Religionssamfunnene har sviktet de unge

DET er mange ungdommer i vår tid som stiller seg skeptisk til oppfatninger som har vært godtatt i generasjoner. De kan ikke innse at det å ha flere materielle eiendeler enn naboen — en større bil eller et mer luksuriøst hjem — er et mål som det er verdt å arbeide mot.

Mange vender seg bort fra det materialistiske samfunn, som ofte bedømmer en mann etter hvor mange penger han tjener, i stedet for etter hva slags menneske han er, eller hva han gjør. Noen forkaster også den måte å kle seg på som preger dem som tilhører det etablerte velstandssamfunn, som de mener har undertrykt de fattige og trengende.

De ser urettferdigheten i verden, og de ser falskheten og hykleriet i de materialistiske kirkesamfunn. Mange ungdommer ser på sine foreldres kirkesamfunn bare som en forening.

De er klar over det som metodistpresten Charles Merrill Smith sa i sin bok The Pearly Gates Syndicate, nemlig at mange «slutter seg til et religionssamfunn av grunner som ikke har noe som helst med åndelighet å gjøre — for eksempel fordi det er populært eller medfører sosiale fordeler, fordi en derved kan knytte mer lovende forretningsforbindelser, fordi det er god politikk, eller av en rekke andre grunner som nok er rosverdige, men ikke akkurat åndelige».

Vår tids kritiske og observante ungdommer har ikke unngått å legge merke til dette. Bladet Time skrev at «Jesus-bevegelsens» tilhengere ofte «taler nedsettende om sine tidligere kirkesamfunn og sier at de er innsmigrende eller hyklerske».

«Amerika er i ferd med å sulte i hjel åndelig talt,» sa Josef Laiacona, en tidligere student ved et katolsk seminar som nå har sluttet seg til et av de «kristne kollektivene» i staten New York.

Den kjente protestantiske presten dr. Norman Vincent Peale sa i en artikkel i Reader’s Digest: «I årevis så vi på at et åndelig tomrom vokste opp blant våre unge.» Det var «mager kost» kirkesamfunnene hadde å by de «åndelig utsultede», sa han. «’Forsvinn!’ sa vi til dem. ’Ta dere et bad. Klipp håret. Ta på dere vanlige klær. Godta våre verdier. Når dere har gjort det, kan dere komme tilbake, så skal vi snakke med dere.’»

Kirkesamfunnene ble mer opptatt av verdens sosiale problemer enn av «Kristi evangelium om frelse», innrømmet den katolske presten Fulton J. Sheen. «Da det navn ’som er over ethvert navn’, ikke lenger ble forkynt fra prekestolene, begynte de unge å kalle seg selv ’Jesus-folket’.»

Disse unge menneskene spør: «Hvordan kan du være tilfreds med å ha et hus og en ny bil og å ha gjort karriere hvis du bare har levd for å dø og hele menneskeheten ikke har mer enn 20 minutter igjen før den blir utslettet?» Det er ingen som ønsker at hele verden skal bli utslettet om 20 minutter i en atomkatastrofe. «Ingen ønsker å tro at deres liv ikke har noen mening,» sier de og tilføyer: «Jesus gir livet mening.»

Vår tids «etablerte» kirkesamfunn står med ett bein i hver leir. De sier at de følger Jesus, men de deltar også i verdens sosiale og politiske liv. Og de krever så visst ikke lydighet mot de strenge prinsipper i forbindelse med moral, ærlighet, lærespørsmål og nidkjærhet som Jesus fastsatte for sine etterfølgere.

Kirkesamfunnenes interesse for spørsmål som ikke har noe med Bibelen å gjøre, har ført til at de har kommet langt bort fra den lære som frambrakte en slik nidkjærhet blant de første kristne, de som levde på Jesu tid og like etter. Mange unge har funnet lite i vår tids kirkesamfunn som appellerer til dem. Noen har vendt religionen ryggen med den begrunnelse at den er «irrelevant og hyklersk». «Jesus-folket» understreker at de ikke vender tilbake til «religionen», men til «Jesus».a

Hva er det som appellerer til dem?

Hva er det så som gjør at så mange føler seg tiltrukket av denne bevegelsen? «Jesus-folket» bryr seg ikke om hvordan folk ser ut, eller hvordan de kler seg. Noen, enten en av prestene deres eller et medlem av hans hjord, har utelukkende gått ut for å vekke disse ungdommenes interesse, og for dem spiller det ingen rolle om en person har skjorte på seg eller strømper på beina.

Av og til blir selve gudstjenesten ledet av en ungdom som forteller at han brukte narkotika, men at han oppdaget at narkotikamiljøet simpelthen «ikke er noe tess». Unge mennesker som hungrer etter Gud, føler seg hjemme. Og ettersom de liker fellesskapet og ønsker å hjelpe andre, tar de sine venner med seg.

Noe annet som gjør at de unge føler seg tiltrukket av bevegelsen, er at de får anledning til å delta. De kan klappe i hendene og synge. Noen rekker hendene opp mot himmelen og stønner. De «vitner» om hvordan de har lagt narkotikamisbruk, prostitusjon og andre laster bak seg.

Mange ville bli overrasket over å se med hvilken interesse så mange ungdommer hører på en redegjørelse for en av Bibelens bøker, for eksempel Hoseas — og de forsøk som blir gjort på å anvende innholdet på deres liv. Interessen for forklaring av Bibelen er stor; det er bare det at kirkesamfunnene har ignorert dette behovet, og mange unge har vendt seg bort fra dem til halvt riktige forklaringer og vet ikke hvor de kan finne noe bedre.

Men hva er i veien med forklaringene? Og finnes det noe bedre?

[Fotnote]