Hvorfor blir det gjort slike fredsbestrebelser nå?

FOR 1900 år siden ble det i en bibelsk profeti forutsagt at det skulle komme en tid da menneskene skulle si: «Fred og sikkerhet!» Det ser ut til at denne profetien nå raskt nærmer seg sin oppfyllelse.

Verdens ledere bruker i virkeligheten ofte disse ordene. Men det er ikke bare det at uttrykket blir brukt, som er så betydningsfullt.

Vi lever på mange måter i en enestående tid. Stopp opp et øyeblikk og tenk over den alvorlige situasjon verden befinner seg i i dag. Tenk på hvor både dumt og vanvittig det ville være av verdens ledende menn hvis de ikke nå gjorde seg de største anstrengelser for å få i stand fredelige og stabile forhold.

Fred eller selvmord for verden?

Aldri tidligere har menneskene hatt slike midler som nå, til bokstavelig talt å kunne ødelegge hele jorden. Tenk over følgende:

De forente stater har 41 atomubåter med raketter. Hver av disse fører med seg mer sprengstoff enn alle de bomber inneholdt som ble sloppet av begge parter under den annen verdenskrig — de to atombombene som ble sloppet over Japan, innbefattet! Sovjetunionen har 42 slike ubåter. I juli begynte Frankrike å prøve en atomdrevet ubåt med raketter.

Russerne har omkring 300 SS-9-hydrogenbomber, som hver har en kapasitet på 25 megatonn. Det vil si det samme som at hver av disse bombene har en sprengvirkning på 25 millioner tonn TNT. Bare én av disse bombene kunne utslette en hvilken som helst storby på jorden fullstendig.

Nå, akkurat i dette øyeblikk, har De forente stater i tillegg til sine ubåtraketter 1000 Minuteman-raketter på landjorden med sprengladninger på mellom ett og to megatonn rettet mot Sovjetunionen og China. I tillegg til sitt lager av SS-9-bomber har Sovjetunionen omkring 1300 like virkningsfulle raketter rettet mot De forente stater.

Et trykk på knappen av den ene eller den andre av disse nasjonene, og anslagsvis 300 millioner mennesker vil omkomme på under en time!

Til tross for dette har supermaktene fortsatt å øke sine våpenlagre. Fysikeren Ralph E. Lapp pekte for en tid siden på at De forente stater har lagret «nok atomsprengstoff til å kunne ødelegge Sovjetunionen minst 25 ganger».

China er nå også raskt på vei til å bli en supermakt hva atomvåpen angår.

En rapport fra fredsforskningsinstituttet i Stockholm sier dessuten at om lag en tredjedel av alle land i verden vil ha et «betydelig kjernefysisk program i slutten av 1970-årene». Dette kan, sies det, føre til «en fullstendig ny situasjon i militære og strategiske anliggender».

Det var med god grunn president Nixon advarende sa: «I en kjernefysisk krig vil det ikke være noen seierherrer — bare tapere.» «Hvis vi blir trukket inn i en konflikt, er muligheten for selvmord på begge sider meget stor.»

Når det før i tiden var fare for at det skulle bryte ut krig, måtte de styrende ta i betraktning mulighetene av at de kunne miste sin makt, at en del av befolkningen og av landets industrielle styrke ville gå tapt, og at store deler av større byer kunne bli ødelagt.

Men de behøvde aldri å tenke seg mulighetene av at de kunne komme til å miste praktisk talt hele landet, at det kunne bli et sted som var ubeboelig for levende skapninger.

Nå står de overfor nettopp slike muligheter.

Truselen mot menneskenes miljø krever verdensomfattende tiltak

Menneskene må slutte fred med den kloden de bor på. I årtier har de vært ’i krig’ med sitt eget miljø, idet de har forurenset det i foruroligende grad. De høster nå det de har sådd.

Vi høster forurenset luft. I 1970 forutsa vitenskapsmenn ved et luftforskningssenter at hvis problemet fortsetter å tilta med den nåværende hastighet, «vil folk som bor i byene, om ti år være nødt til å bruke gassmasker hvis de skal overleve luftforurensningen». I Tokyo i Japan må trafikkonstablene allerede nå med visse mellomrom gjøre bruk av oksygenmaskiner.

Vi høster forurenset vann fra forgiftede elver, innsjøer og til og med hav. Trass i alle advarsler fortsetter forurensningen. The Daily Yomiuri for 27. juni 1972 melder: «Forurensningen av havene rundt Japan øker med foruroligende hastighet.»

Dette og andre forurensningsproblemer kan ikke løses av nasjonene hver for seg. Bladet Editorial Research Reports sa angående De forente nasjoners miljøvernkonferanse i Sverige:

«Noe mindre enn omfattende, internasjonale anstrengelser vil være virkningsløst. Verdens økosystem utgjør en enhet; forholdet er slik at ingen nasjon alene kan rense sitt miljø. Forurensninger og giftstoffer fra industrien blir spredt over hele jorden gjennom luften. Nesten alle internasjonale vannveier er forurenset, og de blir verre år for år.»

Faren for at det skal inntreffe en verdensomfattende katastrofe som følge av forurensning, er like virkelig og like alvorlig som faren for kjernefysisk krig.

Befolkningseksplosjonen

Det tok tusener av år før jordens befolkning kom opp i én milliard (i 1850). Det tok imidlertid bare 80 år til før den var kommet opp i to milliarder. Den er nå på 3,6 milliarder, og det er blitt anslått at den vil øke — ikke bare med enda en milliard — men til det dobbelte av det den er nå, i løpet av de neste 30 årene!

Hver dag blir det om lag 200 000 flere munner å mette på jorden. Men jordens størrelse forblir den samme. Og matproduksjonen holder ikke tritt med behovet.

Verdens ledere vet at det i høy grad gjærer blant befolkningen i den såkalte tredje verden, blant dem som bor i de fattige utviklingsland. Disse landenes befolkning er over dobbelt så stor som de rike industrilands og øker mye raskere.

For å råde bot på den voksende misnøye blant denne store del av jordens befolkning har andre nasjoner forsøkt å gi dem teknisk hjelp. Det er blitt gjort visse framskritt, men problemene er store, og befolkningstilveksten foregår så raskt at den nesten oppveier de framskritt som blir gjort. En undersøkelse som nylig ble foretatt av De forente nasjoner, viser således at «kløften mellom de rike og de fattige nasjoner blir stadig større».

Befolkningseksplosjonen utgjør en trusel som blir større for hver dag. De store nasjoner er klar over at hvis de skal kunne løse dette problemet, må de slutte å kappes med hverandre og i stedet arbeide for å forbedre forholdene over hele verden.

Nasjonale problemer krever oppmerksomhet

Verdens ledere står også overfor stadig økende problemer innen sitt eget land. De ser at større byer befinner seg i en krisetilstand, og at mange av dem forfaller i et foruroligende tempo. Det er stort behov for penger, men militære utgifter og en ’kald krig’ gjør sitt til at det er mangel på penger.

I Sovjetunionen og andre land krever forbrukerne stadig mer, og dette kravet må imøtekommes hvis folk fortsatt skal være villige til å underordne seg. Det er også nødvendig å gjøre noe for å stanse den bølge av kriminalitet som skyller over alle nasjoner.

Folk har dessuten merket seg de vellykte resultater de store nasjoner har oppnådd i rommet. De har sett menn gå på månen. De ser at nasjonene oppnår vellykte resultater i rommet, og de undrer seg derfor over hvorfor de ikke oppnår det samme på jorden.

De forente nasjoner — bærer organisasjonen sitt navn med rette?

De forente nasjoner, som en gang ble hyllet som menneskehetens største bedrift, er i vanskeligheter. Organisasjonen står i fare for å miste all sin prestisje hvis ikke det inntreffer en eller annen stor forandring i verden.

Med Folkerepublikken China blant sine medlemmer omfatter den imidlertid nå for første gang hele jordens befolkning. Hva nå hvis stormaktene fikk i stand en fredsordning med hjelp fra De forente nasjoner? Hva nå hvis denne organisasjonen kunne bidra til å stanse stridighetene og uoverensstemmelsene mellom de små nasjoner?

Da ville det kanskje se ut som om organisasjonen De forente nasjoner levde opp til sitt navn. Den kunne oppnå stor støtte og bli lovprist.

Verdens religionssamfunn i en krise

Verdens religionssamfunn, særlig innen kristenheten, har erfart en alvorlig tilbakegang i de siste årene. Indre stridigheter har ført til at mange har mistet respekten for dem. Deres åpenbart manglende evne til å få i stand fred og løse menneskenes problemer har fått mange til å begynne å tvile på deres verd. De religiøse lederne ser imidlertid nå at det ville være en stor fordel for dem om det ble verdensfred.

Hvis det snart ble sendt ut en kunngjøring om ’fred og sikkerhet’ over hele jorden og kirkesamfunnene kunne hevde at de hadde hatt en andel i å få dette i stand, kunne det bidra til å gjenopprette en del av deres tapte innflytelse og anseelse. De trenger dette — og det vet de.

Pave Paul VI har innrømmet at den katolske kirke er hjemsøkt av uoverensstemmelser, kritikk og protester som forårsaker «en urolig tilstand som vi ikke kan og ikke vil legge skjul på». — New York Times for 24. juni 1972.

En verdensfred ville gjøre mye for å dempe denne uroen og øke tilliten til framtiden. Den kunne føre til en religiøs oppblomstring for alle verdens religionssamfunn og gi dem fornyet styrke.

Det er således mange og vektige grunner for at menneskene skulle gjøre seg store anstrengelser for å få i stand fred og sikkerhet i verden. Det er ting som tyder på at de snart vil få i stand slike tilstander at uttrykket «fred og sikkerhet» blir dagens slagord.

Men det store spørsmål er: Vil freden bli varig?

Vi kan allerede nå få dette spørsmålet besvart.

[Ramme på side 11]

BEFOLKNINGSEKSPLOSJONEN

Jordens befolkning er nå på 3,6 milliarder

Det er blitt anslått at den vil bli fordoblet i løpet av 30 år

Den øker hurtigst i de fattige land, som allerede har dobbelt så stor befolkning som de rike land

[Bilde på side 10]

Både De forente stater og Sovjetunionen har over 1000 raketter på landjorden rettet mot hverandre og rede til å bli avfyrt ved et trykk på en knapp

En av disse rakettene kan fare gjennom rommet med en hastighet på 24 000 kilometer i timen og i løpet av en halv time etter at signalet er gitt, spre kjernefysisk død og ødeleggelse over en hel by

[Bilde på side 11]

Hver dag blir det om lag 200 000 flere munner å mette. Matproduksjonen holder ikke tritt med behovet