Hvorfor håpet om en «fredsgenerasjon» vokser

I VÅR tid inntreffer det merkelige begivenheter. Og den virkelige betydningen av dem er langt større enn det kan se ut til på overflaten.

Du er uten tvil klar over at det har inntruffet en overraskende rekke forandringer i verden i løpet av mindre enn et år. Blant disse er:

● Etter 22 år ble Folkerepublikken China — som hersker over mer enn en femtedel av jordens samlede befolkning — endelig medlem av De forente nasjoner. I slutten av 1971 ble landet et av de fem faste medlemmer av Sikkerhetsrådet i De forente nasjoner.

● For første gang i historien reiste en amerikansk president til det kinesiske fastland, idet han foretok en «reise for freden» i februar 1972. Faktorer som har hindret handelssamkvem, reiser og kommunikasjoner mellom USA og China og skilt dem i årtier, forsvinner mer og mer.

● Fire nasjoner undertegnet en viktig avtale for å få i stand et friere og nærere forhold mellom Øst- og Vest-Tyskland, som har vært skilt siden den annen verdenskrig endte.

● På et toppmøte i Moskva i mai 1972 undertegnet Sovjetunionens og De forente staters ledere en rekke avtaler. Noen av disse omfattet følgende punkter:

Et felles romprogram for USA og Sovjet planlagt for 1975.

Gjensidig utveksling av vitenskapelige og teknologiske data.

Samarbeid for å løse medisinske problemer og offentlige helseproblemer.

Felles forskning og gjensidige anstrengelser for å beskytte menneskets miljø mot den økende forurensning.

En avtale som tar sikte på å avverge farlige konfrontasjoner mellom de to lands marinefartøyer på åpent hav.

Og, noe som var særlig viktig, en avtale om å begrense det kostbare kjernefysiske våpenkappløpet.

Etter at de to supermaktene hadde undertegnet disse avtalene, begynte de straks å sette dem ut i livet. Det ble blant annet truffet viktige handelsavtaler. Sovjetunionen skal kjøpe korn fra USA til en verdi av 750 millioner dollar. Det kom også i stand en avtale mellom Sovjetunionen og et amerikansk oljeselskap angående et prosjekt som beløper seg til milliarder av dollar, en avtale som går ut på at det amerikanske selskap skal yte teknisk hjelp i forbindelse med utvinningen av russiske olje- og gassforekomster.

● I juni 1972 begynte stormaktene dessuten å utfolde en diplomatisk aktivitet som er uten sidestykke. Deres representanter har reist på kryss og tvers over hele jorden fra den ene hovedstad til den andre. Håpet steg om en snarlig løsning av den langvarige og blodige konflikten i Indo-China. India og Pakistan holdt et toppmøte for å ordne opp i sine uoverensstemmelser. Ved et møte i Seoul i Korea, hvor representanter fra ni asiatiske nasjoner kom sammen, ga de fleste av dem uttrykk for en endret holdning til Folkerepublikken China. Regjeringene i Nord- og Sør-Korea overrasket verden ved å kunngjøre at de hadde kommet til enighet om prinsipper for en gjenforening av det splittede land.

En ny utvikling?

De dramatiske skritt som De forente stater, China og Sovjetunionen har tatt mot det som franskmennene kaller rapprochement (en tilnærming), er blitt kommentert over hele verden. I mange land blir det gitt uttrykk for håp om at det må inntreffe en ny utvikling i verdensomfattende målestokk.

En lederartikkel i bladet Life sa: «Det ser ut til at vi nå står ved inngangen til et eller annet stort, idet alle tre nasjoner er rede til å bytte ut de ideologier som vi med stor glød har holdt fast ved, med sunn fornuft og det som er til felles beste.»

Robert Stephens sa i en artikkel i London-avisen The Observer at president Nixon hadde «satt seg høye internasjonale mål; intet mindre enn å legge grunnlaget for en ny verdensordning».

Sovjetunionens statsminister Kosygin omtalte resultatene av toppmøtet i Moskva som «en seier for alle fredselskende mennesker, ettersom sikkerhet og fred er det felles mål».

Men er det noen grunn til å betrakte de skritt som nå er blitt tatt for å få i stand internasjonal fred og sikkerhet, som annerledes enn de anstrengelser som er blitt gjort før i tiden? Hva er det som er så uvanlig?

Tenk for eksempel på hva som fant sted i 1918, da den første verdenskrig endte. Nasjonene, som ennå var rystet over det blodbad som denne krigen hadde medført, var bestemt på at ’det måtte aldri skje igjen’. Folkeforbundet ble derfor dannet for å ’sikre internasjonal fred og sikkerhet’. Men 19 år senere ble det vist at det hadde kommet til kort, og en enda større krig brøt ut. I boken Swords into Plowshares sier professor I. L. Claude jr. at en av hovedårsakene til dette var at «Folkeforbundet ble dannet for å hindre utbruddet av [en krig lik] den første verdenskrig», akkurat som «den franske Maginotlinjen ble bygd for å vinne slagene i [en krig lik] den første verdenskrig». Fordi nasjonene tenkte på fortiden, forutså de ikke de nye omstendigheter som førte til utbruddet av den annen verdenskrig.

Etter at den annen verdenskrig hadde fått ødeleggelsene i den første verdenskrig til å virke små, og etter at krigen var blitt avsluttet med sprengningen av atombomber over Japan, ble Folkeforbundet gjenopplivet i form av De forente nasjoner. Ifølge denne organisasjonens charter skulle også den «opprettholde internasjonal fred og sikkerhet» blant nasjonene. Men i løpet av noen få år sto stormaktene — De forente stater, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og China — som i første rekke hadde dannet denne organisasjonen, allerede alvorlig splittet, og et «jernteppe» skilte øst fra vest.

På hvilket punkt skiller så de nåværende fredsbestrebelser seg ut fra disse?

Forskjellen

De nåværende fredsbestrebelser har ikke kommet i stand under et verdensomfattende sammenstøt og heller ikke umiddelbart etter avslutningen av en verdenskrig, mens folk ennå har krigens redsler i frisk erindring, slik tilfellet var da Folkeforbundet og De forente nasjoner ble opprettet. De blir fremmet i en tid med relativ fred, for å ’desarmere’ mulige eksplosive omstendigheter som kunne utløse en total kjernefysisk krig.

I dette tilfelle er det heller ikke slik at seierrike nasjoner påtvinger beseirede og svake fiender som ikke er i stand til å gjøre effektiv motstand, sin egen fredsordning. Det er dette som har fått mange til å uttrykke forbauselse over den nåværende utvikling.

Det en ser, er at De forente stater, som er China langt overlegen både i velstand og kjernefysisk makt, inntar en forsonlig holdning. USA’s president har foretatt en slags «pilegrimsreise» til Peking for å forsøke å trekke jordens folkerikeste nasjon ut av isolasjonen og inn på en ny vei med kommunikasjon og handelssamkvem mellom de to land.

På toppmøtet i Moskva erklærte De forente stater dessuten at de var villige til å godta en tilstand av «kjernefysisk jevnbyrdighet» med verdens andre supermakt, Sovjetunionen. I 1960-årene fastholdt De forente stater sitt krav om «kjernefysisk overlegenhet». Nå snakkes det bare om «tilstrekkelig kjernefysisk styrke».

Bladet Time kalte toppmøtet i Moskva for «det merkeligste toppmøte til dags dato» og pekte på at det fant sted til tross for at De forente stater hadde gitt ordre om at det skulle legges ut miner i alle havner i Nord-Vietnam, og fortsatte å ødelegge landets jernbanelinjer. Den sovjetiske presse bagatelliserte imidlertid amerikanernes bestrebelser for å stanse våpenforsendelsene til kommunistenes allierte, og framhevet Sovjetunionens beslutning om å gå videre med toppmøtet, som ble betraktet som et viktig ledd i bestrebelsene for å oppnå fred.

Det finnes imidlertid en enda mer eiendommelig faktor ved disse fredsbestrebelsene, en faktor som har en betydning de færreste er klar over. Hva er så denne stort sett ubemerkede, men betydningsfulle faktor?

Den har med religion å gjøre.

Du vil kanskje si: «Men hva har religion med alt dette å gjøre? Når kom religionen inn i bildet?» Tenk over følgende forhold.