«De spiser mye mais»

FOR noen år siden drog en amerikansk helseekspert til det sørlige Ecuador for å studere noen innfødte som etter sigende er blant dem som lever lengst på den vestlige halvkule. «Noen av ’viejo’ene’, som de kalles på spansk, fortalte meg at de var 132 . . . 127 . . . 113 år gamle,» sa hun. «Deres lange levetid og helsen deres var begge like forbausende.» Hva var hemmeligheten deres? «Jeg var ikke sikker på om jeg hadde noe svar på det i det hele tatt,» skrev hun. «Men for å komme med en mulig pekepinn sa jeg, og ikke bare for spøk: De spiser mye mais.»

Denne interessante beretningen viser at mais fremdeles er et hovednæringsmiddel i mange deler av verden og kan utgjøre en betydningsfull del av et sunt kosthold. Hvis mais er en del av ditt kosthold, kan du kanskje gjøre bedre bruk av denne allsidige planten når du får vite litt om dens bakgrunn og særtrekk.

«Kornsorten som skapte en halvkule»

Mais vokste opprinnelig bare på den vestlige halvkule. Da Christofer Columbus satte sin fot i Amerika for første gang, hadde de innfødte allerede dyrket sin máhiz og brukt den som sitt viktigste næringsmiddel i århundrer. Det er faktisk blitt sagt at mayaene, aztekerne og inkaene i Mellom- og Sør-Amerika kunne takke den store avkastningen som maisen gir, for sin kultur. Gode avlinger gav dem tid til overs til å veve og lage keramikk og til å bygge veier, pyramider og byer. Av denne grunn er mais blitt kalt «kornsorten som skapte en halvkule».

Oppdagerne tok maisen med seg til Europa. Derfra spredte den seg til Afrika og videre til Asia. I dag modnes det maisavlinger hver eneste måned et eller annet sted i verden. Det dyrkes mais høyt oppe i de peruanske Andesfjellene og under havets overflate på den kaspiske slette og fra Canada langt mot nord til New Zealand i sør. Mais er dermed blitt den mest utbredte matnyttige planten på jorden.

Forskjellige typer mais

Du er kanskje kjent med gul eller hvit mais, men vet du at det også finnes røde, brune, blå, fiolette og til og med flerfargede typer? Ja, det finnes over 100 varieteter av mais verden over. Noen av dem har spesielle egenskaper som gjør dem særlig velegnet for bestemte forhold eller til en bestemt bruk.

Flintmais vokser for eksempel villigere i kaldere strøk enn andre typer fordi den modnes fortere og er motstandsdyktig mot forskjellige skadeinsekter. Melmais var de amerikanske indianernes favoritt, for kornene inneholder for det meste myk stivelse og kan lett males til mel for hånd.

Nok en type er hestetannmais, en varietet som gir gode avlinger og er økonomisk viktig. Hvert korn har en karakteristisk fordypning på toppen som kommer av at den harde og den myke stivelsen i frøene ikke tørker likt. Sukkermais og popcorn er mer spesielle varieteter. Det som skjer når en popcornkjerne varmes opp, er at det fuktige innholdet av den utvider seg, slik at den eksploderer eller «popper» og blir omkring 30 ganger større. Søtsmaken du kjenner i en sukkermaiskolbe, kommer av at denne typen inneholder omkring dobbelt så mye sukker som andre typer.

Det er også mulig å få til en kombinasjon av noen av disse egenskapene ved å krysse seg fram til hybrider. En hybrid vokser for eksempel like fort som flintmais, men er like god å spise som sukkermais. En maisdyrker kan altså velge den typen som passer best for ham. I dag blir mesteparten av all mais dyrket på denne måten.

Mat for millioner

En saftig maiskolbe som drypper av smeltet smør, og med salt på, er en lekkerbisken som det er vanskelig å motstå. Kanskje er det noe av det beste du vet. Eller det kan være at du spiser mais i form av cornflakes, chips, grøt, supper eller lapper. Kanskje du bruker maismel når du baker brød, kjeks eller tortillaer, eller når du lager kjøttkaker eller steker vafler. Kan hende bruker du også maisolje, maisstivelse eller maissirup i forskjellig mat. Ja, millioner av mennesker verden over bruker mais i en mengde deilige retter av forskjellige slag.

Det sies imidlertid at folk som lever utelukkende av mais, er særlig mottagelige for pellagra, en sykdom som angriper huden, tarmene og nervesystemet. Det er fordi proteinene i maisen mangler noen av de viktigste aminosyrene, som er proteinenes byggesteiner. Langvarig mangel på disse fører til at en får denne sykdommen.

Noen ernæringseksperter mener at problemet forverres når en spiser foredlet mais eller maisprodukter, slik en gjør i mange deler av verden, istedenfor å spise maisen i dens naturlige form. Erfaringen med «viejo’ene» ser ut til å bekrefte dette, for de dyrker selv det de spiser, og er ikke avhengig av import fra industriland. Kosten deres består riktignok også av andre proteinkilder, for eksempel nøtter, bønner og av og til egg og kylling. I enkelte deler av Afrika bidrar like ens skikken med å spise mopaniormer, tykkmelk eller kjøtt sammen med maisgrøt til å skape et mer likevektig kosthold.

Dyrk mais selv

Med de stadig stigende matvareprisene kan det være lønnsomt på mer enn en måte å dyrke sin egen mais. Der hvor jorden og klimaet er gunstig, kan det dyrkes et tonn mais på litt under to mål. Det er nok til å holde en stor familie med et viktig næringsmiddel i et år. Selv med en liten kjøkkenhage kan du spare betydelige beløp og forsyne familien med noe virkelig godt.

Mais bør sås på firkantete jordstykker og ikke i lange rader. Det gir best mulig bestøvning, som resulterer i fullt utviklede kolber. Planten bruker opp en stor del av næringsstoffene i jorden, så det er tilrådelig å dyrke den på et nytt sted i hagen hvert år eller å la dyrkningsstedene for maisen og andre planter rotere. En svært praktisk fremgangsmåte er å så mais i hjørnene av 60 x 60 centimeter store ruter og å ha belgplanter imellom. Belgplantene beriker jorden, mens maisstokkene støtter dem opp — en meget vellykket kombinasjon.

Hvis du sår mais for å spise kolbene som de er, kan du forlenge den tiden du kan ha glede av dem, ved å så litt om gangen. Og hvis du er nøye med å skaffe deg godt såkorn og gjødsle jorden, vil du få rikelig igjen når det er på tide å høste inn avlingen.