En sjokkerende beretning om umenneskelighet
HEDERLIGE mennesker både i og utenfor Malawi er sjokkert over de forbrytelser som er blitt begått der i landet mot en forsvarsløs minoritet.
Voldshandlingene begynte i liten målestokk i midten av 1972. De antok enorme dimensjoner om høsten. Etter årsmøtet for Malawi Congress Party, landets eneste politiske parti, ble det iverksatt pøbelangrep. Møtet ble avsluttet med en resolusjon hvor en i tre erklæringer rettet harde angrep mot Jehovas vitner. Fra juli av hadde medlemmer av partiets krigerske grupper Ungdomsforbundet og Unge Pionerer tatt ledelsen i å forfølge Jehovas vitner, og de gikk nå til regelrett krig mot dem. De organiserte seg i bander på mellom ti og 100. De gikk så fra landsby til landsby, bevæpnet med stokker, køller, pangaer og økser, og oppsporet Jehovas vitner og overfalt dem og ødela deres eiendom.
Som spaltisten Guy Wright skrev i San Francisco-avisen Examiner (17. oktober 1972), var det «en svært ensidig krig, hvor makt ble satt opp mot tro». Troen viste seg imidlertid å være sterkest, for det ene vitnet etter det andre viste at hans eller hennes tro ikke kunne ødelegges av brutale handlinger.
Her er bare noen få av de hundrevis av øyenvitneberetninger om de grusomheter som fant sted:
● Et typisk eksempel på hva som foregikk i landsbyene, har vi i følgende beretning, som David Banda fra landsbyen Kaluzi ved Lilongwe fortalte: «Det var den 23. september at Gideon Banda, en representant for parlamentet, kom for å tale på et offentlig møte. Jeg kunne høre det meste av det som ble sagt, gjennom høyttalerne, ettersom mitt hus bare lå noen meter fra møtestedet. Banda begynte med å fortelle hva som var blitt drøftet på partiets årsmøte. Han kom så inn på Jehovas vitner. Jeg hørte ham si til forsamligen at årsmøtet hadde besluttet å slå ned på Jehovas vitner med hard hånd fordi de nektet å kjøpe partikort.
«Om kvelden den 25. september kom bror Swila til meg for å fortelle at han hadde sett grupper av ungdommer komme gående. Vi varslet straks brødrene, men før vi kunne gjøre noe, begynte ungdommene sine angrep. De knuste vinduene og sprengte dørene til husene våre og julte opp brødrene. Vi var alle spredt, så vi visste ikke riktig hva som hadde skjedd med hver enkelt, og det begynte å bli temmelig mørkt. Jeg klarte å skjule meg, og tidlig neste morgen gikk jeg til politiet for å melde fra om saken. Politiet ville ikke høre på min klage, men avviste meg. Mens jeg ennå befant meg på politistasjonen, så jeg grupper av brødre og søstre fra de andre menighetene komme for å melde fra om lignende hendelser. Politiet ba dem om å gå tilbake til landsbyene sine.»
Vitnene ville imidlertid ikke gå tilbake uten beskyttelse og gikk derfor i stedet til torget. David Banda forteller hva som skjedde der:
«Da ungdommene fikk høre at vitnene hadde gått til torget, dro de dit og begynte å slå brødrene og søstrene med stokker og med knyttnevene og sparket dem over det hele. Politiet gjorde ikke noe for å stanse dette. Hele byen Lilongwe ble fylt av vold. Brødrene klarte imidlertid å unnslippe, og vi flyktet til Zambia.»
● Evans Noah fra landsbyen Mwalumo forteller: «Den 18. september 1972 gikk jeg for å besøke en av brødrene. Vi så en bil komme, og jeg kjente igjen sjåføren som Gamphani, et medlem av Malawis parlament. To unge menn var med ham. Det så ut til at han lette etter meg, for jeg hørte den ene av dem si: ’Her er han.’ Bilen stanset og Gamphani sa at jeg skulle hoppe inn. Så kjørte han til politistasjonen. Da han hadde spurt meg om hvorfor jeg ikke hadde et politisk kort, ba han politiet om å holde meg i forvaring, og de holdt meg i varetektsfengsel i sju dager. I løpet av alle disse sju dagene fikk jeg hverken mat eller vann.
«Da politimennene så at jeg begynte å bli fysisk svekket, begynte de å spotte meg og ba meg om å gjøre gress om til mat. Til slutt, da de så at alle deres forsøk på å få meg til å kjøpe et politisk kort var fruktesløse, løslot de meg og sa at jeg selv fikk finne ut hvordan jeg skulle komme meg hjem. Trass i at jeg var svak fordi jeg ikke hadde fått noe å spise, gikk jeg en strekning på 35 kilometer og kom trygt hjem.»
Ikke lenge etter ble imidlertid Evans Noah og ti andre vitner nødt til å flykte fra landsbyen sin og forlate Malawi.
● I Blantyre den største byen i Malawi, ble Richadi Nyasulu, Greyson Kapininga og andre Jehovas vitner ført til hovedkvarteret for den sørlige region av Malawis kongressparti. De ble spurt om hvorfor de ikke hadde kjøpt politiske medlemskort. Da de svarte at de på grunn av sin bibelske tro var fullstendig upolitiske, ble de overgitt til om lag 16 medlemmer av Unge Pionerer og medlemmer av Ungdomsforbundet. Hver enkelt av dem slo vitnene etter tur. Da vitnene fremdeles nektet å kjøpe politiske kort, gned ungdommene en blanding av salt og paprika i øynene på dem. Noen ble slått på ryggen og setet med en treplanke med spikrer i. Når noen av dem viste tegn på smerte, slo angriperne enda hardere og sa: «Deres Gud kan komme og frelse dere.» De knuste også en flaske og brukte den til å ’barbere’ noen av mennene. Den 22. september ble Jasteni Mukhuna fra Blantyre slått til armen hans brakk.
● I Cape Maclear ved sørenden av Lake Malawi ble vitnet Zelphat Mbaiko dekket med gressbunter som ble bundet rundt ham. Så ble det helt bensin over gresset og satt fyr på. Mbaiko døde på grunn av forbrenningene.
Ingen ble spart
Overfallsmennene oppførte seg som ville dyr og sparte ingen vitner på grunn av kjønn eller alder. Ikke alle vitnene klarte å flykte fra Lilongwe. En av dem som ikke klarte det, var Mrs. Magola. Hun var høygravid og kunne ikke løpe så fort. Medlemmer av kongresspartiet grep fatt i henne og slo henne til hun døde. Dette skjedde ved torget like for øynene på mange av byens innbyggere, men det var ingen som prøvde å komme henne til unnsetning. Da en politibetjent ble spurt om hvorfor han ikke grep inn, sa han at ’politiet var blitt fratatt makten’.
● I Ntonda-området, sør for Blantyre, ble Smith Bvalani, hans gamle mor og andre Jehovas vitner, både menn og kvinner, slått av medlemmer av Ungdomsforbundet til de lå bevisstløse på bakken. En av ungdommene undersøkte lommene til vitnene og fant penger i en av dem. Han brukte disse pengene til å kjøpe politiske kort til samtlige vitner og skrev navnene deres på kortene og kastet dem på bakken ved siden av de bevisstløse vitnene. Ungdomsforbundet sa nå at vitnene hadde gitt etter og gått på akkord med sin tro. Da Smith Bvalanis mor kom til bevissthet og fikk se kortet, sa hun til dem at hun ikke ville ta imot det, selv om det skulle bety døden for henne. De slo henne da så hun mistet bevisstheten igjen.
● Den 73 år gamle Israel Phiri fra landsbyen Khwele ved Mchinji forteller: «I juli 1972 hørte vi rykter om at kongresspartiet planla å sette i gang en kortkontrollkampanje landet over. Vi forsto at dette ville bety vanskeligheter for Jehovas vitner, og bestemte oss for å forlate landsbyen og gjemme oss i skogene. Vi var alt i alt 30 vitner. Vi oppholdt oss i skogene i to måneder. Den 5. oktober ble vi imidlertid plutselig omringet av en stor gruppe ungdommer. Jeg kjente ingen av dem.
«Da jeg prøvde å gå min vei, grep noen av dem fatt i meg og begynte å slå meg med stokker og sparket meg over hele kroppen. Det var umulig for meg å se hva som skjedde med de andre brødrene. Til slutt lot de meg ligge bevisstløs på bakken. Da jeg kom til bevissthet igjen, så jeg etter de andre brødrene, men jeg kunne ikke finne dem. Jeg bestemte meg for å forlate Malawi og dra til Zambia. Til tross for at hele kroppen min var oppsvulmet og øynene fulle av blod, klarte jeg med Jehovas hjelp å gå mange kilometer og nådde fram til Thamanda-sykehuset i Zambia.»
● Sørøst for Blantyre, i landsbyen Kavunje, ble alle vitnene, både menn og kvinner, skamslått og tvunget til å gå nakne på veien. Et av barna døde av slagene. I den nordlige del av Malawi, i Nkhotakota, ble et kvinnelig vitne som var gravid, kledd naken og slått. Den lokale leder for kongresspartiet sa til noen små barn at de skulle sparke henne i magen, tydeligvis i den hensikt at hun skulle abortere.
Kvalmende seksuelle overgrep
De seksuelle overgrep mot kvinnelige Jehovas vitner var altfor mange og altfor avskyelige til at vi her kan komme med en fullstendig beretning om dem. Her er noen typiske eksempler:
● Den 17 år gamle Rahabu Noah i landsbyen Mtontho ved Kasungu forteller: «Den 26. september 1972 fikk vi høre at ungdommene gikk fra landsby til landsby og overfalt Jehovas vitner og ødela deres hus og eiendom. Brødrene foreslo at vi skulle gå og gjemme oss i skogen og så om natten flykte over til Zambia. Vi var fem søstre og tre brødre. Vi forlot landsbyen, men mens vi gikk bortover en liten sti, møtte vi en gruppe på omkring 20. De begynte med å spørre etter kort. Ingen av oss hadde noen, og så begynte de å slå oss med stokker og med knyttnevene. Så rev de av oss klærne og fortsatte å slå oss. En gruppe på cirka ti ungdommer skjøv meg til side og bar meg bort fra de andre. Mens noen holdt armene og beina mine, voldtok noen andre meg. Jeg så at åtte av dem voldtok meg etter tur. Jeg kjente ikke ansiktet på noen i gruppen. Da de så hadde skamslått oss, gikk de. Senere fikk jeg vite at de andre fire søstrene i vår gruppe også var blitt voldtatt.»
● Funasi Kachipandi fra landsbyen Nyankhu i Lilongwe forteller hva hun ble utsatt for: «Den 1. oktober 1972 hørte vi meldinger om at Jehovas vitner var blitt overfalt, og jeg bestemte meg for å flykte til Zambia. Jeg dro med en gang sammen med min 19 år gamle datter, Dailes. Det gikk imidlertid ikke lang tid før vi ble tatt av en gruppe ukjente ungdommer. De forlangte å få se våre partimedlemskort, men vi hadde ikke noen slike kort. De tok oss så med seg tilbake til sitt kontor i nærheten av torget i Chileka. Fem ungdommer voldtok min datter mens jeg så på. Så grep en av dem fatt i meg og dyttet meg ned på bakken. Jeg bønnfalt ham om ikke å prøve å voldta meg, ettersom jeg var gravid i niende måned og temmelig svak, men han viste ingen medfølelse. Han voldtok meg like for min datters øyne. Så forlot de oss. Jeg meldte dette til politiet. De hørte på min forklaring, men foretok seg ingenting. Morgenen etter fødte jeg barnet, og samme dag dro vi av sted til Zambia. Vi måtte hvile fra tid til annen, men til slutt kom vi fram.»
I mange andre tilfelle kjente offerne sine overfallsmenns navn. Noen av dem innehadde offisielle stillinger i kongresspartiet.
● I landsbyen Kamphinga ble Matilina Chitsulo fra landsbyen Gwizi voldtatt av den lokale partiformannen, Kachigongo. Den 2. oktober 1972 ble Velenika Hositeni holdt i et rom på kongresspartiets kontor i landsbyen Mkombe en hel natt av partiformannen og partiets sekretær på stedet, og begge voldtok henne. Sju menn voldtok et annet vitne ved navn Nezelia på det samme kontoret. Da det senere lyktes kvinnene å unnslippe til Zambia, ble de innlagt på sykehus i Misale på grunn av den fysiske mishandling de hadde vært utsatt for.
Vi gjentar: Disse hendelsene er ikke unntagelser. De er bare noen få av hundrevis av rapporterte tilfelle.
Det var imidlertid et annet trekk ved det landsomfattende angrepet på vitnene som fikk enda alvorligere følger enn den forfølgelsen de var blitt utsatt for fra 1967 av.