Hva skjer med religionen i Finland?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Finland

I MANGE hundre år hadde religionen en solid plass i det nasjonale liv i Finland. At religionen skulle komme i vanskeligheter her, syntes for ikke lenge siden nesten utrolig.

Men nå er det ikke bare vanskeligheter religionen står overfor; det er stor fare for at den skal bryte fullstendig sammen! Faren skyldes for tiden hovedsakelig indre krefter. Disse kreftene er imidlertid så sterke at hvis religionen i Finland skulle bli angrepet utenfra, ville den ikke ha noe forsvar å stille opp.

Hva er det som har svekket religionen, som i så lang tid har vært en del av det nasjonale liv? Hvem har ansvaret for denne utviklingen?

Hva som har skjedd

For å få et bilde av det som egentlig har skjedd innenfor kirkesamfunnene i Finland, kan vi bare ta for oss litt statistikk. Det heter for eksempel at 92 prosent av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske kirke, men det er en villedende opplysning. Folk flest blir medlemmer av kirken mer eller mindre automatisk allerede som barn.

En får et mer realistisk bilde av situasjonen når en undersøker hvor stor interesse folk viser for denne «folkekirken». I 1963 var det bare mellom tre og fire prosent av befolkningen som regelmessig gikk i kirken. I 1970 var prosenttallet blitt enda lavere! Det kan ikke diskuteres at finnenes interesse for religion er dalende.

Selv om ni av ti finner formelt tilhører den lutherske kirke, er det bare i forbindelse med vielser og begravelser, barnedåp og konfirmasjon de viser noen interesse for kirken. For de fleste er kirken en institusjon som har bestemte funksjoner, men de tar ikke kirken alvorlig. En undersøkelse viste at flertallet av de menn som ønsket å få en kirkelig begravelse, ikke engang trodde på et liv etter døden!

I den senere tid har en ny tendens gjort seg gjeldende. Det er stadig flere som melder seg ut av kirken (og altså ikke bare driver bort) — antallet ble fordoblet på bare et år. En grunn til at stadig flere går til dette offisielle skritt, er: Så lenge en står som medlem av kirken, må en betale kirkeskatt, men når en melder seg ut, slipper en dette.

Mangelen på interesse for religiøse spørsmål har også begynt å gjøre seg gjeldende i prestenes rekker. Dette gjelder særlig yngre prester og teologiske studenter. Professor Mikko Juva, kirkens utsending til Kirkenes verdensråd, sa til en gruppe prester som var samlet til et møte i Tampere her i Finland den 14. april 1971: «Vi opplever en vanskelig tid med forandringer i kirken. Disse forandringene finner ikke sted bare i vårt land, men i hele verden. Det er mange synlige tegn på dette. I mange land ønsker ikke de teologiske studentene å bli ordinert til prester, og de ønsker i særdeleshet ikke å ta del i menighetsarbeidet.»

Han sa at krisen for religionen i Finland har kommet særlig tydelig til uttrykk siden 1963, etter at Kirkenes verdensråd hadde hatt sin fjerde generalforsamling i Helsinki. Dr. Martti Miettinen spår imidlertid at det kommer til å bli noe mer enn kamp. Under en tale til Det evangeliske arbeidsråd som var samlet i Pori, sa han: «Protestantismens undergang kan snart være en realitet.»

Hvorfor har dette skjedd?

Hvorfor har denne forbausende situasjon oppstått i Finland? Hvorfor er religionen på vikende front?

En av de viktigste grunnene er at kirkesamfunnene har overflødiggjort seg selv. Dr. Miettinen uttalte: «Denne kritiske utviklingen fikk sin start da teologer begynte å kritisere Bibelen, noe som førte til at Guds Ord ble forkastet som autoritet. Jesus ble betraktet bare som et menneske, eller som en politisk revolusjonær, ikke som Guds sønn. ’Gud er død’-teologien ble født.»

Hvis Kristus ikke var Guds Sønn, da forteller ikke Bibelen sannheten, så hvorfor skulle vi studere den? tenkte finnene. Og hvis Gud er ’død’, hvorfor skulle de da gå i kirken, hvor det blir snakket om ham? Prester sådde derfor tvil og vantro ved å komme med nedbrytende bibelkritikk. De berøvet på denne måten yngre mennesker deres tro.

I et fjernsynprogram latterliggjorde for eksempel den lutherske presten Olavi Aula, som underviser unge mennesker, Bibelens beretninger om Kain, Noahs ark og Jonas. Hvordan kan folk flest i Finland, og spesielt de unge, føle seg tilskyndt til å lese Bibelen og lære om Gud når prestene gir uttrykk for slike synspunkter? Slike lærdommer undergraver troen på Gud og kristendommen.

Dette ble innrømmet av den kirkelige avisen Sana, som sa: «Det er et faktum at det går nedoverbakke med kristendommen. Årsaken er ikke i første rekke ’den ugudelige verden’, men vi kristne, som . . . frigjør oss fra grunnlaget for vår tro.»

Presteskapet er, som allerede nevnt, direkte ansvarlige for dette. Ettersom vantroen blir mer og mer utbredt blant prestene, blir folk flest også vantro, for de ser dette.

Tenkende mennesker bør imidlertid spørre seg selv: Hvem vet mest — Jesus Kristus og Gud eller slike prester? Jesus visste at Bibelen er inspirert av Gud, og derfor trodde han på og framholdt de historiske sannheter om skapelsen, vannflommen på Noahs tid og det som skjedde med Jonas. Han betraktet ikke dette som myter. Han visste at det hadde funnet sted. Hvem tror du det er som lyver — Bibelen, Kristus, Gud — eller prestene?

Prisen betales

Kirkesamfunnene i Finland har mistet fotfestet. Deres ledere lærer ikke folk sannheten om Gud og hans hensikter. Kirkesamfunnene kunne derfor ikke unngå å måtte betale prisen for at de ikke har holdt seg til de sannheter om Gud som vi finner i hans Ord, Bibelen.

En del av prisen består i at de må finne seg i å ha liten anseelse blant folk. En teologisk student, Martti Mäkisalo, sa for eksempel: «Spør en unge mennesker om hva de ønsker at kirken skal gjøre, får en til svar: Jeg vil at den skal gi oss noen lokaler hvor vi kan spille plater, danse, drikke øl og gjøre akkurat det vi vil. Stiller en det samme spørsmålet til gamle mennesker, får en et helt annet svar: Kirken bør gjenopprette disiplinen. . . . Middelaldrende mennesker, som føler seg fremmede for kirken, . . . synes at kirken kunne bygge hus for folk.»

Studenten kommer til følgende konklusjon: «Folk har en forvrengt oppfatning av kirken.» Det er virkelig tilfelle i Finland. Og hvem har ansvaret for at den er så forvrengt? Det er kirkens egne ledere.

En annen del av den pris kirkesamfunnene må betale, består i at folk, og deriblant ikke så rent få prester, melder seg ut av dem. Det er også stadig færre unge menn som ønsker å forkynne fra prekestolene. Det er ikke rart at dr. Miettinen sa: «Protestantismens undergang [i Finland] kan snart være en realitet.»