Besluttet: ʼDe skal utstøtes av samfunnet!ʼ
DET er kort sagt den beslutning som Malawis kongressparti traff på sitt årsmøte for 1972 med hensyn til Jehovas vitner der i landet.
Partiets delegerte kom sammen på en katolsk skole i hovedstaden, Zomba, og 16. september fattet de en rekke beslutninger. Vi siterer her fra MANA Daily Digest, som blir utgitt av departementet for informasjon og kringkasting, datert 18. september 1972. Side 17 viser at partiets delegerte:
«a) Dypt beklaget at visse fanatiske religiøse sekter som virket på samme måte som den forbudte sekten Jehovas vitner, hindret både den politiske og den økonomiske utvikling i landet.
«b) Besluttet at alle medlemmer av disse fanatiske religiøse sektene som er ansatt i handel og industri, omgående skal sies opp, og at handels- eller industribedrifter som ikke retter seg etter denne beslutningen, skal fratas retten til å drive sin virksomhet.
«c) Besluttet at alle medlemmer av disse fanatiske religiøse sektene som er ansatt i det offentlige, omgående skal sies opp, og at medlemmer av disse sektene som er selvstendig næringsdrivende, enten de driver en forretning eller en gård, skal hindres i sin virksomhet.
«d) Besluttet at alle medlemmer av disse sektene som bor i landsbyene, skal jages bort, og ba myndighetene om å gi størst mulig beskyttelse til medlemmer av partiet som tar seg av tilhengerne av disse sektene.»
I realiteten var det bare Jehovas vitner som ble berørt av disse beslutningene. Det var ingen annen religiøs gruppe i Malawi som ble utsatt for slike lidelser som de.
Hva var det i virkeligheten disse beslutningene gikk ut på? De gikk ut på at Jehovas vitner i Malawi ikke skulle tillates å ha lønnet arbeid — ikke av noe slag, ikke noe sted. De skulle ikke engang få lov til å dyrke noe til eget bruk. Og de skulle drives ut av landsbyene. Hvilken situasjon ville de da komme i?
Den eneste mulighet de da ville ha, var å leve som ville dyr i skogene, som utstøtte av samfunnet.
Men er ikke det bare vår fortolkning? Skal ikke disse beslutningene bare være uttrykk for fordømmelse, uten tanke på å frata mennesker de helt nødvendige ting til livets opphold?
Kjensgjerningene viser at de som hørte disse ordene, forsto det slik at Jehovas vitner ble bannlyst, ja, at det rett og slett ble avsagt dødsdom over dem.
Legg merke til hvordan de som var ’selvstendig næringsdrivende, enten de drev en forretning eller en gård’, ble ’hindret’ i sin virksomhet.
Forretningsmenn ruinert
● B. Lameck Chirwa, en forretningsmann i Malawi som er et av Jehovas vitner, kom tilbake til Malawi fra et kristent stevne i Salisbury i Rhodesia og fant sin kjødelige bror, Beneya, liggende bevisstløs. Broren, som eide en kolonialhandel, var blitt skamslått av medlemmer av Ungdomsforbundet fordi han var et vitne. Etter fem timer kom han til seg selv og ble brakt til sykehus, hvor han ble værende i tre dager.
Et medlem av Ungdomsforbundet hadde imidlertid sett Lameck hjelpe sin bror, og snart kom medlemmer av forbundet til hans forretning i Zingwangwa. Han ble spurt om han hadde et partimedlemskort. Da han ikke hadde det, stengte de ham ute fra hans hjem og forretning. De tvang ham så til å gå til Limbe, hvor han hadde en manufakturhandel som hans hustru drev. Da hun ga uttrykk for at hun av samvittighetsgrunner inntok det samme standpunkt til politiske kort, stengte de denne forretningen også. Da Lameck bestemte seg for å henvende seg til generalsekretæren for kongresspartiet, Aleke Banda, for å snakke med ham om disse tingene, viste det seg at medlemmer av Ungdomsforbundet hadde sloppet luften ut av bildekkene og tatt bilnøklene hans. Representanter for myndighetene som han snakket med, ga ham absolutt ikke noe håp om noen hjelp fra myndighetenes side — med mindre han kjøpte et partikort. Hans bankkonto ble, i likhet med bankkontoen til alle andre kjente vitner, sperret. Til slutt lyktes det ham å innløse en forsikringspolise og ta et fly fra Malawi til Rhodesia. Han etterlot seg bygninger, møbler, kleslager og diverse annet utstyr, en sju tonns lastebil og en personbil til en samlet verdi av over 800 000 kroner. Han hadde drevet forretning siden 1959. Nå hadde han mistet alt.
● Et annet vitne, Chinondo, drev en stor sjåførskole i Blantyre. Alle bilene hans ble beslaglagt. Senere så han dem parkert utenfor kongresspartiets sørlige regionale kontor.
● Den 64 år gamle William McLuckie har bodd i Malawi i nesten 40 år. Han eide en suvenirforretning i Blantyre. Elleve personer var ansatt hos ham, og han kjøpte regelmessig suvenirer hos 120 treskjærere som var familieforsørgere. McLuckie anslo at mellom 600 og 700 personer hadde sine inntekter av denne forretningen. Fordi han var et vitne, ble han stilt for retten og fikk en frist på 48 timer til å forlate landet. Omtrent en dag etter at han var blitt utvist, fikk hans hustru og tre barn en frist på 24 timer til å komme seg ut.
● Noen mistet imidlertid mer enn sin forretning. Den rhodesiske avisen Sunday Mail for 1. oktober 1972 sier at en «fremtredende forretningsmann i Malawi» ble «slått til han døde». Det var M. L. Chirwa, som eide en kolonialhandel i Blantyre. The Rhodesia Herald sa om den samme hendelsen: «Hittil har det fra myndighetenes side ikke vært gjort noe som helst i forbindelse med Mr. Chirwas død.»
’De skal omgående sies opp’
Den beslutningen som gikk ut på at alle Jehovas vitner skulle sies opp på sin arbeidsplass, var heller ikke bare en tom trusel.
● M. R. Kalitera hadde arbeidet i postverket siden 1949. Etter 23 års tjeneste ble han nå oppsagt uten lønn eller pensjon.
● Kadewere arbeidet som inspektør i helsevesenet og besøkte forskjellige sykehus. Han hadde fått sin utdannelse i De forente stater. En dag da han kom hjem til Zomba, fant han at maisåkrene hans var blitt delt mellom medlemmer av Ungdomsforbundet. Da han vendte tilbake til Blantyre, fikk han vite at han var blitt oppsagt. Kadewere er far til ni barn.
● William Nsangwe har tatt eksamen ved et statsautorisert institutt og hadde i fem år en overordnet stilling i rådhuset i Blantyre. Da vanskelighetene for vitnene begynte, kalte rådmannen Nsangwe til sitt kontor og spurte ham ut. Deretter hadde borgermesteren en samtale med ham. I begge tilfelle ble det gjort forsøk på å få ham til å kjøpe eller ta imot et partikort, men han ville ikke gjøre det av samvittighetsgrunner. Da han ble bedt om å ’gå og snakke med sin hustru og sin mor og far om saken’, svarte han at ’dette var et spørsmål som angikk hans egen tro og ikke hadde noe med hans far og mor eller hans hustru å gjøre’. Han ble oppsagt. Hans hustru, Joy, som var utdannet ved universitetet i Malawi og arbeidet som lærerinne, ble også oppsagt, og det samme ble Venencia Kabwira, som også var universitetsutdannet og arbeidet som lærerinne.
Det som skjedde med dem som var ansatt i det offentlige, skjedde også med dem som arbeidet for private bedrifter.
● W. Lusangazi hadde arbeidet for Mandala Motors Limited i Blantyre i over ti år. Han ble oppsagt. Det samme ble Widdas Madona, som hadde arbeidet like lenge for Horace Hickling Limited i Blantyre. Lihoma hadde arbeidet for United Transport Limited i 15 år. Han ble også oppsagt fordi han var et Jehovas vitne.
En rekke arbeidsgivere protesterte på det kraftigste mot at de ble tvunget til å si opp de vitner som var ansatt hos dem.
● Et advokatfirma i Blantyre la til og med saken fram for presidenten og prøvde — uten hell — å få beholde to av sine mest betrodde ansatte, Luwisi Kumbemba og L. D. Khokwa. (Khokwas hustru, som var lærerinne, mistet også sin stilling.)
● Da en inder som hadde en konfeksjonsfabrikk i Blantyre, kom tilbake fra en reise, fant han at den som han hadde betrodd å føre tilsyn med bedriften mens han var borte, var blitt tvangsoppsagt. Vedkommende var et vitne og het Skennard Mitengo. Eieren erklærte at han kom til å stenge hele bedriften, Crescent Clothing Company, for han sa at han kunne ikke drive den uten denne høyt verdsatte funksjonæren. En ventet at en bedrift som eies av visse embetsmenn, Press Trading Limited, skulle overta fabrikken.
Dette er bare noen få eksempler fra en lang liste over vitner som ble fratatt sitt arbeid. Så vidt vi har kunnet bringe på det rene, er det ingen vitner i hele landet som i skrivende stund har arbeid. Men kampanjen stanset ikke med det.
Nektet nødvendige ting til livets opphold
Malawi er et jordbruksland, ikke et industriland. Det store flertall av befolkningen livnærer seg ved jordbruk og arbeider på jordstykker som går i arv i familiene. De fleste Jehovas vitner i Malawi var i en slik situasjon. Akkurat som alle andre mennesker trenger de slike ting som mat, vann, klær og husly. Det ble ikke desto mindre gjort et organisert forsøk på å nekte dem selv slike nødvendige ting.
● I Supuni i Chikwawa-området ble alle vitnene fratatt sine åkrer, og de ble til og med nektet å hente vann i brønnen på stedet. For å få vann måtte de gå til elven over seks kilometer borte!
Tusenvis av hjem ble brent eller revet ned. Bare i landsbyen Jali i Zomba-området ble 40 hus som tilhørte vitner, stukket i brann.
● Denne rapporten kommer fra Chiromo-området langt sør i landet: «I distriktene Chiromo, Bangula og Nguluwe er alle hus og eiendeler som tilhører brødrene, blitt ødelagt av Unge Pionerer. Alle brødrene og søstrene fra landsbyen Chamera er blitt spredt og befinner seg i skogene. Alle deres eiendeler er blitt ødelagt.»
● Fra landsbyen Gorden i nærheten av Zomba fortelles det: «Alle hus som tilhører brødre og søstre, er blitt revet. All deres mat og alle deres eiendeler er blitt tatt av lokale høvdinger. Alle brødrene og søstrene i denne landsbyen har flyktet.»
En melding viser hvordan boligsituasjonen er: «Dette er historien til mange familier som er Jehovas vitner. Kvinner og barn sover under åpen himmel. Noen av dem sover på jernbanestasjoner. Noen sover på buss-stasjoner eller andre steder hvor de kan finne seg et sted hvor de ikke vil bli tilføyd overlast.»
● I en landsby i Blantyre-området kom medlemmer av Ungdomsforbundet bort til den 60 år gamle enken Mrs. Mazongoza og spurte om hun ville kjøpe et politisk kort. Hun nektet av samvittighetsgrunner. I løpet av uken fra 24. til 30. september slaktet de hønene hennes, en etter en, og da hun fortsatt nektet, slaktet de geitene hennes, en etter en. Dette var alt hun eide. De truet henne så på livet, og hun flyktet fra landsbyen.
Mange meldinger er svært kortfattede, men for en som kjenner forholdene i Malawi, sier de en hel del.
Det er ganske typisk at meldingene går ut på at ’dører og vinduer («seks ruter i hvert vindu») er blitt knust eller stjålet’. Det høres kanskje merkelig ut at noe slikt skal understrekes. Men i landsbyene i Malawi har de fleste husene leirvegger og stråtekte tak. Hvis et hus har en dør eller et vindu, er det den mest verdifulle delen av huset.
Den ene meldingen etter den andre går likeledes ut på at slike ting som dette er blitt ødelagt eller stjålet: ’Tre matter til å sove på, tre ulltepper, to stoler, et bord, en bordduk, to slips, åtte sekker peanøtter med skall, et lager med peanøtter uten skall.’ Dette kan kanskje synes å være et svært ubetydelig tap for dem som bor i industriland. Men for dem som mistet dette, kan det representere alle de møbler de hadde, og tap av det ene lageret de var avhengig av for å skaffe seg litt penger. Den ’ene bordduken’ var kanskje det eneste en husmor hadde til å pynte litt opp i hjemmet sitt med.
I noen tilfelle var det en sykkel, en radio eller en symaskin (for eksempel: «En håndsymaskin») som ble tatt fra dem. Men tap av en sykkel for dem er like stort som tap av en bil for folk i andre land. Enhver av disse gjenstandene kan representere flere måneders inntekt, og en familie har kanskje måttet arbeide og spare i over et år for å kunne skaffe seg den.
En rapport som kommer direkte fra Sinda Misale-leiren i Zambia, forteller følgende om de tusenvis av vitner som lever der som flyktninger:
«Kveg, sauer, høner, griser og geiter ble tatt fra brødrene. Et stort antall av brødrene ble fratatt sine klær, slik at de bare hadde det som de gikk og sto i. En av søstrene fikk ikke komme inn i flyktningeleiren fordi hun var naken. Det var unge medlemmer av kongresspartiet som hadde revet klærne av henne. Andre søstre i leiren måtte sende henne noe å ha på seg før hun kunne komme inn. Praktisk talt alle de brødre som har flyktet fra Malawi, har mistet alt. De har med andre ord ingen materielle eiendeler å vende tilbake til.»
Kan en slik behandling som den som her er blitt dokumentert, på noen mulig måte forsvares? Undersøk de anklager som er blitt reist mot vitnene i Malawi, og døm selv.
Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder. Kom det ord i hu som jeg sa til eder: En tjener er ikke større en si herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder. — Joh. 15: 18—20.