Brutal forfølgelse bryter ut igjen

DET var med god grunn Jehovas vitner var uvillige til å dra tilbake til Malawi. Dette ble åpenbart da vi fikk vite hva som hadde skjedd med dem som ble sendt tilbake.

Det som ventet dem, var nye redsler. Ingenting var forandret. Den fiendtlige holdningen til dem var den samme. Malawis regjering hadde ikke gjort noe for å forbedre situasjonen.

Tilbake i Malawi

Da vitnene kom til flyplassen i Lilongwe i Malawi, ble de som var kjent som ledende tilsynsmenn, arrestert og satt i fengsel. Blant dem var John Chiwele, som hadde vært forstander i Sinda Misale-leiren, og Lazarus Chirwa, hans assistent.

På flyplassen talte representanter for Malawis regjering til vitnene. En av dem var Kumbweza Banda, ministeren for sentralregionen. En annen var Qaniso Chibambo, ministeren for nordregionen. Det ble sagt til vitnene at de hadde forlatt Malawi av egen fri vilje, noe som ikke var sant, og at de hadde vendt tilbake til Malawi av egen fri vilje, noe som heller ikke var sant.

Det ble deretter sagt til vitnene at de skulle dra tilbake til sine respektive landsbyer og kjøpe partikort. Da et av vitnene prøvde å si noe, ble han bedt om å holde munn. Politimenn og medlemmer av Unge Pionerer, den militante ungdomsgruppen i kongresspartiet, ble så bedt om å ransake alle vitnene. De beslagla bibler, bibelsk litteratur, pass og alle andre dokumenter. Vitnene ble så bedt om å gå tilbake til sine landsbyer. De som bodde svært langt borte, ble kjørt med lastebiler til et sted i nærheten av sitt hjemsted og ble så bedt om å gå resten av veien.

Da vitnene kom til sine landsbyer, fikk noen få av dem, som hadde slektninger, et sted å sove. Men det store flertall sov under åpen himmel, noen under trærne sammen med barna sine. Men en verre skjebne ventet dem, og det ble kjent ganske snart. London-avisen Sunday Telegraph for 14. januar fortalte om en radiotale som president Banda hadde holdt ved årsskiftet. Avisen sa:

«Banda sa at Jehovas vitner . . . var blitt bedratt av noen av sine egne . . . til å tro at ’en eller annen som kalles Harmageddon, skulle ødelegge Malawi 15. november og bygge en ny by til dem i Lilongwe’.

«Mens han talte, ble herr og fru Gorson Kamanga, to middelaldrende medlemmer av sekten som var blitt sendt tilbake til sitt hjem i Nkhata Bay ved Lake Malawi, avkledd og tvunget til å gå nakne gjennom gatene, ettersom de enda en gang hadde nektet å kjøpe partikort.

«Og i en landsby i nærheten av Lilongwe ble fem andre hjemsendte vitner slått av medlemmer av Unge Pionerer til deres armer og bein brakk. Spikrer ble drevet gjennom hendene på én mann. På Lilongwe sykehus ble de nektet behandling fordi de ikke hadde partikort.»

Alle som er kjent med Jehovas vitners lære, vet naturligvis at de aldri har trodd eller lært at Harmageddon er en person. De har heller aldri lært at Malawi skulle ødelegges 15. november, eller at det skulle bygges en ny by til dem der.

Disse fiendtlige uttalelsene pustet imidlertid til forfølgelsens ild. Og det ble enda en gang framsatt krav om at vitnene skulle skaffe seg partikort. Da de hjemsendte vitnene nektet å kjøpe slike kort på grunn av sin nøytrale holdning til politiske spørsmål, begynte grusomme overfall på dem.

Øyenvitneberetninger

Bevisene for dette kommer ikke bare fra utenlandske aviser. De kommer fra Jehovas vitner som var offer for overgrepene. Det har vært ført mange samtaler med hjemsendte vitner som er blitt utsatt for terrorbølgen.

Disse øyenvitneberetningene viser at da flyktningene kom tilbake til sine respektive landsbyer, forlangte høvdingene, de ledende menn i landsbyene, partifunksjonærer og regjeringsrepresentanter at de skulle kjøpe partikort. Følgende eksempler er typiske:

Et av Jehovas vitner, Gilbert July fra landsbyen Chimongo, fortalte: «Den 3. januar 1973 ble det kalt sammen til et møte for alle landsbyhøvdinger i Mehinji-distriktet, og Cheuche, et parlamentsmedlem fra Mchinji-regionen, var ordstyrer. På dette møtet ble det besluttet at hvis vitnene fra Sinda Misale fremdeles nektet å kjøpe partikort, skulle de ikke vises skånsel. Etter dette møtet ble alle brødrene og søstrene i Kandama menighet i landsbyen Chimongo (hvis høvding er Duwa) jaget bort fra landsbyen fordi de nektet å kjøpe partikort. Brødrene og søstrene satte kursen mot skogen.»

Vitnet Rightwell Moses er fra landsbyen Kachijere, hvor Mbelwa er høvding. Moses fortalte at så snart vitnene hadde kommet tilbake til landsbyen, ble de brutalt slått av ungdommene fordi de nektet å kjøpe partikort. Hastings Mzamo, den presiderende tilsynsmann i menigheten der, ble slått så kraftig at hans hørsel ble sterkt svekket.

Rightwell føyer disse opplysningene til sin beretning: «To dager etter at vi hadde kommet hjem, kom Mahara Banda, et medlem av Malawis parlament, til landsbyen og sa på et møte at ingen som ikke hadde partikort, ville få bli i landsbyen. Den 1. januar 1973 hadde så Mahara Banda to ungdommer med seg i bilen. Deres etternavn er Jere og Tembo. Han parkerte bilen utenfor landsbyen og ventet der mens ungdommene gikk inn. Da de kom inn i landsbyen, gikk de bort til min datter Joicy og til søster Oliva og forlangte at de skulle vise fram partikort. Søstrene hadde naturligvis ingen kort, og ungdommene begynte da å slå dem med knyttnevene. Ungdommene rev klærne av de unge søstrene og begynte så å slå dem med kjepper. De fikk tak i brødrene og begynte å slå dem også. Da de ble lei av dette, gikk de tilbake til bilen. Idet de gikk, ropte de at de skulle komme tilbake og jule opp brødrene og søstrene igjen. Så snart de hadde dratt, flyktet brødrene og søstrene fra landsbyen og ut i skogen og forlot så Malawi.»

Et annet kvinnelig vitne; Likeness Kamanga, ble sendt tilbake til landsbyen Vithando, hvis høvding er Chindi. Hun forteller følgende: «Da vi kom til landsbyen, ble vi innbudt til et møte i Bulale. Taleren var Adamson Dindi, distriktets politiske fører. Dette var 4. januar 1973. Tolv vitner, deriblant jeg, var til stede på møtet. Vi fikk alle beskjed om å kjøpe partikort. Men vi forklarte at vi ikke kunne gjøre det. Dindi og de andre ble så rasende at de befalte oss å forlate Malawi øyeblikkelig. Vi fikk ikke lov til å ta noe med oss. Vi dro alle ut i skogen i små grupper. Dagen etter, da jeg var på flukt, fikk jeg vite av mine slektninger at et av de vitnene som hadde vært på møtet sammen med oss dagen før, var blitt drept.»

Geleson Esaya, et vitne fra landsbyen Mwelekela, forteller: «Den 2. januar 1973 ble vi innbudt til et møte som skulle holdes i landsbyen Mwekele. Det var landsbyens høvding, Lombwa, som skulle lede møtet. Vi var i alt 20 vitner. På møtet ble det sagt til oss at vi måtte kjøpe partikort eller dø. Vi forklarte at vi ikke ville kjøpe kort. Lombwa ba oss da om å forlate landsbyen øyeblikkelig. Vi forklarte på en vennlig, men bestemt måte at vi ville ha et brev fra ham som forklarte hvorfor vi ble utvist fra landsbyen. Han ville ikke gi oss det. Vi bestemte oss da for å gå til Mchinji politistasjon. Men i stedet for å høre på oss påla vakthavende betjent oss å dra tilbake til landsbyen. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å forlate Malawi.»

Tallrike andre øyenvitneberetninger bekrefter at vitnene fikk en slik brutal behandling. Hvert eneste av de over 100 vitnene som ble intervjuet, bekreftet at det absolutt ikke er blitt gjort noe som helst fra myndighetenes side for å stanse forfølgelsen. Alle ga uttrykk for frykt for at situasjonen skulle bli verre. Mange av dem hadde derfor flyktet ut i skogene og forlatt Malawi enda en gang.

Flyktningene i Moçambique

Tusenvis av Jehovas vitner hadde allerede flyktet til nabolandet Moçambique da forfølgelsen blusset opp i 1972. Noen av dem som var blitt hjemsendt og så tvunget til å flykte fra Malawi igjen, har nå dratt dit.

Hvordan er så situasjonen for de vitnene som er flyktninger i Moçambique? Den er også vanskelig, men det ser ikke ut til at de blir forfulgt. Selv om de har det vanskelig og har en lang og hard arbeidsdag, har myndighetene der i landet ikke behandlet vitnene dårlig.

Vitnene blir holdt innenfor visse områder ved grensen hvor de har fått noe jord. De har fått beskjed om å rydde og dyrke jorden. På denne måten vil de kunne skaffe seg selv mat. Jehovas vitner andre steder har forsøkt å få sende forsyninger til disse områdene, men myndighetene har avslått tilbudet og sagt at de vil ta seg av situasjonen selv.

De portugisiske myndigheter var også så vennlige at de ga flyktningene ytterligere 1000 mål jord til å bygge en leir i nærheten av Fort Mlangeni. Myndighetene var imponert over at vitnene gikk i gang med arbeidet med en gang og organiserte leiren på en effektiv måte. De anla toaletter for menn, kvinner og barn. De bygde sitt eget sykehus, hvor jordmødre tok imot nye verdensborgere — og innen 15. desember var det blitt født 78! På den tiden var det ifølge en melding 7670 Jehovas vitner der.

I siste halvdel av desember fikk en av Jehovas vitners områdetilsynsmenn anledning til å besøke noen av disse stedene. Han fortalte at vitnene arbeidet svært hardt, men at de ikke ble forfulgt. Han fortalte også at de fikk tillatelse til å holde kristne møter og studere Bibelen.

I løpet av desember ble faktisk 217 personer døpt av Jehovas vitner i flyktningeleirene i Moçambique. Dette viser at noen av dem som flyktet, var udøpte, interesserte mennesker.

Anstendige mennesker forferdet

Malawis forfølgelse av Jehovas vitner har forferdet anstendige mennesker verden over. Dette har også ført til at Malawi har fått et dårlig omdømme.

Mange som selv ikke er Jehovas vitner, har gitt uttrykk for medfølelse. De sier at de kjenner Jehovas vitner som ordentlige, lovlydige mennesker som virkelig elsker Gud. Én slik kommentar fra en person på Bahamaøyene ble gjengitt i The Guardian, et ledende britisk tidsskrift. Dette brevet til redaktøren var en reaksjon på en tidligere artikkel i The Guardian som hadde beskrevet den brutale forfølgelsen av Jehovas vitner. Vedkommende skrev:

«Øynene mine var fulle av tårer da jeg hadde lest artikkelen ’Vitner drept’. Jeg kjenner disse menneskene, og alle andre som kjenner dem, vet at ikke noe vitne i noen del av verden fortjener den slags behandling. . . .

«Vil De ikke si at de elsker Gud mer enn noe annet på jorden? Når en mann blir brutalt slått til døde fordi han nekter å slutte seg til en gjeng for å drepe andre mennesker, noe som er stikk i strid med Guds ord, er det ikke da noe vi straks bør forstå?

«Denne mannen elsker sin Gud og tror og stoler på ham. Det ville naturligvis ha vært lettere å bli medlem og fortsette å leve, men det ville ha vært en hån mot det han lærer, og derfor være i strid med en sann kristens tro. . . .

«Det var med andre ord en ære for dem å dø for den Gud som de hadde så stor kjærlighet til. . . .

«De passer omhyggelig på at de ikke bryter lovene i det landet de bor i, men husk at de heller aldri vil bryte sin Guds lover.

«Jeg er ikke et av Jehovas vitner, men jeg har betraktet dem på nært hold, og jeg synes at de er blant de mest sympatiske mennesker jeg noen gang har møtt. Når en ser dem inn i øynene, kan en se at de elsker og tror på den Gud som de så tålmodig og energisk prøver å lære andre om.»

Den amerikanske publikasjonen The Christian Century sa følgende:

«Selv om vitnene i mange kristnes øyne er nokså geskjeftige, burde det at de hårdnakket nekter å gå på akkord med sin tro når de står overfor forfølgelse og vold, i det minste vekke en viss grad av beundring hos oss alle. I denne tiden, da nasjonalismen florerer, er vitnene en av de få grupper som fremdeles holder fast ved det kristne syn at en må lyde Gud framfor mennesker. Og i De forente stater, hvor det er en forvirret, kvasireligiøs tilstand, er det forfriskende at Jehovas vitner minner oss om vår tidligere lydighet og troskap.»