Samene — et folk som har bevart sin egenart

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I SVERIGE

OMRÅDET nord for polarsirkelen og fjellområdene på begge sider av den norsk-svenske grensen i en utstrekning av nærmere 500 kilometer sør for polarsirkelen er samenes land.

Samene kaller seg selv samit. Og her i Sverige er betegnelsen lapper nokså vanlig.

For en besøkende som kommer sørfra, må samenes land med sitt ulendte terreng og ekstremt kalde klima virke nesten ubeboelig. Men lenge før vår tidsregnings begynnelse slo et folk seg ned her og begynte modig å kjempe mot sult og kulde for å overleve — og de lyktes!

I dag holder omkring 35 000 samer til her, og de ønsker å fortsette å være her. Noen tusen av dem lever fortsatt på tradisjonelt vis, som nomader, og det er dem vi skal befatte oss med i denne artikkelen. De flytter omkring med sine store reinsdyrflokker fra vinterbeitene i skogområdene til sommerbeiter i det naturskjønne landskapet i fjellene og ved kysten.

Samene opp gjennom historien

Et særtrekk ved samene er at deres måte å leve på ikke har forandret seg i større grad opp gjennom historien. Noe av det som den romerske historikeren Tacitus sa om samefolket så tidlig som i år 98 e. Kr., gir fortsatt en god beskrivelse av dem.

Tacitus beskrev dem som et folk uten eiendeler. De kledde seg i skinn, sov på bare bakken i hytter laget av kvister og levde av jakt.

Senere, på 500-tallet, uttalte en annen skribent at de levde nesten som dyr sammen med dyr, og at de ikke drakk vin. Et par hundre år senere skrev en annen historiker at de var flinke til å krysse store, snødekte, øde vidder på «krumme trefjøler». Han sa også at de var nær knyttet til dyr som lignet hjorten, at de bar en tunika-lignende drakt som nådde ned til knærne, og at de bodde i et underlig land hvor det var snø både vinter og sommer. Omkring år 1200 e. Kr. skrev en historiker at samene bar med seg husene sine på sine flytninger, og at de var kyndige i trolldomskunst.

Slike beretninger har bidratt til å bevare folks interesse for samene opp gjennom historien, og mange av detaljene i disse beskrivelsene fra fortiden passer godt inn i det bilde av flyttsamenes liv og skikker som vi har i dag. La oss se litt nærmere på dette bildet.

Samenes bolig

Hvis du spør en flyttsame i dag hva slags hus han ble født i, kan det godt være at han vil svare at han ble født i den tradisjonelle sameboligen som kalles kåte, og som er en særpreget telt-lignende hytte. Så langt tilbake historien forteller, har samene brukt dette som sitt flyttbare hjem. En kåte ble satt opp på et hvilket som helst passende sted hvor samefamilien ønsket å slå seg ned en tid sammen med reinsdyrflokken sin. Materialene de satte opp kåten av, fraktet de vanligvis med seg på sleder. Teltet ble satt opp med stor dyktighet på mindre enn en time. Skjelettet bestod av stenger som ble satt sammen i kjegleform, noe som skapte et sirkelrundt gulv innvendig og et ventilasjonshull øverst, hvor også røken kunne slippe ut. Skjelettet ble dekket med hjemmevevd teltduk.

Forestill deg at du går inn gjennom den lave, trange inngangen og tar en titt. Hva får du se? På bakken ligger det bjørkeris som tjener som underlag for en rekke reinsdyrskinn. Disse kan samene sitte på om dagen og sove på om natten. Midt i rommet er det et åpent ildsted med en kant av steiner omkring. Interiøret er enkelt, men det er varmt og koselig her. Du kjenner en lukt som er en blanding av røk, tørket reinsdyrkjøtt, kaffe og bjørkeris.

Før du setter deg, bør du huske på at hvert medlem av en samefamilie har en fast plass rundt ildstedet. Konen sitter alltid helt innerst, mannen sitter ved siden av henne og barna sitter nærmest åpningen på den ene siden. Den andre siden av hytten er forbeholdt de voksne barna, tjenestefolkene og gjestene. Du vil sannsynligvis få plass på den siden.

Samenes opprinnelse

Hvis du spør verten din, en liten, kraftig og værbitt kar, hvor forfedrene hans opprinnelig kom fra, vil han sannsynligvis riste på hodet og si at det er fullstendig hyllet i mørke. Det er imidlertid mange som tror at de opprinnelig kom fra Østen, at de vandret over de store steppene i Asia og tvers gjennom Russland inntil de til slutt kom fram til de øde områdene lengst nord i Europa. Språket deres, samisk, er beslektet med finsk, og noen tror at samene var Finlands opprinnelige innbyggere.

Verten din kan bekrefte det de gamle historikere fortalte om forfedrene hans, nemlig at de levde av jakt og fiske. Landet var fullt av reinsdyr, bjørner, rever, jerver og fugler. Det myldret av ørret og laks i innsjøene og elvene. Tidligere var reinen et vilt dyr, men samene begynte å forstå at den likte å leve i flokk, og at dyrene kunne samles i hjorder og temmes.

Flyttsamenes levebrød — reinen

Ved å temme reinsdyr sikret samene seg et forråd av kjøtt, melk og klær. Fra å bli betraktet som vilt ble reinen nå deres mest verdifulle eiendom, deres kapital. Dette er fortsatt tilfelle. Reindriftssamene regner ikke sine verdier i penger, men i antall reinsdyr. En rik same eier ofte 1000 reinsdyr eller flere. Fordi hans behov ikke er så store, vil han ofte kunne øke størrelsen på sin hjord på grunnlag av det han tjener på salg av reinsdyrkjøtt og -skinn eller på salg av redskaper som han har laget av dyrenes horn og ben. Samene nyttiggjør seg alle deler av reinsdyret på en eller annen måte.

En same er således svært avhengig av reinen. Han er til og med nødt til å følge den dit den tar veien, og det er omtrent umulig for ham å holde flokken tilbake når den bestemmer seg for å flytte. Det er en av grunnene til at flyttsamene fortsatt følger den gamle måten å leve på — de følger den uforandrede, naturlige rytme, reinsdyrflokkenes årlige flytninger mellom skogområdene og fjellene eller kysten.

Reinsdyrene beveger seg raskt over øde, snødekte sletter. De er også flinke til å svømme. Når de store flytningene til kysten finner sted, kan en se tusener av reinsdyr som svømmer over innsjøer, sund og fjorder.

For å kunne klare å holde følge med reinsdyrflokken har samene helt siden gammel tid gjort bruk av det som en av historikerne omtalte som «krumme trefjøler», det vil si ski. Noen autoriteter har til og med vært av den oppfatning at det var samene som oppfant skiene.

Pulken har vært et annet karakteristisk transportmiddel. Den er en liten, båtformet slede med plass til bare én person, og den trekkes av et reinsdyr. Reinen er et billig trekkdyr som kan tilbakelegge lange strekninger over snødekte høydedrag og fjellområder.

Samenes klesdrakt

La oss nå ta en kikk på samenes karakteristiske måte å kle seg på. Her i de nordlige egner er det helt nødvendig å ha varme og praktiske klær. Vi har allerede hørt at samene er fullstendig avhengige av reinen. Stort sett lager de også klærne sine av reinsdyrskinn. Om sommeren bruker de klær som er laget av garvet skinn, som er uten hår, og om vinteren bruker de ekstra varm pels. En klesdrakt laget av reinsdyrskinn med pelslag fylt av luft, er varm og god, og samene har brukt den gjennom mange generasjoner.

Selv om de fastboende samene for en stor del har begynt å bruke moderne, fabrikksydde klær, kan du fortsatt finne flyttsamer kledd i sine tradisjonelle, fargesprakende klær med røde, gule, grønne og blå felt. Den rene, uberørte snøens hvithet får disse fargene til å se ekstra vakre ut. Både menns og kvinners klesdrakt er omtrent den samme over hele Lappland.

Har du lyst til å prøve en typisk samedrakt? Da må du ta på deg bukser av garvet skinn, bellinger (leggings) av reinsdyrskinn som når over knærne, skaller, fottøy av skinn med en tupp foran som er bøyd oppover og bakover, festet med røde skallebånd, en kofte av blått tøy, som ofte har broderier i rødt og gult, en rikt dekorert blåtøyslue — eller hvis du er kvinne, en liten, rød kyse — og et prydbelte som gjør klesdrakten fullstendig. Belter som en bruker ved spesielle anledninger, er svært forseggjort. De er laget av lær og er oversådd med små, firkantete, massive sølvbiter. I beltet henger det nesten alltid en blank kniv, som brukes til alt mulig, for eksempel til å skrape snø av pulkbunnen med, til å slakte reinsdyr med og til å spise med.

Samenes mat

Selv om reinen er vegetarianer og lever av lav om vinteren og av grønne planter og gress om sommeren, er flyttsamene selv nesten utelukkende kjøttetende. På grunn av kulden har de ingen muligheter til å dyrke korn eller grønnsaker, og derfor lever de av kjøtt og fisk. Med en vinter som varer i ni måneder, har de ingen dypfrysningsproblemer det meste av året, og dessuten vet de hvordan de skal konservere kjøtt og fisk ved tørking eller ved salting.

Hvis du ble invitert til et måltid, ville du sannsynligvis kunne konstatere at det begynner med en eller to kopper svært sterk kaffe. Du ville legge merke til at samekonen fyller snø i en kjele og lar den smelte over ilden. Hun drysser litt salt i det kokende vannet og deretter kaffe som er malt for hånd.

Etter kaffen blir du kanskje servert en kopp varm suppe som er laget av snøvann, reinsdyrkjøtt og -ben, kokt i en jerngryte som henger i en kjetting over ilden. Etter at du har tømt koppen, vil vertskapet sannsynligvis be deg om å stikke hånden ned i gryten og ta et stykke kjøtt, og du må spise med bare fingrene.

Etter måltidet vil dere sannsynligvis ha en rolig samtale. Det er lange pauser mellom hver gang noen sier noe. En same snakker ikke mye. Han liker å være stille og lytte. Han pleier ikke å underholde andre. Han spiller ikke noe instrument. Hvis en same er i det rette humøret, vil han kanskje synge eller joike, som han ville kalle det. Dette er en svært fremmedartet form for sang, og den er særegen for samene. Selv om melodien bare har fire — fem takter, kan den være svært melodiøs. Vanligvis lager sangeren teksten på stående fot, og den uttrykker hans dype følelser.

Samenes religion

Samene er svært religiøst innstilt, og deres tro har gjennomgått store forandringer. Samene hadde en form for magi som kalles sjamanisme. Sjamanen eller noaiden, som de kalte ham, slo på trommer i et forsøk på å forutsi framtiden. Den magiske trommen ble brukt på en slik måte at en ring, spissen av et horn eller en annen gjenstand stoppet ved et av symbolene som var malt på trommen — den var altså et slags ouija-bord.

De hadde så sterk tro på de hedenske gudene at selv lenge etter at de ble kristne i navnet, viste de disse gudene ærbødighet. På slutten av 1600-tallet uttalte en vitenskapsmann ved navn Johannes Schefférus at samene gjorde seg «skyldig i å forene sine egne oppdiktede guder med Gud og Kristus og viste dem like stor ærbødighet og tilbad dem på samme måte. Det var som om Gud og Djevelen hadde inngått en avtale om å dele deres gudhengivenhet mellom seg».

Det gikk lang tid — selv etter dette — før de sluttet fullstendig med å frembære offer til de forskjellige bilder av tre eller stein som fremstilte deres gjeveste hedenske guder. Og det er forholdsvis kort tid siden røken fra deres altere sluttet å stige opp i den kalde, stillestående luften. Selv i dag finnes det spor av gamle dagers overtro blant samene.

Jehovas vitner har forkynt sannheten om Guds rike for samene i noen tiår, men svært få av dem har tatt imot den.

Selv om samene i dag er i nær kontakt med det moderne industrisamfunn og har tatt i bruk noen av dets tekniske oppfinnelser, har de på en forbausende måte bevart sine karakteristiske kjennetegn — sitt språk, sine oppfatninger og sine skikker. Og hva mer er: De ønsker å bevare dem. De ønsker å bevare sin egenart.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

ATLANTERHAVET

Polarsirkelen

NORGE

SVERIGE

FINLAND

SOVJETUNIONEN