Akveduktene — stor ingeniørkunst!
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Portugal
HAR du tilgang på friskt vann i de mengder du måtte ønske? Det er fremdeles mange husmødre som må spare på det vannet de har til rådighet, siden det må hentes fra bekker eller kilder i nærheten eller fra en brønn langt unna. Andre ofrer kanskje aldri vannet en tanke, for moderne fremskritt har gjort det så lett tilgjengelig. Men det har ikke alltid vært slik. Vet du hvordan mange byer skaffet sine innbyggere vann i tidligere århundrer?
Svaret er: ved hjelp av akvedukter. De gamle akveduktene var vanligvis lange, smale og helt lukkede kanaler som gikk over bakken og lot vannet renne fritt fra en naturlig kilde inn til en by. Vannet ble ført av gårde av tyngdekraften, ettersom akveduktene hadde en jevn helning på mellom 20 og 40 centimeter pr. kilometer. Der det var daler, måtte en bygge brolignende konstruksjoner som kunne føre vannet videre med den samme helningen. Når traséen støtte på åser eller fjell, var en nødt til å bore hull tvers gjennom fjellet.
Dette krevde naturligvis gode konstruksjonsplaner. Bibelen forteller at Hiskia, som var konge i Juda (745—716 f. Kr.), ledet byggingen av en fremragende vanntunnel som måtte hogges ut i fjell. Dette gjorde han ved å la to arbeidslag arbeide mot hverandre fra hver sin kant til de møttes på midten. Og dette var ingen liten tunnel, gjennomsnittshøyden var 1,8 meter og lengden cirka 533 meter — over en halv kilometer!
De romerske akveduktene
Senere perfeksjonerte romerne akveduktenes konstruksjon, og de bygde mengder av dem i alle deler av sitt veldige imperium. Lange buerekker står fremdeles igjen som monumenter over Romerrikets tekniske dyktighet. En av disse gamle akveduktene finner vi ved Pont Du Gard ved Nimes i Frankrike. Ved Segovia i Spania ble det under keiser Trajan (98—117 e. Kr.) bygd en storslått, 820 meter lang akvedukt som fremdeles er i brukbar stand.
Det var enorme vannmengder som ble transportert gjennom disse akveduktene. I år 97 e. Kr. skal Romas ni akvedukter daglig ha forsynt den del av byen som lå innenfor murene, med 144 millioner liter og den delen som lå utenfor, med 76 millioner liter vann! I de dager var, vann en gave til samfunnet, og ingen behøvde å betale for det. Pengene til bygging og vedlikehold kom vanligvis fra krigsbytte, imperiets skattkammer eller fra velstående donatorer. Slik ble det gamle Roma berømt for sine offentlige fontener, vannposter og bad.
Portugals akvedukter
Noen av Portugals mange akvedukter ble bygd av romerne, slik som den ved Beja og Conimbriga. Men de fleste er blitt bygd etter det 15. århundre. Vila do Conde-akvedukten, som ble bygd i 1350, er en svært bemerkelsesverdig konstruksjon med sine i alt 999 elegant utformede buer. Et annet imponerende syn er Elvas-akvedukten, som består av ikke mindre enn fire buerekker oppå hverandre og spenner over en dyp kløft.
Byen Lisboa er begunstiget med landets mest berømte akvedukt. Den brukes fremdeles, og både turistene og lokalbefolkningen setter stor pris på det enestående syn den er. I 1731 utstedte kong Johan V et dekret som gav klarsignal for byggingen av denne akvedukten. Den var sårt tiltrengt, for på den tiden var det en stor utfordring å skaffe seg vann hver dag.
Forestill deg at du er i Lisboa for omtrent 250 år siden. De aller fleste er nødt til å oppsøke byens sentrale vannpost for å hente sin daglige forsyning. De private forbrukerne som har sine egne brønner, er ganske få og høyt priviligerte. Vi må ta med oss to leirkrukker og gå til den offentlige vannposten. For en stor menneskemengde som allerede har samlet seg!
Selv om de fleste venter tålmodig på sin tur, er det noen bøller som forsøker å skubbe og trenge seg forbi andre. Slagsmål og krangel forekommer nesten daglig, og noen er til og med blitt drept! Når vi endelig kommer fram til kranen, fyller vi engstelig krukkene våre og skynder oss vekk fra mengden. Vi tenker et øyeblikk på ham som har ansvaret for vannposten, og må innrømme at han har litt av en jobb. Vi er glade for at vi kan sette kursen hjemover igjen, og takknemlige for at vi har fått dagens forsyning — bare åtte liter som skal dekke hele vårt behov for vann!
Det er ikke rart at arbeidet med akvedukten ble hilst velkommen av Lisboas innbyggere. Byggeomkostningene ble dekket ved at det ble lagt en spesiell skatt på omsetningen av slike vanlige varer som salt, olivenolje, vin, kjøtt og halm. Da den endelig stod ferdig rundt 20 år senere, strømmet ferskvann i store mengder inn til byen fra kildene ved Caneças, som ligger nesten 18 kilometer unna.
Vannet blir nå ført gjennom åser i underjordiske tunneler, og over mange kløfter og daler. Akveduktsystemet er blitt utvidet slik at det får vann fra et nett av tilførselsløp som omfatter i alt 127 buer fordelt på 58 kilometer. De 35 høye buene som utgjør spennet over Alcântaradalen i Lisboa, er virkelig et majestetisk skue. Det midterste og største spennet er en bue som er 33 meter bred og 69 meter høy — like høy som en 22-etasjes bygning! Om kvelden kan en nå se den gamle akvedukten ligge badet i lys, der den strekker seg tvers gjennom utkanten av byen med moderne motorveier under sine buer. Den har med rette fått navnet «Águas Livres Aqueduct», som betyr «Det frie vanns akvedukt», noe som henspiller på den uhindrede strømmen av vann som ledes inn til byen.
Bli med oss og ta en titt inn i akvedukten. Vi blir tatt med opp til toppen av de høye buene som spenner over Alcântaradalen, og blir overrasket over å se at akvedukten også tjente som gangvei over dalen. På begge sider av vannkanalen er det rekkverk som skal beskytte de gående mot å falle over kanten.
Vi har ennå ikke sett noe til vannet ettersom vannkanalen er fullstendig innelukket. Med jevne mellomrom ser vi små, firkantete tårn på akvedukten. I hvert av dem er det en dør som fører inn til vannet. Når vi kikker inn gjennom en av disse dørene, ser vi ferskvannet som flyter nedover kanalen — og så fort som det renner! Til vår overraskelse kan vi gå inn i overbygget, og vi befinner oss faktisk inne i akvedukten.
Tenk deg, tunnelen er fire meter høy! Ved siden av vannet går det en lite løpebro. Den blir brukt av arbeidere som skal reparere forskjellige skader. I en liten nisje i veggen står det et leirkrus, og vi blir tilbudt en prøve på vannet. Jo, det smaker virkelig godt og forfriskende! Strømmen er ikke dypere enn omkring 18 centimeter, og selve kanalen er bare en snau meter bred. Akvedukten ender til slutt i et reservoar i hjertet av byen. Denne akvedukten er naturligvis ikke lenger alene om å forsyne Lisboa med vann. Moderne systemer har for lenge siden avløst de metodene som bygger på å la tyngdekraften føre vannet inn til byen.
Noe annet som vitner om vannfordelingen i svunne tider, er de mange offentlige vannpostene som fremdeles er i virksomhet i Lisboa. Etter hvert som vanntilførselen ble bedre og befolkningen vokste, ble det bygget mange av disse fine vannpostene. I rådhuset i Lisboa finnes det noen interessante dokumenter som forteller mye om hvordan vannet ble fordelt i det 18. århundre.
For hver av de offentlige vannpostene var det et visst antall menn som hadde bevilling til å bære drikkevann rundt til husholdningene i 30-liters tretønner som de hadde på ryggen. Det ble også solgt udrikkelig vann fra hus til hus, men de som forsøkte å selge det som drikkevann, ble idømt store bøter. Slik begynte skikken med å betale for å få vannet levert hjem til seg. I Lisboa finnes det ennå i dag noen offentlige vaskekummer hvor de som ikke er så heldige å ha innlagt vann, kan gå og vaske familiens tøy. Det er også mange som fremdeles bruker offentlige bad.
Moderne akvedukter
Sammenlignet med eldre tiders akvedukter, som hovedsakelig var laget av murverk, trerør eller til og med av bambusmateriale, er moderne akvedukter kolossale tekniske prosjekter som kan omfatte kanaler, rørledninger og tunneler. Byenes vekst og utvikling, som har resultert i storbyer som eser ut og har flere millioner innbyggere, er en utfordring for menneskenes evne til å sørge for tilførsel av vann i tilstrekkelige mengder. I statene New York og California kan en se enestående eksempler på det som er blitt utrettet i så henseende.
Den enorme Catskill-akvedukten ble bygd for å forsyne byen New York med to milliarder liter vann pr. dag. I California ble det nedsatt en kommisjon som skulle sørge for å sikre vannforsyningen til omkring 14 byer i den sørlige delen av staten. Dette resulterte i den bemerkelsesverdige Colorado River-akvedukten, som går over flere fjellkjeder og transporterer vannet over en strekning på cirka 385 kilometer. Som ledd i dette prosjektet måtte man bygge tre betongdemninger og fem store pumpestasjoner som løfter vannet i alt 493 meter.
Alle er uten tvil klar over at vann er uunnværlig. Men visste du at det finnes mer enn én form for «vann»?
Da en samaritansk kvinne kom for å hente vann i en brønn, sa Jesus Kristus til henne: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» — Johannes 4: 13, 14.
Dette «vannet» er de foranstaltninger som Gud har truffet for at det skal være mulig å oppnå evig liv gjennom Jesus Kristus. Det er mange som har funnet dette symbolske «vannet», noe som vil føre til evig lykke for dem. Vi håper at du også vil bli tilskyndt til å lete etter og finne dette «livets vann». — Åpenbaringen 22: 1.