Fare! For mye av ett slag

BLADET BioScience kom nylig med følgende advarsel: «Et annet spøkelse hjemsøker ’Den grønne revolusjon’, nemlig en utbredt sykdomsepidemi.» Hvorfor er det slik?

Når det på store områder blir dyrket bare én kornsort, utsettes hele avlingen for en alvorlig fare. Hvis den bestemte kornsorten blir hjemsøkt av en ny type insekter eller en plantesykdom, kan det komme til å gå ut over hele det tilsådde område. Dette skjer vanligvis ikke når det blir sådd flere forskjellige kornsorter.

Ekspertene er enige om at dette særlig er mulig i forbindelse med de nye, høyproduktive kornsortene. Disse nye kornsortene har en meget snever genetisk base. Rockefellerstiftelsen opplyser at de hvetesorter som i dag blir dyrket på flere mål jord i Asia enn noen annen hvetesort, har sin opprinnelse i én og samme stamme.

Men fordi de nye sortene gir så store avlinger, blir de foretrukket framfor andre. Bøndene ønsker å tjene penger. De vil dyrke hva som helst som hurtig kan gi dem penger. Derfor dyrker de mer og mer av den høyproduktive sorten i stedet for å så de stedlige sortene som gir mindre avlinger. En vet imidlertid ikke hvor motstandsdyktige de nye sortene, som ikke er blitt utviklet i det lokale område, er overfor visse sykdommer.

I en artikkel i London-tidsskriftet New Scientist ble det derfor gitt følgende advarsel: Hvis disse få, nye sorter skulle bukke under for en sykdom, ville det få katastrofale følger. En tid ville det være lite som kunne erstatte dem, ettersom det tar tid å utvikle nye sorter som er motstandsdyktige overfor en ny sykdom. Artikkelen sluttet med å si at muligheten for en katastrofe kan ha blitt større i stedet for mindre som følge av at menneskene har grepet inn i naturens orden.

Har det skjedd før?

Er denne frykten bare teoretisk? Nei, på ingen måte. Slike katastrofer har inntruffet før med avlinger som hadde en for snever genetisk base.

Et eksempel på dette er den tørråte som rammet potetene i forrige århundre. I 1845 ble Europa utsatt for et alvorlig angrep av denne sykdommen. Den førte i 1846 til store tap for Europa og ble en katastrofe for Irland.

Irerne dyrket for det meste poteter og holdt seg hovedsakelig til én sort. Tørråten ødela hele potetavlingen. The World Book Encyctopedia forteller hva som skjedde som følge av dette: «Potethungeren i 1840-årene forårsaket den verste katastrofe i irsk historie. . . .omkring 750 000 mennesker døde av sult og sykdom. I disse årene var det tusenvis av mennesker som forlot Irland.»

Vi har også et eksempel fra dette århundre i forbindelse med noe som inntraff for omkring 20 år siden. Korndyrkere i De forente stater begynte å frambringe en ny, høyproduktiv havresort. Den omfattet krysninger med et havreslag som ble kalt Victory. Denne sorten ble godt mottatt og dyrket overalt. Men så begynte en bestemt sopp å spre seg, og den gjorde det av med en stor del av havreavlingen. I løpet av to år spredte denne soppen seg i en slik grad at det ikke lenger var trygt å dyrke havresorter av typen Victory.

I 1930-årene ble det utviklet en ny hvetesort. Det så ut til at den skulle løse problemet med all den hvete som gikk tapt som følge av svartrust. I løpet av få år ble store arealer i den vestlige delen av De forente stater, like fra Texas til Nord-Dakota, tilsådd med denne hvetesorten. Men i slutten av 1940-årene oppsto det en ny og svært ondartet soppsykdom. All brødhvete og hardhvete som ble dyrket i De forente stater og Canada, var mottagelig for den. Den nye soppen spredte seg raskt i de store hveteproduserende områder og førte til svære tap. I flere år satte den nesten en stopper for all produksjon av hardhvete i det nordlige prærielandet.

Nyere tilbakeslag

I 1971 hadde New York Times følgende overskrift: «En seier for genetikken truer med å skape katastrofe.» Artikkelen redegjorde for de forbedrede sorter av hybrid-mais som ble innført i De forente stater i 1950. De hadde resultert i at maisavlingene pr. mål var blitt mer enn fordoblet.

Men så i 1970 ble maisen utsatt for et uventet angrep av en ny ondartet sykdom. Den viste hvor sårbar den spesialiserte mais som de fleste bønder dyrket, var. Fra juli måned 1970 og inntil innhøstningen begynte samme år, ble omkring 700 millioner bushels mais ødelagt! Det utgjorde 15 prosent av hele maisavlingen og var verdt omkring en milliard dollar.

New York Times sa angående denne maiskatastrofen:

«Den grunnleggende årsak til denne sårbarheten er at alle bønder ønsker å dyrke den beste sort av alle slag samtidig. Den ensartethet som blir følgen, truer med å skape katastrofe når en ny, fiendtlig mutant oppstår — slik tilfellet var med den siste sørlige maissyke.

«Det er på dette område som på så mange andre områder i den moderne verden — det som på kort sikt kan være en økonomisk fordel, kan på lang sikt by på alvorlige problemer, både økologiske og økonomiske.»

Har noen av de nyeste kornsortene vært angrepet på denne måten? Ja. Den nye risen har allerede vært berørt. I boken The Environmental Crisis sies det: «Rissorten IR-8 har allerede hatt en mengde vanskeligheter på grunn av dette problemet, men likevel fortsetter en med monokultur i stadig større omfang.»

«Monokultur» vil si det å dyrke en enkelt kornsort og vanligvis ikke bruke jorden på noen annen måte. Selv om det har vist seg å oppstå vanskeligheter, ser det ut til at monokultur av de nye kornsortene blir mer og mer utbredt, fordi bøndene ønsker å tjene penger så hurtig som mulig.

I februar 1972 offentliggjorde De forente staters ernærings- og jordbruksråd nye tall angående situasjonen i Filippinene. Disse tallene viste at en dødbringende plantevirus som ble kalt tungro, hadde ødelagt omkring 560 000 mål ris på Luzon og Mindanao. President Ferdinand Marcos sa til kongressen i Filippinene: «Det [1971] var et katastrofeår for det filippinske landbruk.»

Som en følge av de nye, høyproduktive rissortene som var blitt plantet siden 1966, hadde Filippinene vært selvforsynt med ris og hatt et lite overskudd inntil 1970. Men i fjor, i 1971, ble det nødvendig å importere store mengder ris — hele 460 000 tonn, og regjeringen har forutsagt at landet vil komme til å ha et underskudd på nesten 640 000 tonn i 1972 og omkring det samme i 1973.

Det å tilså større og større arealer med en kornsort som har en altfor snever genetisk base, er en meget farlig og kortsynt framgangsmåte. Men dette er ikke det eneste problem som knytter seg til de nye kornsortene.

[Bilde på side 6]

Kontrasten mellom hybridmais som er angrepet av sykdom (høyre), og naturlig bestøvet mais (venstre), som ikke er angrepet