Hvordan det er å være sykepleierske
Fortalt til en av «Våkn opp!»s medarbeidere
JEG ble født på Jamaica i Vestindia og begynte min løpebane som sykepleierske der i slutten av 1940-årene. Jeg var da fortsatt en tenåring. Jeg har nå pleid syke mennesker i 24 år, både på Jamaica og i De forente stater.
Jeg har pleid tusenvis av pasienter med så å si alle tenkelige sykdommer og plager. Jeg har arbeidet på operasjonssalen, stelt skamferte og lemlestede ofre fra trafikkulykker, trøstet de døende og utført en mengde andre oppgaver. I likhet med de fleste andre sykepleiersker har jeg mange ganger opplevd sorg og håpløshet, men også glede og tilfredshet.
Det er mange som har spurt meg: «Hvorfor valgte du dette yrket? Jeg hadde aldri klart å være sykepleierske.» Det hender også at noen sier: «En må være født til å være sykepleierske.» Men er det tilfelle?
Et vanskelig arbeid
Det kreves en god del utdannelse og lang erfaring for å bli en dyktig sykepleierske. Det kreves også mot og et oppriktig ønske om å hjelpe andre mennesker. Dessuten er det viktig at en er fysisk skikket til dette arbeidet, ettersom en omgås pasienter med smittsomme sykdommer. En dyktig sykepleierske vil legge spesiell vekt på å vise medfølelse og gi av seg selv for at pasientene skal få sine behov dekket.
Dette er imidlertid mye lettere sagt enn gjort, for en sykepleierske må dag etter dag og uke etter uke pleie lidende og til og med døende mennesker. Dette kan gjøre henne hard og føre til at hun blir likegyldig overfor pasientene. Det behøver hun imidlertid ikke å bli. Det finnes sykepleiersker som viser stor medfølelse for sine pasienter.
Jeg husker for eksempel en ung kvinne som jeg pleide for noen år siden, mens jeg arbeidet ved Carson Peck Memorial Hospital i Brooklyn i New York. Hun var et elskelig menneske og bare omkring 35 år. Cirka tre år tidligere hadde hun fått fjernet det ene brystet på grunn av kreft, og nå gjennomgikk hun en ny kreftoperasjon. Når en så på henne, kunne en ikke se at hun var syk. Men hun var angrepet av kreft overalt.
Jeg hadde stor medfølelse med henne, for hun hadde så sterk vilje til å leve. Jeg tror ikke at hun noen gang innså at hun skulle dø. Men hun levde bare omkring fem uker etter den andre operasjonen. Det var så medynkvekkende å se ektemannen og moren komme og besøke henne, for de visste hvordan det sto til med henne. Det gjør meg virkelig vondt å se en pasient dø langsomt og være vitne til slektningenes dype sorg.
Det er spesielt trist når en pasient tror at han skal få leve, og legger planer for framtiden, mens du vet at han høyst sannsynlig kommer til å dø. Du prøver å skjule hva du føler — det må du av og til gjøre. Det hender at jeg er nødt til å gå ut av rommet.
Slike episoder er sørgelige. Jeg husker en cirka 50 år gammel mann som lå på St. John’s Episcopal Hospital i Brooklyn. Han hadde hatt et alvorlig hjerteanfall to uker tidligere, men det gikk nå meget godt med ham. Han var slik en god mann; han klaget aldri og var alltid samarbeidsvillig. Alle på avdelingen likte ham.
En morgen barberte jeg ham og lot ham få et bad, og nå satt han i sengen og spiste. Han så så kjekk ut. Legen kom inn, undersøkte ham og fortalte ham at det gikk fint framover med ham. Men så ropte han plutselig på meg. Jeg gikk straks bort til ham og spurte: «Hva er det?» Han fikk bare hvisket: «Søster B . . .» Så falt han bakover, bevisstløs.
Dette skjedde uten noe som helst forvarsel. I løpet av noen sekunder hadde vi koblet til oksygenapparatet for å forsøke å gjenopplive ham. Men det nyttet ikke; han var død. Jeg hadde arbeidet så hardt med å pleie ham og var sikker på at han ville bli frisk. Jeg følte det som et stort tap. Og like etterpå kom hans hustru, og jeg måtte forsøke å trøste henne. Slik kan det være i dette yrket; det er sider ved det som ikke er så lette.
Tilfredsstillelse og glede
På den annen side kan arbeidet som sykepleierske gi virkelig tilfredsstillelse. Det gir en anledning til å hjelpe andre mennesker og gi dem litt trøst. Hvorfor begynner en i dette yrket? Hensikten bør være å hjelpe andre mennesker og forsøke å få dem til å føle seg litt bedre hvis de er syke eller i ferd med å dø. Jeg har alltid sett slik på det.
En sykepleierske har også meget spennende og glederike opplevelser, særlig når en pasient blir reddet fra en nesten sikker død. Jeg husker noe jeg opplevde like etter at jeg hadde begynt å arbeide som sykepleierske på Jamaica. Jeg arbeidet på sykehuset i Montego Bay da en skredder i byen kom alvorlig til skade. En dør hadde visstnok smelt igjen og støtt en stor nål som han hadde i skjorten, langt inn i brystet på ham.
Da han kom til sykehuset, gispet han etter luft. Han ble straks gjennomlyst. Det viste seg at nålespissen faktisk berørte hjertet, men hadde ikke trengt inn i det. Operasjonen begynte med en gang. Det ble gjort et innsnitt over hjertet, og jeg kunne se selve hjertet. Nålen ble tatt ut, og mannen levde! Det var virkelig spennende å være med i det teamet som reddet hans liv! Siden da har jeg opplevd slike ting mange ganger.
Ved en annen anledning arbeidet jeg på operasjonssalen på det samme sykehuset. To gutter, som var omkring ti år gamle, hadde vært på vei til skolen da de ble påkjørt av en lastebil og klemt mot en jordvoll. Den ene av guttene var blitt revet opp i brystet, slik at hjertet og lungene kom til syne; den andre gutten hadde fått det ene beinet sterkt ødelagt.
Jeg ventet på operasjonssalen da ambulansefolkene kom med dem. Så snart de hadde brakt dem inn, begynte jeg å skjære klærne vekk fra sårene. Det var et skremmende syn å se en av guttene ligge der med et blottet, bankende hjerte! Jeg kunne ikke tro at han ville overleve. Men legene begynte straks å arbeide, og operasjonen varte i flere timer. De gjorde ren brysthulen, sydde sammen det som var revet i stykker inne i den, behandlet den med antibiotika og sydde igjen det åpne såret. Jeg pleide gutten i flere måneder, og han ble fullstendig frisk!
Takknemlige pasienter
Det er virkelig oppmuntrende når en pasient som du har pleid og hjulpet tilbake til livet, sier til deg: «Du har reddet livet mitt. Tusen takk skal du ha!» I årenes løp er det en del som har sagt det til meg. Dette bidrar til at en finner glede i sykepleieryrket, selv om det er visse vanskeligheter forbundet med det.
Mange tidligere pasienter opprettholder stadig kontakten med meg. En jødisk kvinne skriver for eksempel alltid til meg når hun er på ferie. Hun var en ualminnelig vanskelig pasient. I løpet av to uker ble hun pleid av 18 forskjellige pleiersker! Jeg var den eneste som fortsatte å pleie henne. Jeg har funnet ut at en kan opptre bestemt, men vennlig overfor pasienter, og det reagerer de vanligvis positivt på.
Jeg føler sympati for mine pasienter. Det er derfor jeg liker å sitte ved sengene, for da kan jeg gjøre mer enn ellers for å få pasientene til å synes at det er verdt å leve. Alle viser naturligvis ikke at de er takknemlige for dette, men jeg vet at folk setter pris på omtanke og vennlighet, spesielt når de er syke.
Min mor fortalte meg at da hun en gang reiste med buss på Jamaica, hørte hun to kvinner som snakket om en sykepleierske. De fortalte hvor vennlig hun hadde vært mot dem mens de lå på sykehuset, og hva hun hadde gjort for dem. Og så nevnte den ene av dem navnet på sykepleiersken — mitt navn. Min mor ble så overrasket at hun snudde seg og sa: «Det er datteren min!»
Jeg bestemmer meg for å bli sykepleierske
Jeg ble interessert i sykepleieryrket på en nokså uvanlig måte. En gang jeg var på ferie i Montego Bay, gikk jeg sammen med en venn til sykehuset der for å besøke en pike som hadde fått fjernet blindtarmen. Sykehuset hadde en vakker beliggenhet, med utsikt over sjøen. Jeg sa til piken at hvis jeg noen gang skulle opereres, ville jeg gjerne komme til dette sykehuset og ligge i den samme sengen som hun lå i.
Dette var en søndag. Søndagen etter ble jeg sendt til sykehuset i all hast. Og jeg ble plassert i det samme rommet og den samme sengen og ble operert av den samme legen for akkurat det samme, nemlig blindtarmbetennelse!
Det var mens jeg lå der og ventet på å bli frisk, at jeg for første gang kom til å tenke på at det måtte være interessant å være sykepleierske. Jeg tenkte med meg selv: «Jeg vet sannelig ikke mye om kroppen min og dens oppbygning.» Jeg ville gjerne vite mer om hvordan kroppen fungerer, og derfor bestemte jeg meg for å bli sykepleierske.
Utdannelsen
Så snart jeg var ferdig med realskolen, søkte jeg om å få begynne som sykepleierelev. Vi kunne velge mellom flere forskjellige steder hvor vi kunne få opplæring. Jeg valgte det vakre sykehuset i Montego Bay og ble antatt der.
Størsteparten av opplæringen fikk vi mens vi arbeidet på sykehuset. Vi begynte å arbeide på sykesalene den første uken etter at vi hadde kommet. Vi ble kalt aspiranter. For at vi skulle skille oss ut fra de vanlige sykepleierskene, som var helt hvitkledde, hadde vi en blå uniform, med hvitt forkle og svarte strømper.
Vi måtte begynne å arbeide på sykehuset kl. 6 om morgenen, og vi arbeidet til kl. 18 — bortsett fra en del pauser som vi hadde i løpet av dagen. Om kveldene leste vi lekser. Men bortsett fra de to eller tre timer med felles undervisning som vi fikk hver dag, brukte vi arbeidsdagen til å pleie pasienter.
Sykepleiersker med stor erfaring lærte oss hvordan vi skulle bade pasienter, gi dem klystér, sette sprøyter, skifte forbindinger, måle blodtrykket og så videre, og mens de så på, gjorde vi de samme tingene. Vi lærte også å gjøre ting som bare leger får lov til å gjøre i noen land. Hvis en pasient for eksempel hadde skåret seg i armen eller beinet, kunne vi ikke be en lege om å ta seg av dette, men vi sydde igjen såret selv. Bare i forbindelse med sår i hodet eller meget alvorlige skader var det behov for å tilkalle en lege.
I dag er det imidlertid noen steder slik at piker som utdanner seg til sykepleiersker, bruker størsteparten av tiden til å lese; de kan teorien, men får ofte svært lite praktisk opplæring. Jeg har sett utdannede sykepleiersker som ikke engang vet hvordan de skal sette en sprøyte. En sykepleierske som var blitt utdannet ved en sykepleierskole, kunne gi detaljerte opplysninger om åtte forskjellige former for klystér, men hun innrømmet at hun aldri hadde satt et klystér.
Vanskeligheter
Det er stor forskjell mellom å lese om sykepleie i en bok og å pleie pasienter. Jeg kommer aldri til å glemme noe som skjedde den andre uken etter at jeg hadde begynt på min utdannelse: En sykepleierske ba meg om å sette inn tannprotesene til en dame som nettopp hadde dødd. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg begynte å gråte. Men sykepleiersken fikk meg til å gjøre det.
Det var også fryktelig å se en obduksjon eller autopsi for første gang. Vi følte oss uvel om natten alle sammen. Jeg kunne hverken spise eller sove. Jeg så hele tiden for meg hvordan legen holdt opp den dødes indre organer for oss for at vi skulle si hva de het! Men jeg hadde ønsket å få lære om anatomi, og det skal jeg si at jeg fikk.
Da jeg begynte på mitt annet år som sykepleierelev, ble jeg overført til det offentlige sentralsykehuset i Kingston, Jamaicas hovedstad. Der arbeidet jeg på en avdeling for pasienter med tropesykdommer og pleide i første rekke pasienter med tyfoidfeber. Det tredje og det fjerde året av opplæringstiden gikk hurtig. For at vi nå skulle bli offentlig anerkjent som utlærte sykepleiersker, måtte vi gjennomgå en avsluttende eksamen. Under en av prøvene måtte vi sitte foran en gruppe leger og besvare alle spørsmål som de måtte finne på å stille. En praktisk prøve som jeg fikk, besto i at jeg skulle undersøke sukkerinnholdet i urin, mens legene så på! Jeg var så nervøs at jeg skalv på hendene, men jeg besto prøven. Jeg var nå utdannet og offentlig godkjent sykepleierske.
Jeg utdanner meg til jordmor
Før jeg begynte å arbeide som utdannet sykepleierske, gjennomgikk jeg et seks måneders jordmorkurs ved Victoria Jubilee Hospital i Kingston. Vi måtte forløse minst 40 kvinner og bestå en vanskelig eksamen før vi fikk bevilling som jordmor.
Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen jeg forløste en mor. Det var forferdelig! Jeg trodde at jeg skulle ta imot et levende tvillingpar, men de kom ut — døde. Jeg var dødsens redd!
Vi fikk lære hvordan vi skulle gå fram ved alle former for uvanlige fødsler. Det hender for eksempel at barnet ikke kommer med hodet først, slik som normalt, men i stedet kommer med beina eller armene først eller i en annen stilling. Vi lærte hva en skal gjøre under slike fødsler, og jeg har siden hjulpet mange mødre under slike uvanlige fødsler, uten at det har oppstått komplikasjoner. Det forekommer også at navlestrengen vikler seg rundt barnets hals, og vi lærte også hva en bør gjøre i slike tilfelle.
Vi lærte imidlertid spesielt mye om hvordan vi skulle manøvrere barnet under fødselen for å forhindre at moren ble revet opp. Mange leger har det som en regel at de gjør et snitt i moren, forløser henne og så syr igjen snittet. De utfører denne operasjonen, som kalles episiotomia, fordi det er lettere. Men en erfaren jordmor kan i de fleste tilfelle hjelpe barnet til verden uten å gjøre dette snittet for å utvide fødselsåpningen. Jeg har forløst hundrevis av kvinner, men jeg kan telle på én hånd de ganger jeg har behøvd å utføre denne operasjonen.
Jeg fortsatte å være på Jamaica en årrekke og arbeidet som sykepleierske og jordmor, lærte opp nye sykepleiersker og utførte andre former for arbeid på sykehus. I 1958 kom jeg så til New York.
Uforsiktighet
Inntil for tre år siden, da jeg begynte å arbeide på en klinikk, pleide jeg pasienter på forskjellige sykehus i Brooklyn. Alle kan naturligvis begå feil, men det har hendt at jeg har vært forferdet over den uforsiktighet både leger og sykepleiersker har lagt for dagen. Jeg kjenner til en rekke tilfelle der instrumenter eller stykker av gas er blitt liggende igjen inne i en pasient etter en operasjon.
Jeg husker for eksempel en pasient i Brooklyn som jeg pleide for fem eller seks år siden. Hun klaget over store smerter i underlivet etter at hun var blitt operert og hadde kommet hjem fra sykehuset. Hennes mann ble sint på henne og sa at det ikke feilte henne noe, men hun fortsatte å klage. Hun ble da kjørt tilbake til sykehuset og gjennomlyst. Inne i henne fant de legens tang!
For meg ser det ut som om enkelte leger er direkte uforsiktige og likegyldige. Det ventes for eksempel at de skal foreta en rekke prøver før de opererer en pasient, innbefattet en Ekg-test av hjertet, røntgenfotografering og så videre. Men jeg vet om tilfelle da de ikke har gjort dette, og da det har fått alvorlige følger.
En pasient som jeg pleide på et sykehus i Brooklyn, hadde falt og ødelagt albueleddet. Det var det hele. De sendte henne inn på operasjonssalen for å få rettet på skaden. Da hun var blitt bedøvet, fikk hun hjertesvikt, og legene måtte straks gå i gang med en hjerteoperasjon. Noen dager senere døde hun, uten å ha kommet til bevissthet. Men hvis de nødvendige prøver var blitt foretatt, ville de ha visst at hjertet var svakt, og kunne ha truffet forholdsregler.
Slike hendelser er mer alminnelige enn mange er klar over. Jeg vet at det skjer slike ting, for jeg har selv sett det, og det har også venner av meg som arbeider på sykehus her i New York. Det er leit å si det, men det ser ut til at mange sykepleiersker og leger i dag ikke er så interessert i å hjelpe pasientene. De er først og fremst interessert i å tjene penger.
Når jeg har avløst andre sykepleiersker, har jeg mange ganger måttet gjøre dem oppmerksom på hvilken tilstand de har etterlatt en pasient i. Pasienten har ikke følt seg vel, for sykepleiersken har ikke skiftet på sengen hans, sørget for at han har fått røre litt på seg, latt ham få bade og så videre. Ofte har de ikke gjort annet enn å tørke ansiktet hans med en fuktig klut. Og det er ikke på den måten en skal pleie syke mennesker!
I de senere år er jeg ofte blitt kvalm når jeg har vært vitne til sykepleierskers likegyldighet, som jeg er overbevist om har ført til døden for pasienter som ellers kunne ha overlevd. Jeg har sett hvordan pasienter som ikke har følt seg vel, har ringt og ringt på klokken, men sykepleierskene har bare sittet ved pulten sin og ikke reagert. Det virker som om de ikke er interessert i noe annet enn å røyke og sørge for at de selv har det bra.
Jeg vet naturligvis at det er ikke slik på alle sykehus. Ikke alle sykepleiersker eller leger er slik. Jeg tror nok at de fleste ikke er det. Men tendensen går avgjort i retning av å tenke mer på seg selv enn på pasientene, og jeg har hørt andre leger og sykepleiersker gi uttrykk for at de er forferdet på grunn av dette.
Aborter og blodoverføringer
Jeg tror at de mange ufødte barn som blir drept på sykehusene i New York, bare er et ytterligere vitnesbyrd om det forfall som finner sted i dag. Det som skjer, er så avskyelig at enkelte av byens sykehus har vanskelig for å få sykepleiersker til å arbeide i de klinikker hvor abortene utføres.
New Yorks nye abortlov tillater abort fram til 24. uke etter unnfangelsen. Et 24 uker gammelt foster er lett gjenkjennelig som et menneske med de forskjellige kroppsdeler. Enkelte fostre som er blitt fjernet, har til og med levd! Sykepleierskene har imidlertid fått beskjed om å la andre dø. En sykepleierske skrev noe meget interessant om dette i et tidsskrift for sykepleiere. Hun sa:
«Et ufødt barn er i dag ifølge loven en person: det har arverett og kan senere saksøke andre for skader det ble påført før fødselen . . . En kvinne har derfor ikke mer rett til å drepe sitt ufødte barn enn hun har til å slå, mishandle eller drepe barnet etter fødselen.» — American Journal of Nursing for desember 1970.
Til den klinikken hvor jeg arbeider, kommer det hver uke en mengde piker for å få abort. Noen har kommet to ganger i løpet av bare noen få måneder! Jeg tror at det er legene som har det største ansvaret, for de kunne avvise disse pikene. Men de tjener store penger på det, og jeg tror at de først og fremst er interessert i pengene. Personlig vil jeg ikke ha noe med aborter å gjøre; ikke engang med kontorarbeidet. Min samvittighet tillater det ikke.
Jeg inntar samme holdning til blodoverføringer. Jeg har sett pasienter få gulsott etter at de har fått blodoverføring. Noen blir aldri friske igjen. Det er også noen pasienter som dør fordi kretsløpsorganene blir overbelastet, og på grunn av andre uheldige reaksjoner etter en blodoverføring. Jeg vet derfor at blodoverføringer i stedet for å være livreddende kan være dødbringende. Noen leger som jeg kjenner, bruker nå blod i mindre og mindre utstrekning. Jeg tror fullt og fast at det er til beste både for vår åndelige og for vår legemlige sunnhet at vi adlyder Guds påbud om å ’avholde oss fra blod’. — Ap. gj. 15: 28, 29.
Hva sykepleien har hjulpet meg til å forstå
Jeg har lært mye av å pleie syke mennesker. For det første har det hjulpet meg til å innse hvor fantastisk menneskekroppen er. Den er i sannhet et resultat av den store Skapers virksomhet. Det hendte noe like etter at jeg hadde begynt å utdanne meg til sykepleierske, som virkelig fikk meg til å tenke på dette.
En kveld mens jeg arbeidet på operasjonssalen på sykehuset på Jamaica, kom det et ektepar løpende inn med sin lille pike. Hun hadde svelget en engelsk halvpenny, som hadde satt seg fast i strupehodet. Gjennomlysningen viste at det holdt på å legge seg slim rundt mynten, og ettersom den ikke kunne fjernes gjennom munnen, måtte hun opereres med en gang. Men akkurat da vi skulle begynne å operere, gikk strømmen. Legen måtte derfor begynne på denne vanskelige operasjonen i lyset fra en lommelykt, som jeg holdt.
Mens jeg sto og så på, kunne jeg ikke annet enn å bli mektig imponert. Jeg kan huske at jeg tenkte: ’Se på de fingrene, hvor dyktig de arbeider! Skulle ikke vi frykte Gud?’ På grunn av legens gudgitte fingrer ble denne lille piken reddet.
Men ofte kan hverken leger eller sykepleiersker forhindre at en pasient dør. Jeg har mange ganger kjent den følelsen av håpløshet som en får når døden krever et nytt offer. Ofte har jeg tenkt: ’Hvorfor må menneskene lide og dø? Er det virkelig Guds hensikt at folk skal dø på denne måten?’
Jeg er meget glad for at jeg ble tilskyndt til å finne svar på slike spørsmål, og for at jeg fikk hjelp til å forstå Guds storslagne hensikt, som er å innføre en ny tingenes ordning, hvor «døden [ikke skal] være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». (Åpb. 21: 3, 4) Som sykepleierske ser jeg spesielt fram til at dette løftet skal bli oppfylt.