Det er morsomt med dyr — der de hører hjemme

MENNESKENE har til alle tider hatt stor glede av dyrene. Foruten at dyrene gir oss meieriprodukter og ull til klær, er det noen dyr, for eksempel kamelen, eselet, hesten, elefanten og vannbøffelen, som i lang tid har tjent som lastdyr og utført annet tungt arbeid. Menneskene har imidlertid ikke bare vurdert dyrene ut fra den nytte de kan ha av dem.

I det annet årtusen før vår tidsregning benyttet patriarken Jakob en rekke forskjellige dyr — en ung løve, et sterktbygd asen, en hoggorm, en lekende hind og en glupende ulv — til å beskrive visse egenskaper hos noen av sine 12 sønner. (1 Mos. 49: 9, 14, 17, 21, 27) Og den vise kong Salomo talte ikke bare om trærne, fra sederen til isopen, men også «om dyrene og om fuglene og om krypet og om fiskene». (1 Kong. 4: 32, 33) Menneskene har således i lang tid verdsatt dyrene av flere grunner enn de materielle. De har funnet at det er både fengslende og interessant å studere dyrene, og at dyrene er en kilde til sann glede.

Ja, tenk på hvor mye rikere livet her på jorden er på grunn av dyrene! En spasertur i den kjølige skyggen i skogen er behagelig i seg selv. Men hvordan er det hvis du får øye på et ekorn eller hører det smatte, hvis du hører en trost synge eller ser en hakkespett hakke etter mark i barken på et tre? Er ikke det ting som gjør gleden ved å være der, mye større?

Det beste av alt er at disse skapningene forteller oss noe om vår Skaper. Den enorme variasjon av skapninger på jorden og i havet overgår alt vi kan forestille oss. Deres forskjellige former, farger, vaner og evner vitner om deres Skapers ufattelige visdom, hans kunstneriske dyktighet og hans oppfinnsomhet.

Fellesskap

Mange har også funnet at det er selskap i dyr. En gutt og hans hund kan være uatskillelige. Om kvelden har en ensom fårehyrde selskap i gjeterhunden. Et lignende forhold eksisterer mellom cowboyen og hans hest og mellom beduinen og hans kamel. Men i slike tilfelle har dyret som oftest en viktig oppgave ved siden av at det tjener som selskap for mennesket. Vi har imidlertid en annen kategori av dyr, nemlig selskapsdyrene.

Ikke bare hunder og katter, men også alligatorunger, kvelerslanger, pantere, otere, apekatter og nær sagt enhver slags skapning en kan finne i en zoologisk hage, kan en også finne i enkelte hjem rundt om på jorden. Disippelen Jakobs ord er like sanne i dag som de var for 1900 år siden: «For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur.» — Jak. 3: 7.

I en artikkel i bladet Life (9. april 1971) ble det imidlertid påpekt: «Ekspertene er enige om [at] ville dyr egner seg dårlig som selskapsdyr — og de fleste hjem egner seg dårlig som zoologiske hager.» En forhandler av «eksotiske» dyr sier at «75 prosent av alle importerte dyr dør i løpet av det første året». Støyen, ødeleggelsene i hjemmet og lukten gjør ofte eierne av slike dyr skuffet. Det hender ikke sjelden at «kjæledeggen» havner i et bur utenfor huset eller i en nokså provisorisk dyrehage, eller at den dør. Større zoologiske hager vil som oftest ikke ha disse dyrene, fordi de ikke vil være i stand til å leve i fred med de andre dyrene i hagene.

Et stort problem er at de som har såkalte eksotiske kjæledegger, ofte får sin frihet svært begrenset. Eiere av store kattedyr, for eksempel av leoparder og løver, kan ikke gå til anskaffelse av skikkelige møbler og gulvtepper, og de kvier seg ofte for å reise på ferie, fordi det er vanskelig å finne noen til å ta seg av dyret mens de er borte. Life siterer følgende uttalelse av en kvinne som har en søramerikansk jungelkatt: «Når en tenker på all den frihet en mister fordi en har dem, og på all den frihet de mister fordi en har dem, kunne en like godt ha laget pelskåpe av dem.»

Det er tydelig at mange selskapsdyr simpelthen ikke hører hjemme i hus. Noen er så store og har en slik natur at det er tydelig at de er skapt til å streife omkring på store, åpne sletter eller smyge seg gjennom dype skoger eller jungelområder. Slike dyr som krokodillen og oteren er skapt til å være i nærheten av vann. Andre dyr trenger trær (ikke lysekroner eller gardiner) til å klatre i. Andre igjen trenger mat som er vanskelig å få tak i der hvor de blir holdt som selskapsdyr. Når slike dyr blir tatt inn i folks hjem, er det noe som må ofres. Det er naturligvis noe bedre hvis dyret blir holdt ute i hagen. Det er ikke desto mindre eieren som må ofre mest, for han må gjerne avpasse sin levemåte etter dyrets.

Folk går av og til til forbausende ytterligheter for å tilpasse seg en kjæledegge. En familie som hadde en oter, hadde to bad i huset. Alle menneskene delte det ene badet, og oteren fikk det andre. Som artikkelen i Life sa: «Mange eiere oppdager at selskapsdyret litt etter litt er blitt husets herre.»