Er det sant at de ʼhindrer Malawis utviklingʼ?

SETT at det var sant at Jehovas vitner er en ’fanatisk sekt’ som har «hindret både den politiske og den økonomiske utvikling» i Malawi, slik det sies i kongresspartiets resolusjon. Ville overfall, voldtekt, ødeleggelse av hjem og eiendeler, oppsigelser på arbeidsplassene og til og med mord av den grunn kunne forsvares?

Malawi er en republikk som er grunnlagt på demokratiske prinsipper. Den har en fullstendig lovsamling som skal sikre at fred, rettferdighet og orden blir opprettholdt. Landet har et fullstendig rettsapparat med velutdannede, dyktige dommere. Det har et omfattende politivesen med utdannede folk.

Hvis Jehovas vitner virkelig er lovbrytere, hvorfor blir så ikke hele dette apparat satt inn for å ta seg av problemet? Hvorfor blir de ikke anmeldt til politiet, arrestert, stilt for retten og fengslet? Hvorfor skulle modne og velutdannede menns myndighet og plikter overgis til gjenger av umodne, uopplærte og udisiplinerte ungdommer? Ja, hvorfor skulle en regjering la anarkistiske elementer arbeide for seg? Tyder ikke det på at den selv mangler evnen til å ta seg av problemet ved å benytte konstitusjonelle og juridiske midler?

Malawis opphøyde mål

Malawis kongressparti har selv gitt uttrykk for at det ønsker at det skal være høye normer for oppførsel i landet. Malawi-avisen Times for 14. september 1972 kunne fortelle at et av de emner som det ble lagt stor vekt på av de delegerte til partiets årsmøte 1972, var «betydningen av rett og tilbørlig oppførsel». Avisen tilføyde at de delegerte «understreket at de som malawiere burde lære å gjøre tingene på en måte som ikke ville bli betraktet som ’skammelig, og som ikke ville berøre Malawis omdømme’».

Presidenten, dr. H. Kamuzu Banda, har selv kommet med lignende uttalelser. Malawi-avisen News for 19. september 1972 sier: «I en kommentar til den resolusjon som ble vedtatt på Malawis kongresspartis årsmøte 1972, har presidenten understreket betydningen av å ha gode manérer og følge tradisjonene.» Avisen sa at presidenten «oppfordret sitt folk til å gjenoppta tradisjonene ved å lære sine barn å respektere de eldre og sine foreldre. Han oppfordret også lærerne til å lære barna gode manérer».

Disse uttalelsene til fordel for rett oppførsel er alle rosverdige. De er i samsvar med det president Banda understreket i sin åpningstale på årsmøtet, nemlig at «nasjonen må bygges på moralsk og åndelig grunn, ettersom dette [er] den hjørnestein som en disiplinert nasjon kan grunnlegges på».

Spørsmålet er: Hvordan kan en på noen måte få de brutale angrep på Jehovas vitner til å harmonere med disse offentlige uttalelsene? Kan disse angrepene annet enn skade «Malawis omdømme»? Hvordan kan slike voldshandlinger ’bygge opp nasjonen på moralsk og åndelig grunn’?

Hvem er det som i virkeligheten hindrer at målene blir nådd?

Jehovas vitner i Malawi har arbeidet hardt for å gi sin neste moralsk og åndelig opplysning. De har ledet bibelstudier i hjemmene. De har lært tusenvis av mennesker i Malawi å lese og skrive. De bestreber seg på å leve et eksemplarisk liv, et moralsk rent liv, og å elske sin Gud og sin neste. Dette skulle så visst ikke ’hindre’ at Malawis, hverken regjeringens eller folkets, interesser blir fremmet.

Men hvordan kan det at ungdommelige elementer får lov til å delta i en landsomfattende voldskampanje, at de får lov til å plyndre hjem, ødelegge eiendeler og lemleste menn, kvinner og barn, bidra til at landets opphøyde mål blir nådd, eller på noen mulig måte være til landets beste?

Når disse ungdomsgjengene først har fått smaken på å overfalle, ødelegge, plyndre og voldta, hvilken garanti har en da for at de vil slutte med det og begynne å leve et fredelig, velordnet liv, bare fordi deres opprinnelige offer ikke lenger er der? Hvilken garanti har en for at de ikke vil søke seg ut nye offer og til og med bli et svært vanskelig problem for myndighetene? Kan det ikke være at myndighetene ved å unnlate å sette en stopper for slike voldshandlinger i virkeligheten åpner lokket på Pandoras eske?

Når medlemmer av Ungdomsforbundet har overfalt Jehovas vitner, har de ofte kommet med denne skrytende påstand: «Det er vi som er politiet.» Politiet har gitt disse ungdommene instrukser om å avlegge rapport, men det er blitt ignorert. Dette viser hvor liten respekt de har for myndighetene.

Det er ikke angriperne, men offerne, Jehovas vitner, som har vist at de respekterer og anerkjenner myndighetene. Hvordan det? Jo, som avisene i Malawi kan fortelle, henvendte de seg alltid til politiet når de ble angrepet; de fylte samvittighetsfullt ut de nødvendige skjemaer og ba om å få den beskyttelse som Malawis lov garanterer. De gjorde ikke noe forsøk på å ta loven i sine egne hender.

Når Jehovas vitner appellerte til myndighetene for å få sine juridiske rettigheter, fulgte de bare det eksempel som ble satt av en av de første kristne. Da apostelen Paulus sto i fare for å bli hudstrøket av de soldatene som hadde reddet ham fra en pøbelflokk, gjorde han oppmerksom på at han var romersk borger, og det førte til at han ikke ble hudstrøket. (Ap. gj. 21: 30—34; 22: 24—29) Senere gjorde han igjen bruk av sine juridiske rettigheter da han innanket sin sak for keiseren. — Ap. gj. 25: 9—12.

Å gi keiseren det som keiserens er

Kristus Jesus lærte sine disipler å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». (Mark. 12: 17) De som angriper Jehovas vitner, siterer av og til disse ordene og hevder at vitnene ikke lever etter dem og derfor med rette lider. Det stikk motsatte er tilfelle.

Les disse ordene i Bibelen og se hvilken sammenheng de står i. Du kan selv se at Jesus ved denne anledning snakket om å betale skatt. Jehovas vitner er kjent verden over for å være blant de mest samvittighetsfulle skatteytere.

Spaltisten Guy Wright, som skrev i San Francisco-avisen Examiner om hendelsene i Malawi, sa om Jehovas vitner: «En kan betrakte dem som mønstergyldige borgere. De betaler samvittighetsfullt skatt, tar seg av syke, bekjemper analfabetismen.» En lederartikkel i New York Times for 22. oktober 1972 sa likeledes at vitnene tror at «de verdslige lover må adlydes, for eksempel når det gjelder å betale skatt». Skattelistene i et hvilket som helst land, også i Malawi, vil vise at det forholder seg slik. Og i perioden 1953—1972 ble 18 personer som med fullt forsett lot være å betale skatt, utstøtt av Jehovas vitners menigheter i Malawi. Vitnene ser ikke gjennom fingrene med den slags ulydighet mot den verdslige lov.

Det som skaper problemer, er at Jehovas vitner ikke bare ’gir keiseren hva keiserens er’, men også «Gud hva Guds er», og det som er Guds, gir de ikke til keiseren.

En ’fanatisk religiøs sekt’?

Men er det ikke ’fanatisk’ å nekte å slutte seg til et politisk parti ved å kjøpe et medlemskort? Eller blir en ikke i det minste ’fanatisk’ når en holder fast ved et slikt standpunkt når en blir truet med døden?

Hvis dette er ’fanatisme’, må vi ikke da også si at de kristne i det første århundre var ’fanatikere’? I Romerriket krevde keiseren i egenskap av statens overhode at alle skulle ofre til ham som et tegn på troskap. Det var nok bare å strø litt røkelse på ilden på alteret. Hvilket standpunkt inntok de første kristne? Historien forteller:

«De kristne nektet å . . . ofre til keiserens skytsånd — noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget eller gjenta troskapseden. . . . Det var svært få av de kristne som fornektet sin tro, enda det var anbrakt et alter som det brant en ild på, på selve arenaen for å gjøre det lettere for dem. Det eneste en fange trengte å gjøre, var å strø litt røkelse på ilden. Han fikk da et skriftlig bevis for at han hadde ofret, og ble sloppet fri. Det ble også nøye forklart for ham at han ikke tilba keiseren, men bare erkjente at keiseren som overhode for den romerske stat var guddommelig. Likevel var det nesten ingen kristne som dro nytte av denne anledningen til å unnslippe.» — «Those About to Die» av Daniel P. Mannix, sidene 135, 137.

I Book of Culture av Ethel Rose Peyser leser vi (side 549):

«Roma var etter hvert blitt full av mennesker som hadde antatt fremmede kultuser, og som på befaling ville sverge troskap overfor keiserens guddommelige ånd. De kristne hadde imidlertid en sterk tro og ville ikke avlegge en slik troskapsed. Og fordi de ikke sverget troskap overfor noe som i dag ville anses for å tilsvare flagget, ble de betraktet som politisk farlige.»

I vår tid er det ikke litt røkelse og et skriftlig bevis for at en har ofret, det er spørsmål om, men i stedet flagghilsen eller kjøp av et kort. Dette er ikke desto mindre et samvittighetsspørsmål for Jehovas vitner, og de blir ikke «politisk farlige» fordi de følger sin samvittighet. Deres kristne nøytralitet i alle politiske spørsmål er basert på Guds Ord, Bibelen.

Atskilt fra verden

Guds Sønn sa at hans etterfølgere ikke skulle være «av verden», akkurat som han ikke var av verden, og han sa: «Derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 19) Kristus Jesus blandet seg ikke opp i verdens politiske anliggender. Han hverken støttet eller motarbeidet kong Herodes.

Jehovas vitner bevarer den samme strenge nøytralitet og blander seg heller ikke opp i politiske anliggender. De tar ikke del i opptøyer, oppstander, opprør eller statskupp. De utgjør ikke noen trusel for noen bestående myndighet. De setter sitt personlige håp til Guds rettferdige rike med Guds Sønn som konge, og de gir denne regjering sin fulle støtte og viser den troskap. Dette skylder de Gud. De kan ikke gi dette til noen menneskelig hersker eller regjering. Hvis de får befaling om å gjøre noe som er i strid med Guds Ord, har de ingen annen utvei enn å svare som apostlene gjorde: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.

Ingen hindring for den «økonomiske utvikling»

Hindrer Jehovas vitner Malawis økonomiske utvikling? De bidrar tvert imot til å fremme denne utviklingen. De som hadde dem i arbeid, kan fortelle at de hadde gode arbeidsvaner, og at de var ærlige og flittige. Som beretningene viser, har enkelte arbeidsgivere til og med løpt den risiko å pådra seg myndighetenes mishag ved å be om å få beholde vitner som de hadde betrodd ansvarsfulle stillinger.

Allerede 11. februar 1964 hadde Jerker A. Johansson fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor et møte med dr. H. Kamuzu Banda og gjorde ham oppmerksom på at landsbyhøvdingene hadde rost vitnene for at de var blant de første til å støtte opp om lokale «selvhjelp»- prosjekter. Blant de prosjekter som Jehovas vitner hadde vært med på i årenes løp, var: Å lage murstein og skjære strå til skolene, bygge skoler, bygge hus til lærere og bygge broer og veier. Alt dette var frivillig arbeid som ble utført uten betaling. Ja, vitnene bidro også ofte med penger og materialer.

Kjøp av politiske medlemskort

Det saken egentlig dreier seg om, er at Jehovas vitner nekter å kjøpe medlemskort av Malawis kongressparti. Dette og ikke noe annet er den anklage som til stadighet blir rettet mot dem. Det å kjøpe slike kort er ikke det samme som å betale skatt. Det er ensbetydende med å tegne seg som medlem i et politisk parti.

De angrep som blir rettet mot Jehovas vitner fordi de ikke kjøper slike kort, er imidlertid ikke i overensstemmelse med tidligere uttalelser som kongresspartiets høyeste medlem har kommet med. Tenk over følgende:

I 1967 ble Jehovas vitner i Malawi utsatt for voldsomme angrep, og deres virksomhet ble forbudt. Den 30. november 1967 kunne en lese følgende uttalelse av president H. Kamuzu Banda i Blantyre-avisen The Times under overskriften: «ONDSINNET BAKVASKELSE, SIER PRESIDENTEN»: «Vi utstedte ikke forbudet mot Jehovas vitner fordi de ikke tilhører Malawis kongressparti. Dette er ondsinnet propaganda som er rettet mot meg personlig og i særdeleshet mot regjeringen.»

Da presidenten to år senere kom tilbake fra en reise, fikk Jehovas vitner igjen stor publisitet. I en artikkel på første side i Blantyre-avisen The Times sto det: «Presidenten sa at det for eksempel ikke var den forbudte sektens bønner ’som fikk meg til å si at jeg vil at folk skal ha frihet til å fornye kortene etter eget ønske og ikke tvinges til det’.» — 6. oktober 1969.

Malawis statsoverhode uttalte således offentlig at han var imot at det ble brukt makt for å få folk til å kjøpe politiske medlemskort.

Igjen er det et spørsmål om å handle i samsvar med det en sier. Hvis det virkelig er presidentens ønske at ingen skal tvinges til å kjøpe politiske medlemskort, hvorfor bruker han ikke da sin makt og myndighet til å sørge for at dette ønsket blir oppfylt i hele landet? Eller er det slik at han har mistet kontrollen over visse elementer innen Malawis kongressparti, som han er leder for? Det er absolutt umulig at presidenten ikke har fått kjennskap til den omfattende voldskampanjen mot Jehovas vitner over hele Malawi.

Han var til stede på partiets årsmøte den siste dagen, da resolusjonen mot Jehovas vitner ble vedtatt, noe som satte i gang bølgen av voldshandlinger mot vitnene. Etter dette møtet har president Banda ifølge avisene i Malawi kalt Jehovas vitner for «Djevelens vitner» og en «dum» sekt som «ikke respekterer regjeringen» og «ikke vil betale skatt». (The Times, 18. september 1972) Ettersom det er tydelig at Jehovas vitner respekterer regjeringen og betaler skatt, kan en spørre: Driver avisene ’ondsinnet propaganda’ når de offentliggjør slike uttalelser og sier at det er landets statsoverhode som har kommet med dem?

Driver medlemmene av Ungdomsforbundet og Unge Pionerer ’ondsinnet propaganda’ når de benytter striden i forbindelse med politiske medlemskort som en unnskyldning for å overfalle vitnene? Handler de stikk i strid med Malawis statsoverhodes uttrykte ønske?

Hvordan skal en se på det at for eksempel parlamentsmedlemmene Gwanda Chakuamba Phiri og J. Kumbweza Banda ofte var til stede når vitner ble slått og når hjem og eiendeler med makt ble tatt fra Jehovas vitner? Handler slike embetsmenn i strid med presidentens ønsker når de på denne måten tolererer slike handlinger?

Husk også at M. R. Kalitera ble oppsagt fra sin stilling ved postverket etter 23 års tjeneste. Hvem var det som sto bak oppsigelsen? Kalitera fikk et brev fra generaldirektøren for post- og telegrafverket, A. N. C. Chadzala, hvor det het:

«Etter vår samtale i formiddag, da De bekreftet at De har vært medlem av Jehovas vitner, og at De ikke er villig til å kjøpe eller fornye Malawis kongresspartis kort, må jeg avsette Dem fra Deres stilling med virkning fra i dag, 4. oktober 1972.

«2. Dette er en følge av Hans Eksellense presidentens instrukser om at enhver sivil tjenestemann som beviselig er medlem av den tidligere organisasjonen Jehovas vitner, skal avskjediges hvis han ikke selv sier opp sin stilling.»

Mr. Kalitera forhørte seg om dette og fikk et brev fra personalsjefens kontor. Annet avsnitt i brevet lød:

«2. Jeg vil gjerne få bekrefte det postdirektøren allerede har sagt, nemlig at Hans Eksellense presidenten bestemte at enhver statsansatt som nekter å kjøpe Malawis kongresspartis medlemskort, ikke har noe i statens tjeneste å gjøre og følgelig bør fratre sin stilling. I betraktning av Deres avslag må jeg nå følgelig godta Deres tilbaketreden fra offentlig tjeneste med virkning fra 4. oktober 1972.»

Alle andre statsansatte Jehovas vitner fikk et lignende brev. Trosser disse embetsmennene presidentens ønsker og gir de et feilaktig bilde av ham når de på statens brevark kommer med slike uttalelser?

Flukt fra landet

Jehovas vitner hadde håpet at myndighetene i Malawi og spesielt landets statsoverhode, president dr. H. Kamuzu Banda, ville la dem få rettslig beskyttelse. Da dette ikke skjedde, ble de tvunget til å flykte for å redde livet. De fulgte det råd som Guds Sønn ga: «Når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre!» (Matt. 10: 23) Ettersom det ikke var noen annen by eller landsby i Malawi de kunne flykte til, ble de tvunget til å flykte til andre land.

Men hvorfor skulle Gud tillate at en slik kraftig forfølgelse kommer over dem som bestreber seg på å tjene ham? Hvilken hensikt kan en slik forfølgelse tjene?

[Bilde på side 15]

Malawis aviser tilskriver landets president voldsomme utfall mot Jehovas vitner. De to øverste overskriftene er sitert nedenfor; den nederste lyder: «’Vitnenes medlemmer er løgnere’ — De skader Malawis gode regjering — Presidenten»

[Bilde på side 16]

M. R. Kalitera, som er et av Jehovas vitner, arbeidet for postverket i Malawi fra 1949 til han ble avskjediget i 1972. Som det framgår av brevene (se oversettelsen på side 17) ble han avskjediget, ikke fordi han unnlot å betale skatt, men fordi han ikke ville kjøpe et politisk partimedlemskort