Kroppsbygging var mitt livs største interesse
SLAGSMÅL på gaten og hjemme var daglige foreteelser i mitt liv, men det var alltid jeg som tapte. Dette fikk meg til å føle meg utenfor. Jeg bestemte meg for å gjøre noe ved det. Min beslutning førte meg inn på en vei som til slutt fikk meg til å strebe etter tittelen «Mr. Univers», verdens mest velbygde mann.
Strenge dietter og vektløfting ble mitt liv, og jeg elsket hvert minutt av det. Alt annet var av underordnet betydning i forhold til dette ene målet: Å skape meg selv om til mandigheten personlig. Kroppen min begynte å bli bygd opp og formet. Med tiden kunne jeg rive nummerskilt av metall i småbiter og utføre herkuliske bedrifter med tunge vekter. Alt dette styrket min mannlige forfengelighet.
Når jeg deltok i tevlinger og konkurranser, var det alltid med ett mål for øye: Jeg skulle en gang bli verdens mest muskuløse mann. Jeg begynte å få titler og troféer, for eksempel «Mr. Algoma — den mest muskuløse» (1962) og «Mr. Canada junior» (1965).
Motorsykkeldilla
Samtidig som jeg var opptatt med kroppsbygging, begynte jeg å delta i motorsykkelløp. Jeg ble både berømt og beryktet etter å ha deltatt i konkurranser i forskjellige deler av De forente stater og Canada.
Det tok ikke lang tid før jeg ble med i forskjellige motorsykkelgjenger. Mine omgangsfeller var en flokk hylende, halvt berusede omstreifere. Jeg utstyrte meg med tysk hjelm, hakekors, kjettinger og pisker. Sammen med de andre i gjengen plaget jeg uskyldige mennesker og forvoldte ødeleggelser hele veien fra den kanadiske grense til staten Florida. I løpet av denne perioden, som var fylt med brutalitet og utskeielser, var jeg vitne til narkotikafester som førte deltagerne ned i den dypeste fornedrelse. Mitt samvær med denne gjengen førte til slutt til at jeg fikk en fengselsstraff.
Da jeg var blitt løslatt, styrte jeg motorsykkelen hjemover, nesten pengelens som jeg var. Det var en lang reise, og den ga meg god anledning til å tenke. En tanke som fór gjennom hodet mitt mange ganger på denne turen, var: Hvis jeg fortsetter å søke den slags omgang, kommer jeg sannsynligvis til å ende på kirkegården i stedet for å stille opp som kandidat til tittelen «Mr. Univers».
Jeg våkner
En sterk følelse av vemmelse kom over meg. Den måten jeg hadde levd på, var ikke annet enn tomhet. Hvor hadde den ført meg? Enda en gang ble jeg nesten overmannet av den følelsen av å være utenfor som jeg hadde som barn. Men nå var det noe inni meg som begynte å våkne. En rekke spørsmål tok form i mitt sinn. Den gangen trodde jeg det skyldtes at jeg hadde hørt på et religiøst program i radioen. Jeg begynte å spørre meg selv: Er Bibelen virkelig Guds Ord? Finnes det blant de mange og ulike religiøse sekter i verden én religion som Gud godkjenner?
Selv om jeg tenkte alvorlig over disse spørsmålene den gangen, kom de imidlertid etter hvert i bakgrunnen uten å ha blitt besvart. Hvorfor? Jo, enda en gang hadde jeg latt den fysiske trening bli det viktigste i mitt liv. Den tid nærmet seg da «Mr. Canada» for 1970 skulle kåres. Jeg sto virkelig på høyden hva fysisk styrke angikk. Hvis jeg vant denne ettertraktede tittelen, ville det bli et viktig springbrett til å nå det som var toppen av mine ambisjoner — å bli verdens mest velbygde mann.
Jeg var ikke desto mindre rastløs. Treningen ga meg ikke lenger virkelig indre tilfredshet. De spørsmålene som jeg hadde trengt aller bakerst i sinnet, plaget meg fortsatt. Hvor kunne jeg finne sanne og tilfredsstillende svar på dem? Fordi jeg var desillusjonert, hadde jeg sluttet å gå i kirken. Kanskje det religiøse radioprogrammet hadde svarene. Men nei, deres svar tilfredsstilte heller ikke min åndelige hunger.
Sannhetens lys begynner å skinne
En tid før dette traff jeg en gammel bekjent på et vaskeri. Han kom ganske kort inn på religion og fortalte meg at han var et av Jehovas vitner. Selv om jeg nok syntes at samtalen var interessant, tenkte jeg ikke så mye på den den gangen. Nå traff jeg dette vitnet igjen. Denne gangen fosset spørsmålene ut av meg. Vi begynte rent tilfeldig å snakke om min kirke rett over gaten. Han gjorde meg oppmerksom på opprinnelsen til de forskjellige symbolene, for eksempel korset på taket og støtten av Jesus på gressplenen. Dette vakte min interesse, og jeg begynte å spørre om andre ting som katolikker vanligvis tror. Han viste meg at Guds Ord ikke lærer at de onde skal pines i et helvete, eller at de som dør i synd som det finnes tilgivelse for, blir plaget i en skjærsild. Andre grunnleggende læresetninger ble gjort like klare for meg.
Men var dette virkelig sannheten? Det var jeg nødt til å finne ut. Jeg fortsatte mine undersøkelser ved å lese bøker om forskjellige religioner. Det viste seg å være en stor skuffelse, men én ting forsto jeg i hvert fall: Det min venn hadde forklart meg fra Bibelen, var det eneste som hadde sannhetens klang.
Snart begynte vi regelmessig å studere Bibelen sammen. Den rastløshet og den urolige sinnstilstand jeg før hadde vært plaget av, begynte til min store forbauselse å vike plassen for en indre fred som jeg aldri før hadde kjent maken til. Min lærer prøvde aldri å påtvinge meg noe. Han drøftet bare bibelske lærespørsmål på en mild og vennlig måte. Jeg følte meg ikke dratt til et menneske, men til den vidunderlige Gud som denne vennlige mannen som underviste meg, tjente.
En viktig avgjørelse
To veier lå nå foran meg. Hvilken skulle jeg velge? Den vei jeg fram til nå hadde gått på, ville kanskje til slutt føre til høydepunktet av menneskelig styrke og god fysikk og dessuten ære fra mennesker. Men når jeg så hadde nådd berømmelsens tinder — hva da? Det var ingenting som tydet på at jeg ville få en virkelig lykkelig framtid deretter. På den annen side ville jeg ifølge Bibelen oppnå Guds godkjennelse og velsignelse hvis jeg gikk på ’den smale og trange vei som fører til livet’. Hvis jeg valgte den, ville jeg kunne oppnå evig liv med en fullkommen kropp og et fullkomment sinn, selv om det nå ville føre til misbilligelse og uvilje fra mennesker. Gjennom bønn til Jehova fikk jeg hjelp til å treffe den viktigste avgjørelse i mitt liv.
Noe som også hjalp meg, var å meditere over visse skriftsteder. Et av dem var 1 Korintierne 1: 31: «Den som roser seg, han rose seg i Herren!» Ville jeg gjøre det hvis jeg traktet etter tittelen «Mr. Univers»? Nei, jeg ville gjøre det stikk motsatte. Noe annet som hjalp meg til å se tingene i det rette lys, var apostelen Paulus’ ord i 1 Timoteus 4: 7: «Øv deg derimot i gudsfrykt!» Det var tydelig at jeg trengte å gå inn for en annen form for øvelser.
Jeg gikk straks til min manager og min trener og forklarte at jeg ikke lenger hadde som mål å bli «Mr. Univers», og at jeg ikke lenger ville delta i tevlinger som ville bringe ære til meg. De ble aldeles rasende og kom med en flom av skjellsord, ikke bare mot meg. De gikk så langt at de forbannet Jehovas navn. Jeg holdt imidlertid fast ved min beslutning. På denne tiden ble jeg svært oppmuntret da en lokalavis inneholdt en beretning om en berømt fotballspiller i England som avslo å tegne en kontrakt som ville innbringe ham en million dollar, for å følge i Kristi Jesu fotspor som et av Jehovas vitner.
Neste skritt var at jeg bestemte meg for å underrette den katolske kirke om at jeg trådte ut av den. Det som skjedde da jeg snakket med min manager og min trener, hadde bare styrket min beslutning om dette. Der satt jeg altså, ansikt til ansikt med presten og fortalte ham hvorfor jeg ikke lenger ønsket å være medlem av hans kirke. Han fikk et forvirret uttrykk i ansiktet da jeg forklarte at jeg ønsket å bli et av Jehovas vitner. Sterkt forarget påsto han at jeg simpelthen var blitt hjernevasket av Jehovas vitner. Jeg svarte at det jeg lærte, var sannheten, og at det hadde sin hele og fulle støtte i Guds Ord, Bibelen. Dette fikk ham til å komme med et heftig og for meg uventet svar: «En kan ikke tro alt det Bibelen sier!» Det sjokkerte meg virkelig, for jeg tenkte tilbake på hvor mange ganger han hadde kysset Bibelen og behandlet den med den største ærbødighet når han sto foran menigheten. Nå, bak lukkede dører, antydet han at universets store Gud ikke var til å stole på — en kunne ikke tro på hele hans Ord. Dette var altså prestens sanne jeg.
Tankene mine gikk tilbake til noe han hadde sagt til vår familie da min far døde i en alder av 61 år: «Deres far vil måtte oppholde seg i skjærsilden i 61 år for sine synder.» Varigheten av hans opphold i skjærsilden var imidlertid avhengig av oss, for jo flere penger vi ga til messer som skulle holdes til gagn for far, jo kortere tid behøvde han å bli utsatt for disse plagene. Presten fortalte oss aldri hva Bibelen sier, at «de døde vet ikke noen ting». (Pred. 9: 5) Denne mannen hadde vært delaktig i et av de største bedragerier som er blitt begått mot menneskeheten! For en vanære som på den måten ble ført over den sanne Guds navn! Han ville imidlertid ikke stryke mitt navn av listen over kirkens medlemmer eller gi meg min dåpsattest.
Det nyttet ikke å snakke mer med ham, så jeg forlot ham og gikk bort til rådhuset, hvor jeg forandret min religiøse status fra katolikk til et av Jehovas vitner. Rett etter dette ringte jeg til min lege og sa at hvis det noen gang i framtiden skulle bli nødvendig å operere meg eller noen i min familie, måtte han ikke bruke blod, for jeg hadde lært at Bibelen sier at vi skal ’avholde oss fra blod’. (Ap. gj. 15: 20) Jeg meldte meg så ut av det politiske partiet jeg hadde tilhørt, for jeg visste at Jesus hadde avslått å bli innblandet i politikk, og jeg ønsket å være hans disippel. (Matt. 4: 8—10; Joh. 6: 15; 17: 16) Men enda en prøve lå foran meg.
Jeg ble innbudt til å komme og snakke med en annen prest. De ønsket fremdeles å gjenforene meg med den katolske kirke. Ved denne anledning fikk jeg virkelig hjelp fra Jehova, og jeg stolte på at han ville lede meg. I samtalens løp kom vi inn på pavens og prestenes forbindelse med Hitler. Jeg spurte: «Kjenner De til Jakob 4: 4 i Bibelen, der hvor det står: ’I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?’» Han svarte: «Det har ikke noe å gjøre med det vi snakker om.»
Jeg minnet ham imidlertid om pavens besøk i De forente nasjoner, og om at paven sa til denne organisasjonen: «Jeg kommer som deres venn.» «Er ikke det åndelig utroskap eller ekteskapsbrudd?» spurte jeg ham. Han ble synlig nervøs. Jeg sa så at den katolske kirke er en fremtredende del av Babylon den store, som er omtalt i Åpenbaringen. «I Åpenbaringen 17: 1—4,» påpekte jeg, «står det at hun sitter som en dronning i skarlagenrøde klær og driver religiøs utukt med kongene på jorden.» På dette punkt ble han rasende og stormet ut av rommet. Hans holdning bidro til å gjøre min tro på Jehovas Ord og Jehovas veier sterkere enn noensinne, og jeg takket Ham for at han hadde gitt meg mot til å tale frimodig om sannheten.
Siden da har jeg utelukkende anerkjent den høyeste Gud, Jehova, som «min styrke». Jeg trakter ikke lenger etter berømmelse som «Mr. Univers». Bibelen har forandret hele mitt syn på livet. Sannheten har frigjort meg fra trelldommen under de tomme ønsker jeg en gang hadde. Jeg vet nå at, som det sies i 1 Timoteus 4: 8, «den legemlige øvelse er nyttig til lite [litt, NW], men gudsfrykten . . . har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer».
Jeg er nå glad og lykkelig hver dag. Det er mitt oppriktige ønske at jeg skal kunne bruke min kroppslige styrke og mine evner til å glede Jehovas, den allmektige Guds, hjerte. — Innsendt.