Hvordan virker det 20. århundres musikk på deg?

DET var med stolthet musikkforeningen på øya St. Croix (en av Jomfruøyene) tidlig i fjor presenterte den berømte Guarneri-kvartetten. Det var virkelig bemerkelsesverdig at en av verdens beste strykekvartetter holdt konsert på denne lille øya i Det karibiske hav. Programmet besto av et stykke av Beethoven, et av Bartók og et av Schumann.

Blant publikum var det noen som satte stor pris på å lytte til stykkene av Beethoven og Schumann, men som ikke var særlig begeistret for Bartóks kvartett, som er komponert i det 20. århundre. En av dem sa til sin sidemann: «Hva er det musikerne ikke kan bli enige om?» Slik virket dette stykket av Bartók på henne. Men det var tydeligvis få som delte hennes oppfatning, for denne moderne Bartók-komposisjonen høstet mye større applaus enn stykkene av Beethoven og Schumann fra begynnelsen av det 19. århundre.

Det er tydelig at det er forskjell mellom det 20. århundres musikk og musikk fra tidligere århundrer. Det 18. århundres musikk, som ofte betegnes som den «klassiske», dreide seg i første rekke om skjønnhet i melodi og harmoni, i overensstemmelse med musikkforskeren Sigmund Späths definisjon av musikk, nemlig at det er ’lyd organisert til skjønnhet’.

I det følgende århundre ble musikk i stadig større utstrekning et middel til å uttrykke følelser og stemninger; denne musikk kalles «romantisk» til forskjell fra «klassisk» musikk. Beethoven og Schumann tilhørte dette århundres komponister. I slutten av det 19. århundre og videre inn i det 20. århundre prøvde komponistene mer og mer å appellere til forstanden i stedet for til følelsene. Moderne musikk stimulerer derfor sinnet og er ofte ganske heftig i tempo og styrke, noe som også er tilfelle med en stor del av den Bartók-kvartetten som ble spilt den kvelden vi nevnte i innledningen.

Denne tendensen har uten tvil vært en berikelse; Wagners, Debussys og Stravinskijs musikk viser dette. Det ser imidlertid ut til at mange moderne komponister har gått til ytterligheter når det gjelder det å legge vekt på det forstandsmessige og søke etter nye uttrykksformer, noe også slike autoriteter og kritikere som Späth, Schönberg, Curt Sachs og B. H. Haggin har gjort oppmerksom på. Bruken av kompliserte rytmer er blitt sterkt overdrevet, og det er i særlig grad blitt anvendt dissonanser.

Hva er dissonans?

Med dissonans i musikken mener en at det brukes to eller flere toner som skjærer i øret når de spilles sammen; enkelte autoriteter vil imidlertid protestere mot en slik subjektiv definisjon. Hvis du synes det er vanskelig å forestille deg hva dissonans er, kan du gjøre et lite eksperiment: Neste gang du kommer i nærheten av et piano, kan du anslå samtidig to eller tre tangenter som ligger like ved siden av hverandre. Resultatet blir en dissonans, for svingningene ligger så nær hverandre at de skurrer mot hverandre i stedet for å klinge harmonisk sammen.

Det er naturligvis ikke noe i veien for å benytte dissonanser, og fremtredende komponister, for eksempel Wagner og Debussy, har da også brukt dem på en svært virkningsfull måte. Men hvis de ikke blir anvendt med skjønnsomhet, kan musikken virke svært nerveslitende på mange av tilhørerne, om ikke nødvendigvis på alle. Det er som om slik musikk ikke riktig tilfredsstiller øret, for ikke å snakke om følelsene.

Hva med jazz?

Jazz er en musikkform som har oppstått i De forente stater i vårt århundre. Den gjør utstrakt bruk av dissonanser, noe som forklarer dens karakteristiske «blues sound». I likhet med andre typer populær musikk, for eksempel «swing» og «boogie-woogie», har den en svært synkopert rytme. Synkopering er en slags rytmisk forskyvning. I et musikkstykke som er skrevet i 4/4-takt, er det vanligvis den første og den tredje taktdelen som betones, altså: Én, to, tre, fire. Men ved synkopering kommer den betonte taktdelen for tidlig eller for sent, noe som skaper en spesiell effekt. Dette rytmiske påfunn er ikke noe nytt. Det har vært anvendt av seriøse komponister helt fra Bachs tid av. Men i jazzen spiller synkoperingen en viktig rolle; den er regelen snarere enn unntagelsen.

I begynnelsen av det 20. århundre ble jazzen alltid spilt i 4/4-takt, men i årenes løp er mer avanserte rytmeformer blitt tatt i bruk. Dyktige musikere har begynt å spille jazz i andre taktarter, for eksempel i 3/4-takt, en valsetakt, og 5/4-takt, slik som i David Brubecks «Take Five». Dessuten er mer kompliserte harmonier blitt anvendt i jazzen. Mange musikere har hentet inspirasjon i harmonier fra Debussys revolusjonerende musikk og utnyttet nye harmoniske konstruksjoner av Bartók og Hindemith, som begge er fremtredende komponister av seriøs musikk i vårt århundre.

Jazzen har på den annen side påvirket komponister av seriøs musikk. De har hentet idéer fra jazzens instrumentering, fra dens harmoniske og rytmiske særpreg og fra dens blues. Eksempler på dette finner vi i George Gershwins «Rhapsody in Blue» og «Porgy and Bess» (en negeropera), i Ferde Grofés «Grand Canyon Suite» og i Ravels klaverkonserter.

Det som gjør jazzen til en selvstendig kunstart, er ikke så mye dissonansen eller synkoperingen som improvisasjonen. Improvisasjon i form av et tema med variasjoner har naturligvis i lang tid vært anvendt innen musikken. Men i jazzen blir det ikke på forhånd bestemt hvor en skal improvisere, slik som i «seriøs» musikk; det hele skjer uforberedt, spontant. Jazzmusikeren må derfor stole på sin kjennskap til det opprinnelige temas harmoniske oppbygning og sitt høyt utviklede gehør for å kunne improvisere spontant.

Men noen har gått for langt, slik som noen også har gjort i forbindelse med seriøs musikk i vår tid, som vi var inne på tidligere. Det har oppstått noe som kalles «fri jazz». Her finnes det ingen regler; ikke noe tradisjonelt blir godtatt; det system av akkorder som har kjennetegnet vakker musikk før i tiden, blir forkastet. Dette har ført til et slags opprør mot all musikkteori og harmonilære. Hva er blitt resultatet? Det er ikke bare de musikalsk ulærde som føler seg frastøtt av de uorganiserte skrikene fra blåseinstrumentene og andre tilfeldige forsøk på å frambringe noe brukbart, men mange seriøse jazzmusikere kan heller ikke godta disse nye ytterlighetene. En slik form for musikk kan absolutt ikke kalles ’lyd organisert til skjønnhet’.

Et blikk på popmusikken

Ordet «popmusikk» bringer straks tankene hen på den yngre generasjon, som i høy grad er blitt oppslukt av den intense, ville rytmen i de nyeste moteluner på musikkens område. Det er vanskelig å definere popmusikk som ’lyd organisert til skjønnhet’. Det legges stor vekt på å markere rytmen, spesielt andre og fjerde taktdel, og en kan faktisk si at mye av popmusikken består av 90 prosent rytme og ti prosent melodi og harmoni.

Mange av den yngre generasjons ville og seksuelt opphissende danser har nettopp derfor sitt utspring i popmusikken. En pianist forteller at mens han spilte i en trio i et danselokale, kunne han ofte forlate pianoet uten at noen la merke til at han manglet i trioen, fordi trommene og den elektrisk forsterkede bassen fortsatte den regelmessige, øredøvende, dunkende rytmen som kjennetegner «acid rock» («giftrock»), som noen kaller det. Han sa videre: «Det så ut til at alle var i ekstase. Den overfylte nattklubben minnet noen ganger om en myldrende ormegård.»

Det må ikke desto mindre innrømmes at visse popgrupper til sine tider har komponert svært melodiøs musikk. Og det er denne melodiøse musikk både gamle og unge husker, og ikke den ville, voldsomt dunkende musikken som så ofte får piker i tenårene til å skrike og besvime på popkonserter. En kjent musiker har for eksempel sagt at når folk, det være seg unge eller gamle, ber ham om å spille musikk av «The Beatles», er det nesten alltid gruppens melodiske og stemningsfylte stykker de vil høre.

Elektronisk musikk

Ingen redegjørelse for moderne musikk vil være fullstendig uten at den kommer inn på elektronisk musikk, som er blitt kalt «det viktigste nye instrument siden pianoet». Det finnes to slags elektronisk musikk: den som bearbeider naturlig frambrakte lyder, og den som frambringer sine egne lyder.

Når det gjelder den første typen, kan en svak og dårlig stemme ved hjelp av elektronisk apparatur gjøres fyldig og velklingende, og alle andre lydstrukturer kan få en kraft og en fylde som de i seg selv ikke er i besittelse av. Den elektriske gitaren er et kjent eksempel på dette.

Den mest alminnelige form for den andre typen elektronisk musikk, den elektronisk frambrakte musikk, er den musikk som blir spilt på hammondorgel og lignende orgler og eterofon eller theremins, et instrument som når en fører hånden gjennom luften over det, frambringer en lyd som minner om den lyd en får når en spiller på sagblad. Ja, takket være elektronikken er en komponist ikke lenger avhengig av utøvernes dyktighet, men han kan få frambrakt enhver lyd eller lydkombinasjon som han kan forestille seg. En kritiker har bemerket at elektronikken framholder «en lang rekke forlokkende muligheter til å utfolde fantasien når det gjelder valg av klangfarge og oppbygning, og til å justere tonehøyde og rytme med hårfin nøyaktighet og gir anledning til virtuositet og komplisert oppbygning i en utstrekning som bare begrenses av komponistens fantasi og tålmodighet».

Med elektroniske hjelpemidler kan lyden av et klokkespill avspilles hurtigere, slik at den lyder som en dørklokke med melodi, og lyden av vann som drypper ned i en blikkboks, kan avspilles langsommere, slik at den lyder som den dype lyden fra en pauke. Men også noen av den elektroniske musikks komponister har gått til ytterligheter, og det i en slik grad at en må spørre om de er klar over at musikk skal være ’lyd organisert til skjønnhet’.

Hvilken slutning må vi trekke?

Det foregående viser at uansett hva slags musikk en ønsker å lytte til, bør en foreta et skjønnsomt utvalg. Ingen har noen rett til å se ned på dem som kanskje foretrekker å lytte til «Country and Western» og lignende musikk. En bør heller ikke stemple dem som foretrekker tradisjonell seriøs musikk, enten det nå er kammermusikk, konserter eller operaer, som gammeldagse eller kjedelige.

De som ikke har noen musikalsk utdannelse, har i virkeligheten ofte små forutsetninger for å avgjøre om den musikk de hører, er godt komponert, om harmoniene er velvalgte, om rytmen er riktig gjennomført, og så videre. Men vi kan alle avgjøre hvordan forskjellige former for musikk virker på oss. La oss for eksempel vende tilbake til den ville, intense popmusikken, som vi var inne på tidligere. Hvordan virker den på unge mennesker følelsesmessig sett? Ifølge en undersøkelse som omfattet 400 gravide piker i tenårene og 91 ikke-gravide, kan popmusikk tilskynde unge piker til å innlede førekteskapelige kjønnslige forbindelser. Det burde ikke overraske noen, for den slags musikk framkaller hos mange unge en form for fysisk løssloppenhet som kjennetegnes ved voggende, roterende kroppsbevegelser som ofte har bekkenpartiet som midtpunkt. Det mangler ikke så mange bevegelser på at partnerne begår en umoralsk handling. Men la oss ikke glemme årsaken — den ville, opphissende popmusikken.

Tenk også på at trommehinnene kan ta skade av musikk som på grunn av elektroniske forsterkeranlegg er altfor kraftig. Et britisk legetidsskrift fortalte at to timers diskotekmusikk kan skade hørselen. Er den slags musikk noe for deg?

Går du ofte på konserter? Liker du å lytte til seriøs musikk? Da har du uten tvil mye å glede deg over. Men har det hendt at du har sittet i et par timer og lyttet til utpreget disharmonisk musikk? Har du da vært rolig og tilfreds når du har gått hjem fra konserten, eller har du følt en indre spenning eller vært skuffet eller til og med nedtrykt? Kanskje du bør vise større skjønnsomhet i ditt valg av musikk. Hvis musikken skal gjøre deg tilfreds, må den appellere til ditt hjerte og ikke bare til ditt sinn.

Foretrekker du jazz? Da liker du antagelig synkoperingen og bluesmusikkens litt melankolske klang, eller kanskje du beundrer improvisasjonen. Men husk at ikke all improvisasjon er vakker. Hvordan virker det du hører, på deg? Du bør ikke gå ut fra at alt som selges som «jazz», er akkurat slik musikk som du liker. Lær å vise skjønnsomhet.

Konklusjonen er at du bør legge merke til hvordan musikken virker på deg. Hvis du velger musikk som legger større vekt på melodi enn på rytme, større vekt på harmoni enn på dissonans, vil du som oftest finne at den har en god virkning på deg. Når du lytter til musikk som gjør deg avslappet eller påvirker dine følelser på en oppbyggende måte, bare fordi den er vakker, har du funnet musikk som har en gagnlig virkning på deg.