«Radiokarbon-klokken» kontrolleres

BLANT de hjelpemidler som vitenskapen har frambrakt for at menneskene skal kunne få tilfredsstilt sin nysgjerrighet med hensyn til fortiden, er det neppe noe som er bedre kjent enn «radiokarbon-klokken». Denne metoden for aldersbestemmelse av organisk stoff i gamle gjenstander er basert på målinger av det radioaktive karbon som er dannet av de kosmiske stråler i atmosfæren og opptatt av plantene. Den er til størst hjelp ved aldersbestemmelse av ting som er laget av tre, trekull og plante- eller dyrefibrer. Det kan brukes ved aldersbestemmelse av ting som er opptil 10 000 år eller mer.

Arkeologene er sterkt interessert i resultatene av slik aldersbestemmelse, ettersom de studerer de mennesker som levde i gammel tid, og det de har frambrakt. De som studerer Bibelen, har også vært interessert i aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbon, ettersom denne metoden er brukbar for aldere som faller innenfor de 6000 år menneskene ifølge Bibelen har vært på jorden.

Du kjenner kanskje til at «radiokarbon-klokken» ble brukt for å aldersbestemme det linkledet som var viklet rundt det gamle håndskriftet til Esaias’ bok som ble funnet i nærheten av Dødehavet.¹a Det ble konstatert at linkledet var mellom 1800 og 2000 år gammelt, og andre beviser for at håndskriftet er ekte og ikke et godt laget falskneri som skriver seg fra nyere tid, ble på den måten bekreftet.

Symposium i Uppsala

Interessen for aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbon er blitt stimulert på nytt ved en publikasjon som nylig har kommet ut (i 1971), og som tar for seg det som foregikk på Det 12. Nobel-symposium, som ble holdt i Uppsala i 1969. Her kom eksperter på det radiokjemiske område fra mange land sammen med geologer og arkeologer. De drøftet sine seneste undersøkelser i forbindelse med teorien og den praktiske anvendelse av radiokarbon (karbon 14) ved aldersbestemmelse. Ærespresident var nobelprisvinneren W. F. Libby fra California universitet i Los Angeles, som utviklet metoden til aldersbestemmelse ved hjelp av karbon 14 i 1949.

Rapporten fra konferansen gir inntrykk av at en stort sett er tilfreds med det en inntil nå har oppnådd ved å benytte denne metoden. De motstridende resultater som forskjellige laboratorier av og til har kommet til, har en i stor utstrekning fått til å harmonere med hverandre. En regner nå med en feilmargin i aldersbestemmelsene på mellom 50 og 100 år. Større avvikelser enn dette er riktignok blitt konstatert mellom «radiokarbon-alderen», som er blitt beregnet på grunnlag av radioaktiviteten, og den virkelige alder på kjente gjenstander, men dette kan en ta med i beregningen ved å benytte seg av en korrigeringskurve som er basert på målinger som er blitt foretatt ved forskjellige laboratorier.

Denne kurven er i første rekke basert på aldersbestemmelse av trestykker fra trær med meget høy levealder som er blitt foretatt ved at deres årringer er blitt telt. Et trestykke som ifølge årringene er 7000 år gammelt, kan for eksempel når en benytter radiokarbon-metoden, se ut til å være bare 6000 år gammelt. Ved aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbon av en hvilken som helst prøve fra den perioden blir derfor 1000 år lagt til for å korrigere alderen.

Den teori som radiokarbon-metoden bygger på, har vist seg å være langt mer komplisert enn en regnet med for 20 år siden, og mange av de forandringer som er blitt gjort i forbindelse med den, er blitt studert for at en skulle kunne se hvordan de berørte de aldere som var blitt målt. Det ser ut til at en ved å ta alt dette i betraktning skulle kunne foreta ganske nøyaktige aldersbestemmelser av organisk stoff som er blitt dannet på et hvilket som helst tidspunkt i løpet av de siste 7400 årene.

Nå finnes det enkelte prøver av gamle hus og ildsteder som ifølge radiokarbon-dateringene er over 6000 år gamle. Slike dateringer er i strid med Bibelens kronologi, som viser at det første menneske ble skapt for bare 6000 år siden. Dette kan vekke noen spørsmål som kanskje kan virke foruroligende: Har de forbedringer av «radiokarbon-klokken» som er blitt foretatt, og de tilsynelatende gode resultater som er blitt oppnådd ved hjelp av den, gjort Bibelens kronologi foreldet? Kan vi fortsatt sette vår lit til Bibelens tidsregning, eller har vitenskapen vist at den er upålitelig?

Før vi trekker noen slutning, vil det være fornuftig å se litt nærmere på noen av de detaljer som ble drøftet på møtet i Uppsala. Når vi gjør det, begynner vi å lure på om ikke de detaljerte forandringene i den teorien som ligger til grunn for aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbon, og som i første omgang ser ut til å gjøre den mer pålitelig, ikke i virkeligheten gir rom for flere feilberegninger.

Nødvendige antagelser

Den relativt enkle teorien som ble utformet for 20 år siden, var basert på følgende antagelser:

1) At karbon 14, den radioaktive bestanddelen av naturlig karbon, nedbrytes med en halveringstid på 5568 år.

2) At forholdet mellom karbon-14-atomene og de stabile karbon-12-atomene i «levende» karbon alltid har vært det samme som det er i dag. Denne antagelsen avhenger av to andre antagelser (2a og 2b).

2a) At antallet av karbon-14-atomer har vært konstant; det betyr at de kosmiske strålene som danner dem, ikke må ha variert i styrke i de siste 15 000 eller 20 000 årene.

2b) Videre at den samlede mengde av stabilt karbon i «utvekslingsreservoaret» har vært konstant i løpet av den samme tidsperioden. Dette innbefatter karbondioksyd i luften og organisk karbon i levende organismer, ettersom de hele tiden opptar karbondioksyd ved hjelp av fotosyntese og skiller det ut ved respirasjon (ånding). Karbondioksyd oppløses også i sjøvann, hvor det danner karbonsyre og karbonat, som blir blandet med oppløst karbonat i havet. Den omvendte prosessen foregår også, selv om den kan ta 50 år. Mineralsk karbonat i bergartene blir naturligvis ikke betraktet som en del av «utvekslingsreservoaret».

2c) Nær knyttet til antagelse nummer 2 er den antagelse at dannelsen av karbon 14 har vært konstant i hele denne tiden, og det innebærer at det i verdensomfattende målestokk må være likevekt mellom nedbrytingen og nydannelsen.

3) At en hvilken som helst livsform, plante eller dyr, opptar radiokarbon i sitt vev mens den er levende; etter dens død avtar så radioaktiviteten matematisk i takt med den naturlige radioaktive nedbrytning; den opptar ikke radiokarbon ved kontakt med yngre materialer og taper heller ikke noe ved å utveksle atomer med eldre karbon.

4) At en praktisk anvendelse av radiokarbon-dateringene krever at prøven er fra den samme tid som den begivenhet den markerer, og ikke noe som vokste lenge før den tiden.

La oss nå huske at hvis de aldere en kommer fram til ved hjelp av «radiokarbon-klokken», skal være korrekte, må alle de ovenstående antagelsene være riktige. Hvis bare én av dem er uriktig, er ikke metoden nøyaktig, og en vil ikke komme fram til den rette alder.

De første målingene ved Libbys laboratorium, som ble foretatt av prøver fra gamle trær og egyptiske kongegraver, viste en ganske god samstemmighet med de antatte aldere på disse prøver, som var opptil cirka 4000 år. En mente derfor at antagelsene sannsynligvis var riktige, eller i hvert fall nesten riktige. Men hvordan er situasjonen nå, etter at en i 20 år har undersøkt «radiokarbon-klokkens» «urverk»? Ser antagelsene ut til å være like godt fundert som de gjorde den gangen?

Når en leser igjennom rapportene fra møtet i Uppsala, kommer en til den konklusjon at ekspertene nå i virkeligheten ikke vet om en eneste av disse antagelsene er riktig! Noen av dem er kanskje bare litt feilaktige, men andre har vist seg å være svært feilaktige. La oss nå se på hver enkelt av dem igjen, i lys av den nåværende viten — eller, kanskje rettere sagt, den uvitenhet som fortsatt gjør seg gjeldende.

Prøvens gyldighet

Blant de mer innlysende muligheter for feil i radiokarbon-dateringene er det at prøven ikke holder mål. (Antagelse 3) Hvis en prøve blir forandret ved kontakt med materiale som inneholder eldre eller yngre radiokarbon, eller hvis den blir forurenset ved å oppta slikt stoff i seg, kan analysen ikke gi det riktige svar. Men den praktiske arkeolog har lært hva han skal gjøre når en prøve kommer tilbake fra laboratoriet med en alder som avviker fra den han har anslått. Som dr. Evzen Neustupný, som er knyttet til det tsjekkiske vitenskapsakademis arkeologiske institutt, sa til Symposiet: «Når prøver er blitt forurenset av enten nytt eller gammelt karbon, kan det ofte lett oppdages hvis resultatet av en måling avviker betraktelig fra det som er blitt anslått.»²

Når han sender inn prøven, er han med andre ord ikke klar over at den er forurenset, men når han ser på den igjen, etter at den er blitt forsynt med det lite antagelige svaret, ser han det tydelig.

Den samme eksperten påpekte også følgende, i forbindelse med betydningen av å velge prøver fra den tilsvarende tidsperiode (antagelse 4): «En bør, selv om mange arkeologer ser ut til å ignorere det, være klar over at radiokarbon-målinger viser alderen på prøvens organiske vev, det vil si, det tidspunkt da det ble dannet. Vevet i en prøve som skal benyttes for å tidfeste en eller annen historisk (eller forhistorisk) begivenhet, kan ha vært biologisk dødt i flere tiår eller til og med århundrer da det ble brukt av mennesker i gammel tid. Dette gjelder tre som har vært brukt som byggemateriale, trekull fra ildsteder og de fleste andre materialer.»²

Dette er et punkt som leseren gjør vel i å ha i tankene når han ser en nyhetsmelding som sier at aldersbestemmelse ved hjelp av radio-karbon av et stykke trekull som er blitt gravd fram fra en hule på et eller annet sted, beviser at det levde huleboere der for så og så mange tusen år siden. Det finnes steder i vår tid hvor en som slår leir, kan plukke brensel som skriver seg fra trær som vokste for flere hundre eller til og med flere tusen år siden.

Feil som disse har inntruffet tilstrekkelig ofte til at arkeologene ikke uten videre kan godta radiokarbon-dateringer. Disse feilene har imidlertid bare å gjøre med en anvendelse av metoden i forbindelse med bestemte prøver, og dateringer av én prøve kan derfor være feilaktig, mens dateringen av en annen er riktig.

Radiokarbon-ekspertene blir dessuten stilt overfor vanskeligere spørsmål, spørsmål som berører selve kjernen i teorien. Hvis disse spørsmålene ikke kan bli besvart på en tilfredsstillende måte, må det reises tvil med hensyn til hvorvidt denne metoden kan gi en korrekt alder på en eneste prøve.

Radiokarbonets halveringstid

Et av spørsmålene gjelder den aller første antagelsen. Hvor sikkert er det at karbon 14 har den antatte halveringstid? Legg merke til følgende uttalelse av to eksperter fra radiokarbon-laboratoriet ved Pennsylvania universitet:

«Det som er årsak til den største bekymring når det gjelder nøyaktigheten av disse halveringstidsbestemmelsene, er den kjensgjerning at de alle avhenger av de samme grunnleggende metoder — nemlig den nøyaktige kalibrering av en gassteller for bestemmelse av den bestemte nedbrytningshastigheten og den etterfølgende massespektrografiske måling av den eksakte mengde av C-14 som ble påvist. For det første er det vanskelig å oppnå en nøyaktig kalibrering av en gassteller, og for det annet har en problemet med en riktig fortynning av det radioaktive C-14 og innføring av det i massespektrografen. En feil som skyldes at C-14 adsorberes av veggene i beholderne, kan være vanlig og gjøre seg gjeldende i omtrent samme omfang ved alle halveringstidsbestemmelsene. Det er tydelig at en trenger en helt og holdent uavhengig framgangsmåte og teknikk hvis en med sikkerhet skal kunne si hva som er halveringstiden for C-14.»³

Libby var selv klar over denne begrensning hva halveringstidens nøyaktighet angår. I 1952 skrev han om betydningen av å foreta nøyaktige målinger av nedbrytningshastigheten og sa i den forbindelse: «Det er å håpe at ytterligere målinger av radiokarbonets halveringstid vil bli foretatt, fortrinnsvis ved hjelp av helt andre framgangsmåter.»⁴ Denne forhåpningen er ennå ikke blitt virkeliggjort.

Dannelsen av karbon 14

Hva så med den kosmiske stråling? Er den konstant? (Antagelse 2a) Iakttagelser har vist at den ikke er det. En kjenner nå til flere faktorer som forårsaker store variasjoner i de kosmiske strålers aktivitet.

En av disse er styrken av jordens magnetiske felt. Dette berører de kosmiske stråler, som hovedsakelig består av protoner (de elektrisk ladede kjerner i hydrogenatomene), ved at det hindrer partikler med liten energi i å trenge inn i atmosfæren. Når magnetfeltet omkring jorden blir sterkere, fører det til at færre kosmiske stråler når jorden, og mindre radiokarbon blir dannet. Når jordens magnetfelt blir svakere, vil flere kosmiske stråler nå jorden, og mer radiokarbon blir dannet.

Undersøkelser viser at det magnetiske felts styrke ble fordoblet i løpet av en tidsperiode som begynte for omkring 5500 år siden og sluttet for omkring 1000 år siden, og at den nå avtar igjen. Bare virkningen av dette kan forklare at det er nødvendig med en korrigering på nesten 1000 år når det gjelder eldre dateringer.

Solare fenomener forårsaker også store forandringer. Solens magnetiske felt strekker seg langt ut i rommet, til og med utenfor jordens bane. Dets styrke forandrer seg, men ikke særlig regelmessig, sammen med solflekksyklusen på omkring 11 år, og dette innvirker også på det antall kosmiske stråler som når jorden.

Så har vi de solare flares. Disse kraftige strømmer av lysende gass som skriver seg fra utbrudd på solens overflate, opptrer sporadisk og sender ut store mengder protoner. De som når jorden, danner karbon 14. Dette resulterer i et overskudd som det er umulig å forutsi størrelsen av. En tabell og en grafisk framstilling i rapporten viser dannelsen av karbon 14 som et resultat av typiske flares. Den 23. februar 1956 ble det på grunn av en flare dannet like mye karbon 14 på noen timer som det som vanligvis blir dannet i løpet av et helt år som følge av den kosmiske stråling. Det sier seg selv at det er umulig å ta med den slags virkninger når en foretar korrigeringer av «radiokarbon-klokken», for ingen vet om denne aktiviteten var større eller mindre i de forløpne årtusener enn den er nå.

Styrken av de kosmiske stråler som trenger inn i solsystemet fra Melkeveien, er en annen lite kjent faktor. Vitenskapsmenn som beskjeftiger seg med geokjemi, har ved å måle den meget svake radioaktiviteten som kosmisk stråling har dannet i forskjellige grunnstoffer i meteoritter, forsøkt å få en viss idé om de kosmiske strålers gjennomsnittlige styrke i gammel tid. De resultater en har oppnådd, har imidlertid vært til liten hjelp i forbindelse med det en ønsket å fastslå, nemlig at strålingen har vært konstant i de siste 10 000 år.

Radiokarbon-teorien ville stå sterkere (selv om den ikke ville være uangripelig) med hensyn til de ovenstående innvendingene hvis det kunne bevises at radiokarbon i dag nedbrytes like hurtig som det dannes. (Antagelse 2c) Hvis dette viser seg ikke å være tilfelle, vil den antagelse at mengden av karbon 14 er konstant, også vise seg å være uriktig, og radiokarbonets antatte konstante aktivitet til å være fortøyd til en usikker line mellom to peler som reiser seg uavhengig av hverandre.

Det er meget vanskelig å beregne hvilken hastighet radiokarbon dannes med. Libby forsøkte å gjøre dette ved hjelp av de beste data som var tilgjengelige fram til 1952. Han kom fram til at radiokarbon blir dannet med en hastighet som tilsvarer om lag 19 radiokarbon-atomer pr. sekund for hvert gram karbon i reservoaret. Dette var noe høyere enn de 16 nedbrytninger pr. sekund som han tidligere hadde kommet fram til. Men i betraktning av at det hele var så komplisert, og i betraktning av at beregningene i forbindelse med så mange faktorer var grovt anslått, mente han at dette stemte ganske godt med hans antagelser.

Kunne en så 17 år senere, i betraktning av at en da hadde bedre data og bedre kjennskap til prosessen, beregne dette mer nøyaktig? Ekspertene ved Symposiet kunne ikke si noe mer bestemt enn at radiokarbonet sannsynligvis dannes med en hastighet på mellom 75 prosent og 161 prosent av den hastighet som det nedbrytes med. Det laveste tallet ville bety at mengden av radiokarbon for tiden minker, mens det høyere tallet ville bety at den øker. Målingene gir ingen forsikring om at den er konstant, slik som radiokarbon-teorien krever. Igjen tyr en til den oppfatning at «den relativt konstante C-14-aktiviteten i tidligere tider antyder at [dette forhold] må kunne uttrykkes med prosenttall som ligger langt nærmere hverandre».⁵ Én antagelse blir således brukt for å rettferdiggjøre en annen.

Karbon 12 i reservoaret

Ikke bare mengden av karbon 14, men også det stabile karbon 12 i «utvekslingsreservoaret» må være konstant for at «radiokarbon-klokken» skal kunne være synkronisert. (Antagelse 2b) Har vi god grunn til å tro at denne antagelsen er riktig?

Ettersom det er omkring 60 ganger så mye karbon i havet som det er i luften, er vi spesielt interessert i det reservoar som havet utgjør. Dette punkt ble tatt opp til drøftelse på møtet i Uppsala, hvor den alminnelige oppfatning var at det en kaller en «istid», kunne forårsake større pertubasjoner eller forstyrrelser. Libby hadde pekt på denne mulighet i 1952:

«Den mulighet at mengden av karbon i ’utvekslingsreservoaret’ har forandret seg betraktelig i de siste 10 000 eller 20 000 årene, står og faller nesten helt og holdent med spørsmålet om hvorvidt istiden, som ser ut til å strekke seg inn i denne perioden, noe vi skal komme inn på senere, i betraktelig grad kan ha berørt volumet og gjennomsnittstemperaturen i havene.»⁶

Vannflommens virkninger

Når volumet i havene blir nevnt, kommer den som studerer Bibelen, straks til å tenke på muligheten av større forstyrrelser i «radiokarbon-klokken» ved den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid, for 4340 år siden. Havene må nødvendigvis ha vært mye større og dypere etter vannflommen. Det ville i seg selv ikke øke mengden av karbonat i havet; det ville bare føre til at karbonatet ble fortynnet. Mengden av karbon 14 og karbon 12 og forholdet mellom disse stoffene, som bestemmer den spesielle aktiviteten, ville ikke ha blitt forandret bare ved at vannet strømmet ned. Det at volumet i havet økte, ville imidlertid føre til at det med tiden kunne oppta en mye større mengde oppløst karbonat.

Og det er rimelig at det ville forekomme forandringer i jordskorpen, i betraktning av det trykk den økte vannmengde ville øve på havbassengene. Dette trykket ville være større enn trykket over kontinentene. Det ville skyve det underliggende, bløtere laget bort fra havbunnen mot kontinentene og således løfte dem opp. Dette ville igjen føre til at fjellenes overflate ble utsatt for økt erosjon, innbefattet kalksteinen på bunnen av de grunne havene som en finner på geologenes kart over lavtliggende kontinentalområder i pliocen-tiden.

Kort tid etter vannflommen ville således konsentrasjonen av karbonat i havet stadig bli større inntil den ble så stor som den er i dag. I stedet for å anta at mengden av karbonat hele tiden har vært den samme, bør vi derfor ta i betraktning den mulighet at den gradvis er blitt større i løpet av de siste 4300 årene.

Hvilken virkning ville vannflommen ha på karbon 14? Ettersom Bibelen viser at det vannet som strømmet ned og forårsaket vannflommen, tidligere på en eller annen måte hadde holdt seg svevende over jordens atmosfære, må det ha hemmet de kosmiske strålers inntrengning i atmosfæren og dermed også dannelsen av radiokarbon. Hvis dette vannsvøpet overalt var like tykt, kunne det fullstendig ha hindret dannelsen av radiokarbon. Det er imidlertid ikke nødvendig å anta dette; vannsvøpet kan ha vært tykkere over ekvator enn over polene, slik at kosmiske stråler kan ha trengt igjennom. De vil da naturligvis ha blitt mye svakere. I alle tilfelle ville det at dette dekket ble fjernet ved at det falt ned på jordens overflate, øke dannelsen av karbon 14.

Vi bør derfor vente at mengden av både det radioaktive karbon 14 og det stabile karbon 12 i havreservoaret etter vannflommen hurtig ville begynne å øke. La oss huske at det er forholdet mellom karbon 14 og karbon 12 som bestemmer den spesielle aktiviteten. Avhengig av hvor hurtig erosjonen av landområdene resulterte i at havene ble tilført karbonat, kan denne aktiviteten således enten ha tiltatt eller avtatt. Det kunne naturligvis være mulig at økningen av det ene sto nøyaktig i forhold til det andre, selv om det ikke er sannsynlig; i så tilfelle ville «radiokarbon-klokken» ha fortsatt å gå slik som den hadde gjort før vannflommen. Libby pekte på den mulighet at en slik tilfeldig likevekt kunne resultere i en «overensstemmelse mellom de antatte og de konstaterte mengder av radiokarbon i organisk stoff i historisk tid».⁷ Men han foretrakk ikke den forklaringen.

Ettersom mengden av karbon 14 og av karbon 12 er uavhengig av hverandre, er det mulig å foreta beregninger som kan forklare de uhyre høye aldere som er blitt satt på gamle prøver. Hvis vi for eksempel antar at den spesielle aktiviteten før vannflommen bare var halvparten så stor som det den er nå, ville alle gjenstander fra tiden før vannflommen virke 6000 år eldre enn de i virkeligheten er. Dette ville også være tilfelle en tid etter vannflommen, men på grunn av den hurtige dannelsen av karbonat i århundrene etter flommen ville feilen etter hvert bli redusert. Det ser ut til at aktiviteten omkring 1500 f. Kr. hadde nådd det punkt som den befinner seg på nå, ettersom radiokarbon-dateringene av prøver fra den tiden av ser ut til å være nesten riktige.

Samtidighetsprinsippet

Dette er noen av de problemer forskerne har i forbindelse med aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbon. Det finnes andre, som en knapt nok har tatt i betraktning, og det er mulig at det finnes atter andre, som en ennå ikke har tenkt på. Det er grunnen til at den teorien som ble framsatt for 20 år siden, ikke lenger er holdbar. Det er ganske enkelt ikke mulig ved bare å måle radiokarbonet i en prøve og sammenligne det med aktiviteten i vår tid å si med noen som helst sikkerhet hvor gammel prøven er. Ett trekk ved radiokarbon-teorien ser imidlertid ut til å ha holdt stikk inntil nå, nemlig samtidighetsprinsippet.

Dette prinsippet går ut på at radiokarbon-nivået på et hvilket som helst gitt tidspunkt i fortiden var det samme over hele verden, slik at aktiviteten var den samme i alle prøver som skriver seg fra den tiden. Med mindre de har vært utsatt for forandringer og forurensning, vil de derfor ha blitt nedbrutt til den samme målte aktivitet i dag. Selv om alle andre antagelser må forkastes, kan det derfor hvis det kan foretas så mange målinger av prøver som en kjenner den nøyaktige alder på, at det kan lages en korrigeringskurve, ved hjelp av radiokarbon-målinger bli mulig å finne ut hvor en prøve befinner seg i forhold til denne kurven, og på den måten kan en slutte seg til dens alder.

Ved et laboratorium har forskerne samlet en rekke prøver fra trær med lang levetid, og de har fastsatt deres alder ved å telle årringene. De har oversendt slike prøver til radiokarbon-laboratoriene, og disse dateringene blir nå alminnelig godtatt som et solid grunnlag for aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbon. Uten dette grunnlag ville «radiokarbon-klokken» nå være så defekt at en neppe ville kunne stole på at den kunne gi en mer enn et visst begrep om tingenes riktige alder.

Hvis vi nå skal feste lit til de korrigerte radiokarbon-dateringene, må vi også være rede til å feste lit til årring-datering som det fundamentale grunnlag. Hvor pålitelig er denne nye metoden? La oss undersøke den i den etterfølgende artikkelen.

[Fotnote]

[Oversikt på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

KARBON-14-DATERINGER — KORRIGERINGSKURVE

Karbon-14-dateringsmetoden er blitt «korrigert» så mye av ekspertene at det er vanskelig selv for andre vitenskapsmenn å forstå den. Gir «korrigeringene» rom for flere feil?