T-celler og B-celler på skolebenken

T-CELLENE og B-cellene kan ikke bare gå rett fra benmargen og ut i krigen. Våpnene deres er ultramoderne. Derfor må de ha høyteknologisk utdannelse før de kan dra ut i felten. T-cellene vil bli involvert i biologisk krigføring. B-cellene skal spesialisere seg på målsøkende raketter. De blir utdannet til dette på immunforsvarets tekniske høyskoler.

Halvparten av de millioner av lymfocytter som hvert minutt blir dannet i benmargen, sendes derfor til thymus — en liten kjertel bak brystbenet — for å bli utdannet til T-celler. Boken The Body Victorious sier følgende om dette: «De lymfocyttene som går på teknisk høyskole i thymus, er hjelper-, suppressor- og dreperceller, som kalles T-lymfocytter (eller T-celler). De hører til immunforsvarets viktigste styrker.»

Antistoffer — 10 000 pr. celle pr. sekund!

Den andre «halvparten av de uskolerte lymfocyttene,» forteller The Body Victorious, er B-celler som sendes til lymfeknutene og lignende vev for å bli opplært til å fremstille og skyte ut målsøkende raketter som kalles antistoffer. Når B-cellene «strømmer inn i disse vevene, er de som ubeskrevne blad — de vet ingenting og må lære fra grunnen av» hvordan de skal «tilegne seg evnen til å reagere utelukkende mot stoffer som ikke hører hjemme i kroppen». I lymfeknutene blir en moden B-celle aktivert av T-hjelperceller og beslektede antigener. Dermed «formerer den seg raskt og differensierer seg slik at det dannes plasmaceller som utskiller identiske, spesifikke antistoffer i en hastighet på omkring 10 000 molekyler pr. celle pr. sekund». — Immunology.

En artikkel i National Geographic for juni 1986 hjelper oss til å forstå hvilken enorm oppgave immunapparatet utfører. Der blir den utfordringen thymuskjertelen står overfor, beskrevet slik: «Etter hvert som T-cellene modnes i thymus, lærer en av dem på en eller annen måte å kjenne igjen antigenene til for eksempel hepatittviruset, en annen lærer å identifisere en type influensaantigener, en tredje å oppdage rhinovirus 14 [et forkjølelsesvirus] og så videre.» Etter å ha kommentert den «svimlende oppgave thymus står overfor», sier artikkelen at det i naturen finnes «antigener i flere hundre millioner varianter. Thymus må produsere en gruppe T-celler som kan kjenne igjen hver og en av dem. . . . Thymus sender ut titalls millioner T-celler. Selv om bare noen få av dem kan kjenne igjen et enkelt antigen, er de samlede rekognoseringstroppene så store at de kan identifisere hvert eneste et av de utallige antigenene som naturen produserer».

Mens noen av T-hjelpercellene stimulerer makrofagene til å formere seg, kobler andre seg sammen med B-cellene i lymfeknutene, slik at de også begynner å formere seg. Mange av dem blir til plasmaceller. Også her må T-hjelpercellene ha de riktige reseptorene for å kunne koble seg sammen med B-cellene og få dem til å produsere plasmaceller. Det er disse plasmacellene som begynner å spy ut tusenvis av antistoffer i sekundet.

Hver enkelt plasmacelle produserer bare én type antistoffer — som har en reseptor som bare passer til ett bestemt sykdomsantigen. Derfor er milliarder av dem snart i forreste linje, hvor de sikter seg inn på antigenene til én bestemt sykdom. De kobler seg inn på inntrengerne, sinker dem og får dem til å klumpe seg sammen, slik at det blir mer fristende for fagocyttene å fortære dem. Dette, i tillegg til at T-cellene sender ut bestemte kjemiske signaler, setter ytterligere fart i makrofagene og får dem til å sluke millioner av de angripende mikroorganismene.

Dessuten kan antistoffene selv ta livet av disse mikroorganismene. Når de har koblet seg sammen med antigenene på overflaten av mikroorganismen, kommer det spesielle proteinmolekyler som kalles komplementfaktorer, og samler seg på dem. Når komplementfaktorene er mange nok, trenger de igjennom mikroorganismens membran, slik at det strømmer inn væske, og cellen brister og dør.

Disse antistoffene må naturligvis også ha de riktige reseptorene for å kunne koble seg sammen med inntrengerne. I forbindelse med dette sier Encyclopædia Britannicas 1989 Medical and Health Annual, side 278, at B-cellene kan «produsere mellom 100 millioner og en milliard forskjellige antistoffer».

T-dreperceller driver biologisk krigføring

Nå har T-hjelpercellene rekruttert millioner av renholdsmakrofager til å fortære fienden, og de har stimulert B-celler og deres antistoffer til å delta i kampen mot inntrengerne, men de har fortsatt flere styrker de kan tilkalle. Nå mønstrer de millioner av de mest dødbringende forsvarsstyrkene — T-drepercellene.

Det virus, bakterier og parasitter har som mål, er å komme seg inn i kroppens celler, for der er de trygge for makrofagene og B-cellene og deres antistoffer — men de er ikke trygge for T-drepercellene! En slik infisert celle trenger bare så vidt å komme nær en T-drepercelle for å få den til å angripe. T-drepercellen skyter da inntrengeren full av hull med dødbringende proteiner, ødelegger dens DNA og tømmer ut innholdet dens, slik at den dør. På denne måten kan T-drepercellene angripe og tilintetgjøre til og med muterte celler og celler som er blitt til kreftceller.

I tillegg til T-drepercellene finnes det andre dreperceller i immunapparatets arsenal, nemlig natural killer-celler, NK-celler. Til forskjell fra T- og B-cellene behøver ikke NK-cellene å bli aktivert av et bestemt antigen. Kreftceller og celler som er blitt invadert av virus, er sårbare for angrep fra dem. Men de konsentrerer seg ikke bare om virus. Scientific American for januar 1988 sier at deres «hovedmål antas å være svulstceller og kanskje også celler som er blitt infisert av annet enn virus».

Hvordan hanskes disse sykdomsbekjemperne med de angripende mikroorganismene? Går det bare på lykke og fromme? Nei. Ingen ting blir overlatt til tilfeldighetene. Sykdomsantigenene og T-cellene, B-cellene, fagocyttene og antistoffene sirkulerer i kroppen ved hjelp av blodomløpet og lymfesystemet. De sekundære lymfatiske organene, for eksempel lymfeknutene, milten, mandlene, blindtarmen og områder med spesialisert vev i tynntarmen er steder hvor det settes i gang immunreaksjoner. Lymfeknutene spiller en viktig rolle. Lymfen er den væsken som omslutter cellene i kroppsvevet. Det er fra dette vevet lymfen kommer før den samles opp i årer med tynne vegger og føres til lymfeknutene, hvoretter den fortsetter gjennom resten av lymfesystemet og fullfører kretsløpet ved å komme inn i de store venene som fører til hjertet.

Når sykdomsantigenene passerer gjennom lymfeknutene, blir de filtrert ut og fanget opp. Immunapparatets forskjellige sykdomsbekjempere bruker 24 timer på å komme seg gjennom hele lymfesystemet, men de bruker seks av disse timene i lymfeknutene. Der støter de på de angripende antigenene som er tatt til fange, og voldsomme kamper tar til. Fiendtlige antigener som befinner seg i blodomløpet, slipper heller ikke unna. De blir ledet til milten, hvor sykdomsbekjemperne venter på å få ta seg av dem.

Nå er krigen i vårt indre over. Invasjonsstyrkene er nedkjempet. Immunapparatet med dets billioner eller flere hvite blodlegemer har vunnet. Nå er tiden inne til at en annen type T-celler overtar, nemlig T-suppressorcellene. Når de ser at krigen er vunnet, avblåser de kampen og demobiliserer immunapparatets forsvarsstyrker.

Hukommelsesceller og immunitet — med komplikasjoner

Nå har B- og T-cellene imidlertid også utført en annen viktig oppgave. De har produsert hukommelsesceller som sirkulerer i blodomløpet og lymfeårene i mange år — i noen tilfelle for resten av livet. Hvis du noen gang skulle bli smittet av den samme typen influensa- eller forkjølelsesvirus eller av en hvilken som helst annen fremmed mikroorganisme som du tidligere har vært borti, vil disse hukommelsescellene øyeblikkelig oppdage den og samle immunapparatet til et raskt og overveldende angrep. Hukommelsescellene vil raskt produsere en strøm av den bestemte typen B- og T-celler som avverget det første angrepet fra denne spesielle inntrengeren. Denne nye invasjonen blir knust før den får fotfeste. Det som det første gang kan ha tatt tre uker å nedkjempe, blir nå utslettet før det får begynt. Den tidligere infeksjonen av denne bestemte inntrengeren har gjort deg immun mot den.

Det som imidlertid gjør det hele mer komplisert, er det at det finnes forskjellige typer influensavirus, som ofte har sin opprinnelse i forskjellige deler av verden. I tillegg finnes det omkring 200 typer forkjølelsesvirus, og hver enkelt type har sitt eget bestemte antigen. Det må derfor finnes 200 forskjellige typer T-hjelperceller, som hver har en reseptor som passer til antigenet til hvert av de 200 forkjølelsesvirusene. Men det er ikke det hele. Forkjølelses- og influensavirusene muterer stadig, og for hver gang det skjer, oppstår det et nytt forkjølelses- eller influensaantigen, som krever en ny, tilsvarende reseptor hos en T-hjelpercelle. Forkjølelsesviruset forandrer stadig på låsene, og da må T-cellen stadig forandre på nøklene.

Før du gjør narr av leger som ikke kan helbrede vanlig forkjølelse, så forsøk å forstå problemet. Den forkjølelsen du har, kan helbredes og vil aldri angripe deg igjen, men så dukker det opp et nylig mutert forkjølelsesvirus, og da må immunapparatet ditt finne en helt ny T-hjelpercelle som kan samle immunstyrkene for å bekjempe det. Så snart ett slag er vunnet, begynner et nytt. Krigen er uten ende.

Hjernen og immunapparatet kommuniserer

Det er ikke rart at immunapparatet er blitt sammenlignet med hjernen. Forskere peker stadig på at immunapparatet og hjernen kommuniserer med hverandre om vår helse, og at sinnet har innflytelse på kroppen, deriblant immunapparatet. Følgende sitater viser at det er en sammenheng mellom hjernen og immunapparatet. Sinnet er avhengig av kroppen og omvendt.

«Immunologene er i ferd med å oppdage mer om forbindelsen mellom sinn og kropp, de psykosomatiske sykdommenes mekanismer.» — National Geographic, juni 1986, side 733.

Man er klar over at det er en forbindelse mellom immunapparatet og hjernen, men man forstår ikke så mye av dette. Mentalt stress, det å miste en av sine kjære, ensomhet og depresjon påvirker virksomheten til de hvite blodlegemene eller lymfocyttene, og dette reduserer T-cellenes aktivitet. «Det biologiske grunnlaget for disse forbindelsene er fortsatt mye av et mysterium. Det er imidlertid klart at nervesystemet og immunapparatet er uløselig knyttet til hverandre, både anatomisk og kjemisk.» — The Incredible Machine, sidene 217, 219.

«Immunapparatet . . . kan konkurrere med sentralnervesystemet når det gjelder følsomhet, spesialisering og kompleksitet.» — Immunology, side 283.

Tidsskriftet Science sa følgende om forbindelsen mellom hjernen og immunapparatet: «Det er mange vitnesbyrd om at de to systemene er uløselig knyttet til hverandre. . . . Det bilde som nå begynner å avtegne seg, viser at immunapparatet og nervesystemet i høy grad er forbundet med hverandre og er i stand til å kommunisere med hverandre for å koordinere sin virksomhet.» — 8. mars 1985, sidene 1190—1192.

Alt dette gjenspeiler den uendelige visdom som finnes hos Skaperen av både immunapparatet og hjernen. Og det får oss til å spørre: Ville Skaperen, etter å ha utstyrt oss med slike forunderlige ting som hjernen og immunapparatet, så programmere oss for å dø? Nei, og han har heller ikke gjort det; det er vitenskapsmennene som sier at vi er konstruert slik. Vi får vite at cellene deler seg — over 200 millioner celler dannes i kroppen hvert minutt — for å erstatte skadede og utslitte celler. Men vitenskapsmennene sier at cellene våre ikke vil dele seg mer enn 50 ganger. Det går ikke lenge før vi mister flere celler enn vi kan erstatte, alderdommen kommer, og til slutt inntrer døden.

Men det var ikke slik mennesket ble skapt; dette var noe mennesket førte over seg selv. Menneskene ble skapt til å leve, være fruktbare, bli mange, fylle jorden og ta vare på den — så lenge de var lydige mot sin Skaper. Men det første menneske fikk følgende advarsel: Hvis du er ulydig, «skal du dø». Det første menneske var ulydig, fikk skyldfølelse og gjemte seg. Fra da av har menneskeheten vært døende. — 1. Mosebok 1: 26—28; 2: 15—17; 3: 8—10.

Sterke negative følelser blir med tiden til «råttenhet i benene», og «et nedslått mot tar margen fra benene». Resultatet er et immunapparat med nedsatt kapasitet, ettersom sunn, myk benmarg er nødvendig for at det skal kunne produseres nok av de hvite blodlegemene, som bekjemper sykdom. — Ordspråkene 14: 30, EN; 17: 22, EN.

Men den prosess som fører til døden, vil bli erstattet av en som fører til liv, og et fullkomment immunapparat vil være en viktig faktor i denne henseende. Jehovas hensikt, nemlig at jorden skal bli et paradis som er befolket av rettferdige, lydige mennesker, vil bli gjennomført ved hjelp av Kristi Jesu gjenløsningsoffer. Da vil ingen være syke, døden vil bli tilintetgjort, og alle vil bli «friskere enn i ungdommen». (Job 33: 25, NW; Jesaja 33: 24; Matteus 20: 28; Johannes 17: 3; Åpenbaringen 21: 4) Da vil det fantastiske immunapparat som Jehova har konstruert, aldri tape et eneste slag mot invaderende mikroorganismer.

Selv nå er vårt ufullkomne immunapparat et av skaperverkets mirakler. Jo mer vi lærer om det, jo mer blir vi fylt av ærbødighet overfor dets store Skaper, Jehova Gud. Vi sier som salmisten David, som skrev under inspirasjon: «Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.» — Salme 139: 14.

[Ramme/illustrasjoner på sidene 8 og 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Immunapparatets forsvarsstyrker

1. Fagocytter eller eteceller. Det er to typer av dem: nøytrofiler og makrofager. Begge er renholdsarbeidere som fortærer døde avfallsstoffer, døde celler og annet avfall i tillegg til angripende mikrober i stort antall. Makrofagene er større, sterkere og mer hardføre enn nøytrofilene, de lever lenger og kan sette til livs langt flere mikroorganismer. De fungerer slett ikke bare som renholdsarbeidere, men fremstiller også forskjellige enzymer og mikrobebekjempende stoffer og virker også som forbindelsesledd mellom andre celler i immunapparatet og til og med mellom immunapparatet og hjernen.

2. MHC (major histocompatibility complex) Molekyler på celleoverflaten som identifiserer cellene som en del av kroppen. Makrofagenes MHC viser fram en bit av antigenene til mikroorganismer som makrofagen har fortært, og dette stimulerer både T-hjelpercellen og makrofagen til å formere seg i høyt tempo for å bli flere om å slåss mot infeksjonen.

3. T-hjelperceller De spiller forsvarssjefens rolle i immunapparatet. De identifiserer fiendene, stimulerer produksjonen av andre av immunapparatets styrker og mønstrer dem til kamp mot inntrengerne. De tilkaller forsterkninger blant makrofagene og andre T- og B-celler og stimulerer produksjonen av plasmaceller.

4. Lymfokiner Hormonlignende proteiner, deriblant interlevkiner og gammainterferon. Ved hjelp av disse kommuniserer immuncellene med hverandre. De aktiverer mange av immunapparatets livsviktige reaksjoner og setter dermed fart i forsvaret mot sykdomsfremkallende mikrober.

5. T-dreperceller Disse T-cellene tilintetgjør celler som virus og mikrober har skjult seg i. De avfyrer dødbringende proteiner mot disse cellene og lager hull i membranene deres, slik at cellene brister. De tilintetgjør også celler som er blitt til kreftceller.

6. B-celler Stimulert av T-hjelperceller yngler B-cellene, og noen av dem deler seg og modnes til plasmaceller.

7. Plasmaceller Disse cellene produserer millioner av antistoffer, som sirkulerer rundt i kroppen som målsøkende prosjektiler.

8. Antistoffer Når antistoffene kommer over antigener som reseptorene deres kan koble seg til, huker de tak i dem, sinker dem og får dem til å klumpe seg sammen, slik at det blir mer fristende for fagocyttene å fortære dem. De kan også gjøre jobben selv ved hjelp av komplementfaktorene.

9. Komplementproteiner Når antistoffene har koblet seg til overflaten på mikroorganismen, samler proteiner som kalles komplement, seg på den og sprøyter væske inn i den, slik at den brister og dør.

10. T-suppressorceller Når infeksjonen er slått tilbake og immunapparatet har vunnet, går T-suppressorcellene til handling og bruker kjemiske signaler for å stoppe alle immunreaksjonene. Slaget er vunnet.

11. Hukommelsesceller Nå har T- og B-cellene produsert og etterlatt seg hukommelsesceller som sirkulerer i blodomløpet og lymfesystemet i flere år, kanskje resten av livet. Hvis en type organisme som tidligere er blitt nedkjempet, prøver å trenge seg inn, setter disse hukommelsescellene i gang et overveldende angrep, og den nye invasjonen blir raskt knust. Kroppen er nå immun mot den bestemte mikroorganismen. Det er denne mekanismen som gjør at vaksinasjon kan utrydde sykdommer som en gang var store svøper, for eksempel meslinger, kopper, tyfus og difteri.

[Ramme på side 10]

En eksplosiv økning i kunnskapen, men fortsatt et mysterium

Etter at AIDS-viruset slo til og rettet sitt ødeleggende angrep mot immunapparatet, har forskningen skutt fart. Kunnskapen har økt kolossalt. Immunapparatet er likevel så forbløffende komplisert at mye av det fortsatt er et mysterium, noe de følgende uttalelsene av immunologer viser.

Immunologen John Kappler sier: «Fremskrittene skjer så fort at tidsskriftene allerede er foreldet når de blir utgitt.» — Time, 23. mai 1988, side 56.

Immunologen Leroy Hood ved California Institute of Technology sier: «Vi har fått god forståelse av immunapparatets maskinvare, men ennå vet vi nesten ingenting om den programvare som styrer systemet — de genene som gir cellene beskjed om hva de skal gjøre.» Om de hormonlignende kjemiske signalene som utløser reaksjoner, lymfokinene, sier Hood at de som er oppdaget til nå, «bare er toppen av isfjellet». — National Geographic, juni 1986, side 732; Time, 23. mai 1988, side 64.

Forskeren Edward Bradley sier: «Vi vet sannsynligvis like lite om immunapparatet nå som Columbus visste om Amerika etter sin første ekspedisjon dit.» — National Geographic, juni 1986, side 732.

[Ramme på side 11]

Marihuanarøyking «spiller en avgjørende rolle i svekkelsen av immunapparatet fordi utviklingen av visse hvite blodlegemer da blir hemmet». — Industrial Chemist, november 1987, side 14.

[Ramme på side 11]

Når krigen blir til borgerkrig

«Evnen til å skille mellom venn og fiende er immunapparatets kjennetegn.» (Immunology, side 368) Men når immunapparatet svikter — slik det av og til gjør — klarer det ikke lenger å skille mellom venn og fiende, og resultatet blir borgerkrig, kroppen kjemper mot seg selv. De lidelsene vi da rammes av, kalles autoimmune sykdommer. Giktfeber, leddgikt, multippel sklerose, type I-diabetes, myasthenia gravis og systemisk lupus erythematosus antas å være blant disse.

Det hender også at immunapparatet tar feil når det betrakter harmløse inntrengere som farlige fiender. Det kan være et pollenkorn, en støvpartikkel, hudceller fra dyr eller en bit krabbe som utløser en allergisk reaksjon. Det frigjøres da altfor store mengder av kraftige kjemiske stoffer, for eksempel histamin, for å bekjempe noe som i seg selv er harmløst. Symptomene på disse allergiske reaksjonene kan være svært irriterende — hosting og nysing, snufsing, rennende nese og øyne. I ekstreme tilfelle kan disse reaksjonene føre til en tilstand som kalles anafylaktisk sjokk, og til og med til døden.

[Ramme på side 12]

Stadig mer tyder på at blodoverføring er skadelig for immunapparatet. I hundrevis av vitenskapelige artikler de siste årene er blodoverføring blitt knyttet til nedsatt immunforsvar. «Én enhet med fullblod var nok til at immunforsvaret ble svekket,» het det i en artikkel. — Medical World News, 11. desember 1989, side 28.