Hva en kan gjøre for å unngå hepatitt

LEVEREN er det største organet i menneskekroppen og samtidig det organ som utfører flest oppgaver — over 500. En burde derfor ikke bli overrasket over å høre at leveren fra tid til annen blir angrepet av forskjellige gifter, bakterier eller virus. Leverbetennelse kalles også hepatitt. I De forente stater blir det registrert mellom 30 000 og 70 000 tilfelle av hepatitt hvert år. Det virkelige antall kan være langt større.

Det finnes forskjellige former for hepatitt. Infeksiøs eller epidemisk hepatitt forårsakes ved at drikkevannet eller maten blir forurenset av ekskrementer fra en smittebærer. En person kan være bærer av hepatittvirus uten selv å bli syk eller føle seg uvel. Denne form for hepatitt har en inkubasjonstid på mellom 15 og 40 dager. Det vil si at det går så lang tid etter at viruset har trengt inn i kroppen, før symptomene viser seg, noe som gjerne skjer helt plutselig. En kan imidlertid også ha epidemisk hepatitt uten at en er klar over det, og det er en av grunnene til at det forekommer mange flere tilfelle enn dem som blir registrert hos legene. Det er bare to promille eller ett av 500 registrerte tilfelle av epidemisk hepatitt som ender dødelig.

Toksisk hepatitt er mye lik epidemisk hepatitt. Denne formen for hepatitt blir som oftest framkalt av visse giftstoffer eller kjemikalier som en har spist eller inhalert, av stoffer som er blitt absorbert gjennom huden, eller av stoffer som en har fått i seg ved injeksjoner. En av leverens viktige oppgaver går ut på å uskadeliggjøre gifter som trenger inn i kroppen. Men visse gifter er kanskje for kraftige til at leveren kan ta hånd om dem, og resultatet blir at de enten skader leveren eller hindrer den i å fjerne andre giftstoffer fra kretsløpet.

Den farligste form for leverbetennelse er serumhepatitt. Den vanligste årsaken er overføring av forurenset blod, men narkomaner overfører ofte sykdommen seg imellom ved å bruke den samme injeksjonssprøyten. Inkubasjonstiden er mellom 60 og 160 dager, det vil si cirka fire ganger så lang som ved epidemisk hepatitt. Det at det tar så lang tid før sykdommen gjør seg gjeldende, er uten tvil en av grunnene til at det registrerte antall er betydelig lavere enn det virkelige.

Mens det bare er ett av 500 tilfelle av epidemisk hepatitt som ender dødelig, er forholdet ett av ti når det gjelder serumhepatitt. Inntil ganske nylig mente en at serumhepatitt bare ble overført ved blodoverføringer og ved bruk av injeksjonssprøyter, men nå er det ting som tyder på at sykdommen også sprer seg på andre måter.

En mystisk sykdom

Hepatitt blir ofte omtalt som en mystisk sykdom. Hvorfor det? En av grunnene er at det hittil ikke har lykkes en å isolere det virus som framkaller sykdommen. Lawrence Galton, som har skrevet en god del om vitenskapelige emner, sier således: «Av alle de sykdommer som mennesket blir hjemsøkt av, er det få som virker mer svekkende på pasienten, som er mer skuffende for vitenskapsmannen, og som i det hele tatt er mer mystiske og vanskelige å diagnostisere enn hepatitt.»

En annen grunn til at hepatitt kan kalles en mystisk sykdom, er at symptomene på ingen måte er karakteristiske; dette kan forresten være enda en grunn til at det tydeligvis forekommer langt flere tilfelle av hepatitt enn dem som blir registrert. Folk som har hatt hepatitt, kan ha trodd at de bare har vært kraftig forkjølt, at de har hatt en snev av influensa, eller at de har hatt et voldsomt anfall av forstoppelse eller diaré, uten at sykdommens virkelige art er blitt fastslått. Det har hendt at leger har operert pasienter for gallestein eller foretatt inngrep for å undersøke om pasientene har kreft, bare for senere å finne ut at de hele tiden har vært angrepet av hepatitt.

Hva er symptomene?

Symptomene er stort sett de samme for epidemisk hepatitt og serumhepatitt, bortsett fra at symptomene på serumhepatitt kommer til syne mye senere og som regel er mer alvorlige og varer lenger, helt opptil seks måneder eller enda mer. Noen av de symptomer som i alminnelighet settes i forbindelse med hepatitt, er smerter i øverste høyre del av underlivet, manglende appetitt, hodepine, kvalme, feber, urolig mage, løs mage og utilpasshet. Fire dager etter at slike symptomer har vist seg, inntreffer det som oftest gulsott. Det kan påvises galle i urinen, og avføringen kan bli leirfarget.

Hepatitt blir tydeligvis forårsaket av et virus. Høsten 1969 tvang hepatitt et lag robuste fotballspillere til sengs. Det var fotballaget ved et universitet i den østlige del av De forente stater. Spillerne ble syke én etter én fordi de hadde drukket forurenset vann noen uker tidligere. Over 98 prosent av alle som hadde forbindelse med universitetets fotballag, ble syke.

Det at ett tilfelle av hepatitt blir påvist på grunn av alvorlige symptomer, og et annet ikke blir påvist fordi symptomene er milde, kan skyldes den enkeltes spisevaner og alminnelige helsetilstand. Dette ser ut til å framgå av det faktum at hepatitt krever 15 ganger så mange dødsoffer i visse asiatiske land hvor det er stor underernæring, som i vestlige land, hvor folk har rikelig med nærende føde.

Hvordan hepatitt kan forebygges

For å unngå epidemisk hepatitt må en først og fremst sørge for at ens vannforsyning ikke blir forurenset. Dette er et mindre problem i store byer enn i små byer og tettbebyggelser og i landdistrikter, hvor vannet lett kan bli forurenset av kloakk. En må derfor være forsiktig med drikkevannet og vaske hendene godt når en har vært på toalettet, og før en begynner å lage mat.

Det er også en viss risiko forbundet med å spise skalldyr, særlig muslinger, for de kan ha blitt forurenset av kloakk i vannet. Det var sikkert blant annet sunnhetsmessige hensyn som lå til grunn for at det var forbudt for israelittene i gammel tid å spise noe slags skalldyr.

Det er blitt sagt at den eneste sikre måten å unngå serumhepatitt på er å la være å ta imot blodoverføringer og bare bruke engangssprøyter ved injeksjoner.

For å minske risikoen for serumhepatitt har en med et visst hell prøvd å benytte dypfrysing av blod (forskerne prøver fremdeles å finne den ideelle metoden); en har også skilt ut de røde blodlegemene og oppbevart dem til en har fått bruk for dem, og så brukt dem i stedet for helblod. Men disse metodene har ikke løst problemet fullstendig.

Enkelte medisinske forskere har nylig funnet fram til den «australske faktor» ved forsøk som er gjort med kloaper. I den senere tid har en holdt denne faktor fram for legestanden som et middel til å påvise hepatittvirus i blod. Men ikke alle leger er begeistret for metoden. Dr. R. Kelsey, som er patolog ved Illinois Masonic Hospital og selv har forsket en god del på dette området, sier således: «Etter vår oppfatning er de nåværende prøver i forbindelse med Au-antigen svært dårlige foranstaltninger, for de påviser ikke mer enn 20 og 25 prosent av alle tilfelle av klassisk virushepatitt.» Han tilføyer at Au-antigenprøven «gir en falsk trygghetsfølelse. Den tanke at en skulle kreve Au-antigenprøving av alt transfusjonsblod, er på det nåværende tidspunkt latterlig».a

Andre som forsker på dette området, har stilt store forhåpninger til Hepa-Gent-prøven (HG). Noen av dem som har benyttet denne prøven en god del, er imidlertid forsiktige med å gi uttrykk for anerkjennelse eller med å gi den uforbeholden støtte.b

Forsøk på å forebygge serumhepatitt har også omfattet det å vise større forsiktighet ved innsamling av blod. Helsevesenet i staten New Jersey har for eksempel kommet til at hvis blodet kommer fra narkomaner eller slike som en mistenker for å være det, er risikoen for serumhepatitt 70 ganger så stor som ellers. Men med hensyn til hvor stor forskjellen er når det gjelder den risiko som er forbundet med blodet fra «gode» ikke-kommersielle blodbanker og «dårlige» ikke-kommersielle blodbanker og blodet fra «gode» kommersielle blodbanker og «dårlige» kommersielle blodbanker i USA, har dr. Goldfield fra helsevesenet i New Jersey uttalt: «Trass i alle våre forutfattede meninger om gode blodbanker og dårlige blodbanker og vår blinde tro på at blod fra en veldrevet bank i mindre grad vil være forbundet med hepatitt . . . varierte risikoen for hepatitt ikke noe vesentlig fra den ene kommersielle blodbanken til den andre, eller fra den ene ikke-kommersielle blodbanken til den andre.» Ved en veldrevet kommersiell blodbank er det tre ganger så stor risiko for hepatitt som ved en dårlig drevet ikke-kommersiell blodbank!c

Behandling av hepatitt

Noen leger lar sine hepatittpasienter spise det de har lyst på, og ellers gjøre som de selv vil, innen rimelighetens grenser, mens andre beordrer dem til sengs og foreskriver næringsrik diett.

Noen anbefaler vitamintilskudd for hepatittpasienter. Dr. Fishbein opplyser således at britiske forskere har kommet fram til at vannoppløselige vitaminer, for eksempel vitamin C, kan hjelpe. Andre sier at det hjelper å ta svært store doser vitamin C sammen med forholdsvis store doser av vitamin B₁₂. Både bruken av vitaminer og spørsmålet om i hvilken utstrekning pasientene bør få lov til å spise fet mat, er gjenstand for stor diskusjon. Alle er imidlertid enige om at hepatittpasienter konsekvent må unngå alkohol.

Som en oppsummering kan vi si: Gjør ditt ytterste for å bevare en god helse. Sørg for at maten og drikkevannet ikke blir forurenset, og unngå blodoverføringer.

[Fotnoter]