Blind, men aktiv og tilfreds
Fortalt av Polytimi Venetsianos
En gang jeg lekte med tre søsken og en kusine, kom en liten gjenstand farende inn gjennom vinduet. Det var en granat, og da den eksploderte, ble alle mine tre søsken drept, og jeg ble fullstendig blind.
DETTE skjedde den 16. juli 1942, da jeg var en liten jente på fem år. I mange dager etterpå falt jeg i koma flere ganger. Da jeg kom til bevissthet, spurte jeg etter brødrene mine og søsteren min. Da jeg fikk høre at de var døde, ønsket jeg at jeg også hadde dødd.
Da jeg ble født, bodde familien min på den greske øya Salamis like utenfor Pireus, Atens havneby. Selv om vi var fattige, hadde vi det godt og fredelig. Dette ble det slutt på da den annen verdenskrig begynte i 1939. Far var sjømann i Middelhavet og måtte ofte manøvrere seg unna både aksemaktenes og de alliertes ubåter, fregatter, torpedoer og bomber. Hellas ble underkuet av fascister og nazister.
Opplært til å hate Gud
På grunn av de grusomme forholdene under krigen mistet mor et fjerde barn. Hun ble rammet av en alvorlig depresjon, fikk tuberkulose og døde til slutt i august 1945 etter å ha født sitt sjette barn. Våre religiøse naboer begynte å si at vi ble straffet av Gud. Noen gresk-ortodokse prester som skulle forsøke å trøste, men som bare gjorde vondt verre, sa at Gud hadde tatt mine søsken opp til himmelen for å gjøre dem til små engler.
Far var opprørt. Hvorfor skulle Gud rive til seg fire små barn fra en fattig familie når han er omgitt av millioner av engler? Denne oppfatningen innenfor den ortodokse kirke vakte motvilje mot Gud og sterke antireligiøse følelser hos ham. Fra da av ville han ikke ha noe med religion å gjøre. Han lærte meg å hate og forakte Gud og hevdet at Gud hadde skylden for vår smerte og sorg.
Som et dyr i bur
Like etter at mor døde i 1945, fikk far også tuberkulose og ble lagt inn på sanatorium. Min lillesøster ble anbrakt på et offentlig spedbarnshjem. Da far senere ble utskrevet fra sanatoriet og gikk for å hente henne, fikk han beskjed om at hun var død. Jeg ble sendt på blindeskole, hvor jeg tilbrakte de neste åtte årene av livet mitt. Til å begynne med var jeg knust av sorg. Det var spesielt forferdelig på besøksdagene. De fleste av mine blinde skolekamerater hadde noen som besøkte dem, men jeg hadde ingen.
Jeg oppførte meg som et dyr i bur. Jeg ble kalt skolens skrekk. Det medførte at jeg ble slått og måtte sitte på «skammestolen». Jeg tenkte ofte på å gjøre slutt på livet mitt. Men etter hvert gikk det opp for meg at jeg måtte lære å bli selvhjulpen. Jeg begynte også å finne glede i å hjelpe blinde skolekamerater. Jeg hjalp dem ofte med å kle på seg og å re opp sengen.
Prestene sa til oss at Gud hadde gjort oss blinde på grunn av en forferdelig synd våre foreldre hadde begått. Dette fikk meg bare til å hate Gud enda mer, for det forekom meg at han måtte være sjofel og ondsinnet. En religiøs oppfatning som gjorde meg redd og bitter, gikk ut på at de dødes ånder går omkring og plager de levende. Selv om jeg hadde vært inderlig glad i mine avdøde søsken og min mor, var jeg redd for deres «ånder».
Far kommer meg til hjelp
Med tiden kom far i kontakt med Jehovas vitner. Han ble overveldet over å se at Bibelen lærer at det er Satan, og ikke Jehova, som er kilden til død og smerte. (Salme 100: 3; Jakob 1: 13, 17; Åpenbaringen 12: 9, 12) Da far hadde fått denne nye forståelsen, begynte han snart å gå på Jehovas vitners møter, og han gjorde åndelige framskritt og ble døpt i 1947. Noen måneder tidligere hadde han giftet seg igjen, og han hadde nå fått en sønn. Etter hvert ble også hans nye kone en tilbeder av Jehova.
Da jeg var 16 år gammel, gikk jeg ut av blindeskolen. Det var virkelig godt å komme hjem til en varmhjertet kristen familie. De hadde noe de kalte et familiebibelstudium, som jeg ble invitert til å være med på. Jeg var til stede av respekt og høflighet, selv om jeg egentlig ikke fulgte med. Jeg hadde fremdeles sterke antipatier mot Gud og all religion.
Familien studerte en brosjyre som handlet om at Guds vei er kjærlighet. Til å begynne med var jeg uinteressert, men så hørte jeg far snakke om de dødes tilstand. Det fanget min interesse. Vi leste det som står i Forkynneren 9: 5, 10: «De døde vet slett ingen ting . . . det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol, det sted som du går til.»
Jeg begynte å forstå at min frykt var ubegrunnet. Min kjære mor og mine brødre og søstre var ikke i stand til å skade meg. Vi gikk så over til å snakke om oppstandelsen. Nå var jeg helt med! Hjertet mitt ble fylt av glede da jeg fikk høre Bibelens løfte om at de døde skal bli levende igjen under Kristi styre. (Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 20: 12, 13) Nå var studiet meget interessant for meg. Jeg så ivrig fram til den dagen vi hadde disse drøftelsene i familien, og selv om jeg var blind, forberedte jeg meg grundig.
Jeg blir seende i åndelig forstand
Etter hvert som jeg fikk mer bibelkunnskap, ble jeg befridd for mine feilaktige oppfatninger når det gjaldt Gud og hans handlinger. Jeg lærte at verken jeg eller noen annen var gjort blind av Gud, men at roten til alt ondt er hans motstander, Satan Djevelen. Jeg angret dypt at jeg i min uvitenhet hadde lastet Gud. Med en uslokkelig tørst sugde jeg til meg nøyaktig kunnskap fra Bibelen. Jeg overvar og deltok i alle de kristne møtene, selv om vi bodde mange kilometer fra Rikets sal. Jeg deltok også aktivt i forkynnelsen og lot meg ikke hindre av manglende synsevne.
Det var et lykkelig øyeblikk for meg da jeg ble døpt den 27. juli 1958, litt over 16 år etter den tragiske hendelsen som frarøvet meg synet. Jeg fikk en ny start og var full av håp og optimisme. Nå hadde jeg en hensikt med livet mitt — å tjene min kjærlige himmelske Far. Kunnskapen om ham hadde frigjort meg fra falsk lære og gitt meg mot til å møte utfordringene ved å være blind, med besluttsomhet og håp. Jeg brukte regelmessig minst 75 timer hver måned til å forkynne det herlige gode budskap for andre.
Ekteskapet går i stykker
I 1966 giftet jeg meg med en mann som hadde de samme mål i livet. Etter alt å dømme burde vi kunne få et godt ekteskap, siden vi begge gikk inn for å øke vår innsats i forkynnelsesarbeidet. Noen måneder brukte vi riktig mange timer i dette livreddende arbeidet. Vi flyttet til et isolert område ved Levadia midt inne i landet. Vi var der fra 1970 til 1972, og til tross for at en undertrykkende militærjunta hadde makten i Hellas på den tiden, var vi i stand til å hjelpe flere til å lære Bibelens sannhet å kjenne og bli døpte kristne. Det var også en glede for oss å støtte den lille menigheten av Jehovas vitner i dette området.
Etter en tid begynte dessverre mannen min å forsømme det å studere Bibelen og komme på våre kristne møter, og til slutt forlot han fullstendig Bibelens lære. Det førte til et spent forhold i ekteskapet, som endte med skilsmisse i 1977. Jeg var helt knust.
Et lykkelig, produktivt liv
I denne særdeles vanskelige tiden i livet mitt kom Jehova og hans organisasjon meg igjen til unnsetning. En kjærlig kristen bror påpekte at hvis jeg lot den situasjonen som min tidligere mann hadde brakt meg i, få frarøve meg min glede, da ville jeg i bunn og grunn være hans slave. Han ville sitte med nøkkelen til min glede. Omtrent samtidig kom en eldre søster i den kristne menighet og bad om hjelp til å bli en dyktigere forkynner. Snart var jeg igjen fullt engasjert i det som brakte meg størst glede — det å delta i tjenesten.
En annen kristen kom med dette forslaget: «Du kan fortsette å hjelpe til på steder hvor det er størst behov for deg. Du kan være som et fyrtårn som blir brukt av Jehova Gud.» Det var en oppmuntrende tanke. Tenk at en som var blind, kunne være som «et fyrtårn som blir brukt av Jehova Gud»! (Filipperne 2: 15) Ganske snart flyttet jeg fra Aten og slo meg ned i landsbyen Amárinthos, sør på øya Euboia, et område hvor det var svært få som underviste andre i Bibelen. Venner på stedet hjalp meg så jeg fikk bygd meg et hus der og ble i stand til å tjene til livets opphold.
I over 20 år har jeg nå kunnet bruke flere måneder hvert år til en eller annen form for utvidet forkynnervirksomhet. Jehova har gitt meg styrke til å delta i alle grener av tjenesten, deriblant det å oppsøke folk i deres hjem, lede bibelstudier med interesserte og snakke med folk på gaten. For tiden har jeg det privilegium å lede fire bibelstudier med folk som er interessert i vår Skaper. Det har vært en stor glede for meg å se tre menigheter vokse fram i dette området, hvor det bare var en håndfull brødre for 20 år siden.
To ganger i uken reiser jeg over 30 kilometer hver vei for å overvære kristne møter, for jeg ønsker ikke å gå glipp av et eneste ett av dem. Jeg kan jo ikke ha øyekontakt med taleren, og når jeg av den grunn merker at tankene begynner å flakke, bruker jeg min spesielle bok for blindeskrift (braille) til å gjøre korte notater. På denne måten tvinger jeg mine ører og mitt sinn til å følge oppmerksomt med. Dessuten har jeg det privilegium å ha et av menighetens møter hjemme hos meg. Folk kommer fra landsbyene i nærheten for å overvære det vi kaller menighetsbokstudiet. Og jeg sitter ikke alltid og venter på at andre skal besøke meg, men jeg tar initiativet til å besøke dem, til gjensidig oppmuntring. — Romerne 1: 12.
Da jeg bodde hjemme hos far som tenåring, behandlet han meg aldri som en som var blind. Han viste stor tålmodighet og utholdenhet og brukte mye tid til å lære meg å arbeide med hendene. Denne praktiske opplæringen har satt meg i stand til å stelle hagen min og ta meg av den lille flokken med husdyr som jeg har. Jeg arbeider iherdig i huset— jeg holder det rent og pent og lager mat. Jeg har lært at vi kan finne glede og tilfredshet i de enkle tingene i livet, i det vi har. Jeg har klart å utrette mye med de fire sansene jeg har i behold — hørselen, smakssansen, luktesansen og følesansen — og det gir meg en ufattelig glede. Dette har også vært til et stort vitnesbyrd for utenforstående.
Min Gud har holdt meg oppe
Mange spør om hvordan jeg har klart å være så positiv og selvhjulpen trass i mine begrensninger. Den som først og fremst har æren for dette, er Jehova, «all trøsts Gud». (2. Korinter 1: 3) Etter at jeg mistet synet, tenkte jeg ofte på å begå selvmord. Jeg tror derfor ikke at jeg ville ha levd i dag hvis det ikke hadde vært for Jehova og Bibelens sannhet. Jeg har innsett at vår Skaper har gitt oss mange gaver — ikke bare synet — og at vi kan oppnå glede ved å gjøre bruk av dem. En gang da noen Jehovas vitner forkynte i min landsby, sa en kvinne til dem om meg: «Det er den Gud hun tilber, som hjelper henne til å utrette alt hun gjør.»
Alle mine prøvelser har ført meg nærmere Gud. Det har vært meget trosstyrkende. Jeg husker at apostelen Paulus også led under noe han kalte «en torn i kjødet», muligens en øyelidelse. (2. Korinter 12: 7; Galaterne 4: 13) Dette hindret ham ikke i å være «sterkt opptatt» med det gode budskap. Jeg kan si som han: «Med den største glede vil jeg derfor heller rose meg hva mine svakheter angår . . . For når jeg er svak, da er jeg sterk.» — Apostlenes gjerninger 18: 5; 2. Korinter 12: 9, 10.
Framfor alt har det håp Bibelen har gitt meg om at jeg med egne øyne vil kunne få se min kjære mor og mine søsken bli oppreist fra de døde, en positiv og gagnlig virkning på meg. Ifølge Bibelen skal «de blindes øyne åpnes», og den sier også at «det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». (Jesaja 35: 5; Apostlenes gjerninger 24: 15) Slike løfter fyller meg med optimisme og gjør at jeg med spent forventning ser fram til den herlige framtid under Guds rikes styre.
[Bilde på side 15]
Far, som studerte Bibelen med meg
[Bilde på side 15]
På kjøkkenet mitt
[Bilde på side 15]
Sammen med en venninne ute i forkynnelsesarbeidet