Hva ligger til grunn for kriminalitetskrisen?

FOLK tror vanligvis at forbrytelser er noe som blir begått av forherdede «forbrytere». Det er nok så at slike forbrytere begår en del av forbrytelsene, men det problem som kriminaliteten utgjør, er ikke begrenset til dem.

Politimester P. V. Murphy i New York sier: «Kriminaliteten er innvevd i hele vår samfunnsstruktur.» Og en tidligere justisminister i USA, R. Clark, sier: «Kriminaliteten gjenspeiler ikke bare karakteren til de ynkverdige få som begår forbrytelser. Den gjenspeiler hele samfunnets karakter.»

Disse menn sier i likhet med andre at hele samfunnet er gjennomsyret av kriminalitet. Men hvordan kan det sies at kriminaliteten er ’innvevd i samfunnsstrukturen’? La oss se.

Slumstrøk og narkotika

En del av kriminaliteten er knyttet til slumstrøkene, som utgjør en vesentlig del av samfunnsstrukturen. Etter hvert som store byer er blitt bygd opp, er millioner av fattige mennesker blitt trengt sammen i «ghettoer» hvor det kryr av rotter. Disse slumstrøkene mangler ofte selv de mest nødvendige ting, for eksempel vann og varme. Mangel på utdannelse, sykdom og kriminalitet har alltid gjort seg gjeldende i slike strøk.

Men i de siste tiårene har fjernsynet gjort dem som bor i disse ghettoene, mer oppmerksom på den velstand som finnes i ’verden utenfor’. De ufaglærte, fattige menneskene får ikke del i denne velstanden. Kriminaliteten øker etter hvert som mange av dem blir skuffet og harde. De begynner å bruke narkotika. En stor del av vår tids kriminalitet har tilknytning til narkotika, ettersom en narkoman kanskje trenger så mye som 50 dollar dagen til narkotika. Han skaffer seg disse pengene ved å overfalle folk eller ved å stjele varer og selge dem for langt mindre enn det de er verd. Av sikkerhetsgrunner har folk med penger flyttet fra byene, hvor kriminaliteten florerer, og ut til forstedene. De narkomane drar dit hvor det er penger; kriminaliteten og narkotikamisbruket har derfor spredt seg til forstedene.

Det er imidlertid ikke all kriminalitet som skyldes fattigdom og narkotikamisbruk.

Urettferdighet og hykleri

Ungdommer, også velstående unge mennesker, har sett den urettferdighet som de sosialt undertrykte har måttet tåle. De har tilskyndt til uro og opprør i håp om å sikre alle de samme ’borgerlige rettigheter’. I New York-bladet Times Magazine viser E. Smith hvordan denne bevegelsen har hatt innvirkning på kriminaliteten. Han sier:

«For ti år siden var det noen som advarte oss om at hvis vi overså lovbrudd som ble begått av slike som gjør seg til talsmenn for borgerlige rettigheter, uansett hvor verdig saken er, og uansett hvor urettferdig lovene er, skapte vi en atmosfære som kunne få andre til å si: ’De slipper heldig fra det; hvorfor kan ikke vi gjøre det også?’»

Denne skribenten sier at den slags lovbrudd har bidratt til kriminalitet i samfunnet. Men det er også andre ting i det moderne samfunn som gjør menneskene desillusjonert og forårsaker kriminalitet.

I dette århundre har nasjonene utkjempet kriger, hvor de vilkårlig har bombet og drept eller gjort til invalider tusenvis av uskyldige offer. Prestene velsigner de våpen og hærer som blir brukt ved en slik nedslaktning. Folk — særlig ungdommen — finner at det er umulig å overse disse hyklerske, politiske og religiøse «forbrytelser». Statens lover blir derfor ringeaktet. Den bibelske moral, som prestene har gitt en falsk framstilling av, blir foraktet.

Storkapitalismen blir ofte betegnet som «kriminell». De som ivaretar de amerikanske forbrukeres interesser, kan fortelle om forfalskede levnetsmidler som blir solgt på markedet, og om livreddende sikkerhetsanordninger som firmaer unnlater å installere. En forbrukerekspert skriver i America, Inc.: «Retten finner det langt mer bekvemt å dømme en som stjeler mynter fra en telefonboks, til fem års fengsel enn å dømme en forretningsmann som tjener en milliard ved å ta for høye priser, til seks ukers fengsel.»

M. Mintz og J. S. Cohen, som har skrevet America, Inc., har undersøkt noen av disse åpenbare uregelmessigheter og spør:

«Kan det være noen tvil om at en av årsakene til opprørskhet og uro er de ulike normer for rettferdighet som finnes — én for kroppsarbeidere, en annen for åndsarbeidere, en tredje for ungdommer med langt hår og enda en for aksjeselskaper?»

Ja, mange bruker «forretningskriminaliteten» som en unnskyldning for å begå kriminelle handlinger og bidrar på den måten til at kriminaliteten blir innvevd i samfunnsstrukturen. En ung kvinne som i et selskap stjal fra vesker og kåper som ingen passet på, sa: ’Det jeg har nasket, er bare blåbær i forhold til det en som begår underslag, for ikke å snakke om Mafiaen eller større handelsselskaper tilegner seg.’

Folk som tenker slik, stjeler ikke bare fordi de mangler penger. De mener tvert imot ofte at det å stjele fra «systemet» er rett og til og med nødvendig. Frykten for å komme i fengsel vil ikke nødvendigvis forandre deres handlemåte. I en artikkel i bladet Saturday Review sto det: «Straff har ingen avskrekkende virkning i et samfunn som et stort antall av dets medlemmer betrakter som fundamentalt og bevisst urettferdig.»

Mange av de anklager som blir rettet mot det moderne kommersielle system, er uten tvil berettiget. Men er dette den virkelige grunn medlemmer av den såkalte antikulturen har til selv å begå forbrytelser? Nei. Det må finnes dypereliggende årsaker. Hvordan vet vi det?

Hvis det utelukkende er på grunn av «systemet» de stjeler og følger en umoralsk handlemåte — hvorfor stjeler de da fra hverandre? Da tre spesielle forretninger (Free Stores) ble åpnet for hippier i New Yorks Lower East Side, ble alt stjålet, deriblant disker og vindusruter. Demonstranter som har deltatt i protestmarsjer, rapporterer at de har mistet soveposer, ryggsekker og til og med telt. Hvem har tatt dette? Tydeligvis andre demonstranter!

Da en fremtredende talsmann for den såkalte antikulturen sto for retten i Chicago, var det noen som brøt seg inn i hans leilighet i New York og stjal et fargefjernsyn. Ble dette unnskyldt? «Det var en kjeltringstrek,» sa han. Harvard-sosiologen S. M. Lipset sier med rette: «Tyveri er tyveri, selv om en kaller det revolusjon.»

Det at «systemet» er så stort, blir også brukt som en unnskyldning for å begå større forbrytelser. Legg merke til den logikk som en biltyv i New Jersey gir uttrykk for:

«Det jeg gjør, er godt for alle. For det første skaffer jeg noen arbeid. Jeg leier menn som leverer bilene, arbeider med nummerskiltene, lakkerer bilene, utstyrer dem med papirer, kanskje kjører dem ut av staten og finner kunder. Dette er godt for økonomien. Dessuten hjelper jeg arbeidsfolk til å få noe som de ellers ikke ville ha hatt råd til. En mann ønsker seg for eksempel en Cadillac, men han har ikke råd til å kjøpe en; hans kone ønsker seg en slik bil, men hun vet han ikke har råd til en. Jeg skaffer derfor denne mannen en pen bil til en pris han kan betale; kanskje jeg hjelper ham til å spare så mye som 2000 dollar. Nå er han glad. Og det er også den mannen som mistet bilen. Han får en fin, ny, stor Cadillac av forsikringsselskapet — uten de buler og skrammer vi måtte utbedre. Cadillac-forhandleren — han er også glad, for han har solgt en ny Cadillac.

«Den eneste part som ikke gjør det så godt, er forsikringsselskapet. Men det er så stort at ingen personlig bryr seg om det. De har dessuten et budsjett som tar slike ting med i beregningen. Så her er altså jeg, en fyr uten noen utdannelse som sender begge sine barn på college, gir sin familie et godt hjem og gjør andre mennesker glade. Si meg en gang — hvem er det egentlig jeg skader?»

Men det finnes også andre faktorer som ofte blir nevnt.

Opplært til vold

Det at det mange steder i vår moderne verden er lett å skaffe seg våpen, er også noe som bidrar til kriminalitet, selv om det kanskje ikke forårsaker kriminalitet. I USA kan en få kjøpt nye håndskytevåpen for 15 dollar. Politiet i Detroit i Michigan anslår at det er en halv million slike våpen i omløp bare i denne byen. Noen har hevdet at menn vil slåss selv om de ikke har våpen. Overkonstabel F. Williams i Detroit innrømmer at dette er sant, men tilføyer: «Den andre ville kanskje få en kløvd leppe, men han ville fortsatt være i live.»

En bør også huske at i det moderne samfunn finnes det tusenvis av unge menn som har vært soldater, og som betrakter våpenbruk som en del av tilværelsen. Forbrytelser og kriminelle elementer blir også romantisert i fjernsynet. Den store økningen i voldskriminaliteten blant israelerne de siste årene blir tilskrevet den «stadige strøm av amerikanske kriminalfilmer i deres oppholdsrom».

Rettssystemet

De institusjoner som blir brukt til å bekjempe kriminaliteten, blir paradoksalt nok også ofte beskyldt for å bidra til at den øker. Domstolene blir for eksempel anklaget for å «sy puter under armene» på forbryterne. Men rettsinstansene klager over at de er underbemannet. Det er ikke retten som lager lovene; den håndhever bare de lovene som de lovgivende myndigheter har satt i verk.

Dommere peker på at hele fengselssystemet har slått feil, og kaller fengslene for ’svingdører’. En mindre forherdet forbryter blir sendt i fengsel, lærer der brutale metoder, kommer ut av fengslet og begår en mer sadistisk forbrytelse. C. W. Halleck, som er dommer i Washington, D.C., sier: «Alt vi gjør når vi setter folk i fengsel, er å gjøre dem enda verre enn de var før de ble sendt dit. . . . ingen tenkende dommer kan virkelig tro at lange fengselsstraffer vil gjøre noe som helst for å stoppe kriminaliteten . . . Rettsprosessen utgjør bare en liten del av hele bildet.»

Men andre spør: ’Hvorfor slår ikke politiet hardere til overfor forbryterne?’ Det er begrenset hva politiet har mulighet til å gjøre. I USA forbyr for eksempel den fjerde tilleggsbestemmelse til De forente staters grunnlov en politimann å foreta en urimelig undersøkelse eller arrestasjon. Hvis du bodde i De forente stater, ville du da være interessert i at denne loven ble opphevd, slik at en politimann kunne trenge seg inn i hjemmet ditt når som helst han ønsket det? Slik forholdene er nå, er ikke domstolene og fengslene i stand til å ta seg av de forbrytere som politiet sender til dem. Hvordan skulle de da kunne mestre situasjonen hvis politiet slo hardere til og sendte enda flere til dem?

Politiet har dessuten andre viktige oppgaver å ta seg av enn bare å ’fakke forbrytere’. De leter etter barn som er blitt borte, finner igjen eiendeler som er blitt stjålet, undersøker om forskjellige forretningsforetagender har de nødvendige bevillinger og tillatelser, og skaffer legehjelp i en nødsituasjon. De må dessuten ta seg av stridigheter mellom naboer, av berusede personer og av overtredere av trafikkregler.

Det er også slik at endringer i den økonomiske situasjonen har hatt innvirkning på alle former for arbeid, deriblant politiets arbeid. I 1930-årene var det 17 000 politimenn i New York; nå er det over 30 000. Er dette en stor økning? Nei! Som følge av kortere arbeidsuke, lengre ferier og krav om overtidsbetaling skal det nå fem mann til for å gjøre det samme arbeid som tre eller fire gjorde i 1930-årene. Politisjef V. Rohe i New York sier: «Det er ikke flere politimenn på gaten i dag enn det var den gang, trass i den kjensgjerning at samfunnet er blitt mer komplisert.»

Ja, kriminaliteten er så ’innvevd i samfunnsstrukturen’ at det er begrenset hva politi, domstoler og fengsler kan gjøre; hver avdeling «utgjør bare en liten del av hele bildet».

Den rolle enkeltpersoner spiller

Hver av de faktorer som hittil er nevnt, hjelper oss til å forstå hvorfor kriminaliteten øker. Den er uløselig knyttet til systemet; den er ’innvevd i samfunnsstrukturen’. Men en bør ikke glemme at når alt kommer til alt, er det enkeltpersoner som begår forbrytelser.

Problemet er i første rekke et moralsk problem. Den jødiske filosofen Will Herberg sa for en tid siden:

«Den moralske krise i vår tid består ikke først og fremst i at de godtatte moralnormer i stor utstrekning blir brutt — i hvilken tidsalder er vel ikke det blitt gjort? — men i at selve moralnormene blir forkastet.»

Kriminaliteten er en del av resultatet av at «moralnormene blir forkastet».

Hvilken politimann, rettsinstans eller lovgivende myndighet kan fullstendig hindre en person i å gjøre noe galt hvis han virkelig ønsker å gjøre det? I Crime in America sies det: «Bankmenn røver sjelden banker. . . . De fattige manipulerer ikke med prisene. . . . Men blant dem som er i stand til å begå en forbrytelse, finner hver enkelt sin egen måte.»

At ’hver enkelt finner sin egen måte’, framgår tydelig av følgende uttalelse av P. Gray, som i sin tid var fungerende sjef for FBI:

«Embetsmenn og tjenestemenn som fra tid til annen går på akkord med rette prinsipper eller svikter offentlighetens tillit for å oppnå gaver og fordeler, forretningsmenn som fører inn fingerte utgiftsposter i sitt regnskap og oppgir mindre enn det de har tjent, på selvangivelsen, ville bli sjokkert hvis noen sa at de ikke var ansvarsbevisste og lovlydige borgere. . . .

«Arbeidere som besøker barer etter lukketid og gjør forretninger med bookmakere i nabolaget, de som kjøper varer til priser og under omstendigheter som tydelig viser at det dreier seg om tyvegods, bidrar til å opprettholde kriminaliteten i vårt samfunn — selv om de ville bli forferdet over å bli kalt forbrytere.»

’Enhver fant også sin egen måte’ å begå forbrytelser på da politiet i Montreal i Canada streiket i 1969. Et øyenvitne forteller:

«Jeg mener ikke bøller og vaneforbrytere, jeg mener helt alminnelige mennesker som begikk overtredelser som de ikke ville ha drømt om å forsøke å begå hvis det hadde stått en politimann på hjørnet. Jeg så biler kjøre over på rødt lys. Bilførere kjørte på den gale siden av gaten fordi de var klar over at de ikke ville bli tatt.»

Som vi har sett, er det i sannhet tallrike årsaker til den nåværende kriminalitetskrisen. Men det finnes også andre årsaker som du kanskje ikke er oppmerksom på, årsaker som spesielt særmerker vår tid. Bibelen forteller hvilke årsaker det er.

Grunnleggende årsaker

Kort før sin død nevnte Jesus Kristus et ’tegn’ som skulle avmerke «avslutningen på tingenes ordning». Han forutsa, i samsvar med det som er nevnt i Åpenbaringen, kapittel 6, at i løpet av en generasjons levetid skulle menneskene bli hjemsøkt av verdenskrig, hunger og pest. Vi har levd i «avslutningen på tingenes ordning» siden 1914.

Jesus forutsa imidlertid samtidig at «fordi lovløsheten tiltar, skal kjærligheten kjølne hos de fleste». Jesus visste at menneskets medfødte synd og hjertetilstand ville føre til usedvanlig stor lovløshet nettopp i vår tid. Kriminaliteten, som synes å gjennomsyre hele det moderne samfunn, får mange til å forherde seg. Kjærligheten til Gud og hans høye moralnormer kjølner. Resultatet av dette blir enda mer lovløshet. — Matt. 24: 3—12, 34, NW; 2 Tim. 3: 1—5.

Ettersom Bibelen nøyaktig har forutsagt det vi ser i dag, kan vi stole på det den sier om det som utgjør enda en årsak til økningen i vår tids kriminalitet. Dette andre element er en usynlig åndeperson — Satan Djevelen. Bibelen forutsa at Satan ville bli kastet ut av himmelen i vår tid. Hvilke følger skulle det få? «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.»

Ettersom han vet at hans dager er talte, gjør han hva han kan for å fremme lovløshetens ånd. — Åpb. 12: 12.

Men hvordan kan en beskytte seg mot kriminaliteten nå i denne tiden før denne «tingenes ordning» ender?

[Bilde på side 10]

Religiøst hykleri har fått mange til å ignorere Bibelens moralnormer

[Bilde på side 11]

Domstolene sender forbryterne til overfylte fengsler, hvor de ofte lærer å bli enda verre forbrytere

[Bilde på side 12]

De fleste mennesker adlyder lovene hvis det er en politikonstabel i nærheten — men — er du like lovlydig hvis det ikke er noen politikonstabel å se?

[Bilde på side 13]

DET ER KANSKJE FORBRYTERNE SOM STJELER, MEN KJØPER DU DET DE STJELER?