Et internasjonalt språk tar form
DET er blitt anslått at det er cirka 326 millioner mennesker som snakker engelsk. Dette språket er således et av de mest utbredte språk på jorden i vår tid. Men da Julius Cæsar gikk i land på Britannia i år 55 f. Kr., var det ingen der som talte engelsk. Det fantes ingen englendere. De britiske øyer var bebodd av kelterne eller de gamle briter.
I år 43 e. Kr. underla romerske hærer seg kelterne, som ble drevet bort til Wales, Skottland og Irland. En kan fremdeles finne noen levninger av deres språk i moderne engelsk. Dette gjelder for det meste stedsnavn, for eksempel London og grevskapet Kent. Det siste har fått sitt navn fra det keltiske ordet canti.
Romerne hadde herredømmet på De britiske øyer i cirka 400 år, men da det begynte å gå nedover med Romerriket, ble hærene kalt hjem for å forsvare de siste bastioner mot angripere. Da de romerske hærer var borte, ble Britannia erobret av germanske folkestammer som ble kalt angler, saksere og juter. Disse bosatte seg der. Disse anglene og sakserne talte nesten det samme språk. Dette språket tilhørte den germanske grein av den indoeuropéiske språkfamilie.
Engelsk slik det først ble talt
Ettersom anglene hadde erobret det meste av landet, fikk landet (England) og språket (engelsk) navn med tanke på dem. Dette angelsaksiske språk ble kalt «anglisc» eller «englisc» av datidens forfattere. Selv om det kom til å danne grunnlaget for moderne engelsk, er det fullstendig uforståelig for engelskkyndige i vår tid hvis de ikke har foretatt spesielle studier. Her er for eksempel de første linjene i det berømte diktet «Beowulf», som ble skrevet omkring år 900 e. Kr.:
«Hwaet, we gardena in geardagum theodcyninga thrym gefrunon.» (Se, vi har hørt hvor mektige de spydbærende daners konger var i tider som har gått.)
Filologene klassifiserer nå dette som gammelengelsk, skjønt ikke én av 1000 engelsktalende kan forstå det. Grunnen til dette er at nesten 85 prosent av ordene i det gammelengelske språk ikke lenger er i bruk. De elementene som har overlevd, er imidlertid slike grunnleggende ord som ordene for «mann», «hustru», «hus» og «kjøtt» eller «mat». De gammelengelske ordene for dette var mann, wif, hus og mete.
Den gammelengelske grammatikk var også helt annerledes enn grammatikken i moderne engelsk. Gammelengelsk var et flekterende språk, det vil si, en anga hvilken funksjon et ord skulle ha i setningen, ved å sette endelser til substantivet eller adjektivet, og så videre. I dag har nesten alle disse endelsene gått tapt, og det er nå en bestemt rekkefølge av ordene som angir deres funksjon og deres forhold til hverandre.
På 800-tallet foretok vikinger fra Danmark herjetog langs Britannias kyster. Fordi vikingene så ut til å fryde seg over å slåss og å ødelegge sine offers eiendom og faktisk oppførte seg som gale, fant vikingenes ord for «kriger», berserkr, veien inn i det engelske språk som berserk, og betydningen er den samme som i vårt språk. Danenes virksomhet endte med at de erobret Britannia. Etter hvert som de slo seg ned i England, innførte de også mange ord i det engelske språk, for eksempel egg og de fleste av de ord som begynner med sk-, for eksempel sky, skin, skirt og skill.
Enda mer bemerkelsesverdig var det at pronomenene, som vanligvis forblir uforandret i et språk, ble berørt. Resultatet var at enkelte engelske pronomener ble erstattet av skandinaviske. Pronomenene they, their og them er av skandinavisk opprinnelse.
Så skjedde det noe som skulle komme til å få stor betydning for det engelske språk. I 1066 e. Kr. gjorde Vilhelm Erobreren, en franskmann fra Normandie, innfall i England. Som det blir skildret på det kjente Bayeux-teppet, slo han sakserkongen Harald i slaget ved Hastings. Han delte så ut engelske landområder til de franske adelsmennene som hadde fulgt ham. I begynnelsen talte disse franske lordene sitt eget normannerfransk, mens de som de hadde beseiret, talte angelsaksisk eller engelsk. Etter hvert som normannerne slo seg ned i England og giftet seg med innbyggerne der, ble de to språkene sammenblandet. Denne blandingen av gammelengelsk og normannerfransk frambrakte en ny form for engelsk, som nå kalles middelengelsk.
En tid med store forandringer
I og med overgangen til middelengelsk skjedde det store forandringer med språket, forandringer som var mer dyptgående og omfattende enn noen andre både før og siden. For det første ble uttalen sakte, men sikkert forandret under påvirkning av normannerne. De endelsene som kjennetegnet det flekterende språk, falt gradvis bort. Men den største forandringen hadde med ordforrådet å gjøre.
Tusener og atter tusener av nye ord kom inn i språket etter hvert som normannerne begynte å tale gammelengelsk med en vrimmel av franske innslag. Blant de mange engelske ord som skriver seg fra denne tiden, er air, chair, dinner, government, judge, paper, prison og towel.
Noen ganger ble både det engelske og det franske ordet bevart. Den saksiske bonden bodde for eksempel i et engelsk hus, mens den franske lorden bodde i en fransk maison. Begge ordene ble værende i språket. House er nå det moderne ordet for en enkel bolig og mansion ordet for en adelsmanns eller rik manns bolig.
Noen ganger ble begge ordene beholdt, men fikk en litt forskjellig betydning. Engelskmennene oppdrettet sheep, cows, calves og pigs. De tilsvarende ordene på fransk var mouton, boeuf, veau og porc. De franske ordene ble beholdt for å betegne kjøttet av dyrene. En sier derfor på engelsk at en oppdretter calves (kalver), men spiser veal (kalvekjøtt), at en oppdretter pigs (griser), men spiser pork (svinekjøtt).
Mange engelske ord gikk fullstendig tapt. Det engelske ordet inwit ble til det franske conscience (samvittighet). Men trass i at dette var en tid med store forandringer, fortsatte engelskmennene å bruke de opprinnelige ordene for det å spise og sove, gå og synge.
Da Geoffrey Chaucer (1340? — 1400), som er blitt kalt den engelske litteraturs far, begynte å gjøre seg bemerket, var dette blandingsspråket blitt ganske lett og elastisk. Det begynte dessuten å ligne nyengelsk, som er betegnelsen for det engelske språk fra omkring år 1450 og fram til vår tid. Mye av det Chaucer skrev, er forholdsvis forståelig den dag i dag. Og når han for eksempel sier at en mann var «a verray parfit gentil knyght», skal en ikke behøve å ha studert engelsk så veldig inngående for å forstå at han sa at mannen var «a very perfect gentle knight» (en virkelig fullendt edel ridder), selv om stavemåten er litt uvanlig.
Alle som leser noe av Chaucer, vil legge merke til at hans grammatikk og ordforråd er preget av enkelhet. De fleste på den tiden var av den oppfatning at engelsk var et tungt og simpelt språk som ikke kunne uttrykke finere følelser. De mente at hvis noen hadde noe viktig å si, burde de skrive på latin eller gresk, som datidens dannede forsto. De kalte engelsk «folkespråket». En engelsk dikter beklaget seg over at «diktere som søker det varige marmor, må skrive på latin eller gresk; vi skriver i sand».
I begynnelsen ble dette synet forsterket i og med renessansen, da latin og gresk kom sterkt i forgrunnen. Men litt etter litt, i og med at landet fikk trykkeripresser og det jevne lag av folket fikk bedre anledning til å skaffe seg bøker, ble det reist krav om bøker på folkets eget språk.
Det var nå to åndsretninger som gjorde seg gjeldende. Én gruppe ønsket å bevare den klassiske latinske og greske tradisjon, mens en annen gruppe ønsket å forbedre «folkespråket» ved hjelp av lånord fra de klassiske språk. Vi vet nå hvilken retning som gikk av med seieren. Engelsk, «folkespråket», seiret, men ble tilført et vell av nye ord.
Menn som var ivrige etter å utbre Guds Ord, bidro mye til at folkets eget språk ble anerkjent. De ville ha Bibelen på et språk som alle kunne forstå. Tyndale, en av de fremste bibeloversetterne, sa at han hadde oversatt Bibelen til engelsk fordi han ville at selv bonden skulle kunne lese Bibelen. Oversetterne ønsket dessuten at deres språk skulle være et verdig uttrykksmiddel for Guds Ord, og de gjorde seg derfor umak for å oppnå denne hensikt.
Stadige lån fra andre språk
Mange av de nye ordene ble lånt fra latin og gresk. Noen var imot disse fremmede lånordene og sa at de var «underlige og lite anvendelige». En som var stemt for å berike språket, sa på den annen side litt bittert at «enkelte blir like forskrekket når de finner et eneste vanskelig ord, som om de skulle ha truffet en busemann»! Men nye ord fortsatte å strømme til.
Det var ikke bare de lærde som bidro til å berike språket. Det 16. og det 17. århundre var de store sjøreisers og oppdagelsers tid, og de reisende opprettet nye handelsforbindelser. Noen begynte å drive handel med de landene de besøkte, og noen av landene ble gjort til kolonier. Engelskmenn som reiste til Italia, kom hjem og talte et språk som var fullt av italienske uttrykk, et språk som de der hjemme syntes var rart og affektert. Men er det noen engelskmann i dag som synes at algebra, violin eller volcano er rare ord? De er italienske, og det samme er piano og pizza.
Britiske skip seilte til Sør-Amerika, som hovedsakelig var blitt kolonisert av spanjerne og portugiserne, og sloss mot spanjerne i Det karibiske hav. De kom hjem med slike ord som alligator og apricot, cannibal og canoe, som alle var spanske og portugisiske ord.
Kjøpmenn i små seilskuter trosset vind og bølger og kjempet seg gjennom stormene ved Kapp Gode Håp og videre til India og China. De kom tilbake med lasterommene fylt av silke og krydder og talte om «junkere», «kulier» og «te».
Pionerene reiste tvers over Amerika i sine prærievogner og skrev brev hjem til England hvor de brukte ord som var hentet fra indianernes språk. Sequoia var opprinnelig en indianerhøvding i cherokeestammen, og fra det navnet kommer ordet som har gitt kjempetrærne sitt navn.
Folks trang til å oppleve noe og foreta oppdagelsesreiser åpnet således nye og spennende veier for dem og utvidet deres horisont. Nye opplevelser og nye produkter satte sitt preg på språket. Hvis en undersøker en etymologisk ordbok, vil en snart se at det engelske språk har lånt ord og uttrykk fra russisk, hebraisk, arabisk, ungarsk og hindostansk, bengalsk, malaiisk, kinesisk og språkene på Java og Tahiti og i Australia og mange andre språk.
Ved hjelp av en etymologisk ordbok kan en finne ut hvor de forskjellige ord stammer fra. Selv et slikt ord som golf, som en kanskje ville tro var et godt, gammelt engelsk ord, viser seg å være av nederlandsk opprinnelse. Og visste du at ordet candy kommer fra det arabiske ordet qandah?
Utvidelsen av det engelske språks ordforråd har fortsatt i det 19. og 20. århundre. Noen ord, for eksempel zipper (glidelås), var opprinnelig varemerker. Når det gjelder slike emner som legevitenskap, elektrisitet, fysikk og kjemi, har det oppstått en lang rekke nye ord. Shakespeare hadde aldri hørt om penicillin eller de endokrine kjertler. Han visste ingenting om dynamoer, om kvanteteorien eller om radium, og naturligvis heller ikke om forgassere, hjulkapsler og tennplugger!
Noen nye ord ble dannet ved at to gamle ble slått sammen. Noen kommer fra egennavn. Ordet limousine er for eksempel hentet fra en provins i Frankrike. Det engelske språk har opptatt alle disse ordene i seg, og engelsktalende mennesker synes ikke at de virker det minste fremmede. Men deres utenlandske opprinnelse viser seg i den måten de blir stavet på. I motsetning til det som er tilfelle med for eksempel spansk og italiensk, er det ofte slik på engelsk at den samme lyden blir stavet på mange forskjellige måter. Dette er tilfelle med slike ord som shoe, blue, crew, too og through, som alle uttales med tydelig «u»-lyd. Påvirkningen fra fremmede språk har ført til at den engelske rettskrivningen er temmelig kaotisk, men trass i at det er blitt gjort utallige forsøk på å få i stand en rettskrivningsreform, ser det ut til å være lite sannsynlig at det noen gang vil lykkes.
Fra å være et snodig blandingsspråk og et foraktet «folkespråk» i det 15. århundre har således engelsk utviklet seg til å bli et stort, internasjonalt språk med et ordforråd som er et av de største i verden, og som omfatter cirka 600 000 ord.
Engelsk kombinerer det germanske språks kraft med det franske språks skjønnhet og gjør det mulig å få fram fine meningsnyanser. Det er virkelig et språk som det er vel verdt å lære seg. Når en kan engelsk, som snakkes av millioner av mennesker, kan en alltid klare seg, hvor en enn er i verden. Både når det gjelder handel, vitenskap, religion og samfunnsliv, er det uten tvil nyttig å kunne engelsk, og den engelske litteratur er rik. Mange som ikke allerede kan engelsk, vil følgelig ha stort utbytte av å lære seg det, og de som kan engelsk, vil kanskje kunne lære seg det enda bedre.