Jeg er blind, men lever et rikt og nyttig liv
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Puerto Rico
DET er dessverre mange som tror at de blinde er håpløst handikappet. Men visste du at det finnes blinde advokater, dommere, leger og lærere? Det er et handikap å være blind, men det hindrer ikke de fleste blinde i å leve et rikt og nyttig liv.
Jeg er fullstendig blind. Ikke desto mindre er jeg husmor og har en mann å stelle for, og jeg har oppdratt to barn.
Jeg ble ikke født blind. Men jeg hadde et pigment i netthinnen som sakte, men sikkert spredte seg, med det resultat at jeg mistet synet. Fordi jeg ikke kunne se godt nok til å gjøre skolearbeidet mitt, trodde lærerne i begynnelsen at jeg var undervisningshemmet. Etter en tid ble imidlertid mitt problem oppdaget, og jeg begynte i en spesiell klasse for svaksynte. Vi bodde den gang i Brooklyn og hadde flyttet dit fra Puerto Rico.
Da jeg kom over i den høyere skole, gikk jeg på blindeinstituttet i New York. Jeg kunne fremdeles skjelne mellom lys og mørke og kunne se skikkelser og silhuetter. Jeg var med på mange former for virksomhet på skolen og kunne sitte i timevis og lese brailleskrift. Dette var noen lykkelige år. Jeg betraktet ikke mitt svake syn som noe handikap, men snarere som en tilfeldig omstendighet.
Barneoppdragelse
Da jeg var 20 år gammel, giftet jeg meg med en sambandsoffiser som jeg hadde truffet da jeg fikk opplæring som sentralborddame i Puerto Rico. Da de to barna våre var spebarn, kunne jeg fremdeles til en viss grad se lys og konturer, og ved hjelp av min spesielt utviklede følesans var det ikke vanskelig for meg å stelle dem. Jeg kunne med letthet bade dem og kle på dem, og jeg laget i stand næringsrike måltider til dem. Men i likhet med de fleste andre barn likte de ikke alt de fikk. Jeg kan huske at min mann kom hjem en kveld og fant mat som de hadde kastet ut av vinduet uten at jeg visste det.
Jeg tror imidlertid at min blindhet snarere var til gagn for barna enn til hindring for dem. Det fikk dem til å vise meg og andre større kjærlighet og omtanke. Deres iakttagelsesevne ble oppøvd fordi de så på vegne av meg. De fortalte meg nøyaktig hvilken farge hver del av himmelen hadde, små detaljer om hvordan folk var kledd, og mange andre ting som de fleste overser.
Helt fra barna var små, lærte jeg dem gode vaner og personlig organisering. Jeg la stor vekt på dette, for det var viktig for meg at de samarbeidet, for at jeg skulle kunne stelle huset slik som jeg burde. Når de for eksempel tok av seg klærne sine, måtte de alltid legge dem på samme sted, slik at jeg kunne finne dem når jeg skulle vaske dem. Og jeg lærte dem å legge bestikket i en bestemt stilling på bordet når vi hadde spist, slik at jeg lett kunne finne det og bære det ut på kjøkkenet.
Noe som spesielt var en utfordring til meg, var å lære min datter å lage mat. Noen ganger kunne det være temmelig nedslående, for hun satte ikke alltid tingene på samme sted, slik at jeg kunne finne dem. Men med tiden lærte hun å gjøre alt slik en blind ville gjøre det. Hun lærte således ikke bare å lage mat, men ble også veldig flink når det gjaldt personlig organisering.
Jeg prøvde å oppdra barna slik at de ikke skulle være forlegne fordi jeg var blind, og det tror jeg ikke de var. Rett som det var, holdt Tommy leven med meg. Da han var sju-åtte år, var han veldig flink til å etterligne stemmer. Det hendte at han ringte på døren og etterlignet en eldre persons stemme. En gang skiftet jeg kjole, la på make-up og børstet håret og sto klar til å ta imot det jeg trodde var gjester. En annen gang da en ung gutt kom hjem til oss i et ærend, var jeg sikker på at det var ertekroken Tommy, og det tok gutten en god stund å overbevise meg om at han ikke var min sønn.
Når jeg handler
Folk spør meg ofte om hvordan jeg klarer å ta meg fram utenfor hjemmet for å ta hånd om de mange nødvendige pliktene i forbindelse med husholdningen. I begynnelsen trengte jeg hjelp for å finne veien til forretningene, men da førerhunden min ble kjent i strøket, hadde jeg ikke noe problem lenger. Når jeg kommer inn i en forretning eller går forbi inngangsdøren, vet jeg som oftest hva slags forretning det er, på grunn av lukten og omgivelsene. Hver forretning har sin egen spesielle lukt og sin egen spesielle støy. Jeg har derfor ikke noe problem med å vite når jeg er i en dagligvarehandel, et varehus og så videre.
Jeg liker å kle meg pent, og jeg er derfor nøye når jeg kjøper klær. Når jeg kommer til den avdelingen jeg ønsker, sier jeg til ekspeditrisen hvilken størrelse, farge og fasong jeg er interessert i. I tankene kan jeg «se» nøyaktig hva jeg vil ha, og jeg må så gjøre mitt beste for å forklare det. Når jeg prøver en kjole, spør jeg folk i nærheten om hvordan jeg tar meg ut i den. Jeg kan naturligvis føle om den sitter som den skal, og til slutt bestemmer jeg meg for en kjole.
Jeg synes det er vanskeligere å kjøpe mat, for da bør en kunne lese etikettene. Når jeg handler på supermarkedet, ber jeg noen av de ansatte om å hjelpe meg. Jeg har hele tiden klart for meg nøyaktig hva det er jeg vil ha, for jeg kan ikke la dem bruke hele dagen til å løpe rundt i forretningen for meg. Som oftest har jeg med meg noen når jeg skal kjøpe mat.
Når jeg kommer hjem med varene, har jeg et spesielt sted for hver ting. Hvis jeg ikke hadde det, ville jeg ikke kunne finne dem senere. Du forstår derfor sikkert hvorfor jeg foretrekker å legge alle ting på plass selv. For å kunne kjenne tingene fra hverandre lærer jeg meg hvilken form de har, og når det gjelder hermetikkbokser, setter jeg et bestemt merke på dem. Når jeg så skal ha et eller annet, vet jeg med en gang hvor det er, og hvordan det kjennes å ta på det.
Matlaging og vasking
Jeg liker å lage mat, og jeg synes det er morsomt å lage forskjellige retter. Det er ikke vanskelig. Jeg vet hvilken hylle de forskjellige ingrediensene står på, og hvilken form og størrelse det er på de glassene og boksene de er i. Min følesans, luktesans og smakssans hjelper meg også til ikke å ta feil. Jeg liker faktisk best å lage maten alene, for hvis noen andre skal hjelpe meg, vet jeg ikke hvor de setter tingene, og senere får jeg så problemer når jeg skal finne dem.
Det spesielle kjøkkenutstyret som er laget med tanke på de blinde, er til stor hjelp. Det er opphøyde punkter på bryterne til termostaten og på uret på stekeovnen. Jeg kan derfor føle meg fram for å finne ut hva jeg skal stille termostaten og uret på. Jeg har også et kjevle av plast som er beregnet på å brukes med én hånd, slik at jeg kan kjenne på deigen med den andre hånden. Og jeg har en kokebok i brailleskrift.
Jeg har alltid synes at jeg har mye igjen for de ekstra anstrengelsene det koster meg å holde huset rent. Av og til kommer noen av naboene inn med noen de har på besøk, for å vise dem et eksempel på et velstelt hus. Ved hjelp av følesansen kan jeg avgjøre om gulvet eller møblene trenger rengjøring. En gang hadde jeg en kort tid en hushjelp som prøvde å lure meg. Hun feide støvet inn under sengene. Senere undersøkte jeg dette med bare føtter, og hun ble flau da føttene mine ble så skitne at jeg måtte vaske dem.
Det er virkelig viktig at jeg har det ryddig omkring meg, og at alt blir satt på sitt faste sted. I mitt sinn har jeg dannet meg et bilde av hvert rom, slik at jeg kan gå gjennom hele huset uten å støte borti noe.
Oppøving av sansene
Det er noen som tror at de blindes andre sanser fra naturens side er mer utviklet. Undersøkelser viser imidlertid at det ikke er tilfelle. De blinde blir ikke født med spesielt god hørsel, følesans, luktesans eller smakssans, men ved å oppøve disse sansene blir de i stand til å gjøre bedre bruk av dem. Jeg skal fortelle et eksempel.
Sett deg ned og lytt til et musikkstykke. Lukk øynene, slik at du bedre kan konsentrere deg om lydene. Hva er det du gjør? Du stenger ute visse ting som kunne distrahere deg, og ved å konsentrere deg øver du opp din evne til å høre. Slik er det med oss blinde. Det er mange ting vi ikke blir distrahert av fordi vi ikke ser dem, og derfor kan vi bedre konsentrere oss om å utvikle de andre sansene, for eksempel hørselen.
Det er bemerkelsesverdig hvor mange opplysninger en kan tilegne seg ved hjelp av andre sanser enn synet. Jeg bruker alle mine sanser — luktesansen, hørselen, følesansen og smakssansen — for å «se» hvor jeg er, og hva jeg gjør. På denne måten danner jeg meg et ganske fullstendig bilde av mine omgivelser, og jeg vet nøyaktig hva som foregår omkring meg.
Hørselen er spesielt viktig. Det finnes utallige lyder som kommer fra noe eller noen — en bil som tuter, en vifte som går, eller et menneske som snakker. De blinde blir eksperter når det gjelder å analysere slike lyder. Den retning en stemme kommer fra, forteller meg for eksempel om vedkommende er høy eller liten, og jeg kan derfor vende blikket opp eller ned for å «se» vedkommende i øynene.
Ekko kan også være til stor hjelp. Fra omgivelsene kommer det alle slags lyder — skritt på fortauet, stemmer, trafikklyder og så videre — og disse lydene blir stadig kastet tilbake fra vegger, møbler, gulv og andre ting. Blinde mennesker blir etter hvert særlig oppmerksomme på disse lydene og kan ofte finne ut mye ved hjelp av dem. Jeg kan for eksempel gå nedover gaten eller gjennom en bygning og ved hjelp av de lydene som blir kastet tilbake, vite om jeg befinner meg i nærheten av en vegg, en dør eller noe annet.
Følesansen forteller meg også mange ting. Jeg får ikke opplysninger bare fra det jeg tar på med hendene mine, men også fra de ting som berører meg. Et svakt vindpust kan fortelle meg at det er et åpent vindu eller en åpen dør i nærheten, og hvis jeg er ute på gaten, kan et slikt vindpust tyde på at det er en åpning mellom to bygninger. Evnen til å føle varme eller kulde er også viktig for eksempel når jeg beveger meg omkring på kjøkkenet mens komfyren står på. Jeg kan også si om en bil har vært parkert i lang eller kort tid, ved den varme som blir avgitt. Folk flest blir som oftest forbauset når de får høre hvilket fullstendig bilde jeg kan danne meg av mine omgivelser ved hjelp av andre sanser enn synet.
Når en snakker med blinde
Du kan hjelpe de blinde ved å behandle dem slik som du behandler dem som kan se. Vær så snill ikke å komme bort til en av oss og si: «Gjett hvem det er.» Det tjener bare til å understreke vår tilstand. Når du presenterer noen for en som er blind, bør du ikke bare si: «Dette er den og den», men: «Til høyre for deg står den og den, som jeg gjerne vil at du skal hilse på.»
Det er ikke særlig vennlig å si: «Der går det stakkars blinde mennesket.» Jeg synes ikke at det er synd på meg. Det at vi har et handikap, betyr ikke at vi ikke kan leve et rikt og nyttig liv. Vi setter pris på at du snakker med oss slik som du snakker med andre. Da føler vi oss som en del av gruppen og ikke som noen raringer.
Et rikt og nyttig liv
Jeg kan i virkeligheten gjøre det meste av det de som har synet i behold, kan gjøre. Jeg kan ikke bare lese brailleskrift, men også skrive det. Når jeg skal skrive brailleskrift, bruker jeg en liten griffel og et lite metallstykke som er fullt av hull. Ettersom disse redskapene er små, kan jeg ha dem med meg og ta notater når som helst jeg trenger det. Jeg er tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen i den menigheten av Jehovas vitner som jeg tilhører, og når jeg holder elevtaler, kan jeg føle på notatene mine og behøver derfor aldri å vende ansiktet bort fra min tilhører. Ved å føle på uret mitt kan jeg også finne ut hvor mye klokken er.
Men det som særlig gjør mitt liv rikt og meningsfylt, er at jeg kjenner vår Skaper, Jehova Gud, og tjener ham. Jeg er en heltidsforkynner og bruker minst 100 timer i måneden til å lære andre om Guds hensikter. Sammen med hunden min besøker jeg folk fra hus til hus. Når jeg treffer noen som vil at jeg skal komme tilbake, skriver jeg ned navnet og adressen og passer nøye på å merke meg hvor jeg er, og hvordan jeg kan komme tilbake til den samme gaten, og senere går jeg så tilbake ledet av hunden min. Jeg leder nå cirka ti bibelstudier hver uke i interesserte menneskers hjem.
Jeg lærte opp mine barn til å ta del i det samme arbeidet. I mars 1970 ble min datter, Marlene, uteksaminert fra Gilead, Jehovas vitners misjonærskole i New York, og i september 1971 ble Tommy uteksaminert fra den samme skolen. Tommy er nå misjonær i Spania.
Marlene tjente som misjonær i Ecuador i seks måneder, men så ble hun alvorlig syk og kom tilbake til Puerto Rico. Jeg satt hos henne dag og natt på sykehuset. Mens hun lå der, studerte hun Bibelen sammen med en av sykepleierskene, trass i at hun besvimte hver gang når studiet var ferdig. Denne sykepleiersken er nå klar til å symbolisere sin innvielse til Jehova Gud ved vanndåpen. Marlenes sykdom viste seg å være dødelig. Det var over 1000 til stede i begravelsen hennes. Marlene levde i 25 fruktbringende år.
Når jeg nå snakker med folk om Guds hensikter, synes jeg at hans hensikter har fått enda større betydning for meg. Jeg er så takknemlig for Jehovas løfte om en oppstandelse, og for at den dag vil komme da jeg vil kunne ta på min datter, høre henne og til og med se henne her på jorden igjen. Jeg synes at mitt liv i høy grad er rikt og nyttig når jeg kan dele det storslagne håp som vår kjærlige Skaper holder fram for menneskene, med så mange som mulig.