Samarbeid med kroppens forsvarsmekanismer

BILEN kjørte med en hastighet på 185 kilometer i timen da den raste inn i bilen foran, som kjørte i 90 kilometer i timen. Et av offerne for ulykken var ikke fornøyd med den erstatning han fikk, og anla derfor sak mot produsenten av den bilen som hadde kjørt så fort. Han mente at produsenten var ansvarlig, ettersom han hadde laget bilen slik at den kunne kjøre med så stor hastighet. Den amerikanske appellretten som behandlet saken, var imidlertid av en annen oppfatning. Den fastslo at en produsents «plikt er å unngå skjulte defekter og skjulte farer. Han er ikke forpliktet til å forutse og treffe tiltak mot grovt og skjødesløst misbruk av hans produkt».

Det finnes leger som kan sies å betrakte menneskekroppen på samme måte som dette offeret for en bilulykke betraktet den bilen som påførte ham skade. Men ikke alle gjør det. Noen forstår og verdsetter den visdom som kommer til uttrykk i menneskekroppens oppbygning. Vitenskapsmannen W. B. Cannon skrev således en bok med tittelen «Legemets visdom». Det at kroppen er viselig oppbygd, betyr imidlertid ikke at misbruk ikke vil føre til skade, og det er på dette punkt mange viser at de mangler sunn dømmekraft. Som dr. Linus Pauling sa: «Vi skader til stadighet oss selv ved å gjøre ting som vår kropp aldri har vært beregnet til.» Og hva blir resultatet? Den prosess som gjør at mennesket eldes, blir sykt og dør, framskyndes.

Når vi undersøker menneskekroppen, ser vi tydelig at Skaperen har truffet enestående foranstaltninger med tanke på dens ve og vel. Mennesket er ikke noen robot, men er utstyrt med evne og frihet til å velge mellom en forstandig og en uforstandig handlemåte og å ta følgene av sitt valg. Vår legemlige helse er i stor utstrekning underlagt denne guddommelige lov: «Det som et menneske sår, det skal han og høste.» Hvis vi samarbeider med kroppens forsvarsmekanismer, kan vi redusere sannsynligheten for at vi skal få dårlig helse og pådra oss sykdommer. — Gal. 6: 7.

Blant de forsvarsmekanismer kroppen gjør bruk av for å bevare sin sunnhet, kan nevnes dens immunologiske forsvarssystem (innbefattet de hvite blodlegemene og antistoffene), interferonet, hormonene og til og med huden. Alle disse kan sammenlignes med soldater, politimenn og brannmenn som beskytter en familie, en by eller et land mot farer som truer. Sunn fornuft tilsier naturligvis at borgerne samarbeider med disse sine forsvarere hvis de ønsker å bli beskyttet og være i sikkerhet. På lignende måte må vi som enkeltpersoner gjøre vår del og samarbeide med kroppens forsvarsmekanismer hvis vi ønsker å bevare en god helse.

Det immunologiske forsvarssystem

«Immunitet» er blitt beskrevet som «et dagligdags ord som vanligvis blir anvendt om de kompliserte reaksjoner hvorved kroppen forsvarer seg mot inntrengende mikroorganismer». I forbindelse med disse reaksjonene spiller en rekke forskjellige slags hvite blodceller eller blodlegemer en viktig rolle, idet de tjener som forsvarere av blodets renhet. De formerer seg sterkt når skadelige eller giftige fremmedlegemer trenger inn i kroppen eller angriper den. Av og til kan en således diagnostisere blindtarmbetennelse ved hjelp av det som kalles «blodbildet».

Hva er det som får disse hvite blodlegemene til å gripe inn? Hva er det som gjør at de kan kjenne igjen de forskjellige inntrengende fremmedlegemene, som også går under benevnelsen antigener? Gammaglobulinet, et protein som forekommer i blodet, produserer antistoffer, som fester seg til antigenene og derved stempler dem som inntrengere og får de hvite blodlegemene til å angripe og ødelegge dem ved hjelp av enzymer. Tidligere trodde en at en antigen fikk plasmacellene til å produsere et antistoff som passet spesielt til den. Men nå forstår en at plasmacellene har tusenvis av potensielle antistoffer av forskjellige slag, og når bakterier angriper kroppen, forener disse bakteriene seg med et hvilket som helst av et visst antall antistoffer som tilfeldigvis passer ganske bra sammen med dem.

Denne prosessen er blitt illustrert på følgende måte: Antigenen er ikke, slik en en gang trodde, lik en mann som går til en skredder for å få sydd en dress etter mål, men den er lik en mann som går inn i en stor konfeksjonsforretning som har tusenvis av dresser i forskjellige modeller og størrelser, og velger én av flere som passer ganske godt, men ikke nødvendigvis perfekt.

Hva skjer så? Kroppen sender ut et signal, og plasmacellene begynner å produsere store mengder av dette spesielle antistoffet. Noe som viser at antistoffene ikke behøver å passe perfekt, er at vaksinasjon med kukoppevirus (som ligner mye på koppevirus hos mennesket, men som ikke er identisk med det) kan framkalle immunitet mot kopper hos mennesker.

Det tar tid for kroppen å produsere alle disse antistoffene, og derfor hender det at kroppen må gi tapt overfor fremmedlegemene og blir syk. Når kroppen bare får den nødvendige tid på seg, er det imidlertid som regel den som vinner kampen, og som følge av den økte mengden antistoffer vil kroppen sannsynligvis være ganske immun mot framtidige angrep. En sier derfor at «ingen er så immun mot en sykdom som en som er i ferd med å komme seg etter den». En som for eksempel har hatt vannkopper som barn, er siden immun mot denne sykdommen. Ved hjelp av vaksiner har en ofte kunnet gi kroppen kunstig immunitet, for eksempel mot slike kjente sykdommer som difteri, kikhoste og meslinger.

Det ser ut til at noen menneskers blod ikke inneholder gammaglobulin og følgelig ikke produserer antistoffer. Slike mennesker blir således mottagelige for alle slags bakterieinfeksjoner. Den slags tilfelle hører imidlertid til unntagelsene. Menneskekroppen har i det store og hele denne svært effektive forsvarsmekanismen. Hvorfor blir så noen syke når de blir utsatt for skadelige bakterier, mens andre ikke blir det? Fordi det er mer enn én faktor som spiller inn. For det første kommer genene inn i bildet. En vet at enkelte er disponert for visse sykdommer som følge av arv, og hvorvidt en blir syk eller ikke, kan derfor i høy grad avhenge av den nedarvede mottagelighet eller motstandskraft. Det er klart at hvis begge ens foreldre er diabetikere, er det mer sannsynlig at en selv vil bukke under for smittsomme sykdommer som rammer diabetikere. En vil derfor være nødt til å være langt mer forsiktig enn de hvis foreldre har god helse.

En nær beslektet faktor som bidrar til å forklare hvorfor noen bukker under for infeksjoner, mens andre ikke gjør det, er at infeksjoner og sykdommer ikke bare er et spørsmål om bakterienes virulens, det vil si deres anslagskraft eller smitteevne, slik en en gang trodde. Infeksjon er også et spørsmål om økologi, det vil si om vertens, kroppens, tilstand. Forsøk med mus har således vist at når musene blir sultet eller overfôret med bestemte fødemidler, bukker de hurtig under for visse infeksjoner. Men når musene igjen får riktig kost, blir deres motstandskraft normal etter bare noen få dager. Slik er det også med menneskene; mye avhenger av kroppens motstandskraft i sin alminnelighet.

Samarbeid med de immunologiske forsvarsmekanismer

Hvordan kan en så samarbeide med kroppens immunologiske forsvarssystem og styrke det? Det kan en gjøre ved simpelthen å bruke sunn fornuft. Vær ikke bare fornøyd med at du ikke er syk. Gå inn for å bevare en god helse ved hjelp av et riktig kosthold, noe som betyr at du ikke bare må sørge for at du får tilstrekkelig med proteiner, fettstoffer og karbohydrater (sukker og stivelse), men også for at du får de nødvendige vitaminer og mineraler. En hamburger og en leskedrikk er ikke et fullverdig måltid. Uforedlede og uraffinerte fødemidler, for eksempel sammalt hvete, upolert ris og rikelig med frukt og grønnsaker vil være en stor hjelp i denne forbindelse. Det er dessuten viktig å sørge for å få nok hvile og søvn foruten regelmessig mosjon hvis en har stillesittende arbeid. Videre er det viktig å unngå overdrivelse, enten det gjelder mat eller drikke eller andre ting. Alt dette vil bidra til at du styrker kroppens immunologiske forsvarsystem.

Måteholdne spisevaner vil i særlig grad være en hjelp for dine immunologiske forsvarsmekanismer. Forsøk med mus har således vist at hvis musene bare fikk en tredjedel av den normale mengde føde, men denne tredjedel til gjengjeld var næringsrik og allsidig, levde de mye lenger. En mener at dette skyldes de forandringer slik føde forårsaker i musenes immunologiske system. Disse forsøkene ble riktignok foretatt med mus, men immunologen dr. R. L. Walford ved det medisinske fakultet ved University of California i Los Angeles sa at dette tydet på at det ville være klokt av menneskene å spise mindre, og at et slikt kosthold bør påbegynnes på et tidlig tidspunkt for virkelig å være effektivt, så tidlig som mulig etter at et barn er avvent. — New York Times, 4. august 1971.

Interferon

En annen av kroppens forsvarsmekanismer er interferonet, et stoff som ble oppdaget for ikke så lenge siden, og som nå er gjenstand for intens forskning. Det blir produsert av kroppens celler som et forsvar mot virusinfeksjoner og skiller seg ut fra antistoffene på flere områder. Interferonet begynner å virke øyeblikkelig, mens det tar tid å danne større mengder antistoffer. En sier derfor at «interferon finnes på rette sted til rette tid og i tilstrekkelig høy konsentrasjon til at det kan spille en viktig rolle for helbredelse av virusinfeksjoner».

Interferonet er for det annet ikke spesifikt, mens et antistoff er det. Et antistoff er således bare rettet mot en bestemt antigen eller en som er svært lik den. Et inntrengende virus får cellene til å produsere interferon, som ikke spesielt er rettet mot dette ene virus, men mot en lang rekke virus. Interferonet virker for det tredje ikke på det inntrengende virus på samme måte som et antistoff virker på en antigen, men det virker på selve kroppscellene og gjør dem i stand til å nøytralisere virkningen av viruset.

Interferon er et protein, men kroppens immunologiske system behandler det ikke som et fremmed stoff. Interferon kan derfor bli overført fra et annet legeme eller til og med fra en annen art uten at det blir dannet antistoffer mot det. Å framstille interferon av blod til medisinsk bruk ville imidlertid være en så kostbar prosess at det ikke lar seg gjøre. Medisinske forskere har av den grunn eksperimentert med stoffer som kan stimulere produksjonen av interferon i kroppens celler. De har framstilt et slikt stoff, som de kaller «poly I:C».

Dette stoffet er blitt prøvd på mus og har da vist seg å være ytterst effektivt. Tre timer etter at 17 mus hadde fått poly I:C og 32 andre hadde fått et placebo,a ble alle vaksinert med en dødelig dose lungebetennelsesvirus. Etter 14 dager var alle de 17 musene som hadde fått poly I:C, fremdeles i live, men bare én av de 32 som hadde fått placeboet, var i live. Når det gjelder anvendelse av poly I:C på mennesker, er dette noe som fremdeles befinner seg på forsøksstadiet.

Hvordan kan en samarbeide med kroppens interferon? Ettersom interferonet blir rettet mot virusinfeksjoner, og ettersom de mest alminnelige av disse er de som setter seg i nese og hals om vinteren, kan alt det en gjør som motvirker alminnelig forkjølelse, sies å være det samme som å samarbeide med kroppens interferon-forsvarssystem. Det er en rekke måter en kan gjøre det på. En kan forebygge forkjølelse ved å spise rikelig med sitrusfrukter, spesielt grapefrukt og sitroner. Mange har klart å unngå å bli forkjølt ved å la være å spise fete og sterkt foredlede fødemidler, særlig søte kaker og mektige puddinger, og så videre. I den senere tid har det også vært skrevet mye om at en kan unngå forkjølelse ved hjelp av C-vitaminer.

Hormonene

Hormonene er med rette blitt omtalt som «en annen side av kroppens naturlige forsvarsmekanismer». De kommer oss til unnsetning når vi blir truet av vold, og hjelper oss til å flykte eller til å ta opp kampen. Når vi er sinte, og når vi vil kjempe, produserer kroppen noradrenalin, og når vi er redde, når vi vil flykte, eller når vi føler oss nedtrykt (nedtrykthet betegnes som «vrede rettet mot en selv»), produserer kroppen adrenalin.

Når vi står overfor valget mellom å kjempe og å flykte, er det forskjellige hormoner som gjør at lungene puster dypere, hjertet slår hurtigere, blodtrykket stiger, og blodet blir ledet bort fra de indre organer og dit hvor det er størst behov for det, nemlig til musklene, hjertet og hjernen.

Hvordan kan du så samarbeide med kroppens hormonelle forsvarssystem? Først og fremst på to måter. Alt det du gjør for å bevare en god helse (spiser næringsrik mat, sørger for å få nok hvile og søvn, og så videre), vil gi deg en bedre reserve, som hormonene kan aktivisere hvis det oppstår fare. Og det viktigste er at jo bedre du lærer å beherske dine følelser, desto mindre vil du belaste eller anstrenge dine livsviktige organer. Det er sant som det bibelske ordspråket sier: «Et saktmodig hjerte er legemets liv.» — Ordspr. 14: 30.

Huden som forsvarsmekanisme

Vi må heller ikke overse huden som en av kroppens forsvarsmekanismer. Den beskytter virkelig kroppen mot inntrengning av skadelige stoffer eller organismer. Den er velegnet til dette formål, ettersom den består av et dødt, men likevel antiseptisk ytre lag som blir holdt fuktig og smidig ved svette og fettavsondringer. Hva kan du gjøre for å samarbeide med denne forsvarsmekanisme?

Hvis en skjærer seg eller på annen måte får et sår i huden, er det viktig at en renser såret godt. En sunn hud er også avhengig av at en får den rette ernæring. Det sies således at alvorlige hudlidelser «viser seg tidlig og på en iøynefallende måte» i mange tilfelle av «mangelfull ernæring». Og selv om det kan ha sine estetiske fordeler å ta et daglig bad eller en daglig dusj, kan det gjøre skade hvis en bruker mye sterk såpe. Ifølge en av De forente staters ledende allergispesialister «kan en pasient ta sitt daglige bad uten å bruke såpe og likevel bli ren ved å frottere huden med et tørt håndkle etter badet».

Sunn fornuft og sann ydmykhet tilsier at vi ærer den allvise Skaper og takker ham for kroppens forsvarsmekanismer. Ettersom vi alle ønsker å ha god helse, vil det også være forstandig av oss å samarbeide med disse forsvarsmekanismer.

[Fotnote]