskningen ble overlatt til den mannen som skulle komme til å kaste lys over det gamle Egypts hemmeligheter på en endelig og avgjørende måte.
Champollion
Jean François Champollion hadde ennå ikke fylt ni år da Rosetta-steinen ble funnet. Han var ganske ung da han forsto at det gamle koptiske språk var en utløper av det enda eldre egyptiske språk. Han gikk derfor inn for å lære koptisk. At dette var et viktig skritt framover, ble vist da hans kjennskap til koptisk hjalp ham til å oppnå de første resultater i tydningen av hieroglyfene.
Etter hvert som de forskjellige tegnene måtte gi slipp på sin hemmelighet som følge av Champollions intense og grundige arbeid, fikk han i 1821 en enkel, men viktig idé. Han telte de hieroglyfiske tegnene på Rosetta-steinen og kom til at det var 1419 av dem. Men den greske tekst inneholdt bare 486 ord, så det var tydelig at hieroglyfene ikke kunne stå for hele ord, ettersom det var tre ganger så mange av dem.
Han vendte tilbake til navnet Ptolemaios, som allerede var blitt delvis dechiffrert eller tydet av Young. Han leste nå navnet på steinen som «Ptolmis», noe som var helt riktig:
[Illustrasjon — hieroglyfiske skrifttegn]
Da Bankes fant sin obelisk, kunne Champollion også korrigere sin foreslåtte tydning av Ptolemaios’ navn i samsvar med tydningen av Kleopatras navn. Etter at Champollion hadde analysert disse to navnene bokstav for bokstav, studerte han hver eneste ring med et kongenavn i som han kunne komme over.
Etter hvert som han tydet det ene navnet etter det andre, la han merke til at det alltid så ut til at de skrev seg fra den siste forfallstiden i Egypts historie, nemlig den ptolemeiske og den romerske tid. Navnene var dessuten utenlandske, ikke egyptiske. Ville hans tydninger også kaste lys over de eldre faraoners hemmeligheter? En dag kom han over en ring med et navn i som var annerledes. Han visste at det første tegnet var tegnet for solen, som på koptisk heter «Re». Navnet sluttet med to «s»-er. Hvis tegnet i midten var en «m», måtte navnet være «R - m - s - s», Ramses! Hieroglyfene hadde ikke gjennomgått dyptgående forandringer i århundrenes løp.
Nå var Champollion endelig sikker på at han hadde funnet nøkkelen til den egyptiske histories hemmeligheter, men den anstrengende forskningen, som ofte hadde pågått på bekostning av nødvendige materielle ting, hadde gjort ham svak og utmattet. I nesten en hel uke var han for dårlig til å sette sine oppdagelser ned på papiret på en presentabel måte. I 1822, da hans oppdagelser ble gjort kjent, ble de møtt med stor skepsis fra visse hold, og han klarte aldri å sette en stopper for den kontroversielle storm hans tydninger hadde satt i gang. Han døde av slag i 1832.
Steinen forteller sin historie
Men nå var veien åpen. Andre lærde fortsatte det arbeid som Champollion hadde påbegynt. Særlig tyskeren Karl Richard Lepsius gikk, upåvirket av situasjonen, i gang med å klargjøre hver eneste detalj, og i 1837 utga han en utførlig avhandling om saken. Ved Tanis (i Nedre Egypt) ble det i 1866 funnet en innskrift som var lik innskriften på Rosetta-steinen. Denne innskriften hadde også hieroglyfisk, gresk og demotisk tekst. Den er blitt kalt Kanoposdekretet. Lepsius leste den hieroglyfiske og den greske tekst første gang han forsøkte.
En kunne nå lese hele budskapet på Rosetta-steinen og på tusenvis av andre egyptiske innskrifter. Hva er det så denne steinen har å fortelle? Den inneholder et dekret som ble utferdiget av prestene i Egypt i det niende år av Ptolemaios V Epifanes’ regjering, nemlig i år 196 f. Kr. På grunn av de gode ting kongen gjorde under sitt styre, skulle de æresbevisninger som ble ham til del som «Egypts frelser», økes. En statue av ham skulle settes opp i hvert eneste tempel i Egypt, og i prosesjonene skulle han være representert ved figurer av gull. Årsdagen for hans fødsel og hans kroning skulle feires med store høytider «til evig tid», og alle prestene skulle anta en ny tittel, «prester for den gode gud Ptolemaios Epifanes, som framstår på jorden». Til slutt ble det sagt at dekretet skulle hogges inn i basaltblokker og reises ved siden av hans statuer i templene. Dekretet skulle hogges inn på «gudens skriftspråk» — hieroglyfisk.
Da Rosetta-steinen nesten 2000 år senere ble avdekket, lå templene i Egypt i ruiner. Egypts herlighet hørte en svunnen tid til, og dets konger og faraoner var for lengst døde. Gudene og statuene hadde falt ned fra sine nisjer og vært ute av stand til å hjelpe sine prester til å feire Ptolemaios’ høytider «til evig tid». Til og med gudens språk hadde gått i glemmeboken, og letingen etter nøkkelen til dets hemmeligheter fra gammel tid skulle vise seg å representere en stor utfordring til de lærde i over en generasjon.
[Bilde på side 6]
RINGEN MED PTOLEMAIOS’ NAVN